Hund som biter

[Christine Tjøstheim]

Vis detaljer

Hei!

Jeg har et stort dilemma og trenger råd av erfarne hundefolk. Vi har en liten terriertispe på 8 år og en liten gutt på 2 år. De er normalt sett veldig gode venner og henger på hverandre stadig, gutten forguder hunden.

For et par mnd siden hadde vi en situasjon hvor hunden lå i sofaen og barnet kommer mot hunden og skal klatre opp i sofaen, hun glefser til han midt i ansiktet, ikke nok til at det ble hull men fikk rødt merke. I går skjedde samme greie, hunden lå i sofaen og gutten kom bort og skulle til å legge ansiktet ved siden av hunden da hun glefset\beit han i ansiktet. Denne gangen fikk han et lite sår i leppen og et rødt merke på kinnet.

Med et barn til på vei ser jeg at vi ikke lengre kan ha det slik. Jeg har ingen mulighet til å overvåke hund og barn 100% avtiden. når det er sagt så har jeg vært 1-2 meter unna ved begge tilfeller uten og ha klart å bryte inn, jeg har heller ikke sett noen dempede signaler hos hunden. Gutten har heller ikke oppført seg truende (sett fra mine øyne) og hunden har rømningsvei. Liknende situasjoner skjer jo flere ganger daglig uten at hun blir aggressiv.

Så er mitt spørsmål, hva er mine alternativer her?

A) Mine besteforeldre har passet henne en del og det er en mulighet for at hun kan bo hos dem (uten at jeg har spurt dem).

B) Samboer ønsker å ha hunden adskilt fra barna til de blir større, men det tror jeg kommer til å redusere livskvaliteten hennes betraktelig da hun er sosial og er vant med å være rundt oss.

C) Er det noe jeg kan gjøre for å lære henne av med denne atferden eller er det forsent?

D) Så er det avlivning noe jeg helt klart vil unngå :-(

Håper noen kan gi meg noen gode råd i en fortvilet situasjon...

[LinL]

Alternativ A høres jo knall ut, så kan dere heller låne henne tilbake i perioder hvor dere har mulighet til å følge med hele tiden. Evt er det jo å få hunden ned fra sofaen tenker jeg, da begge hendelser har skjedd når hunden ligger der.

Red. Sjekk også hunden hos veterinær. Kanskje har den vondt innimellom, er stiv eller liknende som gjør at hun blir gretten noen ganger.

Og enda en red. Bare for å ha sagt det så faller jeg på ingen måte under kategorien "erfarne hundefolk" men svare likevel

[Vanja]

De er normalt sett veldig gode venner og henger på hverandre stadig, gutten forguder hunden.

Kan det være at det blir for mye for hunden? En to-åring kan ingenting om å "oppføre seg" rundt hunden, eller lese hundens signaler. Kan hun ha forsøkt å gå unna, gi dempende signaler over tid, før hun til slutt får nok, når hun ikke får sove i fred? En hund har jo også "dagsform" og kan tolerere mer en dag enn en annen dag.

Vanskelig å si ut fra det du sier, men... jeg hadde nok vært opptatt av å lære gutten å la hunden være i fred og respektere hundens rett til å få være i fred. Uansett må man aldri la så små barn være alene i et rom med en hund.

har du blitt for utrygg på situasjonen, hadde jeg spurt foreldrene dine om omplassering.

[Christine Tjøstheim]

Takk for svar! Ja det kan nok bli litt mye for henne til tider. Og vi er opptatt av at han skal la henne være i fred når hun hviler o.l. Men det er ikke så lett da hun ofte oppsøker han også :-) Vi kan jo ha det som et alternativ at vi har de adskilt (på hvert sitt rom) de gangene vi ikke har anledning til å ha de under oppsyn. Det er jo det jeg aller helst vil, trene opp barn og hund til å komme overens. Men jeg er så i tvil om det er forsvarlig. For det er jo ikke usannsynlig at det kan skje igjen :-/

[Vanja]

Hvis hun oppsøker han, så håper jeg virkelig ikke at hun glefser? I så fall hadde jeg blitt veldig bekymret.

