Er hunder blitt forbruksvare?

[Mud]

Jeg synes helt klart det er bedre å omplassere en hund man ikke trives med.

For hundens del. Det krever litt mer av et menneske å komme til en erkjennelse om at hunden rett og slett ikke passer inn enn å beholde for enhver pris.

Hunder flest har ingen problemer med å bli omplassert. Det er ikke traumatisk annet enn i hundeeiers hode..

Jeg vil gå så langt som å si det er dårlig dyrevelferd å sitte med en hund man ikke trives med.

Jeg har aldri hatt kjemiproblemer med mine hunder, men noen har jeg vært mer på nett med enn andre. .

Loke var mer "min" og riktig etter 2 sekunder enn Jonas har klart å bli på ( av og på ) 16,5 år.

Jeg finner ingenting galt med Jonas - han er "perfekt" - Loke var det mye rart med.

Men Loke og jeg var et slags dysfunksjonellt team fra første sekund, så at kjemi i mellom hunder og mennesker har mye å si er jeg ikke i tvil om.

Jeg sørget mer over å avlive han enn å gå fra faren til barnet mitt liksom, den hunden var ekstremt viktig for meg til tross for at det egentlig var litt "feil eier til feil hund" på mange måter

[Raksha]

Vel, det pussige med det er jo at alle dyrene vi har hatt innom har fungert, den pøblete tiden har vært ungdomstid og brøleperioder. Noen hunder har vi tatt inn fra andre, og de har vi skjermet med egne lufteturer, ikke like mye omgang med andre dyr inne osv. Men dette var voksne hunder som har opplevd mye dritt før i livet.

Folk skiller seg veldig lett, og folk kvitter seg jaggu lett med dyr når de ikke gidder eller orker å ta bryet med å stå løpet ut. Kanskje det ikke er så greit å bo i en liten kåk om man har en drøm om å ha fem hunder av forskjellig kjønn? Kanskje man bør jobbe litt mindre om man skal ha flere dyr i husstanden enn det det er mennesker? Å ha hunder betyr ikke en liten time hver dag, det er mye jobb og det krever ressurser, plass, tid og tålmodighet.

Når man har omplassert hund etter hund er det kanskje på tide å bedrive selvransakelse ift eget hundehold og egenskaper fremfor å skylde på bikkja.

Jeg har aldri omplassert en hund, jeg har hundene mine fra jeg får dem til de dør. Med et lite untak av at jeg trengte hjelp en periode i høst/vinter hvor ene min var hos oppdretter en periode. Likevel vet jeg utrolig godt hva manglende kjemi er. Jeg ser jo på Tass og tenker at dersom han hadde vært min, så ville han ikke vært "så mye" feil som han er nå, for det er klart at endel ting på han går på oppdragelse, sosialisering og miljøtrening. Men likevel, jeg klarer ikke trives med den hunden. Jeg er glad i han på den måten at jeg vil ikke at han skal ha vondt, jeg er med til veterinær med han, jeg går tur med han om jeg må, jeg koser med han og prater med han. Men han gir meg ingenting positivt. En sånn hund vil da ha det mye bedre hos andre enn meg som hovedforsørger, selv om han ville fått det han trenger hos meg og.

Jeg har tre selv, og vi har veldig forskjellig kjemi vi tre. Er Hottie, skrulla, nevrotikaen, er vel den jeg har best kjemi med, det er også den hunden som irriterer meg mest. Hun kan virkelig gå meg på den siste nerva, med piggsko. Kasko er problembarnet, selv om han er relativt uproblematisk, den som trenger meg for at verden skal henge riktig sammen. Lupin er den enkle, men litt sære, stødige godgutten. Skulle jeg valgt mellom de tre så ville fornuften sagt LUPIN! Hjertet hadde sagt Hottie. Og realiteten er at jeg har ikke sjans til å velge mellom de tre.

[KristinR]

Jeg prøver virkelig 2ne og ikke sette meg på noen høy hest. Jeg er ikke slik. Jeg aksepterer de fleste, er ikke kjent for å være verken overlegen eller fordømmende overfor andre mennesker. Ser vi andre veien på det så kan jo jeg si at dere som har en motsatt mening om dette temaet enn jeg har setter dere på en høy hest fordi dere sitter på det eneste rette svaret.

Jeg får bare vondt i meg av at det skal være helt greit å omplassere kun grunnet kjemi. Kjemi om jeg forstår det rett er noe som gjerne kommer over tid. Med arbeid, forståelse, respekt og kjærlighet overfor hunden.

