Gå til innhold
Hundesonen.no

Er hunder blitt forbruksvare?


ida
 Share

Recommended Posts

Jeg forstår ikke hvordan man får dårlig kjemi med en normal, velfungerende hund? Jeg ser det om den er aggressiv, har biteproblematikk osv, men dersom man bare ikke "liker" en rasepersonlighet (som man strengt tatt bør være klar over på forhånd) tenker jeg at det handler mer om latskap og liten vilje, tildels også uvitenhet ift rasen.

Jeg tenker at veldig mange skaffer seg hunder basert på utseende, og de tenker at "alle hunder er gode kjæledyr". Slik er det ikke. Noen trenger vesentlig mer tid, trening og sosialisering enn andre, noen bjeffer stort sett konstant og ikke alle gidder å logre når de ser deg. Så om man da kommer i ettertid og påstår at hunden ikke helt passet meg (selv om den var velfungerende) tenker jeg at vedkommende har gjort en dårlig jobb med å velge rett rase.

Just my thoughts! :) Til punkt og prikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 200
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er da vel ingen forbrytelse å omplassere en hund man ikke vil ha (uansett grunn). Men fjerde gangen bør du kanskje tenke litt over om du bør ha hund.

Det kan hende at det bare er noe jeg funderer litt på, men er det et høyt "forbruk" av hunder hos en del mennesker? Man skaffer seg en hund i dyre dommer og etter en stund blir hunden for mye, for lit

Jeg syntes det viktigste er at hunden skal ha et fint liv. Om det betyr at den har det best hos noen andre, så er jo svaret enkelt. Folk som til enhver pris skal tviholde på en bikkje av prinsipp og g

Jeg veit da om både Settere og Elghunder med D som fungerer ypperlig til jakt, så jeg skjønner ikke argumentet om at den kanskje en dag kan få problemer, derfor omplasserer vi hvisomatte liksom. Hvis man skal tenke sånn så kan man nesten ikke ha hund.

Det er de færreste jegere som omplasserer pga rtg-svar av hofter. Jakthunder omplasseres stort sett fordi de ikke fungerer som jakthunder. (Noen har lavt vilfinner-instinkt, noen er skuddredd, osv). Jakthunder med HD eller andre fysiske skavanker, som er gode jakthunder ellers, brukes til de får artrose og/eller smerter. Og da avlives de i så fall pga smertene, er mitt inntrykk. De omplasseres ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er de færreste jegere som omplasserer pga rtg-svar av hofter. Jakthunder omplasseres stort sett fordi de ikke fungerer som jakthunder. (Noen har lavt vilfinner-instinkt, noen er skuddredd, osv). Jakthunder med HD eller andre fysiske skavanker, som er gode jakthunder ellers, brukes til de får artrose og/eller smerter. Og da avlives de i så fall pga smertene, er mitt inntrykk. De omplasseres ikke.

Det var det Charlotte skreiv, så da svarte jeg henne på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit da om både Settere og Elghunder med D som fungerer ypperlig til jakt, så jeg skjønner ikke argumentet om at den kanskje en dag kan få problemer, derfor omplasserer vi hvisomatte liksom. Hvis man skal tenke sånn så kan man nesten ikke ha hund.

Det får selvsagt være opp til hver enkelt, og uten at jeg vet hva jeg ville gjort i et slikt tilfelle så ser jeg likevell forskjellen på å ha en ekstrem hverdag med jakt, trekk, tur, kløv osv, langt over gjennomsnittet (som en del jakthunder har) hele året for å holde form og prestere og det å leve et normalt aktivt liv. Mange hunder har aldri problemer med en hd diagnose, men det finnes også mange som har/får problemer før eller siden. Og om ikke bare for resultater av jakt, så like mye for å spare hunden unødig belastning så ser jeg absolutt et poeng og heller la en slik hund komme til et litt mer "normalt" hjem hvor den kan leve lykkelig og aktivt uten overdrivelser. Det blir jo strengt tatt ikke så voldsomt annerledes enn at jeg også ville tatt visse forhåndsregler med hvilke som helst hunder om de hadde hatt HD, selv om jeg ikke hadde pakket de inn i plast. Det er også forskjell på hvor mye man jakter, hvilket terreng man jakter i, forskjellige typer jakt og jakthunder, ergo er ikke alle tilfeller sammenlignbart bare fordi man jakter. Så en hund med feks d hofter passer kanskje bedre hos noen som jakter på hobbybasis mer enn noen som er jaktguider og jakter timesvis hver eneste dag hele høst og vinteren. Nå sier jeg ikke at det ene er mer riktig enn det andre, men jeg ser definitivt at det er forskjeller og at jeg kan forstå begge egentlig. Enten man bruker hunden som vanlig så lenge det går og lar den slippe når den evt får smerter, eller om man tar hensyn å forsøker det man kan for at hunden skal leve lenge å ikke utvikle symptomer/forkalkninger/smerte, så lenge man kan gjøre det og samtidig gi hunden et rikt, aktivt og godt liv.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Det er de færreste jegere som omplasserer pga rtg-svar av hofter. Jakthunder omplasseres stort sett fordi de ikke fungerer som jakthunder. (Noen har lavt vilfinner-instinkt, noen er skuddredd, osv). Jakthunder med HD eller andre fysiske skavanker, som er gode jakthunder ellers, brukes til de får artrose og/eller smerter. Og da avlives de i så fall pga smertene, er mitt inntrykk. De omplasseres ikke.

