Gå til innhold
Hundesonen.no

Debatt i kjølvannet av kronikken Mennesket, hundens verste venn


Helianthus
 Share

Recommended Posts

Her er lenken til debatten med "Hunderådgiveren" og jurist Anne Woldmo og representant fra NKK som foregikk på Nyhetskanalen til TV2 22.09.2014 (evt 21.09.14). Jeg finner dessverre ikke noe på TV2 sine nettsider, som forøvrig er noen møkkasider hvis man gjøre noe annet enn å lese dagens nyheter:

https://www.facebook.com/video.php?v=646412768808707

Kort oppsummert så er Woldmo bekymret for hundenes fremtid fordi genpoolene blir mange og små, noe som fører til sykdom og elendighet. Dette er et relativt "nytt" problem som har oppstått i løpet av de siste 300 årene, etter at menneskene har inndelt hundene, som opprinnelig valgte partnere selv, i over 400 (!). Hun ønsker avl etter funksjon og ikke etter utseende. Hun brukte settere som eksempel - ville det ikke vært mer fornuftig å avle på tvers av fargene. Hun snakker om en "robust hund"

NKK-representanten mener at NKK jobber intensivt for å både ta vare på avlsbaser og helse hos rasehundene. Hun var også opptatt av den robuste hunden, men mener vel at den allerede eksisterer og fint kan eksistere videre med den raseinndelingen vi har(?). Det var egentlig litt vanskelig å få tak på hva hun mente.

(Korriger meg gjerne om jeg refererer feil :-) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun ønsker avl etter funksjon og ikke etter utseende. Hun brukte settere som eksempel - ville det ikke vært mer fornuftig å avle på tvers av fargene.

Dette er noe jeg har vanskelig med å forstå, hvorfor farge skal definere forskjellen mellom to raser. Nå er det riktig nok geografisk opprinnelse som definerer forskjellen på setterne (?), men opprinnelsen er såpass nær at det bli fiktivt, mer bestemt av menneskets nasjonalfølelse enn noe annet (det gjelder ikke bare setterne, men mange raser, og de fleste rasene ble også definert i en nasjonalistisk tid—men vi ser det samme i dag, for eksempel ved at Kazakhstan ønsker sin egen nasjonale hunderase, og forsøker å få tazy godkjent i FCI, mens det strengt tatt allerede finnes en rase som denne hunden fint kunne inkluderes i, nemlig saluki).

Nei, en god hund har ingen farge! Vi burde hatt færre raser, mer variasjon innad i hver rase (hvor det også er helt legitimt at man avler på en bestemt type, så lenge man ikke linjene helt avskjæret fra rasen som sådan). Setterne, brukes de ikke stort sett i det samme jaktterrenget? Hvorfor skille de?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun har helt klart veldig gode poenger, og NKKs representant klarte ikke å kontre noe særlig på det.

Jeg synes dog at Woldmo burde ha presisert at helt plutselig blandingsavl og krysninger av ymse raser er akkurat like risikabelt (av og til mer) som å avle på rasehunder, skulle man gått i gang med et slikt prosjekt måtte det ha vært nøye planlagt som alt annet. I tillegg synes jeg at man kan ta opp årsaken til at utviklingen har gått så skjevt som den har; det har siden grunnleggelsen av kennelklubber og utstilligens spede begynnelse alltid vært en fascinasjon for det ekstreme og det spesielle, og det er der vi feiler, det er der vi selekterer på ting som farger, pelslengde, haletykkelse og andre helt intetsigende trekk som er helt irrelevant for hundens virke og funksjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde det vært så enkelt som at stor genpol = friske hunder, og motsatt, så... Men hele Woldmos poeng faller jo litt på det faktum at sånn er det ikke... Bare som eksempel er jo verdens kanskje minste rase (Gotlandstøver) betydelig friskere enn mange av de store rasene på verdensbasis. Det er nå slik at man får hva man selekterer på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Woldmo er så vidt jeg et innvitert til NKK seminar om dyrevelferd 2014 som avholdes den 30. sept.

Hun er en av foreleserne :)

Hun sto ikke oppført som foreleser på NKKs webside sist jeg leste den, men såvidt jeg vet : Ja :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Woldmo er så vidt jeg et innvitert til NKK seminar om dyrevelferd 2014 som avholdes den 30. sept.

Så dumt at seminaret foregår på dagtid. Men det er kanskje tiltenkt de som jobber med hund og kan se på seminaret som faglig påfyll. Det høres iallfall veldig spennende ut, og jeg skulle gjerne vært der! Det blir ikke tilfeldigvis filmet og lagt ut på NKK sine sider? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, en god hund har ingen farge! Vi burde hatt færre raser, mer variasjon innad i hver rase (hvor det også er helt legitimt at man avler på en bestemt type, så lenge man ikke linjene helt avskjæret fra rasen som sådan). Setterne, brukes de ikke stort sett i det samme jaktterrenget? Hvorfor skille de?

