Er det hundeeiers ansvar å sosialisere hunden med ikke-hundevante barn?(splittet fra politihundtråd)

[simira]

Det å gå forbi barnehager og skoler når slitne foreldre og unger er på vei i hui og hast hjem for å lage middag etter en lang dag er noe ganske langt fra det å ha sosial omgang med barn som vil være med på tur med hunden, holde i båndet, ligge inntil og kose i sofaen, og kaste ball i timesvis. Odin fikk aldri oppleve dette som liten, og etter en uheldig opplevelse i et familieselskap i en av de få situasjonene vi møtte barn var han ikke særlig glad i barn, men bare unngikk dem, ikke noe mer.

Inntil for noen få år siden så hadde vi virkelig ingen tilgang på barn utover barnehagen på andre siden av veien (og det var etter at vi flyttet, da var Odin godt voksen. Og selv om jeg tror både hund og barn har godt av gjensidig omgang så får det være grenser for hva man skal forlange at hundeeiere skal gjøre for at andres barn skal oppføre seg skikkelig mot dyr.

[ida]

Jeg har aldri skapt kunstige betingelser for å venne hundene mine til noe som helst, jeg. T-bane, båt, på besøk med andre regler enn hjemme, unger, lausbikkjer, store bikkjer, skistaver, brumlemenner, pelskåper, parker, trapper av alle slag, årstider, bekker, flagrende søplesekker. Bring it on, vi tar det som det kommer Det er da -for de aller fleste av oss- ingen vitenskap å ha hund. Bikkja er med på det som skjer og det vil helst gå bra, så sant hunden er normalt skrudd sammen i hue

[Raksha]

Jeg forventer at hunden takler barn jeg. Punktum. Ellers har man sviktet som hundeeier/oppdretter/miljø/genetikk. Normale hunder takler barn, de går unna om de ikke liker barna. Så kommer hundeeierns jobb å skjerme hunder og eventuelle barn for hverandre om det blir for mye. Samme måte som foreldrene skal lære barna å omgås dyr.

Med å takle barn, så mener jeg det er lov at hunden ikke liker barn, den trenger ikke ville ha noe med dem å gjøre, men den SKAL gå unna, vise og signalisere godt og tydelig at den ikke liker seg, og den skal pr. def. ikke bite.

[Pringlen]

Men bikkjer som er rimelig normale i pappen trenger da ikke å sosialiseres med alle varianter av barn for å takle verden rundt seg? Jeg forventer i hvertfall at mine hunder tåler å få barn av ulike varianter på besøk uten å reagere negativt på det. Og uten at man har "trent" på det på noe vis. Ellers må det da være slitsomt å ha hund?

Red: der ble det visst det jeg ville fram til formulert veldig greit. Signerer bare på det Raksha skriver

[Tabris]

Hva legger dere i å forvente at hundene takler barn? Jeg tenker nå slik at enten så takler en hund barn eller så gjør den det ikke, våre forventninger har lite å si for hundens reaksjon ene eller andre veien.

Og det å gå trekke seg unna barn er det Ozu gjør. Han gjør også det samme med hunder som er for pågående. Han har aldri blitt presset til det punktet at han har trengt å vise noen form for aggresjon mot barn eller hund, fordi jeg stepper inn når jeg ser at han begynner å vike unna.

[Guest Klematis]

Det kan godt hende at jeg har mislyktes som hundeeier fordi junior ikke liker barn. Ja, det kan det. Selv om jeg var nøye med miljøtreningen så er han fortsatt usikker. Skulle gjerne hatt to dønn mentalt stabile hunder som elsker alt på både to og fire bein, men minstemann er ikke slik.

Han har omgås barn i alle aldre i sine snart tre leveår, og han synes barn som veiver, stirrer, skriker og skråler er skumle.

Det synes jeg at han må få lov. Han går unna, med mindre de setter seg ned, strekker fram en hånd, og lar han komme bort til dem.

Tanteungen min på 2 år begynner nå å kunne omgås han på en måte som gjør at skuldrene mine er litt lavere enn da han ikke kunne forstå at han måtte være forsiktig og rolig rundt hunden. Nå bøyer han seg ned, kikker på han, og sier "Hei mjau". OK, så tror han at mini er en katt, men han er veldig interessert, og vil gjerne snakke litt. Og det synes hunden min er greit. Men, brå bevegelser og voldsom klapping, det liker han ikke. Da blir han engstelig.

Som Chi er han jo utsatt for mennesker som skal dille med han fordi "han er så søt", og det kan han ikke fordra. Da er det mitt ansvar å skjerme han fra de menneskene, uansett alder de kommer i.

