Gå til innhold
Hundesonen.no

Er din havanais alene hjemme?


Trixi
 Share

Recommended Posts

Så hva gjelder for havanais egentlig?er det bare personlige ønsker fra oppdretter eller er seperasjonsangst et raseproblem? Hvis det er et raseproblem, blir dette tatt tak i eller er det akseptert innen rasen at de har seperasjonsangst? Leser så mye forskjellig vet liksom ikke hva jeg skal tro.... vil egentlig ikke ha en rase der det er akseptert og blir avlet på dyr med seperasjonsangst...vil gjerne ha et litt bedre utgangspunk selv om seperasjonsangst er individuelt.... synes bare at spesielt med havanais så er dette så vanlig...

Likevel så er jo havanais en veldig populær rase, så man skulle jo tro at store deler av havanais eiere jobber vanlig arbeidstid og at et fåtall av disse har lov å ta med hunden på jobb.....

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ingen havanaiser med seperasjonsangst.

Jeg tror det ligger mest i at det er selskapskjære hunder som knytter seg til menneskene sine og derfor synes oppdrettere det er urettferdig at de skal være hjemme alene hele arbeidsdagene, hver dag. Nå var havanais inntill for noen år siden en liten rase så oppdretterene kunne velge og vrake i valpekjøpere - det er nå blitt masse masse mer avl på de så nå vil jeg tro at kravet om at en av familien må være hjemmeværende faller mer og mer bort. Du kan jo ta kontakt med oppdrettere på mail eller telefon og spørre hvordan de stiller seg til dette, om seperasjonsangst er utbredt hos de eller om det er fordi de ikke vil at hundene skal være hjemme alene? :)

Så lenge havanaisen får nok trim, kos og tid med menneskene sine etter jobb og gjerne litt hjernetrim, så kan jeg ikke forestille meg at du skal få et problem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ingen havanaiser med seperasjonsangst.

Jeg tror det ligger mest i at det er selskapskjære hunder som knytter seg til menneskene sine og derfor synes oppdrettere det er urettferdig at de skal være hjemme alene hele arbeidsdagene, hver dag. Nå var havanais inntill for noen år siden en liten rase så oppdretterene kunne velge og vrake i valpekjøpere - det er nå blitt masse masse mer avl på de så nå vil jeg tro at kravet om at en av familien må være hjemmeværende faller mer og mer bort. Du kan jo ta kontakt med oppdrettere på mail eller telefon og spørre hvordan de stiller seg til dette, om seperasjonsangst er utbredt hos de eller om det er fordi de ikke vil at hundene skal være hjemme alene? :)

Så lenge havanaisen får nok trim, kos og tid med menneskene sine etter jobb og gjerne litt hjernetrim, så kan jeg ikke forestille meg at du skal få et problem.

Jeg beklager, men jeg kjøper ikke argumentet om at de er seskapskjære og knytter seg til menneskene sine. Det er ikke unikt for selskapshunder. Gjeterhunder f.eks er avlet stort sett for å samarbeide tett med fører gjerne hele dagen, og er orienterte mot og følsomme for eiers signaler, samme hvor diskret de er. Det er ikke noe argument for at de skal ha separasjonsangst det, selv om det ikke er totalt ukjent at det finnes på rasene.

Jeg er en anelse fordomsfull mot oppdrettere som unnskylder brister i mentaliteten med at de skal være "sånn" fordi de er avlet til ditt eller datt, og det er særlig utbredt blant selskapshund-rasene. En usikker hund er en usikker hund, samme hva den er avlet til. En hund som ikke takler å være alene, er en usikker hund. En hund som ikke liker folk (som også er et stort problem på flere miniatyrhunder) er som regel redd fordi den er usosial og usikker, ikke fordi de er "enmannshunder". Reservert er ikke det samme som å være redd og/eller uhåndterbar. Og, om noen gruppe hund skulle være sosiale, så bør det være selskapshunder, det er ike mye selskap i en hund som ikke tør å omgås folk. Det er den samme fordummende greia når de diskuterer leveringstid - "de er så små at de ikke er modne for å flytte ut når de er 8 uker". Det er ironisk at de ikke kan flytte fra mor og søsken før de er 12 uker fordi de er så umodne, når de mer enn gjerne avler på 18 mnd gamle hunder fordi de blir så fort modne.

Som sagt, det er forskjell på personlige preferanser hos oppdretter og et raseproblem. Å skjule raseproblemer og hevde det er for hundens beste, er en form for svindel. Hvis de lager så usikre hunder, så får de avle bedre mentalitet, ikke unnskylde det med at de skal være sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi klatrer en hel masse, det er der de fleste raser med korte bein faller gjennom. Normale turer er selvsagt helt urpoblematisk, men vi liker nå disse klatreturene. :) (Og jeg vil helst slippe å løpe etter noe som helst gjennom skogen. :teehe: )

Nå tror jeg du undervurderer kortbente raser litt ;) Min jrt ( av den mest kortbente typen) , fikk seg langt lettere frem i særdeles kupert terreng enn min langbente groenendael :)

Jeg ser ingen fysiske egenskaper hos en Shiba som ikke Jonas kunne tangert eller tilmed toppet :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg beklager, men jeg kjøper ikke argumentet om at de er seskapskjære og knytter seg til menneskene sine. Det er ikke unikt for selskapshunder. Gjeterhunder f.eks er avlet stort sett for å samarbeide tett med fører gjerne hele dagen, og er orienterte mot og følsomme for eiers signaler, samme hvor diskret de er. Det er ikke noe argument for at de skal ha separasjonsangst det, selv om det ikke er totalt ukjent at det finnes på rasene.

