Gå til innhold
Hundesonen.no

Førstegangshund eller ei?


C.J
 Share

Recommended Posts

I aller høyeste grad, om oppdrettere begynte å være ærlig med info, lot være å selge hund til alt som ramler inn døra og tyte ørene demmes fulle om hvor greit alt er så ville ganske mye vært unngått. Totalt uegna folk ville ikke fått kjøpt hund, og de som fikk kjøpe hund fikk relevant info og en ærlig fremstilling.

....og siden når har du ødelagt en IKEA hund?

Vi veit at hverken oppdrettere eller valpekjøpere er helt ærlig med info. Ikke nødvendigvis fordi de mener å lure noen, men fordi de ikke veit bedre.

Jeg er av den formening at om valpen ikke har for mye "hyss" så fikser de fleste førstegangseiere "jobben" med å være førstegangseier det fint. Jeg tror problemene oppstår når valpen eller unghunden ramler litt utenfor det hundeidealet som førstegangseieren har sett for seg. Men - som Belgerpia skriver - med en hund som har god bagasje, en valpekjøper med nok info om rasen (jepp, "research" etter etter min mening sjelden bortkastet :) ) pluss en oppdretter som "siler" potensielle kjøpere og som innenfor rimelighetens grenser bistår med gode råd så vil det vel som regel gå bra? Og så mener jeg at et valpekurs og evt oppfølgere til det sjelden er dårlig investerte penger :)

Er vi ikke da atter en gang inne på dette med "spesielt interesserte"? Om folk tok opplyste og veloverveide valg, så ville det jo ikke finnes en problemhund i hele vide verden. Men det er raser det er lettere å bæsje seg på leggen med enn andre - eller omvendt, om dere foretrekker det, det er raser som er enklere å få til enn andre. Eller er vi tilbake på at eneste forskjellen på raser er utseendet?

EDIT: Siden vi allerede har vært inne på det. La oss si at valpekjøper X vil ha sin aller første hund, og møter på svært seriøse og ærlige oppdrettere av f.eks bruksmalle og storpuddel. Hvilken av rasene er det høyest sannsynlighet for at X lykkes med?

Endret av 2ne
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg leste nylig noen si at litt spesielle eller krevende raser kan faktisk gå bedre sammen med en førstegangseier, fordi vedkommende ikke har noe særlig erfaring og forventning til hvordan en hund "sk

Åh jeg synes dette er en meeeeget interessant diskusjon. Jeg husker GODT den gangen jeg nevnte at jeg en gang i fremtiden muligens hadde lyst på malle. Og jeg fikk HELE sonen på nakken med kjennepre

Men er "folk flest" - altså de som bare skal ha familiehund så nøye på ting da? Vokste opp med å ture alle hundene i nabolaget, flere av dem hadde greier med at de ikke gikk sammen med alt av andre hu

Guest vivere

Vi veit at hverken oppdrettere eller valpekjøpere er helt ærlig med info. Ikke nødvendigvis fordi de mener å lure noen, men fordi de ikke veit bedre.

Er vi ikke da atter en gang inne på dette med "spesielt interesserte"? Om folk tok opplyste og veloverveide valg, så ville det jo ikke finnes en problemhund i hele vide verden. Men det er raser det er lettere å bæsje seg på leggen med enn andre - eller omvendt, om dere foretrekker det, det er raser som er enklere å få til enn andre. Eller er vi tilbake på at eneste forskjellen på raser er utseendet?

Nå skrev Belgerpia om en valp som har god bagasje, kjøpere med nok info om rasen og gode råd på veien fra oppdretter. Med det fordeler vel Belgerpia ansvar mellom oppdretter og kjøper.