Når jeg får meg hund så er det en livslang forpliktelse overfor den hunden. Så fremt jeg og familien er friske og kan ta vare på den. Ting kan selvsagt skje for all del. Men jeg strekker meg svært langt for at hunden jeg har fått i hus er mitt ansvar inntil den dagen jeg tar den med på den siste reise.

Noen av mine hunder har vært litt kjedelige de første årene. Personligheten har liksom ikke "satt seg" før de ble godt voksne. Jeg har blitt glad i disse hundene mine, svært glad i de, men det har tatt lengre tid enn med andre. Jeg har venner med hund der deres hund ikke kunne interessert meg mindre. Jeg vil tro vi kan kalle det at jeg har null kjemi med de. Men jeg tror jeg skulle kunne overtatt en av de og hatt det helt ok sammen med den hunden i mange år. Og med tid ville kjærlighet overfor den hunden komme.

[Tabris]

Det må være lov å komme med sine meninger i denne diskusjonen uten å bli stemplet som å "sitte på en høy hest". La oss heller holde oss saklige og ha en god diskusjon uten å stemple andre som det ene eller andre fordi vi har ulike meninger og perspektiver på vårt hundehold.

[Emilie]

Nei, det kan ikke sammenlignes med barn.

Du mener vel; du kan ikke sammenligne hunder med barn.

Ot, men: det er kanskje vanskelig å forstå for noen, men mine hunder er mine barn. De er som de er og jeg ekstremt knyttet til dem, særlig gamlemor. Det kunne ikke falt meg inn å kvitte meg med dem. Av de tre helt planlagte og selvvalgte hundene jeg har hatt så har jeg omplassert én. Det var mange faktorer som spilte inn i forhold til det valget som ble tatt. Og det valget var feil. Det føles seriøst ut som om jeg kvittet meg med "barnet mitt". Hele hendelsen var faktisk veldig nærme et forferdelig traume og det er følelser jeg ikke kan overstyre. Så ja, for meg er det helt naturlig å sammenligne mine hunder med barn. Jeg har ikke unger selv, så det er godt mulig at jeg hadde blitt enda sterkere knyttet til et eventuelt barn. Samtidig så respekterer jeg andres valg angående omplassering, selv om jeg ikke helt forstår det.

[Gjest]

Det må være lov å komme med sine meninger i denne diskusjonen uten å bli stemplet som å "sitte på en høy hest". La oss heller holde oss saklige og ha en god diskusjon uten å stemple andre som det ene eller andre fordi vi har ulike meninger og perspektiver på vårt hundehold.

Problemet i slike diskusjoner blir som når noen som ikke har barn og ingen erfaring med barn skal fortelle 5-barns -mødre hvordan oppdra ungene sine....

[Guest Belgerpia]

Jeg prøver virkelig 2ne og ikke sett meg på noen høy hest. Jeg er ikke slik. Jeg aksepterer de fleste, er ikke kjent for å være verken overlegen eller fordømmende overfor andre mennesker. Ser vi andre veien på det så kan jo jeg si at dere som har en motsatt mening om dette temaet enn jeg har setter dere på en høy hest fordi dere sitter på det eneste rette svaret.

Jeg får bare vondt i meg av at det skal være helt greit å omplassere kun grunnet kjemi. Kjemi om jeg forstår det rett er noe som gjerne kommer over tid. Med arbeid, forståelse, respekt og kjærlighet overfor hunden.

Når jeg får meg hund så er det en livslang forpliktelse overfor den hunden. Så fremt jeg og familien er friske og kan ta vare på den. Ting kan selvsagt skje for all del. Men jeg strekker meg svært langt for at hunden jeg har fått i hus er mitt ansvar inntil den dagen jeg tar den med på den siste reise.

Noen av mine hunder har vært litt kjedelige de første årene. Personligheten har liksom ikke "satt seg" før de ble godt voksne. Jeg har blitt glad i disse hundene mine, svært glad i de, men det har tatt lengre tid enn med andre. Jeg har venner med hund der deres hund ikke kunne interessert meg mindre. Jeg vil tro vi kan kalle det at jeg har null kjemi med de. Men jeg tror jeg skulle kunne overtatt en av de og hatt det helt ok sammen med den hunden i mange år. Og med tid ville kjærlighet overfor den hunden komme.