Jeg passer alltid veldig nøye på når han omgås barn, og lar de aldri være alene.

[Guest lijenta]

HAr ikke rukekt å føle med på debatten her men kan jo si noe alikevell.

Jeg har ikke så mye barn i omgangskretsen faktisk så måtte ejg stilt emg opp ved skolen for å møte på barn når dem slutter. Med mine turer så er det vanskelig å treffe på dem men satser på at hundene lærer at det finens mye rat der ute og det har gått bra til nå. Hundene har elsket barn faktisk. Men jeg har jeg mødt på barn har jeg atid tatt meg tid til å fortelle og prate med dem. Og kommer foreldrene bort san etter en tid så har dem også fått høre om ingene har kunnet oppføre seg eller ikke. De aller aller fleste ungene somhar kommet bort har oppført seg veldig bra. De andre ahr lært litt. Og hunden e jeg ahr hatt a altid syntes barn har vært KULE

[mokken]

Hundene våre får sjeldent hilse på små barn av den enkle grunn at lille elleville elsker alt på to bein, han blir lett veldig engasjert noe som kan medføre hopping og bjeffing. Synes jeg ser overskriften... " gal hund angrep barn, endte med hjernerystelse".

De får hilse på dersom barn er i følge med en voksen, og de blir da informert om at de kan finne på å hoppe. Så får foreldrene selv vurdere hva de vil "utsette" barna sine for.

Jeg oppdrar ikke andres barn på gaten når det kommer til hverken trafikkregler eller hunder, det er da ikke mine barn. Det får foreldrene ta ansvar for selv.

Om vi har besøk av noen som trenger veiledning ift hund er det noe helt annet, jeg tilbyr også å ta hundene ut på gangen dersom husets ungdom har med seg noen hjem som er redd for hunder.

[Margrete]

Hva legger dere i å forvente at hundene takler barn?

Det som Rak sier. Hunden skal kunne leve i en verden der det ferdes barn uten å gjøre direkte utfall med den intensjon om å skade. Føler den seg truet skal den trekke seg unna å unngå situasjonen. Hunden må gjerne synes at unger er djevelens verk for min del, men den skal ikke prøve å spise dem for det. Djeveler smaker bare svidd og vondt uansett, best å holde seg unna

[Tuvane]

Jeg har aldri møtt noen som IKKE har spurt før de har hilst. Kan ha noe med rasen jeg har å gjøre, jeg vet ikke.

Som hundeeier er man alltid den ansvarlige, og selv om det hadde vært topp om alle foreldre lærte ungene sine hvordan de skal omgås med hunder, og at de ikke skal gå bort til en bundet hund, stå og nistirre dem inn i øynene og klappe (les: dunke) dem på hodet, så er det dessverre ikke sånn. Derfor unngår jeg å sette hundene mine i situasjoner hvor sånt kan skje. Jeg binder ikke hundene mine utenfor butikken, jeg lar ikke alle hilse på dem, og jeg bruker tid på miljøtrening og på å trene på at vi ikke skal hilse på alle vi møter (bor på landet, og når vi først møter noen så er det veldig stas).

Heldigvis har jeg sosiale, greie schäfere. Men det betyr ikke at de kan eller skal hilse på alt og alle. Hannhunden kan være veldig voldsom når han er glad, så han får hilse på hundevante folk som ikke tror at han spiser dem opp dersom han skulle finne på å hoppe opp og gi dem en ansiktsvask. Tispa kan hilse pent på de fleste, både voksne og barn, men siden det er det beste hun vet, så unngår jeg som regel å la henne hilse, og belønner heller at hun forholder seg passiv til folk (en glad schäfer som kommer løpende mot deg virker sannsynligvis fryktinngytende på de fleste, inkludert noen hundemennesker).

Det er ikke vårt ansvar som hundeeiere å sørge for at hunden er glad i barn (noen hunder LIKER rett og slett ikke barn, eller fremmede voksne, for den saks skyld), men det er vårt ansvar å ikke sette hunden i situasjoner den ikke klarer å håndtere. Har man en hund som er usikker på barn, da må man skjerme den, og ikke la den måtte forholde seg til unger som skal hilse og klappe den og leke. Hunder er IKKE leketøy.

Heldigvis er de fleste hunder utstyrt slik at de velger å gå vekk fra ekle situasjoner i stedet for å gå til angrep. Har man en hund som mener at angrep er det beste forsvar, så må man ta spesielt hensyn til det, ved å f. eks bruke munnkurv i situasjoner der man ikke har full kontroll.

[mokken]

Jeg har aldri møtt noen som IKKE har spurt før de har hilst.

