Er hunder blitt forbruksvare?

[Guest Bølla]

@

Jeg skrev enkelte, og ikke alle. Det er svært mange som omplasserer hunder med rette, og svært mange hunder kommer til et nytt og mer passende hjem med eiere som takler ymse utfordringer bedre enn kanskje forrige eier gjorde.

Likefullt så er det ikke til å stikke under en stol at folk kjøper seg hunder uten særlig bakgrunnssjekk. Jeg er personlig avhengig av å møte både mor og farsdyr i naturlige omgivelser, og jeg ønsker alltid å observere dem med fremmede mennesker og andre dyr. Jeg er riktignok i overkant kresen, og skjønner godt at mange ikke gidder å ta seg dette bryet, men jeg tror mange problemer hadde vært unngått om man valgte rette hunder til rette personer. Man kan heller aldri være sikker når man velger en hund på 8 uker, men har man fulgt opp foreldredyr og valper i lengre tid er det betydelig mindre sannsynlighet for at man ender opp med det man absolutt ikke vil ha (gitt at man har litt bakgrunnskunnskap).

Jeg vet ikke hvilken hund du hadde, men en angst som gulvredsel kommer ikke helt ut av det blå det heller, og det er et av områdene det er særs viktig å jobbe på med liten valp, spesielt om man har en rase som sliter med angst eller nervøsitet.

Når jeg diskuterer enkelte områder ved disse problemstillingene med folk som selv har omplassert dyr betyr ikke det at jeg mener at din eller andres beslutning var feil, min synspunkt er generelle oppfatninger og bør ikke tolkes som kritikk mot noen av dere. Det er bare dere selv som vet hva dere evt har gjort og ikke gjort.

Men at flere velger hunder med omhu taper nok absolutt ingen på.

[Mari]

Ååh, jeg tar det absolutt ikke som kritikk. Det er ganske vanlig å bruke egne erfaringer for å få fram poeng når man diskterer

Sonens eventuelle velsignelser eller fordømmelser har ingen innvirkning på meg når det kommer til akkurat dette valget i hunderiet mitt. Sånn for min del.

[KristinR]

Jamen nå er vi over på hunder med diverse issues/problemer, det er noe annet enn manglende kjemi i mitt hode. Hundehold skal være trivelig.

Lurer på at jeg ikke forstår hva manglende kjemi egentlig er. Jeg blir glad i alle dyrene mine. Noen tar det litt lengre tid med enn andre og enkelte kryper helt inn i hjerterota mi. Men jeg er glad i de alle.

[Gjest]

@

Jeg skrev enkelte, og ikke alle. Det er svært mange som omplasserer hunder med rette, og svært mange hunder kommer til et nytt og mer passende hjem med eiere som takler ymse utfordringer bedre enn kanskje forrige eier gjorde.

Likefullt så er det ikke til å stikke under en stol at folk kjøper seg hunder uten særlig bakgrunnssjekk. Jeg er personlig avhengig av å møte både mor og farsdyr i naturlige omgivelser, og jeg ønsker alltid å observere dem med fremmede mennesker og andre dyr. Jeg er riktignok i overkant kresen, og skjønner godt at mange ikke gidder å ta seg dette bryet, men jeg tror mange problemer hadde vært unngått om man valgte rette hunder til rette personer. Man kan heller aldri være sikker når man velger en hund på 8 uker, men har man fulgt opp foreldredyr og valper i lengre tid er det betydelig mindre sannsynlighet for at man ender opp med det man absolutt ikke vil ha (gitt at man har litt bakgrunnskunnskap).

Jeg vet ikke hvilken hund du hadde, men en angst som gulvredsel kommer ikke helt ut av det blå det heller, og det er et av områdene det er særs viktig å jobbe på med liten valp, spesielt om man har en rase som sliter med angst eller nervøsitet.