Mitt evinnelige kritiske spm til oppbygning, premiering og bruk av jaktprøver;

Jakthunder omplasseres ikke nei, men er du (menneske) på jakt etter premier til å sette hjemme i hylla bør hunden slå det meste annet - ikke bare på egenskaper, men også på fart, høye hopp og evne til å komme seg kjapt fremt i relativt vanskelig terreng.

Dette var noe av grunnen til at labradoren ble delt i to leire; krav om fart og fysiske egenskaper endret seg radikalt hos rasen, og de fullt dugelige hundene som tidligere hadde vunnet både field trails og som var eksteriørpremiert kom i bakleksen.

Hundene kan altså fint brukes på jakt, de apporterer det som er, men på jaktprøver er de kanskje ubrukelige (les; de havner ikke på topp 3).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår bare ikke hvordan man ikke kan like sin egen hund jeg da. Jeg har hatt en del hunder så enten har jeg vært heldig som har hatt "god kjemi" med de alle eller så har det ikke vært noe alternativ for meg å "ikke like" hunden.

Det er ikke slik at alle hunder jeg har hatt har jeg vært like "fornøyd" med. Salukien er spesiell og hun passer egentlig ikke veldig godt inn i et slikt hundehold jeg liker å ha. Skulle jeg bli kjent med noen som forelsket seg hodestups i henne så ser jeg ikke bort fra at hun kunne ha flyttet. Men jeg tviler sterkt på at jeg ville gjort det likevel. Jeg elsker den hunden høyere enn de fleste hunder jeg har hatt, hun har bare en måte å være på som gjør at jeg må tilpasse meg og hundeholdet. Men kjemi? Jo, det har vi jo til gagns.

Jeg tror at dette handler veldig mye om hva man gjør det til selv. Alle hunder har "noe", ingen er perfekte. Skal man lete etter den perfekte match så tror jeg man må gjennom fryktelig mange hunder før den dukker opp.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt evinnelige kritiske spm til oppbygning, premiering og bruk av jaktprøver;

Jakthunder omplasseres ikke nei, men er du (menneske) på jakt etter premier til å sette hjemme i hylla bør hunden slå det meste annet - ikke bare på egenskaper, men også på fart, høye hopp og evne til å komme seg kjapt fremt i relativt vanskelig terreng.

Dette var noe av grunnen til at labradoren ble delt i to leire; krav om fart og fysiske egenskaper endret seg radikalt hos rasen, og de fullt dugelige hundene som tidligere hadde vunnet både field trails og som var eksteriørpremiert kom i bakleksen.

Hundene kan altså fint brukes på jakt, de apporterer det som er, men på jaktprøver er de kanskje ubrukelige (les; de havner ikke på topp 3).

Jeg vet ikke hvilke jegere du omgås. Men de jeg kjenner som driver på høyt nivå har mange hunder. Og de omplasserer ikke de som ikke kommer på topp i konkurranser. Fordi disse hundene presterer på jakt likevel. Og de samme folka har nok av andre hunder som tar premiebordet. De fleste jaktfolk jeg kjenner har et mye mer avslappa forhold til hund enn andre "hunde-folk". En hund som virker, beholder de så lenge den har helse. Om den ikke virker pga mangel på jaktlyst gis den ofte bort. Om den ikke virker pga uttalt HD, avlives den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit da om både Settere og Elghunder med D som fungerer ypperlig til jakt, så jeg skjønner ikke argumentet om at den kanskje en dag kan få problemer, derfor omplasserer vi hvisomatte liksom. Hvis man skal tenke sånn så kan man nesten ikke ha hund.

Neida, og jeg er i utgangspunktet enig med deg, altså, jeg skjønner bare tanken hos dem som omplasserer. Trur jeg. Dersom jeg hadde kjøpt meg en shiba for å jakte med den, og det viste seg at den har D/E-hofter, så trur jeg at opplevelsen av å være i skogen på jakt ville vært annerledes enn dersom jeg hadde med meg en hund med A-hofter, hvor ting i utgangspunktet ligger bedre til rette. Om jeg hadde jakta med hofte-hunden, så ville jeg muligvis hatt lit hjertet i halsen, vel vitende om at dette muligens førte til at bikkja fikk et kortere liv? Jeg ville nok uansett ha gjort det, iogm at den sikkert ville levd og ånda for det, men jeg veit ikke, altså... Kanskje ligger det noe i det å ikke ønske å bruke mye tid på å trene opp en hund en forventer at skal vare "livet ut", men som en veit at bare holder noen sesonger også?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår bare ikke hvordan man ikke kan like sin egen hund jeg da. Jeg har hatt en del hunder så enten har jeg vært heldig som har hatt "god kjemi" med de alle eller så har det ikke vært noe alternativ for meg å "ikke like" hunden.