Jeg har møtt på flere av de. Det ender med en skjennepreken, ja jeg blir forbanna av sånt...

Og de får konsekvent ikke lov til å hilse på hundene. Et minstekrav for det er at man spør først.

[Tabris]

Det som Rak sier. Hunden skal kunne leve i en verden der det ferdes barn uten å gjøre direkte utfall med den intensjon om å skade. Føler den seg truet skal den trekke seg unna å unngå situasjonen. Hunden må gjerne synes at unger er djevelens verk for min del, men den skal ikke prøve å spise dem for det. Djeveler smaker bare svidd og vondt uansett, best å holde seg unna

Joda, jeg forstår at det er hva man ønsker. Jeg stusset bare på ordet at man forventet det. Som om det å forvente det ville gjøre at hunden oppførte seg slik. Jeg kan gjerne forvente at Ozu skal passere andre hunder i bånd uten problem, men jeg tror ikke han kommer til å gjøre det av den grunn.

[Raksha]

Joda, jeg forstår at det er hva man ønsker. Jeg stusset bare på ordet at man forventet det. Som om det å forvente det ville gjøre at hunden oppførte seg slik. Jeg kan gjerne forvente at Ozu skal passere andre hunder i bånd uten problem, men jeg tror ikke han kommer til å gjøre det av den grunn.

Jeg tar det for gitt at en normalt skrudd sammen hund gjør det. Ble det klarere? Har ikke noe med at jeg skal endre atferden til hunden for å gjøre det. En normalt skrudd sammen hund, som har fått helt normal oppdragelse og sosialisering skal takle unger, i min verden.

Jeg har 3 hunder, ingen av dem er noe skrekkelig overbegeistret for min krabbende, hvinende, slående, klypende og stirrende 1åring. Så de slipper å forholde seg til henne annet enn i kontrollerte situasjoner. Vi hadde en episode der en av dem reagerte helt anderledes enn det jeg forventer av en normalt skrudd sammen hund, hvilket medførte vurdering om avlivning og lang utredning hos vet og flere behandlinger fordi det kom frem at den var syk. Nå reagerer han ikke slik lenger. (Nei, hun ble ikke bitt, ikke i nærheten engang, men situasjonen var fremdeles ikke en jeg syns er akseptabel.)

[Pringlen]

Det kan godt hende at jeg har mislyktes som hundeeier fordi junior ikke liker barn. Ja, det kan det. Selv om jeg var nøye med miljøtreningen så er han fortsatt usikker

At du har fått deg en redd miniatyr, behøver du nok ikke ta på din kappe... Slikt er først og fremst et spørsmål om arv

[ida]

At du har fått deg en redd miniatyr, behøver du nok ikke ta på din kappe... Slikt er først og fremst et spørsmål om arv

Hm, ja. Joa. Min ringe erfaring med små hunder, er at de fortere går i stykker og dermed beskytter kroppen sin mot fysiske mulige trusler på en annen måte enn store hunder. Detter en ettåring over en chihuahua, vil den skvises og kanskje dø. Detter en ettåring over en berner, vil den kanskje snu seg rundt på ryggen for å bli kost på magen, også. Møter den minste hunden her en stor unghund, vil hun ha minst mulig med den å gjøre. Møter hun en stor voksen og fornuftig hund, er alt i orden. I mine øyne er det ekstra viktig at små hunder blir godt fulgt opp, slik at de får bare gode erfaringer med både hunder og barn, men samtidig er det faktisk sånn at vi må beskytte dem litt mot disse bulldozerne med eiere som roper "HAN VIL BARE LEKE!" I alle fall akseptere våre egne hunders ønske om å slippe

[Pringlen]

Hm, ja. Joa. Min ringe erfaring med små hunder, er at de fortere går i stykker og dermed beskytter kroppen sin mot fysiske mulige trusler på en annen måte enn store hunder. Detter en ettåring over en chihuahua, vil den skvises og kanskje dø. Detter en ettåring over en berner, vil den kanskje snu seg rundt på ryggen for å bli kost på magen, også. Møter den minste hunden her en stor unghund, vil hun ha minst mulig med den å gjøre. Møter hun en stor voksen og fornuftig hund, er alt i orden. I mine øyne er det ekstra viktig at små hunder blir godt fulgt opp, slik at de får bare gode erfaringer med både hunder og barn, men samtidig er det faktisk sånn at vi må beskytte dem litt mot disse bulldozerne med eiere som roper "HAN VIL BARE LEKE!" I alle fall akseptere våre egne hunders ønske om å slippe

Hmmm, ja man skal jo ha noe å skylde på Heldigvis finnes det små hunder som avles for å være solide i hodet, og da har størrelsen brått ikke så mye å si...

