Ville du operert hunden din for femte gang på 2,5 år?

[Guest Klematis]

Dette stakkars lille dyret mitt blir jo aldri bra.

Han har vel snart fått alle plager en liten tass kan få.

Beinet som ble operert i oktober i fjor blir ikke bra, selv om operasjonen da er vellykket.

De store knusningsskadene i meniskene og forkalkningene gjør at livet mye går ut på å hoppe rundt på 3 bein.

Tross de store påkjenningene han har vært gjennom i sitt 2 år lange liv, har han fortsatt lyst til å gå tur, og humøret er stort sett godt.

Nå har det jo da kommet meg for øre at det går an å operere menisken, og fjerne forkalkningene.

Jeg venter fakisk akkurat nå på at en kirurg/spesialist skal ringe meg for å svare på spørmål.

Jeg tenker jo litt frem og tilbake om dette her.

Skrekken er jo at dette blir for mye for han, at enda en operasjon vil forandre personligheten hans.

Han er litt småsint til tider, og jeg vet ikke om det vil bli bedre eller verre om jeg skal utsette han for enda en stor påkjenning med opptrening og lang rehabiliteringsperiode.

Han blir veldig dårlig, redd og usikker av operasjoner, og hver gang tror jeg nesten at han ikke vil komme til å bli seg selv igjen.

Det positive er jo hvis dette kan gjøre at beinet blir bedre, og gi han flere leveår.

Ortopeden som opererte PL/korsbåndskaden mener han ikke har spesielt mye smerter nå.

Jeg synes det er veldig vanskelig å vurdere når han evt får smerter, da han er veldig god til å skjule det.

Skal jeg la han være nå, og leve den tiden han har med den skaden som ikke blir bra, eller skal jeg operere på nytt om kirurgen mener det kan hjelpe på beinet?

Jeg aner ikke hvor lang tid han har uten operasjon, jeg bare vet at beinet ikke vil bli bra slik det er nå.

Jeg lurer rett og slett på hva som er best for hunden min.

Noen innspill?

[Djervekvinnen]

Det er vanskelig å si hva som er best for hunden din. Det er en vurdering du må ta ut ifra hundens hverdag, du som ser hunden hver dag. Jeg ville forhørt meg med dyrlegen og hørt hva prognosene er for denne operasjonen.

Jeg var i lignende situasjon med min første hund. Hun ble operert 3 ganger i kneet og etter 6 mnd sa jeg stopp da det ikke ble noen bedring. Dyrlegen sa de kunne prøve en siste operasjon, men han var ikke særlig optimistisk. Så da lot vi hunden få slippe. Hunden var veldig stresset, fustrert på tur (bare korte gåturer), hadde smerter, ble tykk osv. Det var fælt å se henne slik. Men det var en av de vanskeligste valgene jeg måtte ta.

Jeg mener at man ikke skal la sine egne følelser gå ut over hundens livskvalitet., noen ganger må man bare si stopp. Jeg syns mange går litt for langt til tider for å skal "berge" hunden. Det skal ha ganske gode prognoser før jeg velger å gjøre det, i hvert fall hvis det er snakk om mer enn 1 gang.

Lykke til!

[tm100021]

Jeg hadde ikke gjort det.

[Guest Klematis]

Ja, jeg er ikke opptatt av hva som er best for meg, jeg er bare opptatt av hva som er best for han.

Jeg vet at han har livskvalitet enda, men det vanskelige er å avgjøre når smertene kommer, siden han skjuler de så godt.

Jeg aner ikke om han har 3, 5, 7 eller 10 år uten operasjon.

Og jeg synes det er viktigere at han lever et godt liv hvor han kan få være hund, få utfolde seg, leke og ha det gøy, enn et liv som bare består av smerter, operasjoner og lange rehabiliteringsperioder som gjør han passiv og ulykkelig. Så får kanskje heller livet bli litt kortere...

Synes det er litt vanskelig å få så mange klare og konkrete svar å forholde seg til av de som opererte han først, så derfor har jeg kontaktet noen andre nå.

Jeg kjenner jeg slites litt mellom at jeg gjerne vil gi han flere år med et bein som fungerer bedre, og alle påkjenningene han må gjennom hele tiden.

Er rett og slett usikker på når nok er nok.

Dette er så vanskelig.