Det er ikke slik at alle hunder jeg har hatt har jeg vært like "fornøyd" med. Salukien er spesiell og hun passer egentlig ikke veldig godt inn i et slikt hundehold jeg liker å ha. Skulle jeg bli kjent med noen som forelsket seg hodestups i henne så ser jeg ikke bort fra at hun kunne ha flyttet. Men jeg tviler sterkt på at jeg ville gjort det likevel. Jeg elsker den hunden høyere enn de fleste hunder jeg har hatt, hun har bare en måte å være på som gjør at jeg må tilpasse meg og hundeholdet. Men kjemi? Jo, det har vi jo til gagns.

Jeg tror at dette handler veldig mye om hva man gjør det til selv. Alle hunder har "noe", ingen er perfekte. Skal man lete etter den perfekte match så tror jeg man må gjennom fryktelig mange hunder før den dukker opp.

Det er jo langt imellom perfekt og helt feil. At man ikke har kjemi med alle, betyr jo ikke at det kun er de perfekte, once in a lifetime hundene man vil og kan ha. Det handler som sagt heller ikke om å ikke like hunden eller å ha valgt feil rase (joda, sikkert et problem for noen, men det er ikke det som er KJEMI), men denne diskusjonen er jo helt umulig så lenge folk bruker disse orda om hverandre. Kjemi er ikke dårlig oppførsel, feil rase, rasetrekk, utseende eller andre fysiske ting. Kjemi er det som gjør at man bare klaffer eller ikke klaffer uten at man helt kan si hvorfor. Det er selvsagt mange andre ting som kan være problematisk for noen i hundeholdet, rase, personlighet, dårlig oppdragelse, egenskaper, krever for mye osv, men det er noe helt annet enn kjemi. Det er instinkter, rase, str, mangel på interesse, dårlig mentalitet etc.

Edit: Man kan ha kjemi med selv den verste uoppdragne dritthunden av feil rase, en hund man på mange måter aldri ville hatt, men man kan alikevell ha kjemi.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man av en eller annen grunn ikke trives med individet man har, enten det er kjemi eller bruk , er det ikke ekstremt urettferdig ovenfor bikkja å sitte å tviholde på de? De vil jo få det mye bedre hos andre?

DET er sånt jeg har fryktelig lite respekt for.

Det tar mer baller og omtanke for dyret å innrømme at det ikke nødvendigvis er bikkja det er noe i veien med - den kan få det bedre hos noen andre - enn å ruge på eierskapet okke som for å vise hvor "ansvarlig" hundeeier man er.

Det sagt så kjenner jeg faktisk ingen med bruk og kast mentalitet på hunder...

Jeg regner med jeg enten har hatt flaks eller ikke alltid tenker det verste om andre men skjønner at det ofte ligger tunge grunner bak.

Kanskje begge deler.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor har irsk setter med D-hofter, og tidligere eier skulle "kvitte seg med henne". Min mor falt pladask for hunden og tok henne til seg med en gang. Herlighet, for en fantastisk hund! Hun er nå 7 år gammel og har flere 1AK og 1VK på jakt fra tidligere eier, og drar på aktiv jakt med min mor hver eneste høst. Jeg har sett henne jakte flere ganger, og hun løper 7 timer i strekk hver dag i en uke om hun får lov, uten at hun blir smertepåvirket overhodet.

Vet ikke helt hva jeg vil frem til med å skrive dette, men denne jakthunden med D-hofter hadde hvert fall ikke brakt skam over noen med høye ambisjoner :)

Personlig så kommer jeg til å strekke meg utrolig langt for å unngå å omplassere en hund. Jeg har ikke så stor tro på kjemi/ikke-kjemi som andre har, men jeg respekterer at andre har det og derfor velger å skaffe seg en annen hund. Det er bare ikke noe jeg ville gjort.

Cita har jeg vært ekstremt glad og knyttet i fra dag 1. Det samme gjaldt Ikke. Jeg ble ikke ordentlig "glad" i Tia før hun var kanskje 3-4 år gammel. Og først nå i 2-årsalderen har jeg blitt ordentlig knyttet til Pim. Jeg tror ikke på "kjærlighet ved første blikk", men at det er noe som kommer etter hvert.

Pim ble kjøpt inn fra USA med tanke på utstilling og avl. Hadde hun av ulike årsaker ikke passet til dette så hadde jeg beholdt henne resten av livet hennes uansett. HADDE jeg kvittet meg med henne så hadde det vært rom til en ny konkurransehund her innen lydighet/bruks (som jeg drømmer om nesten hver eneste dag) - men jeg har valgt å ha de hundene jeg har, og da får konkurransehunden vente til disse har fått blitt grå og gamle hos meg :ahappy:

Edit: Herlighet så mye skrivefeil!