Virker på meg som om dette skjer når hun ligger på "godplassen" sin for å sove, og han kommer bort og forstyrrer. Hun ville ikke hatt problemer med å bite gjennom huden hvis hun ville, så jeg oppfatter dette som en kraftig advarsel fra hennes side. Mest sannsynlig fordi hun har levert flere mindre advarsler som han ikke har respektert (han forstår dem jo ikke, så det er jo ikke noe rart). Men klart at dette er alvorlig og må tas tak i, det er sannsynlig at advarslene hennes blir stadig mer alvorlige.

Det er barnet du må trene på dette. Lære barnet å la hunden være i fred når den sover, spiser eller koser seg med tyggebenet sitt, og ellers være rolig rundt hunden, ikke lugge, pirke, klatre, dra i pels og poter osv.

De kan absolutt ikke være alene (det gjelder uansett, enhver hund kan miste tålmodigheten dersom den får en pekefinger langt inni øyet, ikke sant). Og dere voksne må stanse barnet hvis han er på vei bort til hunden når den hviler.

Om dere tar sjansen, er det bare dere som kan svare på. Det er dere som observerer dette i det daglige, og kjenner deres egen hun og barn. Er dere i tvil, og har muligheten til å plassere hunden i nær familie, kan det fort være den tryggeste løsningen for alle parter.

[Guest lijenta]

Hmm litt tenking her.

Hunden kan begynne å dra på årene og ha plager med syn, hørsel, forkalkinger eller lignende som gjør at den blir usikker eller ikke orker så mye som før. Dette sjekkes best hos vetrinær. Behandles også hjemme. Gi hund og barn pustepauser hvor dem fysisk er fra hverandre.

virker jo som hunden er glad i barnet men at det blir for mye å være sammen hele tiden. Em

n 2 åring er jo mye. Høyt og laft og uforutsigbart i mange måter.

Jeg ville også vurdert alternativet med besteforeldre. Fordi til nå har det gått bra men et sleivmarkering så er barnet merket med arr for livet både i ansikt og på redselen.

Mye å tenke på helt klart, men sett barnet først for du fpr jo snart et til også. Og hva da? Det er tungt å gå i uvisse og syntes at stemmen til den som går mest hjemme skal veie tyngst. Dette fordi den får hele ansvaret med alt.

Håper dere finner en god løsnong for alle parter.

[Christine Tjøstheim]

Tusen takk for mange gode og reflekterte råd :-) For øyeblikket bor vi i en liten leilighet med lite "privatliv" for hunden. Men snart står huset vårt klart og der har vi mulighet til å ha hunden alene på eget rom når jeg feks skal lage middag og blir nødt å snu meg bort. Så jeg tror vi kommer til å spørre mine besteforeldre om de kan passe hunden disse ukene. Vi får rett og slett ikke gi henne anledning til å bite igjen, og dersom hun til tross alle tiltak viser tegn til aggressivitet så må vi flytte henne. Jeg skal også ta henne til dyrlege for helsesjekk for og utelukke at hun har smerter som kan gjøre at hun tåler mindre. Igjen:tusen takk for svar. Dagen ble med et litt lettere :-)

[xxx12345]

Første bud må uansett være å få hunden ut av sofaen. Det kan virke som den forsvarer plassen sin. Dernest må den få sin egen plass, gjerne et sted som er litt skjermet, og lære seg at om den vil ligge og slappe av uten forstyrrelser så skal den ligge der. Da må også ungen(e) lære at den plassen er off limits uten unntak.

Når det er sagt så ville ikke jeg hatt en hund som biter i hus med små barn. Jeg ville ikke hatt en hund som biter uten små barn i hus heller.

[Christine Tjøstheim]

Hvis hun oppsøker han, så håper jeg virkelig ikke at hun glefser? I så fall hadde jeg blitt veldig bekymret.

Virker på meg som om dette skjer når hun ligger på "godplassen" sin for å sove, og han kommer bort og forstyrrer. Hun ville ikke hatt problemer med å bite gjennom huden hvis hun ville, så jeg oppfatter dette som en kraftig advarsel fra hennes side. Mest sannsynlig fordi hun har levert flere mindre advarsler som han ikke har respektert (han forstår dem jo ikke, så det er jo ikke noe rart). Men klart at dette er alvorlig og må tas tak i, det er sannsynlig at advarslene hennes blir stadig mer alvorlige.