Jeg ser ikke dette som en sak for "spesielt interesserte". Etter min mening bør orientering i rasejungelen være et minstekrav for potensielle kjøpere. Helt klart at mange hundekjøp foregår på impuls og uten at en kommende eier har anelse om hva som "ligger i rasen", men valpen ser jo så søt ut og oppdretter er sikkert et godt menneske som vil det beste for valpene i den grad valper blir kjøpt av oppdretter og ikke formidlet via mer eller mindre seriøse omplasseringsforetak som mest av alt er interesert i at bisnissen går rundt. "Det finns jo så mange hunder som lider her i verden" - ikke sant. Jo fortere omplasseringshjulet snurrer desto bedre er det for de stakkars hundene som mangler et godt hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

EDIT: Siden vi allerede har vært inne på det. La oss si at valpekjøper X vil ha sin aller første hund, og møter på svært seriøse og ærlige oppdrettere av f.eks bruksmalle og storpuddel. Hvilken av rasene er det høyest sannsynlighet for at X lykkes med?

Jeg tenker at hvis valpekjøperen er ute etter en turkamerat og familiehund, så vil den etter første besøk hos en seriøs oppdretter av bruksmalle velge bort den rasen, så det vil da aldri bli et problem. Slik jeg forstår Belgerpia og Vivere.

Selv tenker jeg at dette både er lite realistisk samt at det er flere faktorer inne i bildet enn bare oppdretteren for hvorvidt et hundehold vil fungere eller ikke. Den beste og ærligste oppdretter kan selge det som viser seg å være en "mandagshund", og en valpekjøper med de beste intensjoner kan ende opp med noe de ikke så for seg likevel. Livssituasjoner endrer seg, valper er individer som er enklere og vanskeligere enn andre uavhengig av rase osv. Det er så mye inne i bildet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

EDIT: Siden vi allerede har vært inne på det. La oss si at valpekjøper X vil ha sin aller første hund, og møter på svært seriøse og ærlige oppdrettere av f.eks bruksmalle og storpuddel. Hvilken av rasene er det høyest sannsynlighet for at X lykkes med?

:D

Vel, jeg er av den formening at en seriøs valpekjøper har en viss anelse om hvilken hundetype som er aktuell og at valget ikke står mellom malle eller storpuddel. Om det skulle vært tilfelle burde i så fall oppdretter sagt noe om at "sorry jeg tror ikke at mine valper passer for deg" :) Det er ikke engang sikkert at verken malle eller storpuddel er rasene som passer for akkurat denne kjøperen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skrev Belgerpia om en valp som har god bagasje, kjøpere med nok info om rasen og gode råd på veien fra oppdretter. Med det fordeler vel Belgerpia ansvar mellom oppdretter og kjøper.

Jeg ser ikke dette som en sak for "spesielt interesserte". Etter min mening bør orientering i rasejungelen være et minstekrav for potensielle kjøpere. Helt klart at mange hundekjøp foregår på impuls og uten at en kommende eier har anelse om hva som "ligger i rasen", men valpen ser jo så søt ut og oppdretter er sikkert et godt menneske som vil det beste for valpene i den grad valper blir kjøpt av oppdretter og ikke formidlet via mer eller mindre seriøse omplasseringsforetak som mest av alt er interesert i at bisnissen går rundt. "Det finns jo så mange hunder som lider her i verden" - ikke sant. Jo fortere omplasseringshjulet snurrer desto bedre er det for de stakkars hundene som mangler et godt hjem.

Jeg tenker at hvis valpekjøperen er ute etter en turkamerat og familiehund, så vil den etter første besøk hos en seriøs oppdretter av bruksmalle velge bort den rasen, så det vil da aldri bli et problem. Slik jeg forstår Belgerpia og Vivere.

Selv tenker jeg at dette både er lite realistisk samt at det er flere faktorer inne i bildet enn bare oppdretteren for hvorvidt et hundehold vil fungere eller ikke. Den beste og ærligste oppdretter kan selge det som viser seg å være en "mandagshund", og en valpekjøper med de beste intensjoner kan ende opp med noe de ikke så for seg likevel. Livssituasjoner endrer seg, valper er individer som er enklere og vanskeligere enn andre uavhengig av rase osv. Det er så mye inne i bildet.

