Førstegangshund eller ei?

[Guest 2ne]

I aller høyeste grad, om oppdrettere begynte å være ærlig med info, lot være å selge hund til alt som ramler inn døra og tyte ørene demmes fulle om hvor greit alt er så ville ganske mye vært unngått. Totalt uegna folk ville ikke fått kjøpt hund, og de som fikk kjøpe hund fikk relevant info og en ærlig fremstilling.

....og siden når har du ødelagt en IKEA hund?

Vi veit at hverken oppdrettere eller valpekjøpere er helt ærlig med info. Ikke nødvendigvis fordi de mener å lure noen, men fordi de ikke veit bedre.

Jeg er av den formening at om valpen ikke har for mye "hyss" så fikser de fleste førstegangseiere "jobben" med å være førstegangseier det fint. Jeg tror problemene oppstår når valpen eller unghunden ramler litt utenfor det hundeidealet som førstegangseieren har sett for seg. Men - som Belgerpia skriver - med en hund som har god bagasje, en valpekjøper med nok info om rasen (jepp, "research" etter etter min mening sjelden bortkastet ) pluss en oppdretter som "siler" potensielle kjøpere og som innenfor rimelighetens grenser bistår med gode råd så vil det vel som regel gå bra? Og så mener jeg at et valpekurs og evt oppfølgere til det sjelden er dårlig investerte penger

Er vi ikke da atter en gang inne på dette med "spesielt interesserte"? Om folk tok opplyste og veloverveide valg, så ville det jo ikke finnes en problemhund i hele vide verden. Men det er raser det er lettere å bæsje seg på leggen med enn andre - eller omvendt, om dere foretrekker det, det er raser som er enklere å få til enn andre. Eller er vi tilbake på at eneste forskjellen på raser er utseendet?

EDIT: Siden vi allerede har vært inne på det. La oss si at valpekjøper X vil ha sin aller første hund, og møter på svært seriøse og ærlige oppdrettere av f.eks bruksmalle og storpuddel. Hvilken av rasene er det høyest sannsynlighet for at X lykkes med?

Endret 22. April 2014 av 2ne

[Guest vivere]

Vi veit at hverken oppdrettere eller valpekjøpere er helt ærlig med info. Ikke nødvendigvis fordi de mener å lure noen, men fordi de ikke veit bedre.

Er vi ikke da atter en gang inne på dette med "spesielt interesserte"? Om folk tok opplyste og veloverveide valg, så ville det jo ikke finnes en problemhund i hele vide verden. Men det er raser det er lettere å bæsje seg på leggen med enn andre - eller omvendt, om dere foretrekker det, det er raser som er enklere å få til enn andre. Eller er vi tilbake på at eneste forskjellen på raser er utseendet?

Nå skrev Belgerpia om en valp som har god bagasje, kjøpere med nok info om rasen og gode råd på veien fra oppdretter. Med det fordeler vel Belgerpia ansvar mellom oppdretter og kjøper.

Jeg ser ikke dette som en sak for "spesielt interesserte". Etter min mening bør orientering i rasejungelen være et minstekrav for potensielle kjøpere. Helt klart at mange hundekjøp foregår på impuls og uten at en kommende eier har anelse om hva som "ligger i rasen", men valpen ser jo så søt ut og oppdretter er sikkert et godt menneske som vil det beste for valpene i den grad valper blir kjøpt av oppdretter og ikke formidlet via mer eller mindre seriøse omplasseringsforetak som mest av alt er interesert i at bisnissen går rundt. "Det finns jo så mange hunder som lider her i verden" - ikke sant. Jo fortere omplasseringshjulet snurrer desto bedre er det for de stakkars hundene som mangler et godt hjem.

[Tabris]

EDIT: Siden vi allerede har vært inne på det. La oss si at valpekjøper X vil ha sin aller første hund, og møter på svært seriøse og ærlige oppdrettere av f.eks bruksmalle og storpuddel. Hvilken av rasene er det høyest sannsynlighet for at X lykkes med?

Jeg tenker at hvis valpekjøperen er ute etter en turkamerat og familiehund, så vil den etter første besøk hos en seriøs oppdretter av bruksmalle velge bort den rasen, så det vil da aldri bli et problem. Slik jeg forstår Belgerpia og Vivere.