Når jeg diskuterer enkelte områder ved disse problemstillingene med folk som selv har omplassert dyr betyr ikke det at jeg mener at din eller andres beslutning var feil, min synspunkt er generelle oppfatninger og bør ikke tolkes som kritikk mot noen av dere. Det er bare dere selv som vet hva dere evt har gjort og ikke gjort.

Men at flere velger hunder med omhu taper nok absolutt ingen på.

Jeg tolker det ikke som kritikk. Og som @Mari så betyr ikke andres (utenfor nær vennekrets) oppfatninger og ideer noe ift de valg jeg tar for meg og mine hunder og min familie. Men generalisering er alltid en fallgruve, fordi de færreste uansett havner innenfor de rammer som settes ift generaliseringen. Og DET er et viktig poeng å få med i slike diskusjoner.

[Mari]

Jamen nå er vi over på hunder med diverse issues/problemer, det er noe annet enn manglende kjemi i mitt hode. Hundehold skal være trivelig.

Da er vi igjen over på at noen omplasseringer er ok, mens andre ikke er det. Og at det er andre enn de som lever i situasjonen som vet dette best.

Lurer på at jeg ikke forstår hva manglende kjemi egentlig er. Jeg blir glad i alle dyrene mine. Noen tar det litt lengre tid med enn andre og enkelte kryper helt inn i hjerterota mi. Men jeg er glad i de alle.

Hva skjer den dagen du skaffer deg en hund du ikke klarer å bli glad i? Som ikke viser deg noen interesse, som alltid foretrekker andre, som i tillegg irriterer deg i sin væremåte og som du bare føler noe er off med? Du klarer ikke le av dens ablegøyer, du blir bare dårlig humør. Du finner ikke mesting i små framsteg, kun frustrasjon over at de større aldri kommer. Hva skjer den dagen du deler hjem med en hund du rett og slett ikke klarer å like? Selv om du har prøvd som du aldri før har prøvd?

Til tross for at du ikke har opplevd det så betyr det ikke at det ikke eksisterer. Følelser kan man ikke styre, innstilling er ikke alt, noen ganger er det best å akseptere situasjonen og gjøre det en mener er best for en selv og dyret.

Jeg har som deg vært så heldig å ikke oppleve det enda, og håper det aldri skjer. Men når andre forteller om det så ser jeg ingen grunn til å tvile på de.

[Mari]

Men generalisering er alltid en fallgruve, fordi de færreste uansett havner innenfor de rammer som settes ift generaliseringen.

Plonk sa hammeren da den traff spikeren.

[Gjest]

Ok, jeg gir opp å være noe annet enn OT i dag.

og Mozza er det vil ingen tvil om at har kommet til paradis.

:icon_redface:

Jeg er så utrolig heldig som fikk lov å overta den fine, lille Mozzaen, og jeg veit at resten av slekta er like glade for det som meg.

[KristinR]

Da er vi igjen over på at noen omplasseringer er ok, mens andre ikke er det. Og at det er andre enn de som lever i situasjonen som vet dette best.

Hva skjer den dagen du skaffer deg en hund du ikke klarer å bli glad i? Som ikke viser deg noen interesse, som alltid foretrekker andre, som i tillegg irriterer deg i sin væremåte og som du bare føler noe er off med? Du klarer ikke le av dens ablegøyer, du blir bare dårlig humør. Du finner ikke mesting i små framsteg, kun frustrasjon over at de større aldri kommer. Hva skjer den dagen du deler hjem med en hund du rett og slett ikke klarer å like? Selv om du har prøvd som du aldri før har prøvd?

Til tross for at du ikke har opplevd det så betyr det ikke at det ikke eksisterer. Følelser kan man ikke styre, innstilling er ikke alt, noen ganger er det best å akseptere situasjonen og gjøre det en mener er best for en selv og dyret.

Jeg har som deg vært så heldig å ikke oppleve det enda, og håper det aldri skjer. Men når andre forteller om det så ser jeg ingen grunn til å tvile på de.

