Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

skulle gå inn for å lese litt om GD her, men fant ingen side så jeg oppretter en, bare å rette om noe er feil:)

Dette er fra Grønlandshundringen (http://www.klubbinfo.no/ringen/index.html)

Slik lyder første utgave av dagens standard, utarbeidet og vedtatt av Nordisk Kennel Union i samråd med Norsk Trekkhundklubb i 1935.

1199381480.jpg

Modell for standarden: Fram, senere INT NS CH med eier Fritjof Nielsen Moe.

Totalinntrykk: Den grønlandske hund er en typisk spisshund, en av de største av de nordiske spisshunder, med tett, forholdsvis kort kropp, tett, rikt, stritt hårlag, oprettstående spisse ører, godt ringet over ryggen båret hale, temmelig varierende av farve, samt et modig og stritt gemytt.

Hodet: Bredt ved ørene, panne og bakhode svakt hvelvet, ikke stor, men tydelig markert panneavsats. Snuten middels lang, tykkere ved roten og jevnt avsmalnende - dog ikke spiss, neseryggen rett, leppene tettsluttede og tørre.

Ørene: Oprettstående, spisse og forholdsvis små, innvendig sterkt fylte med hår. Når hunden lytter vender åpningene fremover.

Øinene: Forholdsvis små, ikke fremstående, farven brun, helst mørk, med et livlig, helst kvast uttrykk.

Halsen: Kort, svær og kraftig.

Kroppen: Kraftig, samlet og kort, bredt bryst, godt hvelvet brystkasse, rett rygg, vel utviklet nyreparti, krysset rett, buken lite opptrukket.

Benene: Tørre, rette, kraftige. Albuene tett ansatte. Bakbenene lite bøid i kne- og haseledd.
(Hunder som brukes meget som trekkdyr, blir krokete i bakbenene), sett bakfra rette.

Labbene: Forholdsvis store og runde med nokså sprikende tær, og korte, sterke klør, ikke utadvendte tær, tredeputene hårde og sterke.

Halen: Høit ansatt, kort, tykk og tett behåret, nokså busket, godt opprullet.

Hårlaget er tett, rikt og stritt uten krøll, glatt på hodet og benene, men temmelig langt på kroppen og halens underside. pelsen dannes av lengere, stride dekkhår, og i bunnen myke ullhår.

Farven: Hovedsakelig sort, rødbrun, smussig gul elle grå, ofte med hvite avtegn. Hvite hunder med farvet hode, eller mindre avtegn forekommer, helt hvite er sjeldne.

Boghøide over skuldrene: Hanhunder 60-70 cm, tisper 55-65 cm.

Karakter: Modig og skarp.

(Vedtatt av S.K.K og N.K.K styrer 1935) * Hentet fra boken Våre hunder - Standards for hunder i Norge v/Birger Bergrav 1943)

---------------------------------------------------------------------

Og her lite samendrag fra britisk grønlandshundklubb (http://greenlanddogclub.co.uk/Home.php)

The Greenland Dog originates from the coastal area of the Arctic regions of Northern Siberia Alaska, Canada and Greenland and is one of the oldest breeds in the world. Remains have been found in the New Siberian Islands that have been carbon dated to around 9,000 years old. It is known that the dog first reached Greenland with the Sarqaq people around 4,000 to 5,000 years ago. The breed has been known in the past by a variety of names including Eskimo Dog, Husky, Inuit Dog, Esquimaux and settled on it’s current name Greenland Dog in 1990 to fall in line with the rest of Europe where it is known as the Gronlandhund. Unfortunately, due to the decline of dog-drawn transport, they have suffered a great fall in numbers since the turn of the last century. This trend has not been helped by the success of more domesticated and eye catching sled dog breeds such as the Alaskan Malamute, Siberian Husky and the Samoyed for racing, exploration, dog showing and as pets.

It is believed that the first Greenland Dogs were brought into the UK in around 1750, and they were first exhibited at one of the earliest dog shows at Darlington in 1875. The breed was recognised by the Kennel Club at it’s foundation in 1880.

Despite the increasing use of Alaskan Malamutes, Siberian Huskies and Samoyeds from the early 1900s, many explorers continued to use the Greenland Dog. In fact, the Antarctic surveyors and explorers appeared to favour the qualities of the Greenland Dog. Roald Amundsen recorded the earliest known data for Greenland Dogs being used as working dogs and it was his use of the dogs that is widely credited as giving him the edge over Scott in capturing the South Pole in his expedition of 1910-1912.

The owner of a Greenland Dog today must be both patient and determined when training, particularly in the early months of a dog’s life, but will find the rewards wholly worthwhile. They are an independent and dominant breed and will challenge their owner so training must be persistent, patient and consistent in correcting the dog throughout it’s adolescence and into it’s maturity at around 3 years of age. This is essential for a dog of this size possessing immense power and strength. The Greenland Dog has the independent and stubborn nature shared by all of the Spitz breeds but they are adaptable, intelligent, good natured and affectionate, and are known to be happy extroverts. They are a breed for the experienced and enthusiastic dog owner rather than the novice, but are by no means impossible.