Endret av Benedicte
  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit da om både Settere og Elghunder med D som fungerer ypperlig til jakt, så jeg skjønner ikke argumentet om at den kanskje en dag kan få problemer, derfor omplasserer vi hvisomatte liksom. Hvis man skal tenke sånn så kan man nesten ikke ha hund.

Det finnes nyanser da. Og det er forskjell på en hund som brukes hardt hele året og en hund som jakter på fjellet 2 uker under rypejakta.

Mitt evinnelige kritiske spm til oppbygning, premiering og bruk av jaktprøver;

Jakthunder omplasseres ikke nei, men er du (menneske) på jakt etter premier til å sette hjemme i hylla bør hunden slå det meste annet - ikke bare på egenskaper, men også på fart, høye hopp og evne til å komme seg kjapt fremt i relativt vanskelig terreng.

Dette var noe av grunnen til at labradoren ble delt i to leire; krav om fart og fysiske egenskaper endret seg radikalt hos rasen, og de fullt dugelige hundene som tidligere hadde vunnet både field trails og som var eksteriørpremiert kom i bakleksen.

Hundene kan altså fint brukes på jakt, de apporterer det som er, men på jaktprøver er de kanskje ubrukelige (les; de havner ikke på topp 3).

Oj, nå kom jaktprøver og (egendefinert) historie om raseinndeling på bordet plutselig. Du får diskutere med deg selv om hvorfor du ikke liker avprøving av hunder, hehe. Jakthund og prøvehund er det samme for meg hvertfall.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I løpet av mitt "hundeliv" så langt har jeg heldigvis kun vært borti et par som har hatt en "høyt forbruk" når det kommer til hund. Der har hunder kommet og gått, noen omplassert og noen blitt avlivet i 8-10 års alderen.

Heldigvis kjenner jeg langt flere hundeeiere som har beholdt både HD hunder og andre hunder som aldri kommer til å nå de ønskede målene i den aktuelle hundesporten. Likevel er hunden et høyt elsket familiemedlem som får det den fortjener av både fysisk og fysisk stimuli.

Selv har jeg overtatt to omplasseringshunder. Min første hund som etter mye tid og trening, adferdterapeut, snørr, blod, tårer og blåmerker ble avlivet 3 år gml. og selv om han hadde mange fine sider så hadde jeg nok ikke valgt han om jeg visste noe om hvilke bagasje som fulgte med.

Den andre omplasseringshunden jeg fikk var en hund som hverken fungerte som tiltenkt jakthund (på prøver, grunnet MYE lyd).

I tillegg fungerte ikke flokken hjemme da eier ble samboer. Jeg har alltid hatt stor respekt for tidligere eier som valgte å sette hundens trivsel høyest og valgte å omplassere, ettersom hun hverken fungerte i konkurranser eller hadde de greit hjemme med de to andre tispene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Hunder som ikke passer inn i hverdagen blir slitsomt og frustrerende for både hund og eier. Enten det er snakk om at man har kjøpt mer hund enn man klarer å takle og aktivisere eller om det er hunden som sliter med å henge med. Men jeg klarer ikke helt å forstå at man omplasserer en hund fordi den ikke innfrir ønskene som treningshund. Da får man enten senke ambisjonene for den hunden og fortsette å trene for moro, eller få seg en hund til. Eller begge deler.

Jeg har jo en som ikke har det jeg ønsker i forhold til trening, men han passer fint i hverdagen min. Da er det greit. Ok, han er ikke gira på å trekke noe voldsomt på ski, men han henger jo med på tempoet og blir ikke sliten og gir opp. Da er det greit. Hadde han ikke klart å henge med i hverdagen, så ville han hatt det bedre hos noen andre. Det blir bare frustrasjon for både meg og hunden. Samme om det hadde vært motsatt. Hadde jeg hatt en hund som krevde ekstremt mye mer enn hva jeg er i stand til å gi, så hadde det ikke vært en god hverdag for hveken meg eller hunden. Jeg trener relativt mye og krever ganske mye av egenskapene i hundene, men det er fortsatt bare en hobby. Innfrir ikke hunden i trening, så senker jeg forventningene og jobber meg så godt jeg kan gjennom det (og får en hund til :P ).

Det med kjemi sliter jeg litt med å forstå. Noen hunder klikker man umiddelbart med, andre trenger mer tid på å vokse seg på deg. Noen får man kanskje ikke det vanvittig tette forholdet til. Men man trenger kanskje ikke det med alle?

Hvis man av en eller annen grunn ikke trives med individet man har, enten det er kjemi eller bruk , er det ikke ekstremt urettferdig ovenfor bikkja å sitte å tviholde på de? De vil jo få det mye bedre hos andre?
DET er sånt jeg har fryktelig lite respekt for.
Det tar mer baller og omtanke for dyret å innrømme at det ikke nødvendigvis er bikkja det er noe i veien med - den kan få det bedre hos noen andre - enn å ruge på eierskapet okke som for å vise hvor "ansvarlig" hundeeier man er.