Selv tenker jeg at dette både er lite realistisk samt at det er flere faktorer inne i bildet enn bare oppdretteren for hvorvidt et hundehold vil fungere eller ikke. Den beste og ærligste oppdretter kan selge det som viser seg å være en "mandagshund", og en valpekjøper med de beste intensjoner kan ende opp med noe de ikke så for seg likevel. Livssituasjoner endrer seg, valper er individer som er enklere og vanskeligere enn andre uavhengig av rase osv. Det er så mye inne i bildet.

[Guest vivere]

EDIT: Siden vi allerede har vært inne på det. La oss si at valpekjøper X vil ha sin aller første hund, og møter på svært seriøse og ærlige oppdrettere av f.eks bruksmalle og storpuddel. Hvilken av rasene er det høyest sannsynlighet for at X lykkes med?

Vel, jeg er av den formening at en seriøs valpekjøper har en viss anelse om hvilken hundetype som er aktuell og at valget ikke står mellom malle eller storpuddel. Om det skulle vært tilfelle burde i så fall oppdretter sagt noe om at "sorry jeg tror ikke at mine valper passer for deg" Det er ikke engang sikkert at verken malle eller storpuddel er rasene som passer for akkurat denne kjøperen.

[Pringlen]

Nå er det jo ikke slik at oppdrettere flest har et stort ønske om å dytte valper etter alt som kan krype og gå Så feil hund i forhold til bruk og behov, stopper seg gjerne der...

[Guest 2ne]

Nå skrev Belgerpia om en valp som har god bagasje, kjøpere med nok info om rasen og gode råd på veien fra oppdretter. Med det fordeler vel Belgerpia ansvar mellom oppdretter og kjøper.

Jeg ser ikke dette som en sak for "spesielt interesserte". Etter min mening bør orientering i rasejungelen være et minstekrav for potensielle kjøpere. Helt klart at mange hundekjøp foregår på impuls og uten at en kommende eier har anelse om hva som "ligger i rasen", men valpen ser jo så søt ut og oppdretter er sikkert et godt menneske som vil det beste for valpene i den grad valper blir kjøpt av oppdretter og ikke formidlet via mer eller mindre seriøse omplasseringsforetak som mest av alt er interesert i at bisnissen går rundt. "Det finns jo så mange hunder som lider her i verden" - ikke sant. Jo fortere omplasseringshjulet snurrer desto bedre er det for de stakkars hundene som mangler et godt hjem.

Jeg tenker at hvis valpekjøperen er ute etter en turkamerat og familiehund, så vil den etter første besøk hos en seriøs oppdretter av bruksmalle velge bort den rasen, så det vil da aldri bli et problem. Slik jeg forstår Belgerpia og Vivere.

Selv tenker jeg at dette både er lite realistisk samt at det er flere faktorer inne i bildet enn bare oppdretteren for hvorvidt et hundehold vil fungere eller ikke. Den beste og ærligste oppdretter kan selge det som viser seg å være en "mandagshund", og en valpekjøper med de beste intensjoner kan ende opp med noe de ikke så for seg likevel. Livssituasjoner endrer seg, valper er individer som er enklere og vanskeligere enn andre uavhengig av rase osv. Det er så mye inne i bildet.

Vel, jeg er av den formening at en seriøs valpekjøper har en viss anelse om hvilken hundetype som er aktuell og at valget ikke står mellom malle eller storpuddel. Om det skulle vært tilfelle burde i så fall oppdretter sagt noe om at "sorry jeg tror ikke at mine valper passer for deg" Det er ikke engang sikkert at verken malle eller storpuddel er rasene som passer for akkurat denne kjøperen.

Så da har kanskje valpekjøpers interesser noe med saken å gjøre også da?

[Guest Belgerpia]

Vi veit at hverken oppdrettere eller valpekjøpere er helt ærlig med info. Ikke nødvendigvis fordi de mener å lure noen, men fordi de ikke veit bedre.

EDIT: Siden vi allerede har vært inne på det. La oss si at valpekjøper X vil ha sin aller første hund, og møter på svært seriøse og ærlige oppdrettere av f.eks bruksmalle og storpuddel. Hvilken av rasene er det høyest sannsynlighet for at X lykkes med?

Tja... det kommer jo helt an på valpekjøperen det da.

Scenario 1

Bruksmalleoppdretter

Person med genuin interesse for hund og hundesport, er allerede innlemmet i ett treningsmiljø (f.eks. ved at man er med i røde kors og har fått "teften" på dette med redningshund) osv.

Ser ingen grunn til at denne personen ikke skulle kunne lykkes med både bruksmalle og storpuddel og antagelig vært like lykkelig med begge, vel - bortsett fra at vedkommende kanskje ikke helt så for seg å bruke like mange timer på pelsstell som på trening. Men det er jo en annen sak.