Om det skjer en gang så kan det hende jeg vil forstå det bedre. Inntil da, njet!

[Mari]

Om det skjer en gang så kan det hende jeg vil forstå det bedre. Inntil da, njet!

Hehe, men så trenger man ikke alltid forstå for å respektere

[Gjest]

Jeg tenker også at de som ikke forstår manglende kjemi, kanskje ikke har opplevd det selv...
Har heldigvis aldri opplevd det med egne hunder, men det er noen av andres hunder jeg vet jeg aldri hadde klart å leve med. Og da uten at det er noe åpenbart galt med dem.

[KristinR]

Hehe, men så trenger man ikke alltid forstå for å respektere

Mulig jeg skrev et sted at jeg ikke respekterer det. Det var nok å ta litt i. Jeg respekterer stort sett andres avgjørelser, men jeg sliter virkelig med å forstå det og syns personlig det er feil å omplassere grunnet manglende kjemi.

[Margrete]

Det er da vel ingen forbrytelse å omplassere en hund man ikke vil ha (uansett grunn). Men fjerde gangen bør du kanskje tenke litt over om du bør ha hund.

[Mari]

Det er da vel ingen forbrytelse å omplassere en hund man ikke vil ha (uansett grunn). Men fjerde gangen bør du kanskje tenke litt over om du bør ha hund.

Enig. Og da er det uansett ikke omplasseringen som er problemet, men årsakene til at man havner i samme uønskete situasjon gang på gang.

[simira]

Det er da vel ingen forbrytelse å omplassere en hund man ikke vil ha (uansett grunn). Men fjerde gangen bør du kanskje tenke litt over om du bør ha hund.

Det var liksom ikke nok å bare like denne.

[Shlush]

Men antar trådstarter tenkte på mer enn EN omplassert hund når h*n drar opp temaet forbruksvare + bruk og kast?? Feks folk som skifter hund oftere enn de skifter sokker nesten..

[Margrete]

Men antar trådstarter tenkte på mer enn EN omplassert hund når h*n drar opp temaet forbruksvare + bruk og kast?? Feks folk som skifter hund oftere enn de skifter sokker nesten..

Det er det jeg å antar

[Snoffe]

Det er da vel ingen forbrytelse å omplassere en hund man ikke vil ha (uansett grunn). Men fjerde gangen bør du kanskje tenke litt over om du bør ha hund.

Jeg sliter veldig med denne. (Ikke det du har skrevet, men tanker rundt " når blir det bruk og kast").

Første hunden vi fikk oss omplasserte vi fordi jeg ble veldig syk. Vi var ikke klar over at jeg var syk da hunden kom i hus, og min mor hadde ikke kapasitet til å ta hunden alene. Hun hadde da meg som veldig syk, min søster som trengte oppføling med hest og en veldig krevende jobb. Hunden har det kjempe bra og jeg tror egentlig ikke han kunne hatt det bedre enn det han har det.

Så fikk vi bc'en vi har nå. Han kommer til å bli hos oss til han dør. Vi var mer klar over situasjonen jeg befant meg i og alle var mer forberet på ting.

Så trodde jeg helt ærlig og oppriktig at jeg hadde blitt frisk. Og jeg ville leve drømmen og kjøpte da en husky( hadde erfaring med huskyer fra før og viste hva jeg gikk til, hadde også vært veldig aktiv før jeg ble syk). Det hente det som måtte hende. Jeg var ikke frisk og ble bare dårligere og dårligere. Tviholdt lenge på hunden, men måtte tilslutt innse at hunden hadde det ikke bra og jeg hadde kronisk dårlig samvittighet. Ente opp med å omplassere henne også, og hun har det fantastisk de hun har komt.