Det sagt så kjenner jeg faktisk ingen med bruk og kast mentalitet på hunder...
Jeg regner med jeg enten har hatt flaks eller ikke alltid tenker det verste om andre men skjønner at det ofte ligger tunge grunner bak.
Kanskje begge deler.

Selvfølgelig har disse hundene det bedre hos noen andre enn hos noen som ikke vil ha dem. Men disse som stadig får for mye hund, feil hund, ikke kjemi eller hva det måtte være, og omplasserer eller avliver flere hunder, bør heller la være å få seg nye hunder. Alle kan feile en gang med ett hundekjøp. Men om man feiler med hundekjøpet gang på gang er det neppe bikkjene som er problemet. Da har man enten fullstendig urealistiske forventninger til hundeholdet eller dårlig selvinnsikt på egene ferdigheter med hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg er farget over å ha tatt over 3 av disse hundene som ikke passet inn der de i utgangspunktet var, men jeg synes omplassering ofte er til det beste. Vurderer man helt alvorlig å omplassere så er det gjerne fordi det er skikkelig kræsj.

Hundeholdet har blitt mer pes enn glede ( i en større grad enn normalt, alle synes bikkja er pes en gang i blant vil jeg tro ) , og dette påvirker selvfølgelig hunden også. De er ikke ufølsomme...

Jeg har selv omplassert 2 hunder - ikke pga manglende kjemi vel og merke - men pga allergi hos barnet ( som var muggsoppallergi, men hva visste jeg ) og den andre fordi den rett og slett både krevde og fortjente mer enn hva jeg kunne gi.

Jeg kjøpte meg Laekenois, jeg var ikke forberedt på å sitte med en heftig malle.

Det var faktisk ingen forberedt på, det var ikke det hun var avlet til.

Begge bikkjene fikk perfekte hjem ; Lyra fikk kose seg med IPO og være så skarp hun bare orket og Mozza er det vil ingen tvil om at har kommet til paradis.

Uansett hvilken side jeg har vært på har det åpenbart vært for det beste og det å måtte omplassere hund selv etter å ha vært den som har tatt til seg andres hunder har vært lærerikt. ( Jonas teller ikke for han er skilsmissehund :P )

Jeg tror det er veldig veldig få som gjør det med lett hjerte...

Kanskje et og annet merkelig menneske, men de er det så få av at de neppe er grunnlag for en hel diskusjon.

Det er flere folk som baksnakker og dømmer andres hundehold og "forbruk" uten å vite så mye, enn de som faktisk har en bruk og kast- mentalitet, det er jeg sikker på.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det viktig at det stemmer mellom hunden og meg. Mye pga at man skal dele hjem og hverdag i mange mange år. Har min første egne hund nå, og vi har hatt 11 fantastiske år så langt. Riktig nok var det en periode der jeg vurderte omplassering grunnet endring i livet. Heldigvis kom vi oss gjennom det, og hatt mange fine år etter det. Kvier meg litt til å få meg en ny hund. Men takket være årene på hundepensjonatet har jeg funnet ut at man kan få god kontakt med de fleste hunder. Synes det er en bra ting å være ærlig med seg selv ang hundeholdet, og innse at det ikke fungerer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i dette:

Tenker at det viktigste er at hunden har det bra, og at det da er bedre om eier innser sin begrensning ift hundeholdet.

Blir ikke hunden slik du ønsket deg, og du ikke greier å kose deg med hunden, og gi den det livet den fortjener, er det nok bedre for hunden å komme i et annet hjem.

Og dette:

Selvfølgelig har disse hundene det bedre hos noen andre enn hos noen som ikke vil ha dem. Men disse som stadig får for mye hund, feil hund, ikke kjemi eller hva det måtte være, og omplasserer eller avliver flere hunder, bør heller la være å få seg nye hunder. Alle kan feile en gang med ett hundekjøp. Men om man feiler med hundekjøpet gang på gang er det neppe bikkjene som er problemet. Da har man enten fullstendig urealistiske forventninger til hundeholdet eller dårlig selvinnsikt på egene ferdigheter med hund.

Det å ta valget om å omplassere skal ikke være enkelt, det bør ikke være den første løsningen man forsøker. Men dersom det ikke fungerer mellom eier og hund, så fungerer det ikke. Enten det er ambisjonskræsj, lynne, mosjonskrav etc.

Jeg synes det er litt rart at det er så "fy fy" å omplassere/selge i hundeverdenen, vant med hest som jeg er. Får du ikke til hesten din, selv etter å ha tatt treningspause, ridd for instruksjon, fått andre til å forsøke å utvikle hesten? Ok, selg. Vil du høyere opp i klassene enn det hesten din har kapasitet til? Ok, selg.

Disse tankene har jeg tatt med meg inn i hundelivet. Dersom det en dag sier full stopp med samspillet mellom meg og Meesha, vil omplassering være et alternativ (men sannsynligvis vil jeg da gi han til min samboer og kjøpe en ny hund til meg selv). Dersom jeg plutselig vil jakte året rundt trenger jeg en annen hund. Man kan se på muligheten for å skaffe seg en hund til, men ikke alle har tid, økonomi eller ork til det.