Det er jo akkurat dette som blir så feil her - dere tror at det er så enkelt å bestemme seg for å omplassere, at man ikke har prøvd, at man ikke forstår osv.

Når jeg har tatt beslutning om at omplassering er den beste løsningen så er det ikke fordi jeg fant ut på fredag at det ikke fungerte så lørdag må den ut. Det er en prosess - med groenendaelen da, som jeg virkelig ikke hadde kjemi med, så brukte jeg enormt med tid på å forsøke å få ting til å fungere, hvilket gikk utover Noah blant annet - han fikk langt mindre enn han hadde krav og behov for fordi jeg jobbet for å få ting på stell med den sorte. At vi ikke var på samme planet skjønte man jo rimelig tidlig, men himmel og hav - kjempevakker tispe fra eget oppdrett - det var ikke sånn at det var noen rask beslutning. Hun var nesten to før hun flyttet. Så i prinsippet så hadde vi vel prøvd fra hun var 4 måneder eller noe da kanskje.......... Ingen lett avgjørelse, jeg var superglad i hunden - dessverre var det overhodet ikke gjensidig, i alle fall føltes det ikke sånn - det var bare full krasj. Kanskje den hunden jeg har brukt absolutt mest tid og penger på faktisk - uten at det hjalp.........

Det er ikke sånn at man har hunden i fjorten dager og finner ut at det ikke funker. De fleste som omplasserer grunnet manglende kjemi har prøvd, de har gjort en innsats og så bare innsett at det ikke fungerer. Og man strekker seg langt - og for egen del så hadde Lilly antagelig fortsatt vært hos meg dersom hun i det minste hadde samarbeidet på det daglige plan. F.eks. gått fint i bånd (den eneste hunden jeg noen gang har eid som aldri gikk pent i bånd mens jeg hadde henne - og jeg tuller ikke, den ENESTE), og kommet på innkalling (se forrige parantes - selv frallen min bråsnur på ettøringen og kommer på første innkalling, puddelen på fire måneder like så) sånn at dagliglivet hadde fungert så hadde hun fått bli. Jeg hadde Noah jeg, jeg hadde ikke behøvd nok en hund å jobbe med - overhodet ikke, pen var den også - men når ingenting fungerer og man har forsøkt alt, ja da kaster jeg inn håndkleet. Og det var når jeg kom dit - når jeg kom til det punktet at hunden begynte å irritere meg mer enn hun gledet meg, ja da innså jeg at det aldri kom til å fungere og fant et strålende hjem til henne.

Så nei - jeg tror ikke det å omplassere er noen lett greie for de fleste - vel, jeg ser jo noen som skal omplassere små valper grunnet manglende kjemi - og for å være helt ærlig, så ser jeg argumentene deres der - det blir litt drøyt. Greit å prøve mer en fjorten dager. Men en hund dør ikke av å bli omplassert, og så lenge de ikke blir kasteballer (hunder som ellers er velfungerende blir sjelden det) så ser jeg virkelig ikke problemet.

[Tabris]

Problemet i slike diskusjoner blir som når noen som ikke har barn og ingen erfaring med barn skal fortelle 5-barns -mødre hvordan oppdra ungene sine....

Ok, da er det bare for oss med andre meninger å klabbe igjen da, siden dere som sitter på fasiten nå har talt.

Steikje.

[yurij]

Problemet i slike diskusjoner blir som når noen som ikke har barn og ingen erfaring med barn skal fortelle 5-barns -mødre hvordan oppdra ungene sine....

Ja,det må jo være et stort problem :/

[Malamuten]

Asti har hatt siden han var 8 uker Vi har null kjemi, men jeg er utrolig glad i dusten, men han har vært kun hårsbredder fra bli omplassert som unghund og før jeg klarte å komme over skuffelsen og sorgen over en hund som slettes ikke var den jeg håpet. Han er nå her, og her blir han til han blir en gammel mann. Han utsettes ikke for omsorgssvikt, han får mat vann og kjærlighet hver dag, samt lange fine turer. Vi har bare ikke god kjemi, jeg spyr ved tanken på å trene med han, men jeg spyr ikke med tanke på at han er i huset. Så om det er urettferdig å beholde han pga det, so be it. Det er slettes ikke god nok grunn for meg å omplassere en hund, så lenge jeg har bare han og ikke skal til VM i noen sport eller bruke han aktivt i jobb. Der kan jeg forstå at man omplasserer en slik hund. Derfor synes jeg, som @Ida; at det ikke hører hjemme i en slik diskusjon. I jobb eller sport til topps, må man ha hund man liker å jobbe med. Ikke nødvendigvis kjemi, men en man liker veldig godt. Har man ikke det, så kan det hende at ting ikke blir så bra som tenkt.