Bc'en har vi fremdeles, men har er en hund som man må skjerme endel. Det går helt fint sålenge har får bobder han bor nå, det går ikke noe serlig ut over livet sånn generelt. Men, når jeg er i gode petioder så ønsker jeg å holde litt på med hundesport. Ønsker å treffe folk med samme interesser som meg, det er ikke mulig med den hunden jeg har.

Så jeg vurderer å kjøpe en hund til som krever mye mindre enn de jeg fra før har hatt, for å sikrie meg at hunden ikke blir for mye for sykdomen min. Er selvfølgelig redd for at denne potensielt nye hunden også kommer til å lide samme skjebe som de to andre. At den må omplasseres. Samtidig så ser jeg at jeg pga. Min sykdom og dens begrensninger på livet mitt hadde hatt godt av en hund som jeg hadde komt meg mer ut med.

Så hvor går grenser for bruk og kast...

Jeg er ikke interressert i å omplassere en hund til fordi jeg ikke er klar over hvor syk jeg er, men jeg er heller ikke interressert i å ikke ha et liv.

Selv om dette er om meg, så føler jeg litt at det jeg har skrevet er mer det å få frem at det finnes forskjellig måter med "bruk og kast".

Oj.. Så mye skrivefeil. Får rette opp i det når jeg får fatt i pc

[Guest Gråtass]

Men antar trådstarter tenkte på mer enn EN omplassert hund når h*n drar opp temaet forbruksvare + bruk og kast?? Feks folk som skifter hund oftere enn de skifter sokker nesten..

Men er det så mange av dem da? Jeg har en relativt stor bekjentsskapskrets og der er det to par som jeg syns har hatt mye utskifting, det ene paret er oppdrettere så der har det sine naturlige årsaker syns jeg. Da det ikke er alle forunt og kunne ha 14 hunder og 3 i avl, så skjønner også jeg at det som ikke holder mål til avl, må gis bort/selges/omplasseres. Det andre paret har vært aktive konkurranseutøvere som har hatt behov for hunder som dekker ambisjonsnivået. Noen ganger er jeg uenig i valgene, men jeg ar alltid respektert de.

Så av de 497 andre hundemenneskene jeg vet om, kjenner til eller har kontakt med, så er det ikke slik. Og av de 497 så er kanskje halvparten det som betegnes som "vanlige hundeeiere". Det er folk som har hund for tur og hygge, de jeg antar TS startet innlegget sitt med å sikte til. Og ingen av de har en bruk og kast mentalitet ovenfor sine hunder, så da regner jeg med at problemet er ikke spesielt stort heller.

[Guest 2ne]

Jamen nå er vi over på hunder med diverse issues/problemer, det er noe annet enn manglende kjemi i mitt hode. Hundehold skal være trivelig.

Lurer på at jeg ikke forstår hva manglende kjemi egentlig er. Jeg blir glad i alle dyrene mine. Noen tar det litt lengre tid med enn andre og enkelte kryper helt inn i hjerterota mi. Men jeg er glad i de alle.

Okay, dette er det jeg ikke skjønner. Da jeg fikk Emma, så var planen at hun skulle bli utstillingshund, trening- og konkurransehund samt avlshund. Hun manglet tenner og var ikke pen nok, så utstillingshund ble hun ikke. Hun fantes ikke rasetypisk i gemyttet, så hun ble hverken trening- og konkurransehund eller avlshund. Dette hadde det, i følge tråden her, vært greit å omplassere henne for. Men at hun og jeg aldri hadde noen kjemi, at hun aldri føltes som noe annet enn en hund jeg passa, det er det ikke greit å omplassere for, for det har ikke du opplevd noen gang, så det er ikke en god nok unnskyldning?