:D

Vel, jeg er av den formening at en seriøs valpekjøper har en viss anelse om hvilken hundetype som er aktuell og at valget ikke står mellom malle eller storpuddel. Om det skulle vært tilfelle burde i så fall oppdretter sagt noe om at "sorry jeg tror ikke at mine valper passer for deg" :) Det er ikke engang sikkert at verken malle eller storpuddel er rasene som passer for akkurat denne kjøperen.

Så da har kanskje valpekjøpers interesser noe med saken å gjøre også da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Vi veit at hverken oppdrettere eller valpekjøpere er helt ærlig med info. Ikke nødvendigvis fordi de mener å lure noen, men fordi de ikke veit bedre.

EDIT: Siden vi allerede har vært inne på det. La oss si at valpekjøper X vil ha sin aller første hund, og møter på svært seriøse og ærlige oppdrettere av f.eks bruksmalle og storpuddel. Hvilken av rasene er det høyest sannsynlighet for at X lykkes med?

Tja... det kommer jo helt an på valpekjøperen det da.

Scenario 1

Bruksmalleoppdretter

Person med genuin interesse for hund og hundesport, er allerede innlemmet i ett treningsmiljø (f.eks. ved at man er med i røde kors og har fått "teften" på dette med redningshund) osv.

Ser ingen grunn til at denne personen ikke skulle kunne lykkes med både bruksmalle og storpuddel og antagelig vært like lykkelig med begge, vel - bortsett fra at vedkommende kanskje ikke helt så for seg å bruke like mange timer på pelsstell som på trening. Men det er jo en annen sak.

Scenario 2

Person på jakt etter sin første hund, har møtt noen med bruksmalle og falt for utseende, har møtt noen med puddel og falt for vesenet.

Har ingen ambisjoner, skal bare ha en turkompis.

Om vedkommende tar kontakt med bruksmalleoppdretter så håper jeg at oppdretter av bruksmallen sier fort og greit at det ikke er rasen. Puddeloppdretteren håper jeg ønsker vedkommende velkommen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... det kommer jo helt an på valpekjøperen det da.

Scenario 1

Bruksmalleoppdretter

Person med genuin interesse for hund og hundesport, er allerede innlemmet i ett treningsmiljø (f.eks. ved at man er med i røde kors og har fått "teften" på dette med redningshund) osv.

Ser ingen grunn til at denne personen ikke skulle kunne lykkes med både bruksmalle og storpuddel og antagelig vært like lykkelig med begge, vel - bortsett fra at vedkommende kanskje ikke helt så for seg å bruke like mange timer på pelsstell som på trening. Men det er jo en annen sak.

:lol: Storpuddel-oppdrettere over hele landet blir helt sikkert glad for å høre at rasen deres er et reelt alternativ til de som egentlig ønsker seg bruksmalle..

Scenario 2

Person på jakt etter sin første hund, har møtt noen med bruksmalle og falt for utseende, har møtt noen med puddel og falt for vesenet.

Har ingen ambisjoner, skal bare ha en turkompis.

Om vedkommende tar kontakt med bruksmalleoppdretter så håper jeg at oppdretter av bruksmallen sier fort og greit at det ikke er rasen. Puddeloppdretteren håper jeg ønsker vedkommende velkommen.

Hvorfor det? Hund er jo hund, og spesielt interesserte valpekjøpere er jo en myte som føkker det opp for seg selv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha holdt på med ulike hundesporter, mange raser (skal unnlate å si hvor mange da man beskyldes for å fare med løgn på forumet....)og enda flere individer er jeg av den oppfatning at det er noen raser som ikke er spesielt egnet for nybegynnere.

En hund er ikke en hund, og en det er bare på et punkt alle hunder er like, og det er at alle er ulike. Det er så store variasjoner innen rasene når det gjelder egenskaper, terskler på egenskaper, motivasjon for ulike typer atferd osv., osv., at det er etter mitt syn helt opplagt at noen raser er enklere å håndtere enn andre. Og derfor; bred erfaring er alltid et pluss kontra førstegangshundeeieren.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at på samme måte som hunder er forskjellige, så er også førstegangseiere det. Noen er familiefolk som ikke er så veldig interessert i hund, men som bare ønsker seg en turkamerat og synes at naboens golden er så snill... de ønsker bare en firbent venn til familien.

