Gå til innhold
Hundesonen.no

Ville du operert hunden din for femte gang på 2,5 år?


Guest Klematis
 Share

Recommended Posts

Vi lot 12-åringen gå igjennom omfattende kirurgi i fjor høst, vi. Prognosene var usikre, NVH ville ikke engang operere, og gav han noen uker eller måneder igjen å leve. Vi hadde ingenting å tape, og valgte operasjon. Operasjonen var heller ikke 100% vellykket (oppstod blødninger helt i slutten av operasjonen, så de fikk ikke fjernet all mineraliseringen i ryggmargen), men vi har ikke angret.

Salo er tøffere enn toget, og tok det hele på strak arm, og det var akkurat det som var avgjørende for oss når vi bestemte oss for å operere. Men jeg ville nok ikke gjort det samme med Stina, hun ville ikke taklet det like bra (og ihvertfall ikke opptreninga i vanntredemølle i etterkant :P)

Forstår deg veldig godt, er en fryktelig vanskelig avgjørelse å ta :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg heller faktisk mest mot å ikke la han gjennomgå dette èn gang til.

Synes han har vært gjennom nok, og vet ikke om jeg har hjerte til å gjøre det enda en gang, tenker at han kanskje har det like greit slik det er nå, selv om livet nok blir litt kortere.

Og jeg tviler på at prognosene ved operasjon er særlig gode, enten må de operere menisken så beinet blir stabilt, eller fjerne den, og hvor stabilt det blir da, har jeg vel mine tvil om.

Men, jeg er ikke kirurg, så miraklenes tid er kanskje ikke forbi.

Jeg må vite at det ikke er noen tvil om at han blir tilnærmet frisk, han må få leke, løpe og herje, og gå lange turer.

Og jeg må vite hvor lang tid han sannsynligvis har igjen om han ikke opereres.

Jeg vet at han har det bra nå, men jeg vet ikke hvordan han vil få det ved enda en operasjon.

Dessuten så vet jeg ikke om jeg orker å se hvor dårlig han blir igjen, se hvor usikker, engstelig og redd han blir, og som følge av det sint. Litt usikker på om jeg har samvittighet til å la han gjennomgå det enda en gang.

Han overlever nok, men jeg vet jo ikke hva slags psykiske mèn han vil få. Tenk om jeg tar livet av livsgnisten hans.

Det er jo ikke så lenge til 1. august og timen i Oslo nå, da får jeg vel om ikke annet svar på de spørsmålene jeg har lurt på en stund, og det mest interessante for meg er hvor lang tid han har igjen uten operasjon.

De fleste i mine nære krets mener det er en god idè å operere hvis prognosene er gode, for tenk om han kan bli bra, men jeg er altså ikke sikker på hva som egentlig er best for han. Tenker på det hver dag, og har mest lyst til å bare bestemme at nok er nok, men jeg må nesten ta denne timen, og høre hva denne stjernekirurgen har å si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Disse forkalkningene kan utvikle seg fort har jeg skjønt. En kollega måtte avlive hunden sin. For et år siden hadde den litt forkalkninger, plutselig var det veldig mye forkalkninger, og alternativet var sterke smertestillende resten av livet, eller avlivning.

Den hunden ble avlivet der og da.

Da ble jeg litt nervøs, kjente jeg.

Det er 1 år siden operasjonen (oktober), og (litt) forkalkninger ble oppdaget da.

Med andre ord vil det jo bli litt mer spennende enn jeg setter pris på å finne ut hvordan det har utviklet seg på disse månedene.

Det er jo ikke bare menisken som er problemet, men disse forkalkningene også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis trenger det ikke alltid gå raskt med forkalknig :) Frøkena her har spondylose da fant ut det for 3 år siden var det litt forkalkninger. tok nylig nye bilder og det hadde ikke forandret seg noe :) Ellers gikk forrige hunden min som hadde hd E på smertestillende

fra hun var 7 år til ble 12 og fungerte veldig bra på det uten noen bivirkninger ikke alltid det går galt heldigvis. Mase lykke til med valget håper det går bra med bisken din!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Det var godt å høre, da er det vel individuelt kanskje, hvor fort det går...Håper det tar laaang tid.

Han er jo bare 2,5 år, så jeg håper vi slipper smertestillende på noen år enda. Jeg har ikke lyst til å tenke på at han kanskje ikke har så mange år igjen, men jeg vet jo at jeg på et tidspunkt må "face the facts." Heldigvis er jeg veldig obs på at det viktigste her er livskvaliteten til mini, ikke mine følelser.