Men det der er jo ikke dårlig KJEMI, det er feil egenskaper som er noe helt annet. Dårlig kjemi er når man blir irritert uten grunn, alt er plagsomt, de man ikke blir spesielt glad i (sånn litt på spissen, men). De som kanskje ikke passer helt, men som man alikevell er glade i er hunder man har GOD KJEMI med på tross av manglende treningsglede, plagsomme rasetrekk, adferdsproblemer osv.

[MorBilly]

Det med du-har-ikke-ungerkortet kan dere bare drite i, for å si det som en annen bruker ville sagt det.

Det er en hersketeknikk gammel som tiden.

[Guest Belgerpia]

Det med du-har-ikke-ungerkortet kan dere bare drite i, for å si det som en annen bruker ville sagt det.

Det er en hersketeknikk gammel som tiden.

Ehh...... det var vel strengt tatt dere UTEN barn som dro inn sammenligningen først eller? Og helt alvorlig, har man ikke barn så blir det jo litt dumt å drive å sammenligne hund og barn.

Jeg har for øvrig ikke barn, og kan derfor ikke forestille meg hvordan det er å ha barn - vel, sånn bortsett fra at jeg antar det enda sterkere enn når man blir tante - mine hunder er allikevel IKKE mine barn - de er elsket, høyt elsket - men de er ikke mine barn - de er og blir mine hunder. Derfor sammenligner jeg sjelden barn og hund.

Skal man sammenligne barn og hund så bør man ha en viss erfaring tenker jeg....... - og gjengs over så er det vel de MED barn som mest sjelden sammenligner. Barnløse hundeeiere er langt bedre på det.

[Stine]

Jeg skjønner det med kjemi, jeg har hatt en hund som var min fra første øyeblikk! Og jeg bor sammen med en nå som jeg har mer eller mindre null kjemi med, vi passer rett og slett ikke sammen, men jeg er fryktelig glad i han for det så han blir uansett Tuva har bare vokst på meg, og nå som hun er 4.5 år så passer vi som hånd i hanske, Vigdis trives jeg veldig bra sammen med, men ingen kan irritere meg så mye som hun!

[madam mim]

Helt generelt og ingen nevnt, ingen glemt...

Men dere ser forskjellen på å omplassere ei bikkje pga.... og det som trådstarter startet med, nemlig bruk og kast av bikkjer, ikke sant?

Ser at det er mange som går i forsvar (virker det som ihvertfall) fordi de skal forklare hvorfor de så seg nødt til å gi fra seg Fido eller rase sånn og sånn

[Guest Belgerpia]

Helt generelt og ingen nevnt, ingen glemt...

Men dere ser forskjellen på å omplassere ei bikkje pga ett eller annet og det som trådstarter startet med, nemlig bruk og kast av bikkjer, ikke sant?

Ser at det er mange som går i forsvar (virker det som ihvertfall) fordi de skal forklare hvorfor de så seg nødt til å gi fra seg Fido eller rase sånn og sånn

Trådstarter drar frem dette med kjemi - og da er det vel greit å forklare at det faktisk er en reell ting og ikke bare en unnskyldning for å kvitte seg med hunder?

Men det er min mening.

Jeg kjenner for øvrig bare en person som har kvittet seg med x antall hunder fordi de ikke holder mål, så langt har ingen holdt mål og vedkommede bør kanskje gå litt i seg selv, for øvrig så synes jeg i alle fall de jeg kjenner har hatt mer en gode nok grunner til å omplassere hundene de har omplassert.

[madam mim]

Trådstarter drar frem dette med kjemi - og da er det vel greit å forklare at det faktisk er en reell ting og ikke bare en unnskyldning for å kvitte seg med hunder?

Men det er min mening.

Jeg kjenner for øvrig bare en person som har kvittet seg med x antall hunder fordi de ikke holder mål, så langt har ingen holdt mål og vedkommede bør kanskje gå litt i seg selv, for øvrig så synes jeg i alle fall de jeg kjenner har hatt mer en gode nok grunner til å omplassere hundene de har omplassert.