Jeg var glad i Emma jeg, og jeg syns ikke hun var en dårlig hund, snarere tvert i mot, hun var ei snill og bedagelig og behagelig frøken å ha. Jeg prøvde i 2 år å finne noe som gjorde at vi fikk et tettere forhold. Så ga jeg opp, og vi fant noen som ville ha en hund som nettopp henne, som følte at de hadde funnet hunden i deres drømmer. Vi møtte Emma et snaut år etter, og hun viste oss tydelig hvor hun hørte hjemme. Så igjen. Denne moraliseringa kan dere spare dere for. Det var ikke en lett avgjørelse å ta. Det var ikke noe jeg brå-bestemte meg for. Det var ikke sånn at jeg ikke prøvde. Og det er ikke noe dere har noe med, hvorfor en hund omplasseres, så sant det ikke er dere som overtar den.

[Raksha]

Jeg kjenner veldig godt til det der med manglende kjemi nå. Heldigvis ikke en hund jeg bor med 24/7 - men har delt tun med den i 2 år nå, og er vel endel her som har hørt mine forbannelser over Tass. Jeg ønsker han ikke noe vondt, han er søt og snill stort sett, og han forguder meg - virkelig. så der er den manglende kjemien enveis. Jeg orker ikke den hunden, alt han gjør byr meg i mot. Jeg syns alt han gjør er slitsomt, masete og i grunnen ganske ekkel, vil ha minst mulig med han å gjøre. Jeg ville hatt store problemer med å hatt hovedansvaret for den hunden.

[Red Merle]

Om man har høye ambisjoner, og kjøper hund som skal brukes.... Som da viser seg å ikke kunne brukes, er det bedre å omplassere den til noen som kan gi den et godt famile/hobby hund liv, enn å bo hos noen som alltid stiller for høye krav til den hver dag - kilde til frustrasjon over hund og eier. Sånn sett er brukshund en forbruksvare.

Nå tror jeg aldri jeg ville omplassert hundene mine for noe sånt. Men så har jeg ikke ambisjoner om store saker heller, så lenge de fungerer i hverdagen, så skal jeg ikke klage.

[Aslan]

På generell basis har jeg den tiltroen til folk at de ikke omplasserer hunden sin uten en grunn som er god nok for den, og at enkelte ganger er omplassering det klart beste for hunden.

Manglende kjemi med hund har jeg opplevd selv, så det syns jeg er en helt legitim grunn. Min egen hund digger jeg, men har passet hunder som har gått meg på nervene fra de kom til de dro, uten at de nødvendigvis har hatt issues eller oppført seg dårlig - det bare stemmer ikke. Andre hunder hae jeg digget fra de kom i hus, selv om de kanskje oppfører seg tåpelige og er ulydige, digger jeg de bare. Kjemi finnes altså Og jeg er helt sikker på at et slikt hundehold ville blitt svært utrivelig over tid, for både meg og hunden.

[Linus]

Jeg synes det er litt rart at det er så "fy fy" å omplassere/selge i hundeverdenen, vant med hest som jeg er. Får du ikke til hesten din, selv etter å ha tatt treningspause, ridd for instruksjon, fått andre til å forsøke å utvikle hesten? Ok, selg. Vil du høyere opp i klassene enn det hesten din har kapasitet til? Ok, selg.

Men det er jo fordi hestemiljøet henger litt etter, ikke fordi det er en sunnere tankegang (synes jeg). Hester knytter seg enormt til flokken sin, samt eier dersom man faktisk behandler dyret bra... Så denne kjøp/selg/flytte rundt-greiene som en svært stor del av hesteverdenen driver med er fryktelig langt fra ideelt for hestene.

Jeg har forståelse for mange grunner til å omplassering, men hovedsaklig om det går på endret livssituasjon som man ikke får gjort noe med uansett hvor hardt man prøver, eller fordi hunden ikke fungerer hos mennesket i hverdagen og det ikke er så lett å endre på det heller.

Jeg har selv hatt en hund på fôr som jeg endte opp med å sende tilbake til oppdretter, rett og slett fordi han ikke var slik jeg og tidligere eier forventet over lengre tid. Skulle jeg gjort hverdagen bedre for hunden måtte det gått utover mitt andre dyr (hesten), så da endte jeg opp med dårlig samvittighet for en av dem ganske ofte.