Scenario 2

Person på jakt etter sin første hund, har møtt noen med bruksmalle og falt for utseende, har møtt noen med puddel og falt for vesenet.

Har ingen ambisjoner, skal bare ha en turkompis.

Om vedkommende tar kontakt med bruksmalleoppdretter så håper jeg at oppdretter av bruksmallen sier fort og greit at det ikke er rasen. Puddeloppdretteren håper jeg ønsker vedkommende velkommen.

[Guest 2ne]

Tja... det kommer jo helt an på valpekjøperen det da.

Scenario 1

Bruksmalleoppdretter

Person med genuin interesse for hund og hundesport, er allerede innlemmet i ett treningsmiljø (f.eks. ved at man er med i røde kors og har fått "teften" på dette med redningshund) osv.

Ser ingen grunn til at denne personen ikke skulle kunne lykkes med både bruksmalle og storpuddel og antagelig vært like lykkelig med begge, vel - bortsett fra at vedkommende kanskje ikke helt så for seg å bruke like mange timer på pelsstell som på trening. Men det er jo en annen sak.

Storpuddel-oppdrettere over hele landet blir helt sikkert glad for å høre at rasen deres er et reelt alternativ til de som egentlig ønsker seg bruksmalle..

Scenario 2

Person på jakt etter sin første hund, har møtt noen med bruksmalle og falt for utseende, har møtt noen med puddel og falt for vesenet.

Har ingen ambisjoner, skal bare ha en turkompis.

Om vedkommende tar kontakt med bruksmalleoppdretter så håper jeg at oppdretter av bruksmallen sier fort og greit at det ikke er rasen. Puddeloppdretteren håper jeg ønsker vedkommende velkommen.

Hvorfor det? Hund er jo hund, og spesielt interesserte valpekjøpere er jo en myte som føkker det opp for seg selv?

[spot]

Etter å ha holdt på med ulike hundesporter, mange raser (skal unnlate å si hvor mange da man beskyldes for å fare med løgn på forumet....)og enda flere individer er jeg av den oppfatning at det er noen raser som ikke er spesielt egnet for nybegynnere.

En hund er ikke en hund, og en det er bare på et punkt alle hunder er like, og det er at alle er ulike. Det er så store variasjoner innen rasene når det gjelder egenskaper, terskler på egenskaper, motivasjon for ulike typer atferd osv., osv., at det er etter mitt syn helt opplagt at noen raser er enklere å håndtere enn andre. Og derfor; bred erfaring er alltid et pluss kontra førstegangshundeeieren.

[Tabris]

Jeg tenker at på samme måte som hunder er forskjellige, så er også førstegangseiere det. Noen er familiefolk som ikke er så veldig interessert i hund, men som bare ønsker seg en turkamerat og synes at naboens golden er så snill... de ønsker bare en firbent venn til familien.

Så har du førstegangseiere som har en dypere interesse for hund, og kanskje for spesifikke raser. Disse kan gjerne skaffe seg raser som ikke ville passet for alle, så sant de har gjort research og vet mer hva de går til.

[Guest vivere]

Så da har kanskje valpekjøpers interesser noe med saken å gjøre også da?

Det tror jeg absolutt det har. For min egen del er interessen for jakt minimal, nærmest fraværende vil jeg mene. Dermed er det en masse raser som faller utenfor mitt valg. Hundekjøring har jeg fått sansen for å se på, men også det er noe som faller utenfor mitt interessefelt selv om jeg synes det er "gørmoro" å følge. Maller og andre høypotente raser blir for slitsomt for en enkel sjel som meg. Interessert i weigh- pulling kan jeg heller ikke si jeg er .... jeg kan i det store og hele eliminere mesteparten av rasene som finns som aktuelle

Storpuddel-oppdrettere over hele landet blir helt sikkert glad for å høre at rasen deres er et reelt alternativ til de som egentlig ønsker seg bruksmalle..

Hvorfor det? Hund er jo hund, og spesielt interesserte valpekjøpere er jo en myte som føkker det opp for seg selv?

Gudene veit. Jeg tror at i noen tilfeller kan "etablerte" hundeeiere "føkke det opp" for de spesielt interesserte. "Har ikke den rasen anlegg for ditt eller datt" av uønsket atferd?, og så ser "den mindre erfarne" uønsket atferd i det meste av det som hunden gjør?