Man er ikke et dårlig menneske fordi man omplasserer en hund. Men dersom man FAKTISK "opererer" etter en bruk-og-kast-mentalitet, noe det skal en del hunder til før jeg mener man faller innunder, da burde man gå litt i seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri omplassert hund, men min mor har en omplasseringshund som kom til dem i godt voksen alder. (5 år) Hun ble omplassert fordi hun ikke er en flokkhund, hun har ikke særlig godt språk i mine øyne og kan ikke leke med andre hunder. Hun "mobber" heller hunder enn å leke med dem.

Hos mamma og pappa har hun det herlig, og hun er perfekt for dem. Men hadde hun vært min så hadde jeg nok omplassert henne, da vi to ikke har kjemi. Jeg passer henne mye, og det er jeg som har trent henne slik at hun fungerer som hushund. (kunne hverken innkalling og enkle dagligdagse kommandoer som sitt, ligg og bli da hun kom)

Men vi to "klikker" ikke helt sammen. Vanskelig å forklare egentlig.

Men som sagt, der hun bor nå har hun det super, de har nå hatt henne i tre år, og jeg tror ingen hund kunne hatt det bedre :ahappy:

Dette ble bare rot, men det jeg skulle frem til er at jeg skjønner at noen omplasserer hunden fordi de ikke har kjemi, eller dersom de ikke passer inn i hjemmet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Det kan ikke helt sammenlignes å bli kjent med en hund fra den er 8 uker og følge den alle steg på veien i utviklingen frem til den er over 3 år og fullvoksen med å møte en voksen hund ved ujevne mellomrom. Jeg er helt enig med @Benedicte - ikke alle hunder faller man pladask for ved første øyekast, men jeg mener at de fleste som omplasserer bikkjer enten har gjort et for dårlig forarbeid (feil valg av rase, feil seleksjon i valpekassa) eller et for dårlig arbeid i unghundperioden. Jeg finner det også slapt å si at bikkja bare har "dårlig mentalitet" (men den har ingen alvorlige brister eller aggresjon osv). Hund er helt klart litt bruk-og kastvare og verre vil det vel bare bli? Vi får håpe bare håpe at man aldri kommer til den dagen at man kan få kjøpt hunder i dyrebutikker her til lands.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Skjønner ikke hvorfor noen skal forstå andres valg jeg.. Det blir litt som den gangen mine foreldre syntes det var så leit at jeg gjorde det slutt med kjæresten min, for han var jo slike en god gutt. Det var jo ikke de som var sammen med han. Akkurat som det er jeg som deler livet med min hund, da er det jo mitt valg om jeg ikke ønsker det lengre. Jeg kan ikke forstå at noen andre har noe med det å gjøre. Min hund-mitt valg.

Edit: At noen ikke kan forstå at man har dårlig kjemi med en hund, betyr jo ikke at det ikke eksisterer for andre. At noen har ambisjoner med en hund, betyr jo ikke at de er dårlige hundeeiere når de ønsker en hund som innfrir sine forventninger. At noen får en hund med mentale brister som andre ikke ser, betyr ikke at de ikke finnes. At noen ikke liker den hunden de har kjøpt, betyr ikke at de har gjort dårlig reaserch eller er dårlige valpekjøpere. Det betyr bare at du som mener dette ikke har de samme erfaringene, det betyr ikke at det er feil for deg, men det kan være feil for den som er i situasjonen.

Stadig er det en tilbakevendende diskusjon om respekt for andre, men de som hyler høyest om respekt for hunden i denne tråden, utviser liten respekt for hundeeieren som har gjort andre valg enn de selv ville gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Skjønner ikke hvorfor noen skal forstå andres valg jeg.. Det blir litt som den gangen mine foreldre syntes det var så leit at jeg gjorde det slutt med kjæresten min, for han var jo slike en god gutt. Det var jo ikke de som var sammen med han. Akkurat som det er jeg som deler livet med min hund, da er det jo mitt valg om jeg ikke ønsker det lengre. Jeg kan ikke forstå at noen andre har noe med det å gjøre. Min hund-mitt valg.

Edit: At noen ikke kan forstå at man har dårlig kjemi med en hund, betyr jo ikke at det ikke eksisterer for andre. At noen har ambisjoner med en hund, betyr jo ikke at de er dårlige hundeeiere når de ønsker en hund som innfrir sine forventninger. At noen får en hund med mentale brister som andre ikke ser, betyr ikke at de ikke finnes. At noen ikke liker den hunden de har kjøpt, betyr ikke at de har gjort dårlig reaserch eller er dårlige valpekjøpere. Det betyr bare at du som mener dette ikke har de samme erfaringene, det betyr ikke at det er feil for deg, men det kan være feil for den som er i situasjonen.

Stadig er det en tilbakevendende diskusjon om respekt for andre, men de som hyler høyest om respekt for hunden i denne tråden, utviser liten respekt for hundeeieren som har gjort andre valg enn de selv ville gjort.