Det er barnet du må trene på dette. Lære barnet å la hunden være i fred når den sover, spiser eller koser seg med tyggebenet sitt, og ellers være rolig rundt hunden, ikke lugge, pirke, klatre, dra i pels og poter osv.

De kan absolutt ikke være alene (det gjelder uansett, enhver hund kan miste tålmodigheten dersom den får en pekefinger langt inni øyet, ikke sant). Og dere voksne må stanse barnet hvis han er på vei bort til hunden når den hviler.

Om dere tar sjansen, er det bare dere som kan svare på. Det er dere som observerer dette i det daglige, og kjenner deres egen hun og barn. Er dere i tvil, og har muligheten til å plassere hunden i nær familie, kan det fort være den tryggeste løsningen for alle parter.

Nei hun glefser ikke når hun følger etter han! Heller ikke rundt maten (han bruker å mate henne med tørrfor) eller når hun ligger i sengen sin. Kun i sofaen. Så hunden skal ned av sofaen og barnet må få "strammere tøyler" når det gjelder å oppsøke hunden. De har jo så enorm stor glede av hverandre 99% av tiden. Og jeg er helt enig i at de ikke må være alene! Jeg må ta hunden i et annet rom i de situasjonene hvor jeg må snu ryggen til de.

[Christine Tjøstheim]

Første bud må uansett være å få hunden ut av sofaen. Det kan virke som den forsvarer plassen sin. Dernest må den få sin egen plass, gjerne et sted som er litt skjermet, og lære seg at om den vil ligge og slappe av uten forstyrrelser så skal den ligge der. Da må også ungen(e) lære at den plassen er off limits uten unntak.

Når det er sagt så ville ikke jeg hatt en hund som biter i hus med små barn. Jeg ville ikke hatt en hund som biter uten små barn i hus heller.

Jeg er i utgangspunktet helt enig med deg. Jeg ville umiddelbart få hunden ut av hus. Mens samboer mener jeg lager storm i vannglass og at hunden bare "gir beskjed". Det er greit at hun er liten og det er nok liten sjanse for at hun kan gjøre særlig skade om hun så bestemmer seg for det. Men en vet aldri og jeg kjenner jeg er nervøs for og ta sjansen. Vi må rett og slett henge på de som frimerker og ellers holde de adskilt tenker jeg. Hun må ikke få mulighet til å bit om hun så ønsker :-/ Dette er aller siste sjanse om det så kommer så mye som et knurr til tross alle tiltak er det slutt.

[Malamuten]

Først og fremst så må dere jo selvsagt tenke på sikkerheten til barnet å avgjøre selv om det i det hele tatt er mulig og trene på dette uten å risikere at det blir et skikkelig bitt utav det. Det kan jo fort utvikle seg, og om ikke det skjer så er det fort gjort med skader uten at det er meningen også, i ansiktet er det mye som lett kan gå galt uten at det er så alvorlig ment fra hunden sin side, øyer og slikt tåler jo ikke mye.

Om dette er noe nytt så ville jeg aller først ha tatt hunden til veterinær og fått en sjekk av hunden. Om den har vondt noen plass eller om det er noe annet galt som kan være skyld i ny oppførsel, og tenk igjennom om det er noe annet nytt med hunden i oppførsel. Kan være hva som helst og både store å små ting. Matlyst, energinivå, adferd til folk/hunder, adferd på tur etc.

Dernest så er jeg enig med deg at skjerming kan være dårlig for hunden, men det kommer jo an på hvordan dere evt gjennomfører det? Betyr det å være på et annet rom eller har dere mulighet for å sette opp kompostbinger eller lignende på stuen slik at hun får være i fred, men fortsatt sammen med dere? Og hvor mye det evt er snakk om. Det er jo forskjell på om hunden må ligge på et eget rom "hele dagen" eller bare en liten stund nå å da.

Om dette hender bare i sofaen så kanskje enten unngå å ha henne i sofaen i det hele tatt, eller at dere tar henne vekk når dere ser at sønnen er på vei til dit hun ligger.

Ellers synes jeg alternativ A høres ut som en veldig god løsning for alle, om det ikke skulle ordne seg på annet vis.

[Mud]

Jeg ville tatt en grundig veterinærsjekk ( tenner etc) og hvis ingenting ble avdekket der ville jeg gått for løsning A.