Så har du førstegangseiere som har en dypere interesse for hund, og kanskje for spesifikke raser. Disse kan gjerne skaffe seg raser som ikke ville passet for alle, så sant de har gjort research og vet mer hva de går til.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Så da har kanskje valpekjøpers interesser noe med saken å gjøre også da?

Det tror jeg absolutt det har. For min egen del er interessen for jakt minimal, nærmest fraværende vil jeg mene. Dermed er det en masse raser som faller utenfor mitt valg. Hundekjøring har jeg fått sansen for å se på, men også det er noe som faller utenfor mitt interessefelt selv om jeg synes det er "gørmoro" å følge. Maller og andre høypotente raser blir for slitsomt for en enkel sjel som meg. Interessert i weigh- pulling kan jeg heller ikke si jeg er .... jeg kan i det store og hele eliminere mesteparten av rasene som finns som aktuelle :)

:lol: Storpuddel-oppdrettere over hele landet blir helt sikkert glad for å høre at rasen deres er et reelt alternativ til de som egentlig ønsker seg bruksmalle..

Hvorfor det? Hund er jo hund, og spesielt interesserte valpekjøpere er jo en myte som føkker det opp for seg selv?

Gudene veit. Jeg tror at i noen tilfeller kan "etablerte" hundeeiere "føkke det opp" for de spesielt interesserte. "Har ikke den rasen anlegg for ditt eller datt" av uønsket atferd?, og så ser "den mindre erfarne" uønsket atferd i det meste av det som hunden gjør?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det tror jeg absolutt det har. For min egen del er interessen for jakt minimal, nærmest fraværende vil jeg mene. Dermed er det en masse raser som faller utenfor mitt valg. Hundekjøring har jeg fått sansen for å se på, men også det er noe som faller utenfor mitt interessefelt selv om jeg synes det er "gørmoro" å følge. Maller og andre høypotente raser blir for slitsomt for en enkel sjel som meg. Interessert i weigh- pulling kan jeg heller ikke si jeg er ... jeg kan i det store og hele eliminere mesteparten av rasene som finns som aktuelle :)

Gudene veit. Jeg tror at i noen tilfeller kan "etablerte" hundeeiere "føkke det opp" for de spesielt interesserte. "Har ikke den rasen anlegg for ditt eller datt" av uønsket atferd?, og så ser "den mindre erfarne" uønsket atferd i det meste av det som hunden gjør?

Kan vi da si at om du skal ha en jakthund, burde du være spesielt interessert i jakt? Eller er "spesielt interessert" fortsatt stigmatiserende og stiller enkelte raser i et dårlig lys?

Løsningen på det er jo at "etablerte hundeeiere" slutter å dele sin erfaring. Så igjen. Hvorfor har vi et "rasevalg"-forum på sonen? Det er jo i følge denne tråden totalt ubrukelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig fint sagt! Jeg er helt enig. Jeg har heller ikke inntrykk av at Shiba er så krevende som mange vil ha det til, men det kommer jo an på hva man faktisk vil ha i en hund. Hvis man synes det er greit å gå i bånd og ikke alltid få hunden inn på innkalling, så må jo Shiba også være en fantastisk hund for mannen i gata?

Shibaer er ikke så "krevende", de liker for det meste å gå tur og få oppleve ting, men de er ofte litt annerledes enn mange andre raser ifm en del aspekter, og det i kombinasjon med et altfor vakkert ytre som gjør at folk som egentlig nok hadde trivdes bedre med en rein selskapshund, kan bli dratt mot rasen, gjør at en del synes de er krevende. :P

Hvorvidt en rase er egnet som førstegangshund eller ikke kommer ikke så mye an på rasen som det gjør på oppdretteren. Med en valp som har god bagasje, nok info om rasen og gode råd på veien så lykkes de fleste førstegangseiere med den hunden de kjøper.