[Guest 2ne]

Det tror jeg absolutt det har. For min egen del er interessen for jakt minimal, nærmest fraværende vil jeg mene. Dermed er det en masse raser som faller utenfor mitt valg. Hundekjøring har jeg fått sansen for å se på, men også det er noe som faller utenfor mitt interessefelt selv om jeg synes det er "gørmoro" å følge. Maller og andre høypotente raser blir for slitsomt for en enkel sjel som meg. Interessert i weigh- pulling kan jeg heller ikke si jeg er ... jeg kan i det store og hele eliminere mesteparten av rasene som finns som aktuelle

Gudene veit. Jeg tror at i noen tilfeller kan "etablerte" hundeeiere "føkke det opp" for de spesielt interesserte. "Har ikke den rasen anlegg for ditt eller datt" av uønsket atferd?, og så ser "den mindre erfarne" uønsket atferd i det meste av det som hunden gjør?

Kan vi da si at om du skal ha en jakthund, burde du være spesielt interessert i jakt? Eller er "spesielt interessert" fortsatt stigmatiserende og stiller enkelte raser i et dårlig lys?

Løsningen på det er jo at "etablerte hundeeiere" slutter å dele sin erfaring. Så igjen. Hvorfor har vi et "rasevalg"-forum på sonen? Det er jo i følge denne tråden totalt ubrukelig.

[SandyEyeCandy]

Veldig fint sagt! Jeg er helt enig. Jeg har heller ikke inntrykk av at Shiba er så krevende som mange vil ha det til, men det kommer jo an på hva man faktisk vil ha i en hund. Hvis man synes det er greit å gå i bånd og ikke alltid få hunden inn på innkalling, så må jo Shiba også være en fantastisk hund for mannen i gata?

Shibaer er ikke så "krevende", de liker for det meste å gå tur og få oppleve ting, men de er ofte litt annerledes enn mange andre raser ifm en del aspekter, og det i kombinasjon med et altfor vakkert ytre som gjør at folk som egentlig nok hadde trivdes bedre med en rein selskapshund, kan bli dratt mot rasen, gjør at en del synes de er krevende.

Hvorvidt en rase er egnet som førstegangshund eller ikke kommer ikke så mye an på rasen som det gjør på oppdretteren. Med en valp som har god bagasje, nok info om rasen og gode råd på veien så lykkes de fleste førstegangseiere med den hunden de kjøper.

Men blant disse litt annerledes og mer krevende rasene hvor potensialet for ekstremiteter i atferd ligger litt tettere oppunder huden, så blir det ofte litt mer dramatisk OM det skjærer seg. De færreste oppdrettere gjør jo kombinasjoner hvor de tenker at det kan gå gærent, men gir fra seg valper i god tro, så det å være ærlige om worst case scenarioer er ganske viktig, for da blir jo stort sett opplevelsen av hunden prega av positive overraskelser. Ellers er jeg enig i at de av oss som ikke kunne en skitt før vi kjøpte hund og gikk på med happy-go-lucky-holdning på akkurat den rasen vi ville ha, ofte er de som er mest fornøyd med hundene sine og har et ganske så ukomplisert hundehold.

[Guest 2ne]

Men blant disse litt annerledes og mer krevende rasene hvor potensialet for ekstremiteter i atferd ligger litt tettere oppunder huden, så blir det ofte litt mer dramatisk OM det skjærer seg. De færreste oppdrettere gjør jo kombinasjoner hvor de tenker at det kan gå gærent, men gir fra seg valper i god tro, så det å være ærlige om worst case scenarioer er ganske viktig, for da blir jo stort sett opplevelsen av hunden prega av positive overraskelser. Ellers er jeg enig i at de av oss som ikke kunne en skitt før vi kjøpte hund og gikk på med happy-go-lucky-holdning på akkurat den rasen vi ville ha, ofte er de som er mest fornøyd med hundene sine og har et ganske så ukomplisert hundehold.

Siden du bruker bl.a. deg selv som eksempel, hva er det verste som kan skje om du bæsjer deg på leggen og kjøper en shiba du ikke burde hatt?

[Guest vivere]

Kan vi da si at om du skal ha en jakthund, burde du være spesielt interessert i jakt? Eller er "spesielt interessert" fortsatt stigmatiserende og stiller enkelte raser i et dårlig lys?

Synes ikke også du at en jakthund bør ha en jaktinteressert eier?

Jeg ser ikke at jeg har skrevet noe om "spesielt interessert" som stigmatiserende. Snarere tvert om vil jeg mene. En spesielt interessert er vel mer enn andre opptatt av å hente info om den/de rasen(e) som vedkommende har interesse for?