[Malamuten]

Helt basic svar fra meg, jeg tror ikke jeg hadde gjort det. Jeg tror ikke jeg hadde tatt så mange før det heller. Og skulle jeg i det hele tatt ha vurdert det så måtte det ha vært en operasjon med stor sannsynlighet for at hunden blir helt bra (eller ihvertfall fri for plager/smerter etc), det måtte også ha vært en enkel operasjon med lite ubehag i rekonvalesensen.

Sånn basert på det jeg har lest her inne så er jeg skeptisk (min personlige ikke vetrinære mening om akkurat din hund), men selvfølgelig, jeg kjenner hverken hunden, operasjonen eller hele historien (så ikke ta deg nær av den meningen, jeg vet at jeg antagelig ikke har hele bildet), men jeg sier den likevell så kan du ta den i betraktning til hva du tenker og føler med bakgrunn i hele bildet og hunden i sin helhet. Du har jo hatt div tråder her inne, flere ganger, pga div plager, opptrening, smerter, symptomer som ikke går over osv. Det er ganske mye ila 2 år, og 2 år er faktisk ganske lenge å gå å ha vondt eller plages. Det er lenge å bli begrenset fordi kroppen ikke henger med. Og selv om hunden din fortsatt viser livsglede, så har den jo også vist tydelige tegn på at den har vondt og at ting ikke er som det skal. Jeg tror ihvertfall du bør tenke nøye igjennom hva som har skjedd, hva som er realistisk og tro blir resultatet av en slik operasjon og hva en slik operasjon kommer til og koste hunden før resultatet evt kommer. Og ta en veiing av livsglede vs smerte/plager. Hvor går grensen? (jeg vet at du har gjennomgått dette nøye, det kommer jo igjen her inne bla, at du tenker før du handler og du vil at hunden skal ha det bra, bare sier det igjen, fordi det er vanskelig og spesielt når det er egen hund)

Lykke til, uansett hva du kommer frem til, det kan ikke være lett

[Guest Klematis]

Nå har jeg hatt en telefonrunde for å få en vurdering,og PettVett Ekeberg har visstnok en rasende dyktig kirurg som kan bruke et slags kamera og vurdere tilstanden. Jeg skal ringe han i morgen,ta han med dit,få en uttalelse på hvor gode prognosene evt.er,og få vite hvor omfattende rehab-perioden blir. Hvis prognosen ikke er veldig god,tenker jeg at han bør få slippe å utsettes for det. Det er et vanskelig valg,vil jo så gjerne at han skal ha et best mulig liv,men vi stanger hodet i veggen hele tiden,og han får aldri fred til å bare nyte livet. Han blir nok ingen gammel hund uten operasjon,jeg bare håper at jeg ser på han eller skjønner når tiden er kommet for å la han slippe. Jeg er redd jeg tar livet av livsgnisten hans om han må gå gjennom mer nå...og i såfall er det jo ikke verdt det.

[Malamuten]

Håper på positivt svar

[Raksha]

Huff. har ikke noen gode svar eller råd å gi deg. Jeg har selv valgt bort "vi kan jo åpne og se"operasjon på hund og valgt smertebehandling og "fortidlig" avlivning, men om det er riktig for dere skal jeg ikke påstå noe om.

Men, går han på smertebehandling nå? Har han store skader i menisken så har han antakeligvis smerter...

[Lola Pagola]

Det er vanskelig å si egentlig, når jeg ikke er i den situasjonen selv. Men sånn umiddelbart så ville jeg svart ja, jeg ville operert, prøvd alt. Men det er jo du selv som best kan bedømme om hunden din har god nok livskvalitet eller ei, og hvilke fremtidsutsikter den har.

[xxx12345]

Min første tanke er vel at dersom du er i tvil på om det er det rette å operere, så er det antagelig ikke det rette.

