Gå til innhold
Hundesonen.no

Grønlandshund


Arcticaa
 Share

Recommended Posts

skulle gå inn for å lese litt om GD her, men fant ingen side så jeg oppretter en, bare å rette om noe er feil:)

Dette er fra Grønlandshundringen (http://www.klubbinfo.no/ringen/index.html)

Slik lyder første utgave av dagens standard, utarbeidet og vedtatt av Nordisk Kennel Union i samråd med Norsk Trekkhundklubb i 1935.

1199381480.jpg

Modell for standarden: Fram, senere INT NS CH med eier Fritjof Nielsen Moe.

Totalinntrykk: Den grønlandske hund er en typisk spisshund, en av de største av de nordiske spisshunder, med tett, forholdsvis kort kropp, tett, rikt, stritt hårlag, oprettstående spisse ører, godt ringet over ryggen båret hale, temmelig varierende av farve, samt et modig og stritt gemytt.

Hodet: Bredt ved ørene, panne og bakhode svakt hvelvet, ikke stor, men tydelig markert panneavsats. Snuten middels lang, tykkere ved roten og jevnt avsmalnende - dog ikke spiss, neseryggen rett, leppene tettsluttede og tørre.

Ørene: Oprettstående, spisse og forholdsvis små, innvendig sterkt fylte med hår. Når hunden lytter vender åpningene fremover.

Øinene: Forholdsvis små, ikke fremstående, farven brun, helst mørk, med et livlig, helst kvast uttrykk.

Halsen: Kort, svær og kraftig.

Kroppen: Kraftig, samlet og kort, bredt bryst, godt hvelvet brystkasse, rett rygg, vel utviklet nyreparti, krysset rett, buken lite opptrukket.

Benene: Tørre, rette, kraftige. Albuene tett ansatte. Bakbenene lite bøid i kne- og haseledd.
(Hunder som brukes meget som trekkdyr, blir krokete i bakbenene), sett bakfra rette.

Labbene: Forholdsvis store og runde med nokså sprikende tær, og korte, sterke klør, ikke utadvendte tær, tredeputene hårde og sterke.

Halen: Høit ansatt, kort, tykk og tett behåret, nokså busket, godt opprullet.

Hårlaget er tett, rikt og stritt uten krøll, glatt på hodet og benene, men temmelig langt på kroppen og halens underside. pelsen dannes av lengere, stride dekkhår, og i bunnen myke ullhår.

Farven: Hovedsakelig sort, rødbrun, smussig gul elle grå, ofte med hvite avtegn. Hvite hunder med farvet hode, eller mindre avtegn forekommer, helt hvite er sjeldne.

Boghøide over skuldrene: Hanhunder 60-70 cm, tisper 55-65 cm.

Karakter: Modig og skarp.

(Vedtatt av S.K.K og N.K.K styrer 1935) * Hentet fra boken Våre hunder - Standards for hunder i Norge v/Birger Bergrav 1943)

---------------------------------------------------------------------

Og her lite samendrag fra britisk grønlandshundklubb (http://greenlanddogclub.co.uk/Home.php)

The Greenland Dog originates from the coastal area of the Arctic regions of Northern Siberia Alaska, Canada and Greenland and is one of the oldest breeds in the world. Remains have been found in the New Siberian Islands that have been carbon dated to around 9,000 years old. It is known that the dog first reached Greenland with the Sarqaq people around 4,000 to 5,000 years ago. The breed has been known in the past by a variety of names including Eskimo Dog, Husky, Inuit Dog, Esquimaux and settled on it’s current name Greenland Dog in 1990 to fall in line with the rest of Europe where it is known as the Gronlandhund. Unfortunately, due to the decline of dog-drawn transport, they have suffered a great fall in numbers since the turn of the last century. This trend has not been helped by the success of more domesticated and eye catching sled dog breeds such as the Alaskan Malamute, Siberian Husky and the Samoyed for racing, exploration, dog showing and as pets.

It is believed that the first Greenland Dogs were brought into the UK in around 1750, and they were first exhibited at one of the earliest dog shows at Darlington in 1875. The breed was recognised by the Kennel Club at it’s foundation in 1880.

Despite the increasing use of Alaskan Malamutes, Siberian Huskies and Samoyeds from the early 1900s, many explorers continued to use the Greenland Dog. In fact, the Antarctic surveyors and explorers appeared to favour the qualities of the Greenland Dog. Roald Amundsen recorded the earliest known data for Greenland Dogs being used as working dogs and it was his use of the dogs that is widely credited as giving him the edge over Scott in capturing the South Pole in his expedition of 1910-1912.

The owner of a Greenland Dog today must be both patient and determined when training, particularly in the early months of a dog’s life, but will find the rewards wholly worthwhile. They are an independent and dominant breed and will challenge their owner so training must be persistent, patient and consistent in correcting the dog throughout it’s adolescence and into it’s maturity at around 3 years of age. This is essential for a dog of this size possessing immense power and strength. The Greenland Dog has the independent and stubborn nature shared by all of the Spitz breeds but they are adaptable, intelligent, good natured and affectionate, and are known to be happy extroverts. They are a breed for the experienced and enthusiastic dog owner rather than the novice, but are by no means impossible.

