Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdretter eller kopimaskin? Om genetisk variasjon i hunderasene


Recommended Posts

Skrevet

Noen tanker etter Dyreveldferdsseminaret som ble arrangert av NKK for noen dager siden:

NKK blant annet ved Astrid Indrebø hadde en meget flott presentasjon av hvilke tiltak NKK har for å bedre helsen i rasene våre, spesielt med fokus på usunn konstruksjon (pusteproblemer i kortnesede raser osv). Det ble nevnt at stadig flere raseklubber innfører obligatorisk gentesting for avlsdyr, og om opprettelse av helseregistre og standarder som blir "omskrevet" til det bedre (eks chihuahua som ikke lenger skal ha åpen fontanell iflg standarden). Og man la vekt på at NKKs (og rasenes problem) er at andelen uregistrerte valper øker også i Norge spesielt av de populære smårasene som f.eks fransk bulldog. Og at disse useiøse oppdretterne (og importørene) står utenfor NKK og ikke er så lett å påvirke til sunnere avl. Med det regner jeg med det ble implisert at avl av f.eks fransk bulldog innenfor NKK-systemet er mye mer seriøst og at disse hundene har en sunnere anatomi og derfor også mindre pusteproblemer (?).

Det som overrasket meg litt var at det var kun en av foredragsholderne som var invitert som tok opp temaet genetisk variasjon og den genetiske størrelsen på rase-populasjonene. Det ble ikke nevnt med ett eneste ord av de andre. Når man snakker om dyrevelferd i forbindelse med avl og å forbedre helsen på rasene våre så burde vel i det minste genetisk variasjon være en viktig del av det vi oppfatter som dyreetisk , forsvarlig avl? Når vi vet at en smal avlsbase og dertil tilhørende innavl fører til dårligere immunforsvar, dårligere fertilitet og økning av andre defekter?

Pr dags dato er de renrasede populasjonene delt inn i 3-400 raser, 99% av dem med lukket stambok, mange av dem med faretruende liten genpool etter 100 pluss år med lukkede stambøker, linje/innavl og matadoravl. En ting jeg var enig med Anne Woldmo i som hun nevnte i sitt foredrag, er at alle de gode tiltakene som NKK liste opp blir omtrent som å sette et lite plaster på et stort blødende sår. Det er godt ment, men det hjelper så lite når skoen trykker et helt annet sted.

Pr dags dato får jeg dessverre inntrykk av at Anne Woldmo og hennes meningsfeller er i sterkt mindretall i det kynologiske miljøet. Hennes meninger om innkryssing av andre raser i eksisterende raser for å øke genpoolen til en sunn størrelse oppfattes som radikalt og ekstremt. Men er de det? Skal vi fortsette i det samme sporet som vi har gjort til nå, og vente med å krysse inn nytt blod i en rase til det ikke lenger er etisk forsvarlig å sitte og se på alle de sjuke dyra, og rasen praktisk talt er i ferd med å dø ut, slik som med norsk lundehund? Eller skal vi våge å ruske litt i gamle og utdaterte forestillinger om streng typelikhet og raserenhet? Jeg tror det vil presse seg fram en endring i hvordan vi tenker raseavl og hvordan vi praktiserer den. Både fordi vi tilslutt MÅ mht til innavlsdepresjon, og fordi det ikke lenger vil være akseptabelt i samfunnet som vi er en del av å bedrive etisk uforsvarlig hundeavl. Vil vi som oppdrettere, raseklubber og kennelklubber bli tatt på senga og dratt ufrivillig og skrikende i den retningen, eller kommer vi til å følge med i timen og komme frivillig?

Som et lite apropos kan nevnes at FCI (mye takket være Astrid Indrebø og The Breeding Committee som hun er leder av) nå har åpnet opp for at rasevarianter kan krysses med hverandre (f.eks belger-variantene, schnauzer-fargevariantene og bull/miniatyrbullterrier) fordi man nettopp ser at størrelsen på genpoolene er langtfra sunne. Så det går i riktig retning, men hvor lang tid tar det før vi tør å åpne opp for ytterligere innkryssing på tvers av rasene?

Her er en youtube-video som bare MÅ sees. Dessverre litt dårlig lyd og illustrasjonene er tildels teite, men budskapet er superviktig, og veldig interessante rasekrysnings-eksperimenter som nevnes:

  • Like 6
Skrevet

Gode tanker og i mine øyne en svært god oppsummering. Når det snakke som raseavl blander mange raskt to viktige men relativt uavhengige deler:

  • Ekstremt/Usunt eksteriør
  • Mangel på genetisk variasjon

Førstnevnte har fått mye oppmerksomhet, bl.a. i dokumentaren "Pedigee exposed" og det jobbes med å redusere plagene ved å skrive om rasestandarder, ha veterinærgodkjenner på utstillinger osv. Men genetisk variasjon ser ut til å ha blitt "glemt" midt oppi det hele, på tross av at det er her de største helse- og mentalitetsutfordringene ligger. Lukkede stambøker tar livet av hundene våre i ung alder.

Hege Volmo treffer blink! Hvorfor kan vi ikke krysse gordon setter og engesk setter? Eller retrievere med ulike pelslag? Eller en jaktcocker og en jaktspringer? Border collie og working kelpie? (Mulig noen av disse forslagene ikke er gode pga sprikende egenskaper) Det er stor variasjon INNEN raser - til tider større variasjon enn vi finner MELLOM ulike raser. Da hadde det kanskje vært like greit å slippe opp litt på reglene rundt lukkede stambøker og åpnet mer opp for stambøker som baserer seg på egenskaper. På den måten kunne vi økt den genetiske variasjonen betraktelig og forbedret hundenes helse betydelig.