Men blant disse litt annerledes og mer krevende rasene hvor potensialet for ekstremiteter i atferd ligger litt tettere oppunder huden, så blir det ofte litt mer dramatisk OM det skjærer seg. De færreste oppdrettere gjør jo kombinasjoner hvor de tenker at det kan gå gærent, men gir fra seg valper i god tro, så det å være ærlige om worst case scenarioer er ganske viktig, for da blir jo stort sett opplevelsen av hunden prega av positive overraskelser. Ellers er jeg enig i at de av oss som ikke kunne en skitt før vi kjøpte hund og gikk på med happy-go-lucky-holdning på akkurat den rasen vi ville ha, ofte er de som er mest fornøyd med hundene sine og har et ganske så ukomplisert hundehold. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men blant disse litt annerledes og mer krevende rasene hvor potensialet for ekstremiteter i atferd ligger litt tettere oppunder huden, så blir det ofte litt mer dramatisk OM det skjærer seg. De færreste oppdrettere gjør jo kombinasjoner hvor de tenker at det kan gå gærent, men gir fra seg valper i god tro, så det å være ærlige om worst case scenarioer er ganske viktig, for da blir jo stort sett opplevelsen av hunden prega av positive overraskelser. Ellers er jeg enig i at de av oss som ikke kunne en skitt før vi kjøpte hund og gikk på med happy-go-lucky-holdning på akkurat den rasen vi ville ha, ofte er de som er mest fornøyd med hundene sine og har et ganske så ukomplisert hundehold. :)

Siden du bruker bl.a. deg selv som eksempel, hva er det verste som kan skje om du bæsjer deg på leggen og kjøper en shiba du ikke burde hatt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Kan vi da si at om du skal ha en jakthund, burde du være spesielt interessert i jakt? Eller er "spesielt interessert" fortsatt stigmatiserende og stiller enkelte raser i et dårlig lys?

Synes ikke også du at en jakthund bør ha en jaktinteressert eier?

Jeg ser ikke at jeg har skrevet noe om "spesielt interessert" som stigmatiserende. Snarere tvert om vil jeg mene. En spesielt interessert er vel mer enn andre opptatt av å hente info om den/de rasen(e) som vedkommende har interesse for?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes ikke også du at en jakthund bør ha en jaktinteressert eier?

Jeg ser ikke at jeg har skrevet noe om "spesielt interessert" som stigmatiserende. Snarere tvert om vil jeg mene. En spesielt interessert er vel mer enn andre opptatt av å hente info om den/de rasen(e) som vedkommende har interesse for?

Det bør de. Men ikke fordi de blir vanskelige og plagsomme å ha om man ikke jakter med dem. Tvert i mot er vel de fleste jakthunder ca. det enkleste som er å ha av hund. Også for førstegangseiere (jegere gidder ikke ha vanskelige bikkjer :P ) Så sånn sett dårlig eksempel på raser som ikke er for "alle"....

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes ikke også du at en jakthund bør ha en jaktinteressert eier?

Jo, jeg syns det, men jeg har nå engang hevdet på sånn ca 6 sider nå at det er raser som er for spesielt interesserte, har jeg ikke?

Innlegg nr 5, side 1:

Jeg tror stikkordene her er "spesielt interesserte". Hvor mange førstegangeiere er "spesielt interesserte"?

Innlegg 12, side 1:

Iflg kompetente hundefolk på sonen klarer det seg med normalt folkevett for å anskaffe sin første hund. Jeg vil tro at det betyr at alle raser kan være aktuelle og at ingen raser er så spesielle at de er forbeholdt spesielt interesserte.

Men jeg er litt sliten om dagen, det kan hende det har gått utover norskkunnskapene mine..

Jeg ser ikke at jeg har skrevet noe om "spesielt interessert" som stigmatiserende. Snarere tvert om vil jeg mene. En spesielt interessert er vel mer enn andre opptatt av å hente info om den/de rasen(e) som vedkommende har interesse for?

Raser for spesielt interesserte..

