Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

skulle gå inn for å lese litt om GD her, men fant ingen side så jeg oppretter en, bare å rette om noe er feil:)

Dette er fra Grønlandshundringen (http://www.klubbinfo.no/ringen/index.html)

Slik lyder første utgave av dagens standard, utarbeidet og vedtatt av Nordisk Kennel Union i samråd med Norsk Trekkhundklubb i 1935.

1199381480.jpg

Modell for standarden: Fram, senere INT NS CH med eier Fritjof Nielsen Moe.

Totalinntrykk: Den grønlandske hund er en typisk spisshund, en av de største av de nordiske spisshunder, med tett, forholdsvis kort kropp, tett, rikt, stritt hårlag, oprettstående spisse ører, godt ringet over ryggen båret hale, temmelig varierende av farve, samt et modig og stritt gemytt.

Hodet: Bredt ved ørene, panne og bakhode svakt hvelvet, ikke stor, men tydelig markert panneavsats. Snuten middels lang, tykkere ved roten og jevnt avsmalnende - dog ikke spiss, neseryggen rett, leppene tettsluttede og tørre.

Ørene: Oprettstående, spisse og forholdsvis små, innvendig sterkt fylte med hår. Når hunden lytter vender åpningene fremover.

Øinene: Forholdsvis små, ikke fremstående, farven brun, helst mørk, med et livlig, helst kvast uttrykk.

Halsen: Kort, svær og kraftig.

Kroppen: Kraftig, samlet og kort, bredt bryst, godt hvelvet brystkasse, rett rygg, vel utviklet nyreparti, krysset rett, buken lite opptrukket.

Benene: Tørre, rette, kraftige. Albuene tett ansatte. Bakbenene lite bøid i kne- og haseledd.
(Hunder som brukes meget som trekkdyr, blir krokete i bakbenene), sett bakfra rette.

Labbene: Forholdsvis store og runde med nokså sprikende tær, og korte, sterke klør, ikke utadvendte tær, tredeputene hårde og sterke.

Halen: Høit ansatt, kort, tykk og tett behåret, nokså busket, godt opprullet.

Hårlaget er tett, rikt og stritt uten krøll, glatt på hodet og benene, men temmelig langt på kroppen og halens underside. pelsen dannes av lengere, stride dekkhår, og i bunnen myke ullhår.

Farven: Hovedsakelig sort, rødbrun, smussig gul elle grå, ofte med hvite avtegn. Hvite hunder med farvet hode, eller mindre avtegn forekommer, helt hvite er sjeldne.

Boghøide over skuldrene: Hanhunder 60-70 cm, tisper 55-65 cm.

Karakter: Modig og skarp.

(Vedtatt av S.K.K og N.K.K styrer 1935) * Hentet fra boken Våre hunder - Standards for hunder i Norge v/Birger Bergrav 1943)

---------------------------------------------------------------------

Og her lite samendrag fra britisk grønlandshundklubb (http://greenlanddogclub.co.uk/Home.php)

The Greenland Dog originates from the coastal area of the Arctic regions of Northern Siberia Alaska, Canada and Greenland and is one of the oldest breeds in the world. Remains have been found in the New Siberian Islands that have been carbon dated to around 9,000 years old. It is known that the dog first reached Greenland with the Sarqaq people around 4,000 to 5,000 years ago. The breed has been known in the past by a variety of names including Eskimo Dog, Husky, Inuit Dog, Esquimaux and settled on it’s current name Greenland Dog in 1990 to fall in line with the rest of Europe where it is known as the Gronlandhund. Unfortunately, due to the decline of dog-drawn transport, they have suffered a great fall in numbers since the turn of the last century. This trend has not been helped by the success of more domesticated and eye catching sled dog breeds such as the Alaskan Malamute, Siberian Husky and the Samoyed for racing, exploration, dog showing and as pets.

It is believed that the first Greenland Dogs were brought into the UK in around 1750, and they were first exhibited at one of the earliest dog shows at Darlington in 1875. The breed was recognised by the Kennel Club at it’s foundation in 1880.

Despite the increasing use of Alaskan Malamutes, Siberian Huskies and Samoyeds from the early 1900s, many explorers continued to use the Greenland Dog. In fact, the Antarctic surveyors and explorers appeared to favour the qualities of the Greenland Dog. Roald Amundsen recorded the earliest known data for Greenland Dogs being used as working dogs and it was his use of the dogs that is widely credited as giving him the edge over Scott in capturing the South Pole in his expedition of 1910-1912.

The owner of a Greenland Dog today must be both patient and determined when training, particularly in the early months of a dog’s life, but will find the rewards wholly worthwhile. They are an independent and dominant breed and will challenge their owner so training must be persistent, patient and consistent in correcting the dog throughout it’s adolescence and into it’s maturity at around 3 years of age. This is essential for a dog of this size possessing immense power and strength. The Greenland Dog has the independent and stubborn nature shared by all of the Spitz breeds but they are adaptable, intelligent, good natured and affectionate, and are known to be happy extroverts. They are a breed for the experienced and enthusiastic dog owner rather than the novice, but are by no means impossible.