Flere og flere av de som bruker hundene til viktige arbeidsoppgaver med lang udanning, velger å skaffe seg godt planlagte kryssninger (blandingshunder). SWDI tar f.eks i bruk blanding av schäfer og malanois til sitt søksarbeide av flere grunner: mye bedre helse, mer livlige hunder, riktige egenskaper til jobben.

  • Like 2
Skrevet

Innkryssningsprosjekter blir jo gjort.. Paradoksalt nok på noen av de friskeste rasene vi har ;) Men dermed er det også større sjans for at de vil være like friske og funksjonelle også i framtiden.. Et poeng er kanskje at det er rasens hjemland som i utgangspunktet bør stå for disse prosjektene? Det må i ihvertfall avklares med raseklubben der..

Men som tidligere nevnt; genetisk variasjon alene hjelper lite, om individene allikevel ikke er friske. Det er nok av eksempler på store selskapshundraser med masse sykdommer. Og ikke bare pga. defekt bygning. Da er det nok grenser for hvor mye det hjelper å krysse inn en og annen hund fra en rase som kanskje har like mye "rusk". Canarioen feks. er jo en rase som svært nylig er mikset fram av diverse molossere. En blandingshund kan man nesten si. Med masse helseproblemer :) Fordi rasene som er mikset sammen er langt i fra friske - og ikke minst fordi det avles på utseende og utseende. De behøver faktisk ikke fungere til noe som helst annet enn å se "skumle" ut :P Og selvsagt skal bikkjene settes i avl helst før de fyller 2, så rekker de kanskje ikke å bli sjuke før de har spydd ut en 20-30 valper...

Slik ser selekteringen stikk motsatt ut på feks. de bittesmå støverrasene. Fungerer ikke hunden fysisk = ingen avl. Og fordi det tar tid før en støver er god nok til å jaktpremieres, vil avlsdebuten normalt være veldig mye senere enn på selskapshunder. Les feks. hvordan Haldenstøveren ble laget. Det er nesten til å le av. En gubbe som fant ut at han ville lage sin egen rase, og ja, så gjorde han det. Men fordi selekteringen har vært på rett sted, er det tross alt en svært frisk rase! Dog så mikroskopisk liten, at innkryssninger må til.

Altså; poenget var at å bredde genpolen alene, ikke hjelper stort, om ikke de som avler hund rundt om, greier å selektere rett...

Skrevet

Altså; poenget var at å bredde genpolen alene, ikke hjelper stort, om ikke de som avler hund rundt om, greier å selektere rett...

Det ene utelukker ikke det andre.

Skrevet

Det ene utelukker ikke det andre.

I teorien, nei...

Men med tanke på all hodeløs avl av spesielt selskaps og utstillingshunder, så er det nok desverre som å pisse i havet - å blande inn enkeltindivider i alt skakkjørte raser..

Skrevet

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

  • Like 3
Skrevet

I teorien, nei...

Men med tanke på all hodeløs avl av spesielt selskaps og utstillingshunder, så er det nok desverre som å pisse i havet - å blande inn enkeltindivider i alt skakkjørte raser..

Helt enig, det blir som å pisse i havet. Det er derfor en helomvending må til. Både i hva vi legger i definisjonen rase og hvordan majoriteten av oppdrettere praktiserer avl. Det er en lang vei å gå, men alternativet er å gi opp.

  • Like 1
Skrevet

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

Skrevet

Kanskje rasehunder som vi kjenner dem bare kommer til å eksistere i 2-3 menneskegenerasjoner til?

Det virker på meg som flere og flere innser at dette er et problem.

Skrevet

@Aussieglis, shibaen er den minste, akita den største. De din samboer har funnet kalles mame shiba og lider av samme komplikasjoner som mini-aussier. Ingen seriøse oppdrettere driver med dem, det er som teacup-varianten og IKKE noe en skaffer seg! De kan bestilles fra nettsider, på samme måte som mini-plommer, maltipoms og gudene veit hva. Mtp trådens tema, så er disse virkelig kriseeksemplet på innavl og lite variasjon i genmaterialet.

En vanlig shibatispe er rundt 37 cm, og de trenger ikke bæres noe sted, nei. Hva er det han liker med shiba, men som han må bære på? Det er en fyrrig jakthund, ikke en (veske)hund en kjøper fordi den er søt. :P Send meg gjerne en PM for å ikke ødelegge tråden. :)

  • Like 2
Skrevet

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Skrevet

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Jeg fikk bange anelser med en gang han nevnte det, og tenkte på mini-aussien med en gang. Tenkte jeg skulle høre med shiba-folket her inne før jeg satte ned foten. Men nå går den ned, altså! ;)

  • Like 1
  • 4 weeks later...
Skrevet

øke gen-var vil selvsagt hjelpe dersom man slutter å fiksere for dårlige gener. det hjelper lite dersom man forsetter å avle på fenotyper med underliggende genotyper, som er/kan være detrimentale.

Skrevet

Jeg er helt klart for høyere andel av inkryssning på tvers av raser og pelsvarianter. Mange raser kunne med fordel blitt slått sammen til en rase. Men ingen vil jo gi slipp på sin rase.

Slike prosjekter måtte selvsagt blitt gjort under godkjennelse av og i samarbeid med kennelklubber

Hvis jeg ser på min egen rase så er det mange der som vegrer seg for å i det hele tatt pare med noe fra en annen linje. Dette fenomenet er like ille uansett om det er folk som fokuserer på bruk (og

da kun vil holde seg til sin brukslinje) eller om det er de som fokuserer mer på utstilling.

Håpløst synes jeg.

Nå har jeg en for det neste frisk og sunn rase, men det betyr ikke at det er en kjempe idé og bare avle på sin egen lille tue uten å ta inn blod fra andre kennellinjer.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...