Min kjære venninne som ser meg og mini hver uke, uttrykte det ganske klart her en dag vi diskuterte tilstanden hans: Hvis du hadde avlivet en hund som viser så mye livsglede som det han gjør, så hadde jeg slått deg i hodet med noe hardt.

Han virker å ha det bra nå, men jeg vet jo at beinet kommer til å ødelegge livet hans en dag før eller senere, og jeg synes det aller vanskeligste oppe i dette er å vite når han har smerter. Hvordan kan jeg vite når forkalkningene begynner å utvikle seg, eller når menisken smuldrer opp.

Det ville være grusomt om han går rundt lenge og har fryktelig vondt uten at jeg forstår det.

Peder Haaland må nok forberede seg på mange spørsmål, jeg skal lage en liste så jeg husker å spørre om alt jeg lurer på,og han får meg ikke ut av klinikken sin før jeg har fått klare svar. :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et litt annet tips:

Hvis du velger å ikke operere, og du etterhvert begynner å se at hunden din har smerter - da vil jeg anbefale Metacam. Min gamle katt hadde forkalkninger i ryggen som etterhvert ble så ille at hun tilbrakte hele dagen under sofaen og kom bare frem en times tid på kvelden for å spise og gjøre fra seg.

Dette var så klart ikke noe liv for henne, og jeg visste at jeg måtte la henne slippe om jeg ikke fant en rask løsning. Jeg googlet litt på nett og leste om Metacam. Tok kontakt med dyrlegen dagen etter og fikk resept uten at jeg trengte legetime (katten var i journalen og var røntget hos dem, så de visste hva det gjaldt).

Første dagen hun fikk Metacam så lekte hun på gulvet for første gang på mange år. Det var en enorm endring! Hun fikk dette daglig og det ga henne livskvaliteten tilbake igjen. Det skal sies at Metacam er hardt på nyrene, og det endte med at vi avlivet henne pga akutt nyresvikt. Men det var flere år senere, og uten den medisinen hadde hun ikke hatt de gode årene mot slutten.

Bare et tips om det blir reelt for deg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Takk for tips Tabris, det viktigste er at han har livskvalitet.

Jeg vet at tiden han har er av uviss lengde, så vi passer på å kose oss som best vi kan.

Den dagen han forlater denne verdenen, skal jeg vite at jeg gav han det beste livet jeg kunne gi han selv om hele hans liv har vært en lang, rekke plager, og at han hadde det godt på tross av skadene.

Når gnisten i øynene hans slukner, når plagene overtar for livskvaliteten og et lykkelig hundeliv ikke lenger er hverdagen, da må han få slippe. Det er utolig hvor uflaks en liten skapning kan ha, og hvor urettferdig det er, men sånn er det jo bare.

Om smertestillende kan gi han ekstra tid her i denne verden når plagene blir for store, så vil jeg gjøre det, samtidig så vet jeg at da nærmer det seg også slutten, for da er det ikke flere alternativer igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg har erfart at det er veldig forskjellig hvilken type smertestillende de forskjellige veterinærene foretrekker.

Han har fått Rimadyl og Previcox i forbindelse med siste operasjon, jeg er litt skeptisk, og selv om ingen av den klinikkens ansatte trodde noe på meg, synes jeg det virket som at han hadde mer smerter enn han skulle. Det var noe som ikke stemte.

Tidligere, i forbindelse med de 3 andre operasjonene har han stort sett fått Metacam, og han har ikke oppført seg i nærheten av så merkelig som sist, selv om forrige operasjon jo klart var størst og mest omfattende, det kan jo også ha noe å si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang livsglede så avlivde jeg min forrige corgi 2,5 år gammel, hun var fortsatt glad og elsket livet men begynte å bli skeptisk om du kom borti hoftene osv, samt lite effekt av cartrophen. Jeg valgte å skåne henne fra mer plage og heller gi henne gode dager. Man må tenke litt slik også.

Nå viser det seg at yngste mann er syk med forkalkninger i rygg, HD og en sykdom i forbena. Går til kiropraktor, massasje og svømming, gir tilskudd osv. Gjør alt for at hun skal ha et best mulig liv så lenge det går men er veldig innstilt at når det plager henne for mye skal hun få slippe. Er viktig å huske det bare, er lett å glemme å se det fra en annen vinkel enn sin egen fortvilende ståsted. Hva er aller best for hunden. Jeg sier ikke at en ting er mer over en annen, men noenganger er det bedre å slippe enn å få flere operasjoner, masse medisiner osv, gi de et flott og meningsfylt liv istedenfor et på veterinær kontoret.