Jeg sier ikke at man skal forstå ei heller være enig i andres valg. Selvfølgelig har vi helt forskjellige utgangspunkt, ønsker og formål med hundehold. Når det er sagt så mener jeg fortsatt at svært mange foretar valg av hund utelukkende basert på utseende, mentalitet og gemytt kommer ofte i tredje rekke. I tillegg så virker det som om veldig mange ikke har et eneste krav når de velger valp (forutenom at det selvfølgelig skal være en tispe), veldig få jeg møter har klare formeninger om hvilken type valp de ønsker, det er jo store forskjeller innad i en flokk også.

Så når man da kanskje velger den valpen med de søteste tegningene som åpenbart var den minst trygge i flokken og som fungerte som hakkekylling og så ender man opp med et mentalt aspeløv av en voksenhund og finner ut at "Nei, søren, dette fungerer ikke". Ja, vedkommende er i sin fulle rett til det, men jeg kan fortsatt argumentere for at jeg håper vedkommende er flinkere til å selektere ved neste valpekjøp.

Jeg har ingen motforestillinger med mennesker som omplasserer dyr og er veldig ærlige om hvorfor; oppdrettere som har veldig klare mål for en langsiktig avl, hunder med aggresjon og div mentale brister, men i enkelte tilfeller (ikke alle) blir det veldig lett å skylde på bikkja og dårlig kjemi fremfor å se seg selv i speilet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier ikke at man skal forstå ei heller være enig i andres valg. Selvfølgelig har vi helt forskjellige utgangspunkt, ønsker og formål med hundehold. Når det er sagt så mener jeg fortsatt at svært mange foretar valg av hund utelukkende basert på utseende, mentalitet og gemytt kommer ofte i tredje rekke. I tillegg så virker det som om veldig mange ikke har et eneste krav når de velger valp (forutenom at det selvfølgelig skal være en tispe), veldig få jeg møter har klare formeninger om hvilken type valp de ønsker, det er jo store forskjeller innad i en flokk også.

Så når man da kanskje velger den valpen med de søteste tegningene som åpenbart var den minst trygge i flokken og som fungerte som hakkekylling og så ender man opp med et mentalt aspeløv av en voksenhund og finner ut at "Nei, søren, dette fungerer ikke". Ja, vedkommende er i sin fulle rett til det, men jeg kan fortsatt argumentere for at jeg håper vedkommende er flinkere til å selektere ved neste valpekjøp.

Jeg har ingen motforestillinger med mennesker som omplasserer dyr og er veldig ærlige om hvorfor; oppdrettere som har veldig klare mål for en langsiktig avl, hunder med aggresjon og div mentale brister, men i enkelte tilfeller (ikke alle) blir det veldig lett å skylde på bikkja og dårlig kjemi fremfor å se seg selv i speilet.

Men det å i det hele tatt ha ideer om andre, og hva som er bakgrunnen for at ting ble som det ble, er i beste fall dumt. For det du ser utenfra er sjelden det hele og fulle bildet. Bare din tolkning av den lille biten du ser. Mulig førstegansg hundekjøpere velger etter utseende. Men neppe de mer erfarne hunde-kjøperne.

Feks valg av valp i valpekullet, kan den slå helt feil ut, selv om man er aldri så bevisst på valget. Det opplevde jeg selv nå sist gang jeg kjøpte valp; jeg hadde klare bestillinger ovenfor oppdretter; jeg valgte bevisst den modigste og tryggeste valpen, som var fysisk aktiv og samtidig hadde tydelig avknapp. Og ja - hun har utmerket gemytt, flott avknapp. Men utviklet et gulv-og trapp-og "miljø"-angst som var så hemmende ift alle aktiviteter familien vanligvis tar med seg hund i, at jeg (bla av den grunn, en av flere) valgte å sende henne tilbake til oppdretter. Vi hadde kjempegod "kjemi" med hunden, vi likte henne like mye som vi liker setteren vi har i huset. Men klart - sett utenfra er der nok en del som tror og tenker at vi sendte henne tilbake pga "dårlig kjemi", eller fordi vi ikke "likte" henne.

Så jeg erfarte da at det å velge valp er der mye usikkerhet i. Mye mer enn jeg trodde og har erfart tidligere (for jeg har gått for de modige, trygge, tøffe, energiske - og alltid tidligere fått hva jeg ville ha…"skrullebikkja" nevnt tidligere var en omplasseringshund som havnet hos oss uten at vi hadde helt styring selv(lang historie)). Ikke alle "gener" skrus på i løpet av de 8 første leve- ukene. Spesielt ikke de som styrer adferd.

Min observasjon ift dette temaet er at de som har gjort seg en del erfaringer med hunder som ikke fungerer og som har endt med å omplassere, ev å prøve å beholde i mange år (som skrullebikkja…), har et mer nyansert syn på dette enn de som har hatt få erfaringer, og som da også gjerne har mulighet for å tilrettelegge hele døgnet for den ene hunden. Og rom for å la livet kretse rundt dette.