The Greenland Dog is not a ‘one man dog’ showing no particular loyalty to a family member and also does not make for a good guard dog. Although their size and appearance could deter any potential burglar, they should not show aggression towards people. Their dominance however is more apparent with other dogs of the same sex; they may not start any trouble but they also may not back down. The Greenland Dog is a pack animal and much closer than other Spitz breeds to the wild state.
The Greenland Dog, like the Alaskan Malamute, has a waterproof double coat and should be cared for in the same way. The Greenland Dog is a natural breed which on no account should have it’s coat trimmed or clipped. With this coat, which is common to all Nordic dogs, the Greenland Dog is equally happy to live inside or outside. Should the decision be made for the dog to live outside, adequate shelter from the elements should be provided to avoid suffering discomfort in the wind and rain, or from heat stroke.

Secure fencing is essential, therefore a 6ft fence turned over at the top and sunk into the ground to prevent digging out is essential. Regardless of where they are living, they must have sufficient stimulation to keep them occupied. The Greenland Dog is a highly intelligent yet stubborn breed which not only makes them a challenge to train, but also they can become easily bored. This could lead them to become destructive, take to digging or excessive howling. They may of course do any of these to challenge the owner from time to time which must be swiftly and consistently corrected to show the dog who is in charge. They are a pack animal and will respect a hierarchy once it is established.

It is very important that a mature Greenland Dog is exercised every day. It is equally important however that a young puppy is not over exercised as the breed’s heavy bone structure can be irreparably damaged by doing this. Instead, a puppy’s exercise should be built up slowly and steadily for as little as 10 minutes each day for one around 3 months of age, as they are already using up considerable levels of energy in play. In the same manner, it is vital not to under feed a puppy as it is this large intake of food at an early age that helps them develop their bone structure. You can always take excess weight off a puppy at a later stage but can never put bone on if it is not there.
  • Like 1
  • 2 months later...
Skrevet

post-2361-0-77812300-1409919728_thumb.jp

Viltfarget Grønlandshund fra Kennel Suna-Sanik. (bildet er fra deres hjemmeside)

har møtt hunder fra denne kennelen i sporet på løp- trivelige hunder!

  • Like 1
Skrevet

Så utrolig vakre :heart: Går skjønnhet og trekkegenskaper hånd i hånd på denne rasen, eller finnes det noen som dessverre bare er "showhunder" også?

Skrevet

Så utrolig vakre :heart: Går skjønnhet og trekkegenskaper hånd i hånd på denne rasen, eller finnes det noen som dessverre bare er "showhunder" også?

Som jeg har forstått er det generelt lite utstilling av grønnlandshund, men vi har litt her i Norge.

I England har desverre trenden blitt mer avl på utseende også på denne rasen, grunnet utstilling osv.

Skrevet

.. det er så synd når avl på trekk som slår an i ringen (og som ikke alltid samsvarer med de opprinnelige bruksegenskapene...) blir det en skal avle etter :(

  • Like 1
Skrevet

Som jeg har forstått er det generelt lite utstilling av grønnlandshund, men vi har litt her i Norge.

I England har desverre trenden blitt mer avl på utseende også på denne rasen, grunnet utstilling osv.

Takk for svar :)

Skrevet

Så utrolig vakre :heart: Går skjønnhet og trekkegenskaper hånd i hånd på denne rasen, eller finnes det noen som dessverre bare er "showhunder" også?

Som det blir sagt er grønlandshunden i Norge er god brukshund enda. Rasen har heldigvis stort sett gode trekkegenskaper og en flott brukshund. Mitt inntrykk er at grlh er den rasen av polarhundene som er minst påvirket av utstilling. Skal man ha en god og stabil trekkhund, er det vist fremdeles ganske safe å kjøpe en grlh (i forhold til samojed og alaskan malamute, der du finner endel med litt dårlig arbeidsmoral).

Et par bilder fra Vildmarksracet 2014. Grønlandshund og malamute i spannet :)

IMGP3299_zpscaecdfd4.jpg

IMGP3369_zps1807de4f.jpg

En dag! :wub:

  • Like 4
Skrevet

Hvordan er grønnlandshunden sammenlignet med de andre polarhundene sånn ut over avl å arbeidskapasitet?

Såvidt jeg har fått med meg fra folk som driver med grlh så kan de på mange måter sammenliknes med malamuten. De har endel instinkter og er en primitiv rase å regne. Sosiale med folk og flokken sin, men kan, som malamuten, være kranglete. De jeg har snakket med som har/har hatt begge rasene sier er malamuten er enklere på endel måter. Litt mindre stri. Men fellesnevner er nok selvstendighet, "tøffe" i hodet og at de deler de primitive egenskapene og instinktene.

Dette er det jeg har fått inntrykk av da jeg selv har vurdert grl begge gangene jeg har kjøpt malamute. Grl er noe som nok kommer til å bli vurdert neste gang og :)

  • Like 1
Skrevet

Såvidt jeg har fått med meg fra folk som driver med grlh så kan de på mange måter sammenliknes med malamuten. De har endel instinkter og er en primitiv rase å regne. Sosiale med folk og flokken sin, men kan, som malamuten, være kranglete. De jeg har snakket med som har/har hatt begge rasene sier er malamuten er enklere på endel måter. Litt mindre stri. Men fellesnevner er nok selvstendighet, "tøffe" i hodet og at de deler de primitive egenskapene og instinktene.

Dette er det jeg har fått inntrykk av da jeg selv har vurdert grl begge gangene jeg har kjøpt malamute. Grl er noe som nok kommer til å bli vurdert neste gang og :)

Det er vell det inntrykket jeg har hatt også, men nå er det lenge siden jeg har hørt noe om de så greit å høre litt mer oppdaterte syn, ting kan jo forandre seg. Pene er de ihvertfall. :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...