[Guest Klematis]

Han går ikke på smertestillende nå,da ortopeden som opererte han sist mener han ikke har mye smerter nå. Jeg fikk time på PetVett dyresykehus hos noe de kalte Norges beste kirurg Peder Håland 1.8. De spurte om jeg ville operere med en gang om det er mulig,men jeg sa at nei,jeg må vite prognoser og alle detaljer før jeg tar denne avgjørelsen. Jeg føler jeg svikter han hvis jeg ikke prøver alt jeg kan for å hjelpe,samtidig som jeg gruer meg for å evt.la han gjennomgå enda flere måneder med smerter,redsel,aggresjon og utrygghet. Samtidig vet jeg ikke hvor mye han tåler,tenk om den lille kroppen ikke tåler flere operasjoner. Hva om han endrer adferd,blir en redd og nervøs og trist liten hund. Samtidig er det jo fint hvis han kan få et bein som fungerer,og et lengre liv. Jeg veit bare ikke hvor grensa for livskvalitet går,og når jeg evt strekker strikken for langt. Blir uansett godt å få vite ståa,hvor ille er det,og hva kan jeg forvente uten operasjon. Jeg er så glad i den lille,tapre kroppen,det er så urettferdig at kroppen hans aldri skal fungere når resten av han så gjerne vil.

[Rhavina]

Nå har jeg hatt en telefonrunde for å få en vurdering,og PettVett Ekeberg har visstnok en rasende dyktig kirurg som kan bruke et slags kamera og vurdere tilstanden. Jeg skal ringe han i morgen,ta han med dit,få en uttalelse på hvor gode prognosene evt.er,og få vite hvor omfattende rehab-perioden blir. Hvis prognosen ikke er veldig god,tenker jeg at han bør få slippe å utsettes for det. Det er et vanskelig valg,vil jo så gjerne at han skal ha et best mulig liv,men vi stanger hodet i veggen hele tiden,og han får aldri fred til å bare nyte livet. Han blir nok ingen gammel hund uten operasjon,jeg bare håper at jeg ser på han eller skjønner når tiden er kommet for å la han slippe. Jeg er redd jeg tar livet av livsgnisten hans om han må gå gjennom mer nå...og i såfall er det jo ikke verdt det.

Om jeg ikke tar feil jobber det en Veterinær der som heter Magnus, Han er en av de beste veterinærene jeg noensinne har vært borte i.

Tror ikke han vil bli den veterinæren som operer hunden din, Men han kan nok hjelpe deg i å ta riktig valg og veilede deg på en trygg og rettferdig måte for både dyr og eier

[Guest Klematis]

Jeg tenker at den timen 1.august uansett vil gi noen svar jeg føler jeg trenger, uansett om det blir operasjon eller ikke.

Hvis de ikke har tro på at beinet vil bli mye bedre eller nesten bra, så tror jeg ikke at det er noe håp om at andre kan ordne opp i det heller.

Kan jeg få et svar på hvordan det ser ut, kan de vise meg på bilde, og fortelle meg hvor langt i denne prosessen med forkalkninger vi er, og hvordan disse knusningsskadene arter seg, slik at jeg kan få et hint om hvor lenge jeg kan forvente at han kan leve mest mulig smertefritt, hadde det jo vært fint. Ikke skjønner jeg hvordan jeg skal finne ut av når evt tiden er inne for å starte med smertestillende. Han gir ingen tegn hverken når han har vondt eller når han ikke har det. Han oppfører seg likt.

Jeg føler meg jo helt hjelpeløs som får så lite informasjon, jeg må finne ut alt selv, og jeg har jo ikke kompetanse til det.

Prøver å hjelpe hunden min, men den beste informasjonen jeg får, er den jeg finner ut her på hundesonen, og via google.

Da kan man jo bli litt matt, kjenner jeg.

Så nå ser jeg frem til å forhåpentligvis få et klart svar på hva vi egentlig står overfor her, og hva vi egentuelt kan gjøre, eller ikke gjøre, med det.

@Ravhina: Peder Håland skal operere, han jobber visst på dyresykehuset her

Tror damen i telefonen snakket om dette

[SandyEyeCandy]

For å svare på tittelen din: Nei, det ville jeg ikke gjort. Jeg ville nok operert en første gang, men dersom rekonvalesensen hadde påvirka atferden og humøret på den måten du har beskrevet, ville jeg neppe gjort det igjen. Trur jeg.