En hund er dyr med pels, fire bein, to ører, to øyne og noen har en hale :P

Bortsett fra det? Visste du at på 1920 - 30 tallet var fæfferhunden så spesiell og farlig at den ble foreslått forbudt - forbryterhund som den var? Da jeg kjøpte min første belger gikk diskusjonen høyt i enkelte miljøer om disse hundene var noe å satse på i norsk hundehold så trippende nervøse og spesielle som de var.

Egentlig er jeg kanskje mer undrende til trangen å kategorisere enkelte raser som så spesielle og krevende at man nærmeste må ha utdanning a la romforsker for å håndtere dem. Jada, raser er forskjellige men er det umulig for en dedikert førstegangseier å anskaffe f eks shiba eller basenji fordi de ikke er som en golden?

Og jeg gjentar mitt innlegg fra siden 1: Jeg tror stikkordene her er "spesielt interesserte". Hvor mange førstegangeiere er "spesielt interesserte"?

Vettasøren om vi er tilbake til "spesielt interesserte". Jeg kjøpte ikke mine hunder fordi de var så "spesielle" men fordi jeg ønsket meg en hund med de "kvalifikasjonene" som var "innbakt" i rasene. Jeg tror det mer handler om hvilke raser som er "kjente og aksepterte" blant folk flest. Jepp, noen raser kan synes som veldig spesielle, men spør man eierne ser de fleste ikke noe veldig spesielt med dem. Jeg tror at vi mer eller mindre "erfarne" kanskje problematiserer hundeholdet mer enn nødvendig. På den andre siden er jeg litt betenkt når folk kjøper "hunder for spesielt intresserte" (d v s hunder med svært liten populasjon hos oss) uten at de har gjort det jeg mener er nødvendig "research" eller mener at - i verste fall -en oppdretter på andre siden av landet er nok å forholde seg til dersom problemene oppstår.

Det slår deg ikke at du kan ha vært "spesielt interessert", i og med at du så etter raser med de "kvalifikasjonene" som var "innbakt" i rasene?

Nå skrev Belgerpia om en valp som har god bagasje, kjøpere med nok info om rasen og gode råd på veien fra oppdretter. Med det fordeler vel Belgerpia ansvar mellom oppdretter og kjøper.

Jeg ser ikke dette som en sak for "spesielt interesserte". Etter min mening bør orientering i rasejungelen være et minstekrav for potensielle kjøpere. Helt klart at mange hundekjøp foregår på impuls og uten at en kommende eier har anelse om hva som "ligger i rasen", men valpen ser jo så søt ut og oppdretter er sikkert et godt menneske som vil det beste for valpene i den grad valper blir kjøpt av oppdretter og ikke formidlet via mer eller mindre seriøse omplasseringsforetak som mest av alt er interesert i at bisnissen går rundt. "Det finns jo så mange hunder som lider her i verden" - ikke sant. Jo fortere omplasseringshjulet snurrer desto bedre er det for de stakkars hundene som mangler et godt hjem.

Jeg antar vi er enige om at den type valpekjøpere ikke går under kategorien "spesielt interessert"?

:D

Vel, jeg er av den formening at en seriøs valpekjøper har en viss anelse om hvilken hundetype som er aktuell og at valget ikke står mellom malle eller storpuddel. Om det skulle vært tilfelle burde i så fall oppdretter sagt noe om at "sorry jeg tror ikke at mine valper passer for deg" :) Det er ikke engang sikkert at verken malle eller storpuddel er rasene som passer for akkurat denne kjøperen.

Det forutsetter jo at valpekjøper har litt flere kriterier, eller "kvalifikasjoner innbakt i rasen" om du foretrekker det, enn "de valpene var søte", gjør det ikke? Altså en viss interesse for hva de kjøper seg og hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Det bør de. Men ikke fordi de blir vanskelige og plagsomme å ha om man ikke jakter med dem. Tvert i mot er vel de fleste jakthunder ca. det enkleste som er å ha av hund. Også for førstegangseiere (jegere gidder ikke ha vanskelige bikkjer :P ) Så sånn sett dårlig eksempel på raser som ikke er for "alle"...