The Greenland Dog is not a ‘one man dog’ showing no particular loyalty to a family member and also does not make for a good guard dog. Although their size and appearance could deter any potential burglar, they should not show aggression towards people. Their dominance however is more apparent with other dogs of the same sex; they may not start any trouble but they also may not back down. The Greenland Dog is a pack animal and much closer than other Spitz breeds to the wild state.
The Greenland Dog, like the Alaskan Malamute, has a waterproof double coat and should be cared for in the same way. The Greenland Dog is a natural breed which on no account should have it’s coat trimmed or clipped. With this coat, which is common to all Nordic dogs, the Greenland Dog is equally happy to live inside or outside. Should the decision be made for the dog to live outside, adequate shelter from the elements should be provided to avoid suffering discomfort in the wind and rain, or from heat stroke.

Secure fencing is essential, therefore a 6ft fence turned over at the top and sunk into the ground to prevent digging out is essential. Regardless of where they are living, they must have sufficient stimulation to keep them occupied. The Greenland Dog is a highly intelligent yet stubborn breed which not only makes them a challenge to train, but also they can become easily bored. This could lead them to become destructive, take to digging or excessive howling. They may of course do any of these to challenge the owner from time to time which must be swiftly and consistently corrected to show the dog who is in charge. They are a pack animal and will respect a hierarchy once it is established.

It is very important that a mature Greenland Dog is exercised every day. It is equally important however that a young puppy is not over exercised as the breed’s heavy bone structure can be irreparably damaged by doing this. Instead, a puppy’s exercise should be built up slowly and steadily for as little as 10 minutes each day for one around 3 months of age, as they are already using up considerable levels of energy in play. In the same manner, it is vital not to under feed a puppy as it is this large intake of food at an early age that helps them develop their bone structure. You can always take excess weight off a puppy at a later stage but can never put bone on if it is not there.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Så utrolig vakre :heart: Går skjønnhet og trekkegenskaper hånd i hånd på denne rasen, eller finnes det noen som dessverre bare er "showhunder" også?

Som jeg har forstått er det generelt lite utstilling av grønnlandshund, men vi har litt her i Norge.

I England har desverre trenden blitt mer avl på utseende også på denne rasen, grunnet utstilling osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig vakre :heart: Går skjønnhet og trekkegenskaper hånd i hånd på denne rasen, eller finnes det noen som dessverre bare er "showhunder" også?

Som det blir sagt er grønlandshunden i Norge er god brukshund enda. Rasen har heldigvis stort sett gode trekkegenskaper og en flott brukshund. Mitt inntrykk er at grlh er den rasen av polarhundene som er minst påvirket av utstilling. Skal man ha en god og stabil trekkhund, er det vist fremdeles ganske safe å kjøpe en grlh (i forhold til samojed og alaskan malamute, der du finner endel med litt dårlig arbeidsmoral).

Et par bilder fra Vildmarksracet 2014. Grønlandshund og malamute i spannet :)

IMGP3299_zpscaecdfd4.jpg

IMGP3369_zps1807de4f.jpg

En dag! :wub:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan er grønnlandshunden sammenlignet med de andre polarhundene sånn ut over avl å arbeidskapasitet?

Såvidt jeg har fått med meg fra folk som driver med grlh så kan de på mange måter sammenliknes med malamuten. De har endel instinkter og er en primitiv rase å regne. Sosiale med folk og flokken sin, men kan, som malamuten, være kranglete. De jeg har snakket med som har/har hatt begge rasene sier er malamuten er enklere på endel måter. Litt mindre stri. Men fellesnevner er nok selvstendighet, "tøffe" i hodet og at de deler de primitive egenskapene og instinktene.

Dette er det jeg har fått inntrykk av da jeg selv har vurdert grl begge gangene jeg har kjøpt malamute. Grl er noe som nok kommer til å bli vurdert neste gang og :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Såvidt jeg har fått med meg fra folk som driver med grlh så kan de på mange måter sammenliknes med malamuten. De har endel instinkter og er en primitiv rase å regne. Sosiale med folk og flokken sin, men kan, som malamuten, være kranglete. De jeg har snakket med som har/har hatt begge rasene sier er malamuten er enklere på endel måter. Litt mindre stri. Men fellesnevner er nok selvstendighet, "tøffe" i hodet og at de deler de primitive egenskapene og instinktene.

Dette er det jeg har fått inntrykk av da jeg selv har vurdert grl begge gangene jeg har kjøpt malamute. Grl er noe som nok kommer til å bli vurdert neste gang og :)

Det er vell det inntrykket jeg har hatt også, men nå er det lenge siden jeg har hørt noe om de så greit å høre litt mer oppdaterte syn, ting kan jo forandre seg. Pene er de ihvertfall. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...