Jeg har jo en hund som er lett handikappa, hvor det ikke finnes noen måte å fikse henne på, men hvor sånne tanker ligger veldig høyt oppe i bevisstheten. Aiko fungerer ganske godt i hverdagen, er smertefri og lykkelig, men så snart hun begynner å synke innover og slutter å leke og være seg sjøl, så prøver vi med litt smertestillende, og så får hun slippe etter det om det ikke hjelper. Hun har vært prega siden hun var 10 mnd og er nå straks 5 og i super form. Når din hund har blitt operert og utsatt for så mye i løpet av så kort tid, så kan jeg ikke hjelpe for å lure på hvor mye "seg sjøl" som er igjen.

Når det er sagt, så forstår jeg at du ønsker å gjøre alt du kan.

[Anette]

Peder Haaland var med og vurdere operasjon på min hund og vi ble begge enige om at det ikke var det beste for hun. Jeg avlive henne istedenfor pga smerter og livskvalitet et halvt år etterpå. Å operere henne hadde ikke hjulpet, bare fortsatt en bætteballet med smertestillende, kirurgi, rehab osv.

Etter å ha avlivd to av mine hunder de siste to årene pga sykdom så merker jeg at ikke alle er i stand til å se når nok er nok (min 3 hund jeg delte med min mor ble holdt i live alt for lenge fordi min mor rett og slett ikke klarte å innse at hunden var syk og gammel, så hunden måtte bli skikkelig ekstra syk).

Og man må tenke litt over å skåne de!

Ikke alle hunder tåler drøssevis med operasjoner, enkelte av mine hunder hadde jeg operert, andre ikke, rett og slett pga mentalitet og det å komme seg igjen. Du skriver jo om nervøsitet og aggressivitet. Det er for meg ikke et tegn på en hund som takler rehab bra.

Du skylder ikke hunden å prøve alt, du skylder hunden å gjøre det beste for den, er det enda en operasjon?

Eller er det å smertelindrende til evnt avlivning ol.

Med ene hunden nå så kan jeg operere forbena, mange ville nok gjort det, men når total pakken viser at hun alt har forkalkninger i ryggen og HD så er det ikke riktig å putte henne igjennom det. For det vil putte ekstra mye på resten av kroppen. Jeg har blitt Såpass "kynisk" at jeg heller gjør alt i form av kost tilskudd, fôring, svømming og trim, massasje, kiropraktor etc. Også får hun få slippe når det blir for vondt. Om ikke cartrophen sprøytene hjelper en periode.

Men Peder Haaland er kjempe dyktig. Håper du får hjelpen du ønsker, men jeg hadde ikke operert hunden igjen med mindre den ble helt frisk...

[SandyEyeCandy]

Med ene hunden nå så kan jeg operere forbena, mange ville nok gjort det, men når total pakken viser at hun alt har forkalkninger i ryggen og HD så er det ikke riktig å putte henne igjennom det.

OT, men ånei...

[Aya]

Jeg ville ikke gjort det. Et hundeliv er kort, og for meg er kvalitet uendelig mye viktigere enn kvalitet. Jeg vil heller at hunden skal ha et litt kortere liv, men et liv hvor den kan fungere mer eller mindre optimalt, enn et lengre liv preget av operasjoner og smerter. Du sier du ser at han endrer personlighet og sliter med å tilpasse seg etter operasjonene, og det er for meg grunn nok til å ikke la han gå gjennom flere. Men det er et forferdelig vanskelig dilemma.

[idastef]

Jeg valgte for kort tid siden å la min 9 år gamle australske terrier slippe da korsbåndet røyk. 9 år er ikke gammelt på den rasen, onkelen til min hund fylte 17 i fjor (vet ikke om han lever enda), og vanlig levealder er 13-15 år. Hunden min var i god form, men hadde en rekke andre plager - stoffskifte, hjerteproblemer, tannproblemer og atferdsproblemer som sterk separasjonsangst og fryktaggresjon. Et røket korsbånd kan opereres - jeg fikk to valg, enten til 15 000 ("gamlemåten") eller til 25 000 ("nye måten"). I tillegg kommer rehabilitering og etterbehandlinger, og det er visstnok ikke uvanlig at det andre korsbåndet også ryker etter en tid. Da er det full pakke om igjen. I tillegg, og som siste avgjørende faktor er jeg nyutdannet og skal ut i min første jobb. Da er det ikke gitt at jeg får mulighet til å følge opp hunden i like stor grad som om jeg var student, særlig ikke når han i utgangspunktet ikke klarer å være alene.