[ida]

Hmmm, ja man skal jo ha noe å skylde på Heldigvis finnes det små hunder som avles for å være solide i hodet, og da har størrelsen brått ikke så mye å si...

Vet du, at jeg har ikke møtt mange små som er så solid i hodet som den lille tøtta vi har her hjemme. Hun liker fremdeles ikke å få en diger schæferlabb over ryggen. Hun ville aldri finne på å bite et barn, men jeg er fremdeles nede med henne, når en liten en skal hilse på. Det er MITT ansvar å passe på henne, også, selv om hun klarer seg utmerket på egen hånd. Jeg har aldri løftet henne opp for å unngå møter med andre hunder, men jeg respekterer at hun spurter forbi Skylde på???

[Pringlen]

Vet du, at jeg har ikke møtt mange små som er så solid i hodet som den lille tøtta vi har her hjemme. Hun liker fremdeles ikke å få en diger schæferlabb over ryggen. Hun ville aldri finne på å bite et barn, men jeg er fremdeles nede med henne, når en liten en skal hilse på. Det er MITT ansvar å passe på henne, også, selv om hun klarer seg utmerket på egen hånd. Jeg har aldri løftet henne opp for å unngå møter med andre hunder, men jeg respekterer at hun spurter forbi Skylde på???

Nei? Men da har ikke du en av alle disse små angstbiterne, som det er nok av rundt om. For de som lager skrapbikkjer, finnes det altid en unskylding for hvorfor de er slik og sånn, vet du...

[ida]

Nei? Men da har ikke du en av alle disse små angstbiterne, som det er nok av rundt om. For de som lager skrapbikkjer, finnes det altid en unskylding for hvorfor de er slik og sånn, vet du...

Jada, men det er jo noe annet enn det jeg har prøvd å si

[Tøfflus]

Det er da vitterlig ikke mitt ansvar å oppdra andres unger til å oppføre seg rundt hunder, det får foreldrene ta, om de liker hunder eller ikke. Når det er sagt, jeg forventer at mine hunder oppfører seg og ser jeg at situasjonen er ubehagelig for dem tar jeg dem vekk/sier fra til ungen/foreldrene at de skal holde avstand. Vi har da for pokker rett til å ferdes rundt vi også uten å bli "plaget" av andres unger! Jeg har tatt tilbake en av mine "valper" fordi hun ikke taklet unger, det var tre i familien og haugevis med venner. Hun var helt tydelig preget av ikke like barn, men forsøkte aldri bite, det ble med lyd. Noe som forteller meg at tross alt er hun rett skrudd sammen i hodet og det beste jeg kunne gjøre for henne var å finne et nytt hjem uten barn. Det har hun nå og stortrives. Skulle hun liksom ikke fått leve videre fordi hun ikke liker barn?

Jeg har ikke barn selv, men har ingen problemer med å la hundene mine omgås barn og det går fint. En av dem er skeptisk *hva vil de?*, de to andre bryr seg mindre. Da skjermer jeg den skeptiske og lar heller de to andre gå frem. Jeg syntes det er viktig at barn får omgås hunder, men ser det ikke som mitt hele og fulle ansvar. Skal dog ærlig innrømme at det gir en godfølelse når et barn skoggerler når en av mine stikker snuten frem og "kysser" og foreldrene smiler og er glad for at ungen deres fikk en fin opplevelse.

[Gjest]

Det ble eksplisitt sagt, ikke av deg, at de som har en hund som ikke er vant med barn, og dermed er usikker på barn, har sviktet grovt som hundeeier.

Om så, om noen mener det. Hvorfor ta det personlig. Dette er en diskusjon om sak. Greit å holde personlige følelser utenfor. Det er da vel helt legitimt å mene at hvis man ikke sosialiserer hundene sin godt nok, så gjør man en feil. Det betyr ikke at man er et dårlig menneske.

Selv har jeg irsk-setter. EN del, også på sonen, mener at de som jakter ikke bør ha fuglehund. Helt ærlig: DET må de gjerne mene, og jeg kan tildels forstå bekymringen for rasen som ligger bak et slikt synspunkt. Men jeg tar det ikke personlig. Jeg forbeholder meg min demokratiske rett til å kjøpe akkurat den rasen jeg vil ha og drive med de aktiviteter jeg vil med den. Og om noen mener at det er galt - greit nok. I couldn`t care less. Jeg går ikke rundt og tror at andre mener jeg er et dårlig menneske eller en dårlighunde-eier av den grunn. Og om de mener det så bryr jeg meg lite om det.