Nei, hund og barn skal ikke være alene uten tilsyn, men det er ikke realistisk å gjennomføre for de fleste av oss.

Jeg er ganske nøye på sånt, allikevel er mine uten tilsyn ganske mange øyeblikk i løpet av en dag. Man kan ikke stenge bikkja unna hver gang man skal hente noe på kjøkkenet, rydde noe inn på badet etc.

I en småbarnsfamilie er det ganske mange daglige gjøremål som gjør at man ikke akkurat gror fast i sofaen eller kan henge over hund og barn hvert sekund.

Jeg ville virkelig ikke orket å leve med den usikkerheten.

Derfor bor min gamle terrier ( han er 16 da, så han sliter med hørsel og syn) sammen med bestefaren til kidden min , så har hund og barn også mye mer glede av hverandre når de møtes.

Valpisen maser mye mer på ungen enn omvendt og sover stort sett oppå han

[Anette]

Har du bare skjedd i sofaen? Isåfall er nødløsning fremover at hunden ikke får være der mer. Sånn inntil uansett valg skjer.

[Guest Snusmumrikk]

Nei hun glefser ikke når hun følger etter han! Heller ikke rundt maten (han bruker å mate henne med tørrfor) eller når hun ligger i sengen sin. Kun i sofaen. Så hunden skal ned av sofaen og barnet må få "strammere tøyler" når det gjelder å oppsøke hunden. De har jo så enorm stor glede av hverandre 99% av tiden. Og jeg er helt enig i at de ikke må være alene! Jeg må ta hunden i et annet rom i de situasjonene hvor jeg må snu ryggen til de.

Det høres veldig ut som ressursforsvar. Og i tilfelle det er det, så ville jeg slutta å hatt hunden i sofaen. Du kan lage en stol el som er hunden sin, hvor ungen aldri får komme, men da må du klare å gjennomføre det at dette er hundens friplass. Vær også påpasselig rundt mat, leker og tyggebein fordi hunden hopper over andre advarsler før hun glefser.

Alternativt har ungen fulgt etter henne en stund før sofaen og det at ungen kommer opp i sofaen til henne er siste dråpen som gjør at det er nok. Om hun har vondt noe sted, dårligere hørsel (så hun blir overraska) etc kan det også gi hunder kortere lunte.

Jeg er i utgangspunktet helt enig med deg. Jeg ville umiddelbart få hunden ut av hus. Mens samboer mener jeg lager storm i vannglass og at hunden bare "gir beskjed". Det er greit at hun er liten og det er nok liten sjanse for at hun kan gjøre særlig skade om hun så bestemmer seg for det. Men en vet aldri og jeg kjenner jeg er nervøs for og ta sjansen. Vi må rett og slett henge på de som frimerker og ellers holde de adskilt tenker jeg. Hun må ikke få mulighet til å bit om hun så ønsker :-/ Dette er aller siste sjanse om det så kommer så mye som et knurr til tross alle tiltak er det slutt.

Vel. Han har jo rett i at hunden bare gav beskjed. Hadde hun villet bite hadde det blitt sår. Allikevel har hun gått for langt i advarselen sin og hoppa over mange mildere advarsler som burde vært gitt før hun glefser noen i ansiktet. Å glefse i ansiktet er en siste utvei. Ikke en grei første advarsel. Det sier meg at hun ikke har de grensene jeg syns en hund bør ha for å bruke tennene sine. Om det kommer ett knurr, så syns jeg det er helt greit jeg. Hunder har lov til å si i fra at grensene deres er overtrådt. De har lov til å bruke språket sitt og si stopp. Det som ikke er greit er jo at hunden hopper over de milde advarselene, som ett knurr er, og går rett på å glefse.

[Boxerpaw]

Jeg har hatt ett lignende problem. Nettopp ene hannen glefset i sofaen. Han skadet ikke noen men han glefset mot eller la kjevene rundt armer eller nake og knurret.. Dette gjalt alle folk da. Besøkende og oss. Men ble løst ganske enkelt Vi lot sofaen bli hundefri. Etter det har det aldri vært noen glefs eller tegn på aggresjon. Verdt ett forsøk. Men klart ett så lite barn og en hund man ikke stoler på er ikke bare bare..