Dersom hunden min hadde vært en frisk niåring uten separasjonsangst, hadde jeg operert - samme hva prisen ble. Men når alt kom til alt synes jeg han har gått igjennom nok allerede, og jeg var ikke sikker på at jeg kunne gi han alt han ville trenge etter en operasjon. Summen av alt ble at det av hundevelferdshensyn ble rett å avlive. Men det skal sies at jeg tenker på dette daglig og lurer på om jeg skulle valgt annerledes, særlig når det er mange lykkelige endelser på korsbåndskader å lese om på nettet.

Jeg forstår det som at ditt problem først og fremst er "operere eller ikke operere", ikke "operere eller avlive". Hunden din er liten av størrelse og ung i alder - det høres ut som om det er bedre å la han ha et godt og noe kortere liv enn å operere alt som er for å muligens gi et lenger liv. Hva med å gi han smertestillende for å se om han endrer atferd positivt?

Men hør på denne flinke dyrlegen - kanskje det er en smal sak å fikse dette? Jeg tror ikke det er noe rett eller galt svar her, det er du som kjenner din hund best og vet hvordan dette bør ende.

Ønsker deg masse lykke til

[Gjest]

Hvis jeg svarer på overskriften av tråden, så blir mitt svar at den problemstillingen ville jeg tatt med veterinæren. Jeg ser du har avtale med en dyktig sådan Ønsker dere lykke til!

[Guest Klematis]

Ja, det skal ikke være lett. Det var jo ikke slik det skulle bli å kjøpe seg hund, men slik ble det, og da må vi gjøre det beste ut av det. Utfordringen er bare å finne ut hva som er best.

Det er ikke et alternativ å vurdere avlivning enda, og det sier jeg ikke for at jeg ikke orker å avlive, men fordi jeg ser at han har glede av tilværelsen enda. Hver dag. Heldigvis.

De 3 første operasjonene synes jeg ikke påvirket adferden hans i ettertid, men den siste har nok til en viss grad gjort det, selv om han nesten er seg selv igjen nå. Han har kommet seg veldig den siste tiden, synes jeg.

Veien dit vi er nå, har vært lang og forferdelig.

Heldigvis er han tøffere enn toget min lille, og nå om dagen er han i veldig godt humør.

Det er det jeg er redd for å ta fra han. Humøret, lekenheten, livsgnisten.

Jeg tror Peder H sin uttalelse om prognosene, og hvor lang rekonvalesenstiden blir, vil avgjøre om det eventuelt blir en ny operasjon eller ikke.

Er prognosene gode, og tiden etter ikke veldig lang og utfordrende før han kan leve et tilnærmet normalt hundeliv, kan det hende jeg vurderer det til at det vil være lurt.

Uansett har jeg ikke tenkt å la han gå gjennom noe som helst før til vinteren. Han skal uansett få en god sommer og høst, og ingenting kommer til å skje før det er et år siden forrige operasjon.

Jeg skal ha med meg en dyrevant venninne til timen på dyresykehuset, jeg tenker det er greit å være flere hoder som kan tenke sammen. Hun kjenner meg, og hun kjenner Timmian, sammen med Peder H kan vi kanskje finne ut hva som er riktig.

Er prognosene usikre, og tiden etterpå lang og omfattende, må han få slippe å gå gjennom dette en gang til.

Jeg føler det er tidenes vanskeligste valg på hundefronten.

Han har fått smertestillende i perioder, endret ikke adferd uten. Ortopeden har vurdert det til at han nok har lite smerter nå.

Han virker forsåvidt ikke smertepreget akkurat nå, men det gjorde han heller ikke før han opererte beinet første gang.

Det finnes andre veterinærer nærmere som også er gode på å operere, men siden mini er så bitteliten, fikk jeg Peder H anbefalt.

Så da får vi tro junior er i de beste hender, og at denne uttalelsen fra han, i hvertfall vil gi klarhet i om dette er mulig å ordne, eller om det faktisk ikke er noe håp for dette beinet.

Er det ikke noe håp, slik jeg har trodd frem til nå, så må jeg forholde meg til det. Og jeg får kanskje vite hva det betyr, og hvor lenge jeg kan være heldig å få beholde han. Det er vanskelig å ikke vite hvor mange år han har slik situasjonen er pr. i dag.