[Pringlen]

Synes ikke også du at en jakthund bør ha en jaktinteressert eier?

Jeg ser ikke at jeg har skrevet noe om "spesielt interessert" som stigmatiserende. Snarere tvert om vil jeg mene. En spesielt interessert er vel mer enn andre opptatt av å hente info om den/de rasen(e) som vedkommende har interesse for?

Det bør de. Men ikke fordi de blir vanskelige og plagsomme å ha om man ikke jakter med dem. Tvert i mot er vel de fleste jakthunder ca. det enkleste som er å ha av hund. Også for førstegangseiere (jegere gidder ikke ha vanskelige bikkjer ) Så sånn sett dårlig eksempel på raser som ikke er for "alle"....

[Guest 2ne]

Synes ikke også du at en jakthund bør ha en jaktinteressert eier?

Jo, jeg syns det, men jeg har nå engang hevdet på sånn ca 6 sider nå at det er raser som er for spesielt interesserte, har jeg ikke?

Innlegg nr 5, side 1:

Jeg tror stikkordene her er "spesielt interesserte". Hvor mange førstegangeiere er "spesielt interesserte"?

Innlegg 12, side 1:

Iflg kompetente hundefolk på sonen klarer det seg med normalt folkevett for å anskaffe sin første hund. Jeg vil tro at det betyr at alle raser kan være aktuelle og at ingen raser er så spesielle at de er forbeholdt spesielt interesserte.

Men jeg er litt sliten om dagen, det kan hende det har gått utover norskkunnskapene mine..

Jeg ser ikke at jeg har skrevet noe om "spesielt interessert" som stigmatiserende. Snarere tvert om vil jeg mene. En spesielt interessert er vel mer enn andre opptatt av å hente info om den/de rasen(e) som vedkommende har interesse for?

Raser for spesielt interesserte..

En hund er dyr med pels, fire bein, to ører, to øyne og noen har en hale

Bortsett fra det? Visste du at på 1920 - 30 tallet var fæfferhunden så spesiell og farlig at den ble foreslått forbudt - forbryterhund som den var? Da jeg kjøpte min første belger gikk diskusjonen høyt i enkelte miljøer om disse hundene var noe å satse på i norsk hundehold så trippende nervøse og spesielle som de var.

Egentlig er jeg kanskje mer undrende til trangen å kategorisere enkelte raser som så spesielle og krevende at man nærmeste må ha utdanning a la romforsker for å håndtere dem. Jada, raser er forskjellige men er det umulig for en dedikert førstegangseier å anskaffe f eks shiba eller basenji fordi de ikke er som en golden?

Og jeg gjentar mitt innlegg fra siden 1: Jeg tror stikkordene her er "spesielt interesserte". Hvor mange førstegangeiere er "spesielt interesserte"?

Vettasøren om vi er tilbake til "spesielt interesserte". Jeg kjøpte ikke mine hunder fordi de var så "spesielle" men fordi jeg ønsket meg en hund med de "kvalifikasjonene" som var "innbakt" i rasene. Jeg tror det mer handler om hvilke raser som er "kjente og aksepterte" blant folk flest. Jepp, noen raser kan synes som veldig spesielle, men spør man eierne ser de fleste ikke noe veldig spesielt med dem. Jeg tror at vi mer eller mindre "erfarne" kanskje problematiserer hundeholdet mer enn nødvendig. På den andre siden er jeg litt betenkt når folk kjøper "hunder for spesielt intresserte" (d v s hunder med svært liten populasjon hos oss) uten at de har gjort det jeg mener er nødvendig "research" eller mener at - i verste fall -en oppdretter på andre siden av landet er nok å forholde seg til dersom problemene oppstår.

Det slår deg ikke at du kan ha vært "spesielt interessert", i og med at du så etter raser med de "kvalifikasjonene" som var "innbakt" i rasene?

Nå skrev Belgerpia om en valp som har god bagasje, kjøpere med nok info om rasen og gode råd på veien fra oppdretter. Med det fordeler vel Belgerpia ansvar mellom oppdretter og kjøper.