Jeg er en anelse fordomsfull mot oppdrettere som unnskylder brister i mentaliteten med at de skal være "sånn" fordi de er avlet til ditt eller datt, og det er særlig utbredt blant selskapshund-rasene. En usikker hund er en usikker hund, samme hva den er avlet til. En hund som ikke takler å være alene, er en usikker hund. En hund som ikke liker folk (som også er et stort problem på flere miniatyrhunder) er som regel redd fordi den er usosial og usikker, ikke fordi de er "enmannshunder". Reservert er ikke det samme som å være redd og/eller uhåndterbar. Og, om noen gruppe hund skulle være sosiale, så bør det være selskapshunder, det er ike mye selskap i en hund som ikke tør å omgås folk. Det er den samme fordummende greia når de diskuterer leveringstid - "de er så små at de ikke er modne for å flytte ut når de er 8 uker". Det er ironisk at de ikke kan flytte fra mor og søsken før de er 12 uker fordi de er så umodne, når de mer enn gjerne avler på 18 mnd gamle hunder fordi de blir så fort modne.

Som sagt, det er forskjell på personlige preferanser hos oppdretter og et raseproblem. Å skjule raseproblemer og hevde det er for hundens beste, er en form for svindel. Hvis de lager så usikre hunder, så får de avle bedre mentalitet, ikke unnskylde det med at de skal være sånn.

Jeg har som sagt aldri møtt en havanais med seperasjonsangst, ikke hørt om noen heller, så jeg skjønner ikke helt at det skal være så utbredt. Det eneste jeg har hørt om dette er at det står over alt på internett at de "ikke fortjener å være hjemme alene en hel arbeidsdag". Om det er en penere måte å skrive at de har seperasjonsangst på det vet jeg jo ikke, men hadde majoriteteten av havanaiser i Norge hatt så kraftig seperasjonsangst at de aldri kan være alene så hadde man vel hørt om det tenker jeg?

Jeg er ikke uenig med deg ang dette med å unnskylde brister. Det var derfor jeg skriver til TS at hun burde ta kontakt med flere oppdrettere (og eiere) for å spørre og grave om hvordan de stiller seg til alene-hjemme problematikk og danne seg et bilde ut i fra det. Det finnes en facebookside som heter Norsk bichon havanais klubb - der kan du jo spørre om det samme som her @Trixi ? :) Mange havanaiseiere og oppdrettere der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Har sett enkelte Havanais med korte bein, men de fleste har jo helt normal benlengde, og enkelte er også langbeinte? Selvom sistnevnte nok ikke er helt innenfor standarden.

Jeg (tror) selskapshundene generelt er mer disponert for å utvikle seperasjonsangst enn andre raser, men aldri hørt at Havanais eller andre Bichons skal være noe verre enn de andre. Og jeg snakket selv ikke om sep.angst her selv, fordi det har jeg aldri måttet ha tatt stilling til heldigvis, og som sagt kan ikke en hund med dette bare være en halv/kvart arb.dag alene hver dag heller, er jo ikke sånn det fungerer.

Så de som ikke selger til noen som har full jobb, men til de med lavere prosent, tar jo ikke utgangspunkt i sep.angst hos hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden du gjerne vil ha havanais så hadde jeg sjekket rundt og funnet en oppdretter som syntes det er helt greit at hundeeier har jobb.

Kjenner ikke til hva denne oppdretteren har gitt av valper emn veta t hun jobber og har to barn  så du kan jo sjekke den opp http://www.dolcehavana.no/index.php

takk for tips :)

har faktisk vært å snoket litt på hjemmesiden hennes før siden jeg bevisst leter etter oppdrettere som har egne barn,slik at valpene vokser opp med barnelyder rundt seg :)

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt havanais :) Gikk forsiktig fram i alene-treningen, tok det gradvis, og filmet underveis slik at jeg visste at jeg hadde suksess hele veien. Men han klarte maks 5 timer alene hjemme. Var som om det var en magisk grense for ham. 4 timer gikk helt fint, han slappet greit av, men lå alltid ved døren. Men det var alt vi trengte, da kunne vi få trent, dratt og handlet, vært på cafe o.l, men var vi borte i 5 timer så tisset han på seg av glede når vi kom hjem, og naboen som vi hadde alliert oss med, kunne fortelle at han hadde bjeffet de siste 10 minuttene før vi kom. Det gikk aldri over, og 4-5 timer ble maksgrensen hans. De er VELDIG sosiale og førerorienterte. Nå har jeg en staff (terrier) og har brukt samme metoden, men det er en helt annen type hund, langt mer trygg og selvstendig. Hun kunne være alene hjemme i 3-4 timer da hun var 3 mnd gammel, og da kom hun ikke til døra når vi kom hjem engang fordi hun sov så tungt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...