Til dere yngre oppdrettere

[Djervekvinnen]

Jeg lurer på til de som nylig har fått kull, eller som har hatt flere kull, men som er unge, hvordan er din tanke rundt avelen du gjør. Tenker da på om du tar helt egne beslutninger basert ut ifra hva du selv foretrekker og liker, følger magefølelsen og har DIN mening om rasen. Eller er du opptatt av de andre oppdretterne av rasen, de som har drevet i mange år, er veldig erfarne. Går du imot dem, eller på samme vei som dem.

Har du noen som du ser opp til i rasemiljøet?

Tør du stå for egne valg og kjører på, selv om de erfarne syns du er på "bærtur" og uenig?

Det er alltid noen som har 50 års erfaring før deg, og har avlet x- antall hunder av rasen, så kommer du, ferskingen, kanskje med egne tanker og meninger. Det er ikke alltid like lett å skal stå for dine meninger når man er fersk.. Så det hadde vært interessant å hørt hva du har gjort og føler om dette.

[Perfect Image]

Jeg gjør egne valg, basert på min magefølelse og kunnskap av linjer- Men jeg forhører meg med mine oppdrettere om hva de synes om kombinasjonen og hva deres tanker er. Om de kommer med noe konkrete opplysninger om hannhunden eller linejen som jeg ikke vet om eller liker, så tar jeg selvsagt hensyn til dette. Jeg spør gjerne også om jeg står fast på valg av hannhund om de har noe forslag- Men til syvende og sist så følger jeg magefølelse og jeg har ikke noe problem med å ta en kombinasjon selv om ingen støtter den, om JEG tror det blir bra

Jeg har merket en tendens i mitt rasemiljø om hvordan de eldre preker om og om og om igjen om hvordan de yngre bør være mer ydmyke, tildele seg kunnskap av de eldre osv osv. Men for meg så får ikke en person gudestatus bare fordi man har holdt på i ørtiførti år om de ikke har oppdretter hunder jeg liker eller kunne formidle/ville formidle kunnskapen videre også.

Og når det kommer til om man går "samme vei" eller egne så begge deler? Vi har et svært splittet rasemiljø, og jeg samarbeider med andre men man har alltids egne mål og meninger om ting

[Mumle Mu]

Nå ble ikke kullet mitt noe av, da, men kan kanskje svare alikevel?

Jeg går ihvertfall en helt annen vei enn andre i Norge på rasen. Tradisjonellt har det ikke vært noe miljø for noe annet enn utstilling på rasen, og jeg er vel opptatt av opptatt av en del andre ting enn andre her til lands.

Det er jo ikke til å stikke under en stol at de som har drevet på i mange år har masse kunnskap, det ville være dumt å ikke lytte og høste av deres erfaringer, selv om det ikke betyr at jeg sluker alt rått.

Mange av de som har drevet på siden tidenes morgen, er etter min erfaring, ofte ikke de flinkeste til å oppdatere seg i.fht til ny kunnskap. Dukker det opp "nye" ting (f.eks) sykdom, så er det ikke rent sjelden at de hopper fullstendig bukk over det, siden det ikke har vært et problem i deres oppdrett (da blir man plutselig akutt veldig opptatt av å ikke avle seg inn i hjørner, pyttsann om innavlsgraden er på over 20 % i tidligere kull).

Jeg har flere jeg ser opp til, og en jeg har som "mentor" (hun bor dog ikke her til lands). Hun er helt fantastisk og gull verdt, sitter på et berg av kunnskap det er få forunt.

Ikke alltid like lett å være ny på en rase, sitter i tilegg som leder for utvalget ("raseklubben" under Norsk Myndeklubb), så står laglig til for høgg, for å si det sånn. Har jo vært noen runder, men det er ikke verre enn å riste det av seg og møte det med godt funderte argumenter, i grunn.

Et sted må man jo begynne, alle har jo vært nye en gang, tross alt.