Jeg ser ikke dette som en sak for "spesielt interesserte". Etter min mening bør orientering i rasejungelen være et minstekrav for potensielle kjøpere. Helt klart at mange hundekjøp foregår på impuls og uten at en kommende eier har anelse om hva som "ligger i rasen", men valpen ser jo så søt ut og oppdretter er sikkert et godt menneske som vil det beste for valpene i den grad valper blir kjøpt av oppdretter og ikke formidlet via mer eller mindre seriøse omplasseringsforetak som mest av alt er interesert i at bisnissen går rundt. "Det finns jo så mange hunder som lider her i verden" - ikke sant. Jo fortere omplasseringshjulet snurrer desto bedre er det for de stakkars hundene som mangler et godt hjem.

Jeg antar vi er enige om at den type valpekjøpere ikke går under kategorien "spesielt interessert"?

Vel, jeg er av den formening at en seriøs valpekjøper har en viss anelse om hvilken hundetype som er aktuell og at valget ikke står mellom malle eller storpuddel. Om det skulle vært tilfelle burde i så fall oppdretter sagt noe om at "sorry jeg tror ikke at mine valper passer for deg" Det er ikke engang sikkert at verken malle eller storpuddel er rasene som passer for akkurat denne kjøperen.

Det forutsetter jo at valpekjøper har litt flere kriterier, eller "kvalifikasjoner innbakt i rasen" om du foretrekker det, enn "de valpene var søte", gjør det ikke? Altså en viss interesse for hva de kjøper seg og hvorfor?

[Guest vivere]

Det bør de. Men ikke fordi de blir vanskelige og plagsomme å ha om man ikke jakter med dem. Tvert i mot er vel de fleste jakthunder ca. det enkleste som er å ha av hund. Også for førstegangseiere (jegere gidder ikke ha vanskelige bikkjer ) Så sånn sett dårlig eksempel på raser som ikke er for "alle"...

Jeg tror nok at @2ne vet det og at det mer var ment som et retorisk spørsmål

Men primært mener jeg at om hunder skal brukes til noe så er det ikke dumt om de blir brukt til noe de er avlet for. Eller noe som ligner

Da jeg luftet mitt første hundekjøp for en hundeeier uttalte vedkommende noe bestyrtet at "veit du ikkje at slike hunda dræp folk". Det hadde han helt rett i, men det var liksom ikke det jeg hadde i tankene dengang

[SandyEyeCandy]

Siden du bruker bl.a. deg selv som eksempel, hva er det verste som kan skje om du bæsjer deg på leggen og kjøper en shiba du ikke burde hatt?

Vel... Worst case scenario: Du kan få en fullstendig uhåndterlig shiba som er veterinærkontorets skrekk, som overhodet ikke tåler andre hunder av samme kjønn og er brutal og utrivelig mot dem av motsatt kjønn, som viser litt for tydelig at den ikke liker uforutsigbare mennesker som feks barn, som er ekstremt territorial både overfor mennesker og dyr, har ressursforsvar, som slåss om det er noe den ikke vil (type dusjing, ha på sele osv), som ignorere deg som eier fullstendig og aldri ønsker seg fysisk kontakt, som lager mye lyd i enhver setting fordi den stresser, er utålmodig, varsler, maser osv, som stikker av ved enhver anledning for å jakte (og den avslutter jakta også), som har så dårlig avreagering at den får angstanfall om det dukker opp insekter dersom den har blitt stukket som valp, og som er redd folk og verden og generelt er nervøs. Det er vel det jeg kommer på nå innenfor den kategorien, men jeg har aldri hørt om en shiba som har alle disse trekkene kombinert, heldigvis. Ofte er det nettopp disse trekkene det skrives om på nettet, så "folk flest" som har vært tett på en normal shiba har heldigvis en ganske annen opplevelse av rasen.

[Guest vivere]

[--]

Jeg tror at for mange hundeeiere handler det først og fremst om en hund for "hverdagslykke", en hund man kan gå tur med og som kan være til "hygge i hverdagen". For noen kan "hverdagslykken" være akkurat det de ønsker. Valg av hund spiller kanskje mindre rolle bare hunden ser pen ut eller hvilke andre kriteria som legges til grunn. De ser en annonse og kjøper hunden - noen via oppdretter, andre via "postordre", andre igjen fra en bil på en bensinstasjon osv.

Så har man (etter min mening) de interesserte (eller spesielt interesserte) som (omtrent) vet hva de søker og spør på fora som sonen eller via andre kanaler om hvilken rase som måtte passe.

[Guest 2ne]

Jeg tror at for mange hundeeiere handler det først og fremst om en hund for "hverdagslykke", en hund man kan gå tur med og som kan være til "hygge i hverdagen". For noen kan "hverdagslykken" være akkurat det de ønsker. Valg av hund spiller kanskje mindre rolle bare hunden ser pen ut eller hvilke andre kriteria som legges til grunn. De ser en annonse og kjøper hunden - noen via oppdretter, andre via "postordre", andre igjen fra en bil på en bensinstasjon osv.