Det kan du si. Og å slå sammen liknende raser har blitt gjort historisk sett. Men folk er "rare" sånn. Man fortsetter å selektere på det man mener er ideelt, og vips så har man en delt rase, i steden for to, og i praksis samme avlsmaterialet.

Dette ble gjort på 30 tallet (?) Med Hygen og Dunker. De ble slått sammen til Norsk Harehund. Det tok ikke veldig mange år før de forsto at det var en bommert, da oppdretteren fortsatte å avle hundene i to raser... (veldig forenklet og forkortet, hele storyen står detaljert i siste nr.av harehunden)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan du si. Og å slå sammen liknende raser har blitt gjort historisk sett. Men folk er "rare" sånn. Man fortsetter å selektere på det man mener er ideelt, og vips så har man en delt rase, i steden for to, og i praksis samme avlsmaterialet.

Dette ble gjort på 30 tallet (?) Med Hygen og Dunker. De ble slått sammen til Norsk Harehund. Det tok ikke veldig mange år før de forsto at det var en bommert, da oppdretteren fortsatte å avle hundene i to raser... (veldig forenklet og forkortet, hele storyen står detaljert i siste nr.av harehunden)

Prof Johan B Steen gjorde vel et tilsvarende forsøk med to fuglehundraser som heller ikke ble noen suksess så vidt jeg vet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prof Johan B Steen gjorde vel et tilsvarende forsøk med to fuglehundraser som heller ikke ble noen suksess så vidt jeg vet?

På kort sikt er det kanskje ingen god idé å "blande" raser, jeg forstår jo det. Nå kjenner jeg ikke til dette prosjektet, hvordan det ble gjennomført eller hvor lenge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På kort sikt er det kanskje ingen god idé å "blande" raser, jeg forstår jo det. Nå kjenner jeg ikke til dette prosjektet, hvordan det ble gjennomført eller hvor lenge.

Jeg kjenner heller ikke prosjektet, men mener at det kan ha skjedd på 1960-tallet eller deromkring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde det vært så enkelt som at stor genpol = friske hunder, og motsatt, så... Men hele Woldmos poeng faller jo litt på det faktum at sånn er det ikke... Bare som eksempel er jo verdens kanskje minste rase (Gotlandstøver) betydelig friskere enn mange av de store rasene på verdensbasis. Det er nå slik at man får hva man selekterer på...

Det er vel en veldig forenklet framstilling Woldmo kom med der men det betyr ikke at det ikke er et godt poeng som generelt stemmer. Ja, det finnes helt sikkert eksempler på raser med små genpooler som foreløpig er friskere enn raser med større genpooler fordi man har vært heldig med å ha oppdrettere som har sørget for å ta vare på den lille variasjonen som finnes (?) samtidig som de har klart å selektere vekk (eller hatt flaks med å) holde unna de verste recessive sykdommene.

En venninne av meg gjorde meg for en liten stund siden oppmerksom på en undersøkelse i Finland som tok for seg genvariasjonen (mer spesifikt antall haplotyper) i de finske nasjonalrasene. Av rasene finsk støver, karelsk bjørnehund, finsk spets,finsk lapphund og lapsk vallhund skilte lapsk vallhund seg markant ut som den rasen med et stort antall haplotyper (to-sifret tall). Mens antallsmessig store raser som finsk støver ikke hadde så mange å rutte med. Var vel finsk spets som kom verst ut mener jeg med færrest haplotyper. Hvorfor er lapsk vallhund en så kjernesunn rase mht til antallet haplotyper? Jeg gjetter på at hovedårsaken er at rasen fortsatt har åpen stambok/innmønstring. Undersøkelsen ramset også opp en rekke andre raser som f.eks jack russel og chihuahua som også har overraskende stor genpool med et godt utvalg av haplotyper. Jack russel har jo hatt åpen stambok for ikke så lenge siden. Om man skal sammenligne lapsk vallhund med feks langhårscollien så hevder enkelte at antall haplotyper er nede i skarve 2-3. Snart like utrydningstruet som geparden med andre ord. Og collien er nok ikke alene om det om man skulle begynne å grave litt etter fakta.

Men jo, enig i at en stor genpool alene ikke er nok. Man må også over tid klare å endre oppdrettere og kennelklubbers holdninger og praksis i forhold til rase-forståelse og prioriteringer.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...