[Carina]

Jeg har jo valgt å kjøre andre linjer enn alle oppdretterne her i landet, med unntak av en. Jeg kimser ikke av kunnskapen de som har drevet lenge sitter med, men det er ikke noe hensikt for meg å diskutere hannhundvalg etc med de, for jeg vet jo at de ville valgt helt annerledes. Og det er helt ok, jeg synes ikke man kan si at det ene eller det andre er feil så lenge man avler samvittighetsfullt og for rasens beste. Jeg har en håndfull oppdrettere i andre land som jeg stoler på og diskuterer med, og det er for meg gull verdt, da vi deler alt av info vi har om hundene vi kikker på og vi har jo gjerne truffet ulike hunder i og med at vi bor på ulike steder. Jeg regner med en del av de andre belgeroppdretterne, iallefall her i landet, synes jeg er på bærtur i og med at jeg benytter en del brukslinjer. Det er helt ok for meg, jeg tar egne valg, og står for det. Dessuten, synes andre jeg er på bærtur så synes mest sannsynlig jeg at de er på bærtur.

[Malamuten]

Det er selvsagt både greit og smart å søke hjelp/innput der man føler man behøver det, men skal man drive oppdrett bør man ha et klart mål med oppdrettet sitt og om man ikke har det eller har et, men ikke tørr å stå for det så bør man heller la være synes jeg, enn å avle noe annet.

[ipadda]

Jeg har selvfølgelig enkelte jeg rådfører meg med, som jeg stoler på og som jeg vet vil det samme som meg selv i avlen. Men når alt kommer til stykket er det MIN magefølelse som teller, MIN avgjørelse som teller, MITT ansvar. Vi vil alltid være uenige i noe, og det er sunt, om alle mener og syns det samme tror jeg rasen hadde gått rett vest.

Jeg er ikke opptatt av hva "alle andre gjør", fordi jeg har min visjon av hva jeg ønsker meg i rasen, andre har sine, - men vi avler jo stort sett mot samme mål, sunne friske og funksjonelle hunder. Veien dit er bare ikke alltid lik...

Ja, jeg har "mentorer", folk som har drevet med rasen mye lenger om meg som sitter inne med mye kunnskap om forskjellige linjer og hunder, det er veldig og har vært veldig verdifult for meg. - MEN, jeg har ingen problemer med å gå min egen vei, følge min egen magefølelse og gjøre det JEG har tro på, selv om alle andre syns det er "teit" eller "dumt". Faktisk er ett av mine aller aller beste kull, ett kull som ble frarådet på det sterkeste av de som hadde drevet i mange år, men når de ikke kunne gi meg begrunnelse på hvorfor så valgte jeg å følge min egen magefølelse, gjøre min egen research og gjøre det JEG følte var riktig. - Resultatet ble helt fantastisk!

Jeg har alltid vært sterk i meningene mine, og jeg har en visjon om hvordan jeg vil ha det, hva jeg vil ha og hvordan jeg skal komme dit. Man kan være enige om å være uenige innimellom, å det går helt fint. Men klart, sure gamle tanter finnes det i alle klubber - Så får man velge om man vil høre på dem, bry seg om dem og la de påvirke, eller seile sin egen sjø. Jeg trives på min sjø jeg, så kan de seile på sin - uten at vi trenger å være så ulike likevel. I enden er målet likt, somregel, så får vi velge våre veier og det som føles riktig for hver enkelt når det gjelder å komme dit

[Caroline]

Jeg tar selvsagt imot råd fra erfarne oppdrettere, man skal ikke være helt blind og tro at man er den eneste som kan noe her i verden, og jeg verdsetter innspill fra de jeg har kunnet rådføre meg med oppigjennom årene.

Spesielt i sheltieverdenen har jeg skilt meg litt ut fra jeg startet som 19-åring (etter å ha hatt rasen i hus siden jeg var 9), med å legge stor vekt på både helse (HD), gemytt og bruksegenskaper i tillegg til et sunt og rasetypisk eksteriør. Jeg mener sheltien (og aussien som jeg begynte med i senere tid) skal være brukshunder, men de skal også være sunne både utapå og inni, og de skal se ut som den rasen de er. En allroundhund, det er det jeg ønsker.

[Djervekvinnen]

Takk for deres svar. Interessant å lese

Har selv fått mange egne ideer om rasen etter å ha studert miljøet en stund nå. Og jeg går imot strømmen, helt klart. Så jeg skal ha litt baller når jeg velger å gjøre dette i praksis. Det er jo ikke alltid like lett å få til akkurat det man ønsker bestandig, selv ikke for de mer erfarne, men da er det bare å være ærlig å si: nei dette ble ikke så vellykket, men vi prøver videre og lærer av sine feil.

Jeg vet ikke om det jeg har lyst til å gjøre er " rett", men å følge strømmen blir uansett feil i mine øyne.