Tror du ikke den hverdagslykken avhenger litt av at hunden ikke oppleves som et monster, ref SandyEyeCandys beskrivelse (takk forresten, SEC) av en worst case scenario-shiba? Tror du ikke at det er enklere å få et "monster" i enkelte raser enn det er i andre for disse som har en hund man kan gå tur med og være "hygge i hverdagen", der valg av hund spiller mindre rolle bare hunden ser pen ut?

Så har man (etter min mening) de interesserte (eller spesielt interesserte) som (omtrent) vet hva de søker og spør på fora som sonen eller via andre kanaler om hvilken rase som måtte passe.

Men det burde de jo ikke, for da kommer jo alle disse "etablerte eierne" og lager problemhunder for de stakkars ferskingene som klarer seg aller best på egenhånd?

[Guest Jonna]

Alle raser er førstegangshunder er konklusjonen jeg drar etter å ha lest igjennom denne tråden her. Det har selvsagt ingen forsjell på hurtigheten rasene har på reaksjons tiden, ingen forsjell på skarphet og aggresjon, forsvar eller sosiale egenskaper osv osv ( )

[Guest vivere]

Tror du ikke den hverdagslykken avhenger litt av at hunden ikke oppleves som et monster, ref SandyEyeCandys beskrivelse (takk forresten, SEC) av en worst case scenario-shiba? Tror du ikke at det er enklere å få et "monster" i enkelte raser enn det er i andre for disse som har en hund man kan gå tur med og være "hygge i hverdagen", der valg av hund spiller mindre rolle bare hunden ser pen ut?

Men det burde de jo ikke, for da kommer jo alle disse "etablerte eierne" og lager problemhunder for de stakkars ferskingene som klarer seg aller best på egenhånd?

Jeg tror nok at noen raser og blandinger har et "høyere potensiale" for "monsteratferd" dersom de får "feil oppdragelse" enn andre. Det er derfor jeg mener at et minimum av "research" forut for et valpekjøp og gjerne et valpekurs etterpå burde være obligatorisk. Men vanligvis går det rimelig bra, gjør det ikke? Jeg mener - det finns sånn ca en halv million hunder her til lands og "skrekkhistoriene" er relativt få. Riktignok har vi mange eksempler på at valper både tisser og bæsjer og oppfører seg som monstre innendørs, men i det store og hele går det vel jamt over bra?

At "etablerte eiere" lager "problemhunder" for ferskingene har jeg liten tro på, jeg tipper at "problemhundene" allerede var et faktum før de "etablerte eierne" kom inn i situasjonen. På den andre siden kan det vel hende at "fjernkonsultasjon" via et hundforum for ferskinger med "problemhunder" ikke nødvendigvis ender med suksess?

[Sprettballen]

Jeg synes dette er et veldig interessant tema. Har skumlest tråden, og synes det kommer mange bra vinklinger.

Jeg for min del klarer ikke å komme med et skikkelig svar på hva som er egnet som førstegangshund og hva som ikke er det. Problemet er at det finnes alt for mange variabler og faktorer. Man kan ikke si at "dette er normalen" "dette er gjennomsnittet" for både folk og hunder ER forskjellige. Hva er igrunnen normalt? Hva er den normale førstegangshundeieren? Hva er spesielt interesserte? Hva er en gjennomsnittelig barnefamile og hva er "den gjennomsnittelige hundeieren"?

Jeg synes jakthundblandinga til foreldrene mine er et mareritt. Ingenting kan hun, løs kan hun ikke gå og er generelt uten særlig oppdragelse. Jeg blir sprø av å ikke kunne be henne gå å legge seg, og så gjør hun det. Men det er jo fordi jeg har et helt annet hundehold enn det foreldrene mine har. Deres hund utagerer på andre hunder, det synes jeg er irriterende. Og har brukt flere år på å få den typen oppførsel av eldstehunden min, og to tak i det med en gang når yngste begynte å vise tendenser. Foreldrene min ser ikke på det som et problem "hun må jo få lov til å prate!". Alt det jeg synes er irriterende med den bikkja, synes foreldrene min er null stress. Selv om vi har et veldig ulikt hundehold, så er fellesnevneren at hundene i begge hundehold får dekka behovene sine, får være masse sammen med menneskene sine og får mye oppmerksomhet og kjærlighet.