For de aller fleste er det slik at hunden må passe inn i den settingen og familien den er kjøpt inn til. Å skulle tilpasse alt annet til hunden på bekostning av familielivet ellers, er ikke aktuelt for de fleste. Uten at jeg kan se at det gir rom for respektløs moralisering fra de som ville ha valgt å sette hunden først.

Og sånn på sidelinjen ift "kjemi":

En venn av meg som er oppdretter fikk tilbake en hund etter at eier hadde hatt denne i ca 1 år. Eier klaget over hunden; den var dårlig på jakt, og han likte den ikke, personlighetsmessig. Så min venn kjøpte hunden tilbake til valpepris, og i løpet av ett år er hunden ferdig trent og premiert jakt-champion. Og hunden har det mye bedre der den er nå - med eier som har "god kjemi" med den, hunden blir brukt og lykkes i det den brukes til. Så mulig kjemien mellom første eier og hunden var grunnen til de "dårlige" jaktegenskapene. Så man skal ikke kimse av "dårlig kjemi" heller ift funksjonevne til hunden. For både første eier, for hunden, og for oppdretter var denne omplasseringen en bedre løsning enn at første eier skulle ha beholdt hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri gjort så grundig research på noen hund som den valpen jeg måtte avlive 2 år gammel pga gemytt.

Tro meg - jeg prøvde det aller meste...

Bikkja kostet meg en formue i dyrlege og atferdsterapauter.

Det hele var så absurd at jeg fikk dype tvil om min egnethet som hundeeier selv om det ikke var første hunden min og jeg hadde gjort alt etter boka.

Noen ganger er livet bare urettferdig.

Nesten 3 år tidligere avlivde jeg en 2 år gammel hund pga sykdom, året før der en 9 år gammel omplasseringshund pga demens.

Rimelig hyppig "forbruk".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jøssenam, det er enkelt å dømme. Det må være behagelig og (kanskje litt fordummende?) å tro at man vet bedre enn de involverte om hva som er riktig for dem.

Jeg tenker at det er en historie bak hver omplassering og jeg ser ingen grunn til å anta at en slik avgjørelse er enkel for den som tar den. Min var iallfall langt fra lett. Det var så utrolig mange skulle/kunne/burde'r i den prosessen, men jeg ble til slutt møtt av mine egne begrensninger og tok det valget jeg håper var det riktige både for meg og hunden. Det var pissvanskelig, men jeg ser nå at for hunden var det helt klart det rette. For min egen del har jeg fortsatt endel tvil, for jeg skulle så gjerne ha beholdt henne, det lille udyret. Dustete, irriterende og verdens herligste.

Det jeg biter meg merke i er hvor mange premisser som legges bak alle meningene helt uten at man egentlig aner om de er tilstede i den gjennomsnittlige omplasseringen. Man har valgt på utseende, man har ikke gjort research, man finner opp ting som "dårlig kjemi", man skaffer hund kun for å dekke egne behov uten å ta hensyn til hunden, man pælmer den fordi den fikk feil bokstav på hoftene sine. Vel ja, da er det jammen lett å dømme da. Men så kjenner vi ikke historien bak, vi kjenner ikke mennesket, vi kjenner hverken hunden eller omstendighetene, og det vi aner aller minst om (fordi det som oftest er en indre prosess som fører fram til et slikt valg) er hva som har foregått i eierens hode før man har gitt hunden et nytt hjem.

Det er enklere å bare framstille hundeeiere på en måte som passer inn i sitt eget bilde. Og når man hører enkelthistoriene så kan man lett bare si at, "jammen, din omplassering var jo grei. Jeg snakker om alle de andre jeg." når man egentlig aner svært lite om hva som ligger bak alle de andre.

Hvem skal få sette standarden for hva som er å "prøve nok". Hvem skal få bestemme hva riktig nok innstilling er. Hvem skal få definere hva som er research nok, for hva man "burde ha visst" eller når man har gjort seg fortjent til å omplassere?

Personlig tror jeg at mange som omplasserer legger mye på seg selv, det er ikke artig å gi fra seg en hund. Jeg vet iallfall at min egen omplassering var basert på mine egne begrensninger da jeg fikk en hund som var annerledes enn det jeg ble solgt. Er det greit? Hvem sin "greit" skal få bestemme? Jeg forstår ikke annet enn at det kun kan være min greit som kan bestemme hvorvidt det var riktig valg i den situasjonen. Andre får ha sin egen greit å forholde seg til, det som er riktig er heldigvis ikke en smal sti men en bred motorvei når det kommer til dette. Det bør vi ha respekt og rom for.

Klart det finnes folk som har lav terskel for å omplassere og lav terskel for å skaffe seg hund. Det er trist og urettferdig for hundene som er involvert. Da får man forsøke å informere på best mulig måte, helst med respekt slik at budskapet når fram. Men jeg kan ikke annet enn å tro at disse er unntakene, og ikke representanter for omplasseringer vi ser i dag. Det er iallfall min erfaring.

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...