Jeg er veldig åpen om å blande linjene på rasen mer. Det vet jeg mange er helt totalt imot og noen mener det ikke er samme rase til og med.. Jeg vektlegger helse og mentalitet høyere enn utstilling, ønsker en mer funksjonell bygning og jeg hater de overvinklete bakbeina som mange har. Det er nesten på tur til å bli schæferstyle! Jeg ville hatt mindre hunder også. Jeg ville nok sikkert ikke fått de beste utstillingshundene, men jeg ville ikke solgt de som utstillingshunder heller.

Det at jeg har fått et par henvendelser fra folk som liker ideene mine, gjør at man blir mer villig til å prøve.

[yurij]

Kult om du velger å mixe show og racing linjer! Virkelig. Blir ikke imponert over en del av dem man ser på utstilling. Ser noen få ex-racere her nede og det ser nesten ikke ut som samme rase. Heier på deg! Det som kanskje er en utfordring (?) er gemyttet? På racinglinjene. Jeg vat at ihvertfall på afghaner er (hårløse tyske) racinglinjene kjent for å være skarpere og helt klart en utfordring på den siden

[Djervekvinnen]

Så flott at du syns ideen er god Jeg kjenner til mange som har løpshuder som har blitt premiert på vanlige utstillinger, sammen med utstillingslinjene, og det er slike jeg er ute etter. (ja og så har man jo bruksklassen! Der er det jo få som deltar) For ja, mange løpshunder ser ikke ut. Jeg tror helt klart at man kan få frem pene, funksjonelle hunder. Det med gemyttet er også viktig. Har også hørt at de kan være skarpere. Men der har du like mange igjen som ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen.

Jeg fant den flotte løpshunden fra finland, som har blitt testet hue og ræva av helsmessig, premiert på utstilling, gjør det bra på løpsbanen, ser flott ut og har en dedikert eier. Hvis gemyttet hadde vært bra i tillegg, hadde jeg brukt han uten tvil. (kjenner han jo ikke)

Det flotte er, åpner man for bruk av løpslinjer, så har man masse avlsmateriale tilgjengelig å velge i. Og ikke bare blant de oppbrukte utstillingshundene hvor nesten alle er i slekt.

Mulig jeg misser en problemstilling som oppdrettere her har, så jeg skal lufte ideene til oppdretteren min og se hva hun sier.

Og en annen problemstilling er at det går like mye andre veien, at løpsfolkene ikke vil ha noe med utstillingslinjene å gjøre. Så det blir nok en utfordring. Kanksje jeg må få meg en egen løpshund selv, til å begnne med.

[SandyEyeCandy]

Jeg skulle jo hatt mitt første kull hjemme nå, men sånn gikk det ikke. Ser fortsatt på erfaringa som utelukkende positiv og lærerik, og opplevde stor støtte og begeistring fra shibamiljøet. Ikke egentlig pga avlstispa mi (den største oppdretteren i Norge synes feks at hunden min er både usympatisk og lite pen, men syntes forsatt det var hyggelig at jeg skulle ha kull), men fordi jeg er veldig tydelig og engasjert, og har noen tanker om oppdrett og avl som går litt lengre enn "hunden min er jo så skjønn, og det er så hyggelig med valper, så jeg schmeller på et kull", som nok er innfallsvinkelen til ganske mange nye med shiba.

Jeg er opptatt av praktiske jaktegenskaper, og synes at tilgjengelighet og håndterbarhet for mennesker, samt miljøstyrke og stolthet er de viktigste mentale egenskapene hos en shiba. Jeg har derfor gått MH med mine to for noen år tilbake (veit bare om en annen shiba som har gått MH i Norge), i håp om å gå skape nysgjerrighet rundt mentalbeskrivelse, og fordi jeg hadde planer om å gjennomføre MH med hele kullet til Imouto også. Til min store glede nevnes nå MH som et anbefalt verktøy for mentalkartlegging i RAS, mens jeg tidligere har følt at jeg har stanga hodet i veggen når jeg har snakka om det.