Og ift dette med sosialisering av hund på barn. ENten liker ikke hunden barn - av genetiske grunner. Ille nok. Men ikke eiers "feil". Ellers så skyldes skepsisen til barn at eier har gjort noen feil vurderinger undervegs ift hva hunden trenger og ikke trenger av erfaringer. Greit nok det også. Noen ganger må man ta i eie at man ikke gjør ting perfekt. Og lære av det til neste gang.

[Gjest]

Ingen av mine er usikre rundt folk,være seg stor eller liten... Det er mitt ansvar!

Barne-eiere må også ha ett ansvar for barna?

Barn som hyler,hopper rundt og er uten "kontroll" får beskjed om å roe seg,ellers får de ikke hilse på hundene.

Nå som jeg har en stor valp er jeg strengere enn vanlig med hilsing,nettopp fordi jeg ikke regner med at noen vil tolerere hans oppførsel.

Hvis han skal lære seg og omgås barn så må faktisk barna lære å omgås ham.

Vi får kanskje flytte denne diskusjonen til en annen tråd folkens .

Dette

Jeg oppsøker ikke barn med min hund, og har aldri sosialisert han på barn, men han er snill med unger likevel. Babyer legger han seg ned på gulvet og følger med på at har det bra, litt større barn vil han gjerne leke med men hører på kommandoer de gir. Han kan bli litt voldsom så da forklarer jeg til hund og barn hvordan vi løser situasjonen. Jeg tar det litt som en selvfølge at hunden skal være snill rundt barn, er det en hund som er aggressiv mot unger (uten en utløsende hendelse f.eks. lugget i ørene etc) da er det ikke en 100% riktig skrudd sammen hund.

Jeg forventer også at barn som hilser på hunden min hører etter slik at hilsingen blir hyggelig for alle.

Ukjente barn som er redde for hunder er ikke mitt ansvar. Det får foreldrene selv styre med. Jeg konsentrerer meg om "våre" barn (familie og nære venner osv).

[Guest Klematis]

At du har fått deg en redd miniatyr, behøver du nok ikke ta på din kappe... Slikt er først og fremst et spørsmål om arv

Det kan jo være flere faktorer som gjør det, sikkert.

Jeg ser at han er litt preget av at han er så liten, verden blir veldig stor, og fort litt skummel.

Han er min første hund, så jeg kunne helt sikkert gjort mye annerledes, kanskje han hadde vært tryggere da. Vet ikke:)

Hm, ja. Joa. Min ringe erfaring med små hunder, er at de fortere går i stykker og dermed beskytter kroppen sin mot fysiske mulige trusler på en annen måte enn store hunder. Detter en ettåring over en chihuahua, vil den skvises og kanskje dø. Detter en ettåring over en berner, vil den kanskje snu seg rundt på ryggen for å bli kost på magen, også. Møter den minste hunden her en stor unghund, vil hun ha minst mulig med den å gjøre. Møter hun en stor voksen og fornuftig hund, er alt i orden. I mine øyne er det ekstra viktig at små hunder blir godt fulgt opp, slik at de får bare gode erfaringer med både hunder og barn, men samtidig er det faktisk sånn at vi må beskytte dem litt mot disse bulldozerne med eiere som roper "HAN VIL BARE LEKE!" I alle fall akseptere våre egne hunders ønske om å slippe

Ja, du sier noe. Det er mye av grunnen til at han er min første og siste Chi. Man blir så bekymret, det skal så lite til før han kan skade seg, en hund av vanlig størrelse som bare skal leke litt voldsomt kan ta livet av han, og enkelte folk tror det er greit å svinge han opp på armen og dulle med han fordi han er så søt. Og hvis han da biter fordi noen trår over grenser og signaler og språk som han gir masse av på forhånd, så er han mentalt ustabil. Så han trenger å beskyttes, det er sant.

[Toril]

Jeg har en valp,ja han er en valp på snart 45 kilo.... Han elsker mennesker i alle aldre og størrelser,men han får IKKE hilse på sin måte likevel. Han er voldsom,happy og stor,ingen barnehilse hund pr idag,men jeg forventer at han blir det engang han også .

Så inntil videre får barn nei til å hilse på ham og den andre får være hilsedyr.

Det er MITT ansvar og det tar jeg så godt jeg kan,det samme forventer jeg av barne-eierne . Deres barn,deres ansvar..

Jeg har opplevd å bli kalt egoistisk av barne-eiere jeg,fordi jeg sa nei til barnet deres den gangen jeg hadde en hund som ikke likte barn.De burde takket meg......

[Tabris]

@ - jeg tok det ikke personlig, jeg svarte på spørsmålet ditt.