Jeg kan godt innrømme at jeg er glad jeg hadde den erfaringen jeg hadde, da jeg skaffa meg bruksschäfer. Selvfølgelig har vi støtt på noen utfordringer, men mye har også vært unngått. Men så kan man jo spørre seg; VAR det nå lurt å kjøpe en fire år gammel menneskeaggressiv papillon på impulskjøp? Som førstegangshund? Nei, det var jo ikke det. Var det veldig lurt å hente hjem den søte BC-blandingen på finn.no som trengte et nytt hjem? Nei, det var kanskje ikke det. Sistnevnte sitter jeg fortsatt igjen med i dag, og vi har våre utfordringer. Hun har gitt meg flere grå hår og jeg har mer enn en gang tatt til tårene fordi jeg ikke fikk det til. Aller helst skulle jeg kanskje starta med en uproblematisk omplasseringshund som verste uvane kanskje var at den jaga katta litt eller forsynte seg fra kjøkkenbenken når den var alene hjemme. Men hadde jeg ikke gjort disse(kanskje dumme) valgene, så hadde jeg ikke sittet med den erfaringen jeg gjør i dag. Og da hadde jeg kanskje hatt en schäfer som utagerte på andre hunder og som ikke ville slippe mennesker bort på meg på tur. Kanskje.

Hva som er krevende er individuelt. Jeg synes ikke vokteregenskapene til schäferen min er krevende, de kan være litt utfordrende, men ikke krevende i den forstand. Dette var jeg forberedt på da jeg kjøpte bikkja. Jaktlysten til foreldrene mines hund og det faktum at hun er helt uinteressert i å bli trent, DET synes jeg er krevende.

Det som for meg er viktig, er at de som kjøper seg hund, er interessert i å lære om rasen de vil ha. De trenger ikke ha en veldig genuin interesse for hund. Jeg kjøper da bil selv om jeg ikke er det minste interessert i å finne ut av hva som befinner seg under panseret. Så lenge jeg kan fylle drifstoff og skifte olje, så er det greit. Satt sånn helt på spissen, iom at hunden er et levende vesen, i motsetning til bilen. Hvis man har en grunnleggende forståelse av hvordan en hund fungerer, så gjør det ikke noe om den ikke går pent i bånd, ikke legger seg når eier sier dekk. Så lenge hunden får dekka behovene sine og er et fullverdig familiemedlem. Man må ikke være rakettforsker for å greie å oppdra en hund. Med en grunnleggende kunnskap og fornuft, så kommer man ganske langt

[Guest 2ne]

Jeg tror nok at noen raser og blandinger har et "høyere potensiale" for "monsteratferd" dersom de får "feil oppdragelse" enn andre. Det er derfor jeg mener at et minimum av "research" forut for et valpekjøp og gjerne et valpekurs etterpå burde være obligatorisk. Men vanligvis går det rimelig bra, gjør det ikke? Jeg mener - det finns sånn ca en halv million hunder her til lands og "skrekkhistoriene" er relativt få. Riktignok har vi mange eksempler på at valper både tisser og bæsjer og oppfører seg som monstre innendørs, men i det store og hele går det vel jamt over bra?

Vanligvis går det rimelig bra, for hunder flest er ålreite dyr, og mennesker er både tilpasningsdyktige og selektive på når og hva som er problematferd - ref. Sprettballens innlegg over her. Det betyr allikevel ikke at jeg ville anbefalt f.eks bruksmalle til en som f.eks meg (og det er til tross for at jeg ikke er førstegangseier, og ganske sikkert "spesielt interessert" i hund), som bare skal ha en kompis og selskap, som kan trenes om jeg vil. En bruksmalle til det formålet ville vært en potensiell katastrofe, mens mellompuddelen er akkurat passe, selv om begge to er hunder.

At "etablerte eiere" lager "problemhunder" for ferskingene har jeg liten tro på, jeg tipper at "problemhundene" allerede var et faktum før de "etablerte eierne" kom inn i situasjonen. På den andre siden kan det vel hende at "fjernkonsultasjon" via et hundforum for ferskinger med "problemhunder" ikke nødvendigvis ender med suksess?

Jasså?

Gudene veit. Jeg tror at i noen tilfeller kan "etablerte" hundeeiere "føkke det opp" for de spesielt interesserte. "Har ikke den rasen anlegg for ditt eller datt" av uønsket atferd?, og så ser "den mindre erfarne" uønsket atferd i det meste av det som hunden gjør?