Jeg valgte en hannhund ingen andre i Norge har brukt før, men følte overhodet ikke at jeg måtte rettferdiggjøre det valget innad i shibamiljøet, bare her på sonen. Jeg turte å spørre, noe mange nok ikke gjør, og jeg turte å ta "sjansen" på HD, fordi jeg har satt meg godt inn i egne linjer og brukt fryktelig mye tid på å spore opp avkom etter hannhunden rundt omkring i verden. Jeg har diskutert oppdrett og linjer med andre innen rasen i mange år, også uten å egentlig ha noen planer om å avle sjøl, og jeg opplever at "autoritetene" innad i rasen er utrolig glade for alle unge ildsjeler som gidder å engasjere seg og prøve å gjøre noe bra.

[Mumle Mu]

Så flott at du syns ideen er god Jeg kjenner til mange som har løpshuder som har blitt premiert på vanlige utstillinger, sammen med utstillingslinjene, og det er slike jeg er ute etter. (ja og så har man jo bruksklassen! Der er det jo få som deltar) For ja, mange løpshunder ser ikke ut. Jeg tror helt klart at man kan få frem pene, funksjonelle hunder. Det med gemyttet er også viktig. Har også hørt at de kan være skarpere. Men der har du like mange igjen som ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen.

Jeg fant den flotte løpshunden fra finland, som har blitt testet hue og ræva av helsmessig, premiert på utstilling, gjør det bra på løpsbanen, ser flott ut og har en dedikert eier. Hvis gemyttet hadde vært bra i tillegg, hadde jeg brukt han uten tvil. (kjenner han jo ikke)

Det flotte er, åpner man for bruk av løpslinjer, så har man masse avlsmateriale tilgjengelig å velge i. Og ikke bare blant de oppbrukte utstillingshundene hvor nesten alle er i slekt.

Mulig jeg misser en problemstilling som oppdrettere her har, så jeg skal lufte ideene til oppdretteren min og se hva hun sier.

Og en annen problemstilling er at det går like mye andre veien, at løpsfolkene ikke vil ha noe med utstillingslinjene å gjøre. Så det blir nok en utfordring. Kanksje jeg må få meg en egen løpshund selv, til å begnne med.

Heia!! Vi TRENGER funksjonelle greys her til lands!

Gemytt må du gjerne oppleve selv, i myndemiløet er det dessverre en del som mener skarphet er det samme som jaktlyst, samtidig som det kan være litt ræl ute å går.

Løps og utstilling er veldig, veldig delt på greys, og jeg er vel tilbøylig til å være enig i at det har blitt to forskjellige raser. En kombinasjon av de her to tror jeg kan bli veldig bra, men du kan ta deg f på at det ikke vil bli tatt godt i mot av de etablerte oppdretterne her.

Jeg heier ihvertfall det jeg kan, og vet at en hel haug andre som er opptatt av bruk og funksjonalitet vil gjøre det samme!

[Boxerpaw]

Tror man alltids møter motstand som fersk oppdretter eller generelt. Inntrykket mitt er at oppdretter miljø er litt mafia. Men kjør på. Jeg også mener at en rase bør holdes tradisjonell slik den var ment å være. Ikke avlet fordi den skal passe inn i hvermansens familie men for de som interesserer seg for rasen. Greyhound er jo en hund som skal løpe fort. Den skal faktisk være verdens raskeste hund. Og da burde jo nettopp det være ett viktigere kriterie for å bevare denne egenskapen hos rasen enn at den skal avles med ben som etterhvert mister funksjonen fordi de skal se så pene ut..

I tanke på jaktinstinktene dere beskriver så får vel de som ikke klarer hanskes med dette instinktet se seg etter en annen rase istede?

[Guest atiram]

jeg har ikke hatt noen kull enda, men jeg har planer- og det har jeg vel hatt i snart ti år nå.

om jeg får kull vil det være fordi jeg ønsker valper etter min egen hund, og slik holde meg selvforsynt med dachser=) jeg har tre dachser, og to av de egner seg ikke, en pga dårlig gemytt (usikker/ redd), den andre fordi hun har genfeil.

Om jeg skal avle, så skal det være på en hund som kan bringe noe positivt til rasen. valpen jeg har nå virker veldig lovende i gemyttet så langt, så får vi se, når hun blir voksen- om hun har fysikken som skal til også. om alt stemmer vil jeg se meg om etter en hannhund som også matcher mine krav. jeg har allerede ventet ti år på å finne en hund jeg synes er god nok til å avle på, kan godt vente ti år til om jeg må.

jeg liker ikke alt for lange rygger, eller for korte bein. typ engelske dachser er for lave synes jeg, mens de tyske er litt høyere over bakken synes jeg.