6 mnd - usikker og biting

[Perro*]

Har en valp på snart 6 mnd. Til nå har hun vært veldig grei å ha med å gjøre. For ca en måned siden begynte hun å bli redd for ting hun tidligere ikke har brydd seg om. Lyder ute er skummelt og kan hoppe til siden når vi går tur og hun hører noe i buskene eller noe som blafrer. Mennesker er skummelt, spesielt om flere går sammen, og hun trekker seg unna. Hunder kan være skumle, selv om hun viser interesse når de har passert. Jeg har tenkt at dette er en av fryktperiodene, men nå lurer jeg litt på hvor lenge den skal vare. Er det viktigst å bare ta det rolig som jeg har gjort og ikke presse noe på henne? Late som om alt er helt normalt?

Hun har plutselig nå i tillegg begynt å bruke munnen mye mer. Hun har mistet og fått alt av tenner, så det er ikke kløing.. Hun har tidligere latt meg få undersøke ører og labber uten problem, men nå er dette plutselig problematisk.. Om hun forstår at jeg skal undersøke/ta på labb for å klippe/rense ører, biter hun meg og viser tenner. Hun biter ikke hardt, bare er bort i meg med et kjapt bitt, men det er likevel en oppførsel jeg ikke ønsker. Hun lager ikke noen lyder da.

Om vi går tur (hun går bra i bånd) og jeg slipper henne løs på en mark i nærheten, får hun totalt raptus med bjeffing og knurring og biting bort i beina mine. Hun har tidligere også hatt raptus, men da bare vill løping og så legge seg ned og puste ut og ferdig med det.. Er dette ungdomsalderen som viser seg? Eller er det her noe helt annet? Jeg har tenkt på stress, men hun får det på rolige dager også.. Noen tips her..?

Hun blir trent positivt, med klikker.

[Malamuten]

Til det første, det varierer hvor lenge det varer, bare ignorer det å lat som ingenting.

Til det andre, det høres ut som en "protest" på ting hun ikke vil at du skal gjøre. Der har du jo to valg, enten trene inn korrekt oppførsel eller gi beskjed om hva du synes om dårlig oppførsel. Det er neppe noe faresignal i seg selv, bare litt unghund bølling, men det kan jo alltids bli et problem, spesielt om de begynner å erfare at de får det som de vil ved å bruke munnen, så greit å bare ta tak i det med en gang.

Ang raptus så trenger de ikke å være stressa eller overstimulert for å få det, men mens det står på så koker det gjerne litt i hodet, og noen hunder har det mer naturlig å bruke munnen når de blir ivrige. Akkurat når hunden har raptus er det gjerne vanskelig og trene konstruktivt og om det er adferd hunden ikke gjør ellers så får man kanskje ikke trent på det. Da har du jo et par muligheter, avbryt raptusen fysisk når det blir for mye, hold henne fast, kommander henne i sitt/ligg e.l. til hun har roet seg, korriger bitingen eller gi henne noe annet å ha i munnen (pinne, bånd eller hva som helst).

Det er ikke usannsynlig at hormoner er en stor bidragsyter til alt dette..

[Guest lijenta]

Hm hvorfor renser du ørene? Jeg rører ikke ørene for annt en snusing og kosing hvis ikke dem er betente. Snusing, lukting på om det lukter feil. Stikker jeg noe nedi så må det være kunn der tommelen kommer til. Altså ytre ganger. HAr kunn hatt hunder med hengeører og forskjellige raser av dem. Dem ska ikke røres før det er problemer for da skaper du gjerne problemer og da skjønner ejg resten å. HAr selv en hund som gikk alt for lenge med betennelse i kroppen og da ble det vanskligere å dressere og han ble mer og mer stresset. Det høres jo ut til at hun er stresset.

[Red Merle]

Hun har plutselig nå i tillegg begynt å bruke munnen mye mer. Hun har mistet og fått alt av tenner, så det er ikke kløing.. Hun har tidligere latt meg få undersøke ører og labber uten problem, men nå er dette plutselig problematisk.. Om hun forstår at jeg skal undersøke/ta på labb for å klippe/rense ører, biter hun meg og viser tenner. Hun biter ikke hardt, bare er bort i meg med et kjapt bitt, men det er likevel en oppførsel jeg ikke ønsker. Hun lager ikke noen lyder da.

Hva gjør du når dette skjer?

Min prøvde seg sånn, hun fikk klar beskjed om at dette er det bare å gi rakkern i, mildt og bestemt. Da sluttet hun fort. De må ikke lære at 'hvis jeg knurrer/flekker tenner og glefser, så slutter mor å ta på meg', for da får du et stort problem senere. Stopp henne bestemt, og ros rolig når hun gjør som du vil. Gjør dette hver eneste dag.

[Perro*]

Jeg har sagt nei klart og tydelig når hun biter, men det hjelper ikke så mye. Skjenner jeg blir hun bare mer vill.. Jeg har fortsatt til jeg selv ønsker å avslutte, og ikke når hun ønsker. Jeg har forsøkt å bruke klikker, og klikke hver gang jeg får ta på labber og ører uten at hun gjør noe. Funker til en viss grad, men ble likevel veldig skeptisk til den bitingen. Hun har aldri fått vondt hverken under rensing av ytre øre/klipp av pels der (hun har klippepels), eller når jeg har klippet klør. Jeg tar henne jevnlig i/på ørene og på labbene for at hun skal være vant til det, og ikke for stell/klipp hver gang..