Jo, trådstarter nevnte kjemi. + dette:

Det kan hende at det bare er noe jeg funderer litt på, men er det et høyt "forbruk" av hunder hos en del mennesker? Man skaffer seg en hund i dyre dommer og etter en stund blir hunden for mye, for lite eller feil, enda man hadde lest seg opp og vurdert rasen i det vide og brede på forhånd. Kanskje den byttes ut med en annen eller suppleres med en annen og så blir det for mye etter en stund og den ene eller den andre vandrer hit eller dit.

[Malamuten]

Jeg tror de fleste i denne diskusjonen er ganske enige jeg, det virker som det snakkes litt om hverandre, bruker benevnelser forskjellig og når noen sier omplassering av en hund så sier andre mange, da er det håpløst å diskutere. Noen forskjeller er det, men jeg ser ingen som sier at forbruk av hund er greit, at man ikke skal legge noe energi eller innsats i å forsøke å få til det man har eller ta ansvar for at hunden skal få det best mulig også i et evt nytt hjem. Så det eneste som da ikke alle ser ut til å være enige om er da "gyldige grunner" til å omplassere, men samtidig så ser jeg mange av de som sier de ikke forstår dårlig kjemi, heller ikke tenker på kjemi, men uoppdragenhet eller feil rase/individ (mtp egenskaper/væremåte) så da kanskje de heller egentlig ikke er så uenige?

[Gjest]

Helt generelt og ingen nevnt, ingen glemt...

Men dere ser forskjellen på å omplassere ei bikkje pga.... og det som trådstarter startet med, nemlig bruk og kast av bikkjer, ikke sant?

Ser at det er mange som går i forsvar (virker det som ihvertfall) fordi de skal forklare hvorfor de så seg nødt til å gi fra seg Fido eller rase sånn og sånn

TS starter med å spekulere i -utfra hva hun observerer hos "noen" - dette med bruk og kast. Og det JEG reagerer på med det, er denne spekuleringa i andres motiver og "moral". For meg stiller dette på samme linje som ondsinnet sladder og ryktespredning basert på en surmaga persons lite pene tanker om andre. Og ikke på virkeligheten.

Går man ikke i en annens sko, syns jeg heller ikke man skal spekulere i motiver osv for hva den andre gjør, så lenge man ikke er direkte innblandet i det selv på noen måte. For man tar som regel feil.

[madam mim]

TS starter med å spekulere i -utfra hva hun observerer hos "noen" - dette med bruk og kast. Og det JEG reagerer på med det, er denne spekuleringa i andres motiver og "moral". For meg stiller dette på samme linje som ondsinnet sladder og ryktespredning basert på en surmaga persons lite pene tanker om andre. Og ikke på virkeligheten.

Går man ikke i en annens sko, syns jeg heller ikke man skal spekulere i motiver osv for hva den andre gjør, så lenge man ikke er direkte innblandet i det selv på noen måte. For man tar som regel feil.

Mener du virkelig at dette var så veldig "spekulerende" og liknet på ondsinnet sladder og ryktespredning?

Det kan hende at det bare er noe jeg funderer litt på, men er det et høyt "forbruk" av hunder hos en del mennesker? Man skaffer seg en hund i dyre dommer og etter en stund blir hunden for mye, for lite eller feil, enda man hadde lest seg opp og vurdert rasen i det vide og brede på forhånd. Kanskje den byttes ut med en annen eller suppleres med en annen og så blir det for mye etter en stund og den ene eller den andre vandrer hit eller dit.

[ipadda]

Jeg har omplassert/satt ut hunder, og kommer til å gjøre det igjen sikkert. Ikke fordi jeg ikke elsker hundene over alt i verden, men fordi de av ulike grunner ikke har passet inn osv.

IQ ble satt ut på fôr, ene og alene fordi jeg følte han hadde så mye mer å by på enn jeg brukte ham til. Han elsker å jobbe, men min interesse for å jobbe aktivt er ikke til stedet, selv om jeg skulle ønske det, i tillegg var har en over middels aktiv hund av en allerede aktiv rase, og sammen med de andre da, så følte jeg han var den som ville takle omveltningen best av dem, så da ble det sånn. Der var det absolutt ikke mangel på kjemi - fy som vi fungerte sammen, og han fungerte sammen i flokken, men han var best egnet til å sette ut, så enkelt, så kynisk (ok, de som kjenner meg vet at det satt innmari langt inne å innrømme det, og faktisk gjøre det!!)