Da må jeg isåfall forberede meg på det fryktelige øyeblikket når jeg må vurdere når tiden er inne for å la han slippe livet.

Jeg er veldig redd for å bomme på når tiden er inne, så jeg har bedt menneskene rundt meg om å si fra til meg den dagen de synes lille Timmian forandrer seg, eller blir for dårlig til at han beholder livskvaliteten. Veterinærene vil også være med på å avgjøre det. Jeg er klar over at mine følelser en dag kan stå i veien for å se tingene i et klart lys, og det skal jeg ikke ha noe av. Heldigvis er vi ikke der enda.

[MegaMarie]

Min hund fikk jursvulster Oktober 2012. Planen var å operere bort begge jurlistene, slik at det kun ble 2 operasjoner, men da hun fikk løpetid når første operasjon var booket, kunne de ikke gjøre det likevel. De fjernet dermed kun svulstene i den første operasjonen og deretter tok de jurlistene i de to siste. Ca 6 mnd gikk det med operasjon og å komme seg etter ooperasjonene (dette tok heldigvis kort tid, snakk om et par uker). Tre operasjoner var mer enn nok. Min mor ville gi seg på den andre, men jeg ville ha den siste for å bli helt kvitt problemet. Etter den siste sa jeg til meg selv at nå er det slutt. Får hun flere svulster nå så får de bare være. Nå har vi gjort alt vi kan, kastrert og fjernet begge jurlistene. Nå har hun vært igjennom nok.

Etter operasjonene er hun blitt veldig var for magen sin. Knurret om folk er litt voldsomme med kos i dette området. Hun som elsket veterinæren er nå redd etter mye smerter og traumatiske opplevelser på veterinærkontoret.

Det er helt og holdent ditt valg, men jeg vil nok si som de fleste andre her. Nei, jeg hadde ikke operert enda en gang.

[Guest Klematis]

Ja, det er ikke et enkelt valg, men sammen med denne flinke veterinæren finner vel vi vel ut en løsning som er den riktige.

Dyret selv ser ut til å trives godt med tilværelsen for tiden, han er veldig blid, og det virker ikke som om beinet hindrer han stort, selv om han fortsatt hopper mye rundt på 3 bein.

Det er klart det er fristende å operere hvis prognosene er veldig gode, og han kan bli tilnærmet helt frisk, fremfor at jeg en gang i uviss fremtid må avlive. Men, så må jeg også få greie på hvor store begrensningene i ettertid blir.

Vil han f.eks aldri mer kunne leke med katten på jordene, og rase rundt med han, som er det han liker aller best i hele verden, da tror jeg kanskje at beinet får være som det er, og at livet heller blir litt kortere.

Han er ikke en hund som trives med et passivt liv i sofaen.

Jeg ser ikke poenget med å operere slik at beinet blir bedre, hvis han ikke kan leve et aktivt hundeliv.

Men, hvis han kan det, da er jo sjansen for at han vil få et enda bedre liv etterpå stor, og da er det kanskje verdt det.

4 uker igjen til timen på dyresykehuset.

Jeg fikk jo forklart av fysioterapeuten han da vi holdt på med rehabilitering etter PL-operasjonen, at beinet som ikke er operert, er ekstra utsatt for belastning nå. Han har PL grad 1 der (uten at det merkes foreløpig), og det er klart jeg er bekymret for at han får problemer med det beinet også.

Å plages med 1 bein er èn ting, men om det blir problemer med det andre bakbeinet også, da..

Ja, han kan jo ikke ha to bakbein som ikke fungerer, og han har hoppet lenge på de 3 beina nå, så...det er også med i vurderingen.

Vi får se, han skal uansett få en sommer og høst hvor han får leve det hundelivet han liker best.

[mokken]

Antageligvis ikke.

[Guest Jonna]

Jeg har tatt det valget en gang på en hund som var blitt operert 3 ganger, og sto for tur for en 4 operasjon innenfor 4 mnd.

Når de ikke kunne love noen bedre prognose på den 4 operasjonen så sa det stopp for meg og hunden ble avlivet.

[Guest Gråtass]

Spørsmålet er vel ikke antall operasjoner, men prognosene på disse? Jeg har ei tispe som har vært i narkose 4 ganger på 2 år pga skader/sykdom, prognosene har vært svært gode så jeg har ikke vært i tvil.