Problemet når hun har raptusene sine er jo at hun ikke hører på en eneste kommando. Hun stopper bare opp for å bjeffe mot meg eller biter tak i buksen. Jeg forholder meg helt i ro, gjerne setter meg på huk og roser henne dersom hun stopper opp eller legger seg. Det ender alltid med at jeg bare må nappe tak i selen hennes for å få tak i henne og holde henne i ro. Etter det er det som om ingenting har hendt hos henne.. :/

[Mud]

Valpen min protesterte sånn på håndtering frem til nylig. Hun er yngre, men av den litt bestemte typen Jeg bryr meg ikke om sånt, da går det stort sett over av seg selv. Klipper klør og napper ørene videre til jeg er fornøyd.

Raptusene er en unghundgreie. Ha på langline og tråkk på den når hunden begynner. Gjør båndet så kort at den ikke får herjet frem til den roer seg. Så slipper du igjen. Gjentas til point taken.

Å bli sint gjør det ofte enda verre.

Spøkelsesalderen har jeg ikke opplevd på mine hunder enda, men den går vel stort sett over av seg selv den også

[Tuvane]

Biting og sånt i forbindelse med håndtering ville jeg har oversett, uten å gi henne noe utløsning. Å kjefte vil mest sannsynlig bare forsterke reaksjonen, og hvis du gir deg, så finner hun ut at dette er en fin måte å få deg til å slutte på. Jeg gjør det jeg skal, og så får hunden en klapp og noen godbiter, og etter hvert skjønner de at det er lite vits å finne på så mye rart, for det blir ignorert.

Hannhunden min fikk noen helt ville raptuser da han var valp og fram til han var rundt året, og han var helt ustyrlig, og hoppet og beit. Jeg prøvde ut mye rart, blant annet å holde ham fast, stå på båndet, la ham løpe rundt med en bal, korrigere osv, uten at det hjalp noe. Korrigering bare gira han mer opp, og det andre var bare midlertidige løsninger der og da. Det jeg gjorde var å lære inn en veldig god sitt-kommando. Vi trente MASSE sitt, i alle settinger, med gradvis økning av forstyrrelser osv. Når han fikk raptus, så ba jeg ham sitte. Det tok selvfølgelig litt tid i begynnelsen, men jeg fant raskt ut at det var lettere å få hunden til å gjøre noe annet enn å be den stoppe med det den driver med (ikke-atferd). Jeg belønnet sitten, og han måtte sitte til han hadde roet seg (med jevnlig belønning). Etter hvert så gikk han raskere og raskere i sitt, og roet seg raskere og raskere når han satt, og til slutt satt han seg omtrent automatisk når raptusene begynte, og det var ikke lengre noe problem.

Ønsker deg lykke til, og sender deg mange sympatiske tanker! Det ER utrolig slitsomt når det foregår, og jeg holdt mang en gang på å rive av meg håret, spesielt når jeg følte at ikke noe hjalp. Men står du på, så fikser du det, og om et års tid har du sannsynligvis en flott hund som du storkoser deg med.

[Tabris]

Det er ganske forståelig at "Nei" ikke fungerer, ofte er "Nei" temmelig ullent og ikke alltid lett for hunden å vite hva vi egentlig ønsker når vi sier det.

Min hund fikk raptuser på tur i den alderen. Løp villmann frem og tilbake og overalt. Ethvert forsøk på å aktivt ta tak i ham og roe ham ned gjorde det bare verre, så for oss ble beste løsningen at jeg tråkket på båndet og så ble helt, helt stille og kjedelig. Total ignorering. Da tok det ikke lang tid før han roet seg ned og vi kunne gå videre. Men for andre valper kan det å bli roet ned mer fysisk med å ta i selen hjelpe, det må du nesten se på din valp.

[Guest Belgerpia]

Altså - jeg har puddelvalp på samme alder, hun får raptus, hun biter og er i det hele tatt ganske vill - men kloklipp, pelsstell og ørenapping er noe jeg ikke gidder tjafs med. Jeg blir ALDRI sint eller opprørt, jeg er bare helt bestemt på at DETTE skal du, og så gjør jeg meg ferdig. Det tar av og til litt tid, men hun resignerer til slutt og finner seg i å bli stelt. Jeg forsøker selvsagt å gjøre det så behagelig som mulig, dvs. jeg setter henne sånn at hun ikke får røsket seg vekk når jeg holder i labben osv. - men jeg hverken snakker beroligende, gir godbit eller noe underveis - jeg gjør meg ferdig, så får hun en "fliiiink" og en liten rufs i pannehåret.

Når hun får raptuser så skjer det som oftest når vi er på tur, eller har vært på tur - med en gang jeg slipper løs er det hurramegrundt - og jeg lar henne bare holde på jeg, gidder ikke bry meg - henger hun seg fast i klær eller kroppsdeler så bryter jeg henne bare løs - uten å si noe - og fortsetter å gå. Hun har vel noe hun må få ut. Hun kan bjeffe også da, jeg har imidlertid funnet et våpen som synes å funke - siden jeg også har en fralle som som oftest blir offer for raptusene - så har jeg - for å være grei med frallen - begynt å ta med meg en liten favorittleke (som vi KUN bruker på tur og som er superstas). Rett før jeg knepper henne løs så viser jeg henne leken, jeg knepper løs og gir henne leken og da løper hun tulling med leken i munnen og får hverken bjeffet eller bitt noen. Raptusen gir seg etter et par tre minutter.

[Perro*]

Takk for mange gode råd, og ikke minst gode tanker Jeg får bare bruke tiden og tålmodigheten til hjelp, og fortsette slik jeg har gjort