Jeg har omplassert 2 andre hunder også (ikke direkte mine, men som har bodd her) - fordi de ikke har fungert i flokken, når man har 10 hunder, så nytter det ikke med en hund som flyr i trynet på absolutt alt av andre hunder (begge har kommet inn som unghunder/voksne) - fungerer de ikke i flokken så er det uaktuelt å ha i hus.

Hva alle andre gjør er opp til dem, de fleste har en grunn for å gjøre de valgene de gjør...

[Malamuten]

At noen har bruk og kast mentalitet, lite ansvarsfølelse for dyr (hunder som andre), eller manglende forståelse som fører til det samme er vell ikke noe man trenger å spekulere på, de finnes de, blant hundeeiere som ellers i samfunnet. Også finnes det mye der imellom og de som aldri kvitter seg med hunder uansett. Men det er vell egentlig ikke noe å diskutere en gang, det hele vil vell være veldig individuelt, det er ikke noe man kan lage en detaljert fasit på, fordi det er forskjell på både hunder, mennesker og livssituasjon. Og jeg tror alle her inne ihvertfall er enige om at man skal ta ansvar, at når vi diskuterer nå om at enkelte av oss synes omplassering er greit så er det ikke snakk om å kvitte seg med hunder pga dårlig oppdragelse eller små utfordringer i hverdagen fordi man ikke gidder å trene litt på det.

Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor man skal ha såre tær, temaet kan da fint diskuteres, og det er sikkert noe man kan lære i begge leire om hvorfor, hvordan, og forståelse for andre situasjoner. Jeg har omplassert to hunder, det kan folk få synes akkurat hva de vil om for min del.

[Raksha]

Vi minner om at denne tråden ikke går på enkelttilfeller og enkeltindivider, det går an å diskutere på et saklig nivå, uten å ta seg nær av at andre mener noe annet.

Moderator Raksha

[ida]

TS starter med å spekulere i -utfra hva hun observerer hos "noen" - dette med bruk og kast. Og det JEG reagerer på med det, er denne spekuleringa i andres motiver og "moral". For meg stiller dette på samme linje som ondsinnet sladder og ryktespredning basert på en surmaga persons lite pene tanker om andre. Og ikke på virkeligheten.

Går man ikke i en annens sko, syns jeg heller ikke man skal spekulere i motiver osv for hva den andre gjør, så lenge man ikke er direkte innblandet i det selv på noen måte. For man tar som regel feil.

Nå er det vel du som spekulerer i mine motiver, eller? Personlig blir du også og det er ikke ryddig.

[Guest Jonna]

Men er det virkelig så mange der ute som er så "bruk og kast" som mange beskriver her?

De jeg vet om som har omplassert har hatt livsstil endringer (virkelige), ikke fungert i flokken hund/mennesker, ikke fungert til bruken den er kjøpt for, ikke klarer håndtere hunden o.l.

Ingen av de har gjort lette omplasseringen uten å virkelig veie alternativene i flere mnd. Og de gjør gode omplasseringen som er bra, og gjerne bedre for hunden enn situasjonen er.

"Bruk og kast" som jeg tror er beskrevet her tror jeg at jeg vet om en person som jeg "kjenner", EN person, igjennom alle de årene jeg har vært aktiv i forsjellige hundemiljø. Der ble aldri en hund "bra nok". Men det er vel heller ingen person som noe miljø ser opp til eller som har noen resultater å vise til.

Så er denne "bruk og kast x antall ganger" mentalitene virkelig så etablert?

[Pringlen]

Helt generelt og ingen nevnt, ingen glemt...

Men dere ser forskjellen på å omplassere ei bikkje pga.... og det som trådstarter startet med, nemlig bruk og kast av bikkjer, ikke sant?

Ser at det er mange som går i forsvar (virker det som ihvertfall) fordi de skal forklare hvorfor de så seg nødt til å gi fra seg Fido eller rase sånn og sånn

Nemlig! Det behøver da ikke å være bruk og kast å omplassere/gi bort enkelte hunder av en fornuftig årsak. Det kan være en hund som ikke har ønskelige egenskaper (jaktmessig feks) eller at den ikke fungerer i flokken etc.

Bruk og kast er i mitt hode de som bytter bikkjer "oftere enn de bytter truser" Stadig kjøper ny valp, og ingen blir i hus mer enn max to-tre år. Ofte ikke det en gang. Grunnene er ofte veeeldig vage.