The Greenland Dog is not a ‘one man dog’ showing no particular loyalty to a family member and also does not make for a good guard dog. Although their size and appearance could deter any potential burglar, they should not show aggression towards people. Their dominance however is more apparent with other dogs of the same sex; they may not start any trouble but they also may not back down. The Greenland Dog is a pack animal and much closer than other Spitz breeds to the wild state.
The Greenland Dog, like the Alaskan Malamute, has a waterproof double coat and should be cared for in the same way. The Greenland Dog is a natural breed which on no account should have it’s coat trimmed or clipped. With this coat, which is common to all Nordic dogs, the Greenland Dog is equally happy to live inside or outside. Should the decision be made for the dog to live outside, adequate shelter from the elements should be provided to avoid suffering discomfort in the wind and rain, or from heat stroke.

Secure fencing is essential, therefore a 6ft fence turned over at the top and sunk into the ground to prevent digging out is essential. Regardless of where they are living, they must have sufficient stimulation to keep them occupied. The Greenland Dog is a highly intelligent yet stubborn breed which not only makes them a challenge to train, but also they can become easily bored. This could lead them to become destructive, take to digging or excessive howling. They may of course do any of these to challenge the owner from time to time which must be swiftly and consistently corrected to show the dog who is in charge. They are a pack animal and will respect a hierarchy once it is established.

It is very important that a mature Greenland Dog is exercised every day. It is equally important however that a young puppy is not over exercised as the breed’s heavy bone structure can be irreparably damaged by doing this. Instead, a puppy’s exercise should be built up slowly and steadily for as little as 10 minutes each day for one around 3 months of age, as they are already using up considerable levels of energy in play. In the same manner, it is vital not to under feed a puppy as it is this large intake of food at an early age that helps them develop their bone structure. You can always take excess weight off a puppy at a later stage but can never put bone on if it is not there.
  • Like 1
  • 2 months later...
Skrevet

post-2361-0-77812300-1409919728_thumb.jp

Viltfarget Grønlandshund fra Kennel Suna-Sanik. (bildet er fra deres hjemmeside)

har møtt hunder fra denne kennelen i sporet på løp- trivelige hunder!

  • Like 1
Skrevet

Så utrolig vakre :heart: Går skjønnhet og trekkegenskaper hånd i hånd på denne rasen, eller finnes det noen som dessverre bare er "showhunder" også?

Skrevet

Så utrolig vakre :heart: Går skjønnhet og trekkegenskaper hånd i hånd på denne rasen, eller finnes det noen som dessverre bare er "showhunder" også?

Som jeg har forstått er det generelt lite utstilling av grønnlandshund, men vi har litt her i Norge.

I England har desverre trenden blitt mer avl på utseende også på denne rasen, grunnet utstilling osv.

Skrevet

.. det er så synd når avl på trekk som slår an i ringen (og som ikke alltid samsvarer med de opprinnelige bruksegenskapene...) blir det en skal avle etter :(

  • Like 1
Skrevet

Som jeg har forstått er det generelt lite utstilling av grønnlandshund, men vi har litt her i Norge.

I England har desverre trenden blitt mer avl på utseende også på denne rasen, grunnet utstilling osv.

Takk for svar :)

Skrevet

Så utrolig vakre :heart: Går skjønnhet og trekkegenskaper hånd i hånd på denne rasen, eller finnes det noen som dessverre bare er "showhunder" også?

Som det blir sagt er grønlandshunden i Norge er god brukshund enda. Rasen har heldigvis stort sett gode trekkegenskaper og en flott brukshund. Mitt inntrykk er at grlh er den rasen av polarhundene som er minst påvirket av utstilling. Skal man ha en god og stabil trekkhund, er det vist fremdeles ganske safe å kjøpe en grlh (i forhold til samojed og alaskan malamute, der du finner endel med litt dårlig arbeidsmoral).

Et par bilder fra Vildmarksracet 2014. Grønlandshund og malamute i spannet :)

IMGP3299_zpscaecdfd4.jpg

IMGP3369_zps1807de4f.jpg

En dag! :wub:

  • Like 4
Skrevet

Hvordan er grønnlandshunden sammenlignet med de andre polarhundene sånn ut over avl å arbeidskapasitet?

Såvidt jeg har fått med meg fra folk som driver med grlh så kan de på mange måter sammenliknes med malamuten. De har endel instinkter og er en primitiv rase å regne. Sosiale med folk og flokken sin, men kan, som malamuten, være kranglete. De jeg har snakket med som har/har hatt begge rasene sier er malamuten er enklere på endel måter. Litt mindre stri. Men fellesnevner er nok selvstendighet, "tøffe" i hodet og at de deler de primitive egenskapene og instinktene.

Dette er det jeg har fått inntrykk av da jeg selv har vurdert grl begge gangene jeg har kjøpt malamute. Grl er noe som nok kommer til å bli vurdert neste gang og :)

  • Like 1
Skrevet

Såvidt jeg har fått med meg fra folk som driver med grlh så kan de på mange måter sammenliknes med malamuten. De har endel instinkter og er en primitiv rase å regne. Sosiale med folk og flokken sin, men kan, som malamuten, være kranglete. De jeg har snakket med som har/har hatt begge rasene sier er malamuten er enklere på endel måter. Litt mindre stri. Men fellesnevner er nok selvstendighet, "tøffe" i hodet og at de deler de primitive egenskapene og instinktene.

Dette er det jeg har fått inntrykk av da jeg selv har vurdert grl begge gangene jeg har kjøpt malamute. Grl er noe som nok kommer til å bli vurdert neste gang og :)

Det er vell det inntrykket jeg har hatt også, men nå er det lenge siden jeg har hørt noe om de så greit å høre litt mer oppdaterte syn, ting kan jo forandre seg. Pene er de ihvertfall. :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...