Ha litt perspektiv oppi det hele :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Ja, AnetteH, det er viktig det, veldig viktig.

Det skal veldig gode prognoser til, og rehab-perioden bør ikke være veldig omfattende. Hvis tilværelsen ender i et bur i lang tid, er det ikke aktuelt å gjøre det.

Egentlig har jeg ikke lyst til å gjøre det i det hele tatt, men jeg må snakke med Peder Haaland og få klarhet i saker og ting, så jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Hvordan ser skadene ut nå snart et år etter siste operasjon, og hva er fremtidsutsiktene uten operasjon. Jeg har jo ingen anelse om hvor mye som er igjen av menisken, eller hvor mye forkalkninger det er nå. Vet ikke om han har et par år, fem år eller enda flere år igjen.

Jeg kommer ikke til å ta avgjørelsen alene, veterinæren sin uttalelse vil veie tyngst.

Om han mener det ikke er en god idè, blir det ikke operasjon.

Mener han det er en god idè, må jeg ha en grundig samtale med meg selv.

Jeg er nemlig litt halvredd for at det ikke-opererte beinet med PL grad1, som er symptomfri enn så lenge, vil lage problemer om han fortsetter å hoppe på tre bein. Belastningen blir jo større på det ikke-opererte beinet. Å hoppe på tre bein er èn ting, men om begge bakbeina slår seg vrange, da sliter vi.

Samtidig så er kanskje det tegnet på at det da sier seg selv at han må få slippe.

For hva hvis jeg nå får operert dette beinet vi sliter med nå, så blir det ganske bra, og så slår kanskje det andre bakbeinet seg vrang hvis vi er uheldige. Da må jeg kanskje operere det beinet også hvis han skal bli bra, og da kommer den gnisten jeg ser i øynene hans nå til å være sluknet for lenge siden, og da skal han få slippe å leve mer.

Jeg må si stopp en gang, alt må ha en ende. Og jeg må si stopp før jeg ødelegger bikkja.

Jeg kjenner jeg nesten (bare nesten) har bestemt meg for at vi ikke skal operere på nytt, men jeg må til Oslo og høre, så får jeg i hvertfall noen flere svar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
Guest Klematis

Da var det på tide med en oppdatering etter timen på dyresykehuset.

Jeg hadde en time lang samtale med veterinæren, og har på bakgrunn av den samtalen tatt et valg.

Han var litt uenig med ortopeden på Drammen i at forrige operasjon er helt vellykket, korsbåndet er nemlig ikke helt som det skal enda, og kan være mye av grunnen til at han hopper en del på tre bein fortsatt.

Drammen har ikke nevnt noe om meniskskaden og forkalkningene i journalen overhodet, og han får ikke undersøkt det skikkelig uten å foreta en artroskopi, kikkhullskirurgi.

Han kan foreta en TPLO ift korsbåndet, men han var klar på at hvis jeg skal gjøre dette. så vil det være store og omfattende inngrep.

Han undersøkte begge beina nøye, og konstaterte at PL grad1 på det ikke-opererte beinet ikke står i fare for å bli verre akkurat nå.

Han mente at han har veldig god muskulatur i begge beina, han sitter rett og fint, og ikke på siden eller på skrå, noe som tyder at han ikke har mye smerter.

Jeg bestemte meg for å ikke operere nå, jeg vil ikke la han gjennomgå enda flere store inngrep nå. Han er så ung, bare 2,5 år, og hele hans liv har vært en lang, rekke plager og operasjoner som bare har stått i kø. Han har vært gjennom nok, han må få fred til å leve livet som den hunden han er. Jeg kan ikke tilgi meg selv om jeg opererer han, beinet blir bra, og gnisten i øynene hans slukner. Da var det ikke verdt det, da ville jeg følt at jeg ødela hunden min.

Vi diskuterte fremtiden også, og vi har en plan for hva som skal skje når den tiden kommer at beinet ikke fungerer slik det er nå lenger, men da er det snakk om hva som kan gjøres som siste mulighet før neste skritt der igjen er avlivning.

Men, akkurat nå, i 2014, så skal det ikke skje noe som helst med beinet. Han får grønnleppemusling, MSM og Omega3 i frokosten hver dag, og det skal vi fortsette med. Han skal leve som før, gjøre som før, vi skal ikke kaste ball, men ellers skal han få løpe, leke, herje, gå turer og han skal få leve et aktivt liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


×
×
  • Opprett ny...