Manglende kjemi eller sport kan jeg dog ikke forstå. Kjemi forstår jeg ikke fordi jeg aldri har opplevd å ikke like et dyr. Det finnes noen som ikke hadde passet i mitt hjem, som jeg ikke hadde hatt mulighet til å ha selv - men jeg kan bli fryktelig glad i de likevel. Noen får man fantastisk kontakt med fra starten av, noen får man sakte men sikkert bedre kontakt med etterhvert, men til dags dato har jeg altså aldri vært borti et dyr jeg ikke liker. Hundesport kan jeg heller ikke forstå, ettersom både hest, hund og dyr generelt er som en god venn/familiemedlem og dermed langt viktigere enn en sport for meg. Jeg har vært veldig aktiv innen hestesport selv, men da hesten ikke ville lenger var det ingen tvil om hesten eller sporten skulle bli kuttet ut. Kan hende jeg hadde fått meg en hund til f.eks., skjønner jo at sport er gøy og kanskje en stor del av livet, men jeg velger fortsatt relasjon over sport any day.

Med det sagt mener jeg ikke at folk som omplasserer pga. manglende kjemi eller hundesport er forferdelige mennesker, det kan for all del være en OK/bra løsning det - men jeg kommer aldri, aldri til å forstå det.

[Gjest]

@Linus Om du aldri har vært borti et dyr du ikke liker, så er du heldig. Jeg har møtt mange dyr jeg ikke liker, og noen som bare kryper under huden min med en gang. Hesten til en av mine beste venninner red jeg fast i tre år. Den dag i dag, om jeg får valget mellom henne og nesten hvilken som helst annen hest, velger jeg den andre. Det er bare ingenting som fungerer mellom meg og den hesten. Samme med hunder; Lupin til @raksha kunne jeg hatt i armkroken døgnet rundt, mens terrieren til naboen blir jeg sur bare av å se at kommer gående langs veien.

Forøvrig er jeg så ego at jeg lett innrømmer at jeg har dyr for min egen del. Funker ikke dyret eller situasjonen for meg, så er det hadetbra til dyret. (Selvfølgelig etter at man har forsøkt andre løsninger først, samt at dette ikke er et gjentakende problem, slik jeg har skrevet tidligere.)

[Gjest]

Med det sagt mener jeg ikke at folk som omplasserer pga. manglende kjemi eller hundesport er forferdelige mennesker, det kan for all del være en OK/bra løsning det - men jeg kommer aldri, aldri til å forstå det.

Det er fordi du ikke har opplevd det (ennå..)

Jeg har alltid vært hundenerd og dyrevenn. Og trodde hele livet at jeg likte absolutt alle dyr og hunder. Helt til vi hadde en omplasseringshund - en tispe som det ikke var noe galt med overhodet; søt og godlynt og snill og energisk osv. Min mann elsket henne (høyere enn meg tror jeg…. ), og selv senest i kveld, mange år etter at hun døde, snakket han om henne. Men jeg likte henne aldri. Jeg vet ikke hvorfor. Men der var helt "kræsj" i "kjemi" mellom oss, i hvert fall fra min side. Hun var aldri annet enn snill og søt ovenfor meg heller, og jeg hadde konstant dårlig samvitttighet alle årene vi hadde henne fordi jeg ikke likte henne. Så jeg klappet henne av plikt, løp lange turer med henne og gav henne mye oppmerksomhet. Fordi min samvittighet sa at jeg skulle.

Da hun døde følte jeg ikke sorg. Bare dårlig samvittighet fordi jeg aldri hadde likt henne….Min mann gikk i kjelleren da hun døde og var nedbrutt i mange måneder. Samme hund - to helt ulike "opplevelser" med henne ift "kjemi" av to voksne under samme tak. Og jeg aner ikke hvorfor.