Jeg tror nok at @2ne vet det og at det mer var ment som et retorisk spørsmål :)

Men primært mener jeg at om hunder skal brukes til noe så er det ikke dumt om de blir brukt til noe de er avlet for. Eller noe som ligner :)

Da jeg luftet mitt første hundekjøp for en hundeeier uttalte vedkommende noe bestyrtet at "veit du ikkje at slike hunda dræp folk". Det hadde han helt rett i, men det var liksom ikke det jeg hadde i tankene dengang :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden du bruker bl.a. deg selv som eksempel, hva er det verste som kan skje om du bæsjer deg på leggen og kjøper en shiba du ikke burde hatt?

Vel... Worst case scenario: Du kan få en fullstendig uhåndterlig shiba som er veterinærkontorets skrekk, som overhodet ikke tåler andre hunder av samme kjønn og er brutal og utrivelig mot dem av motsatt kjønn, som viser litt for tydelig at den ikke liker uforutsigbare mennesker som feks barn, som er ekstremt territorial både overfor mennesker og dyr, har ressursforsvar, som slåss om det er noe den ikke vil (type dusjing, ha på sele osv), som ignorere deg som eier fullstendig og aldri ønsker seg fysisk kontakt, som lager mye lyd i enhver setting fordi den stresser, er utålmodig, varsler, maser osv, som stikker av ved enhver anledning for å jakte (og den avslutter jakta også), som har så dårlig avreagering at den får angstanfall om det dukker opp insekter dersom den har blitt stukket som valp, og som er redd folk og verden og generelt er nervøs. Det er vel det jeg kommer på nå innenfor den kategorien, men jeg har aldri hørt om en shiba som har alle disse trekkene kombinert, heldigvis. :P Ofte er det nettopp disse trekkene det skrives om på nettet, så "folk flest" som har vært tett på en normal shiba har heldigvis en ganske annen opplevelse av rasen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

[--]

Jeg tror at for mange hundeeiere handler det først og fremst om en hund for "hverdagslykke", en hund man kan gå tur med og som kan være til "hygge i hverdagen". For noen kan "hverdagslykken" være akkurat det de ønsker. Valg av hund spiller kanskje mindre rolle bare hunden ser pen ut eller hvilke andre kriteria som legges til grunn. De ser en annonse og kjøper hunden - noen via oppdretter, andre via "postordre", andre igjen fra en bil på en bensinstasjon osv.

Så har man (etter min mening) de interesserte (eller spesielt interesserte) som (omtrent) vet hva de søker og spør på fora som sonen eller via andre kanaler om hvilken rase som måtte passe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at for mange hundeeiere handler det først og fremst om en hund for "hverdagslykke", en hund man kan gå tur med og som kan være til "hygge i hverdagen". For noen kan "hverdagslykken" være akkurat det de ønsker. Valg av hund spiller kanskje mindre rolle bare hunden ser pen ut eller hvilke andre kriteria som legges til grunn. De ser en annonse og kjøper hunden - noen via oppdretter, andre via "postordre", andre igjen fra en bil på en bensinstasjon osv.

Tror du ikke den hverdagslykken avhenger litt av at hunden ikke oppleves som et monster, ref SandyEyeCandys beskrivelse (takk forresten, SEC) av en worst case scenario-shiba? Tror du ikke at det er enklere å få et "monster" i enkelte raser enn det er i andre for disse som har en hund man kan gå tur med og være "hygge i hverdagen", der valg av hund spiller mindre rolle bare hunden ser pen ut?

Så har man (etter min mening) de interesserte (eller spesielt interesserte) som (omtrent) vet hva de søker og spør på fora som sonen eller via andre kanaler om hvilken rase som måtte passe.

Men det burde de jo ikke, for da kommer jo alle disse "etablerte eierne" og lager problemhunder for de stakkars ferskingene som klarer seg aller best på egenhånd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle raser er førstegangshunder er konklusjonen jeg drar etter å ha lest igjennom denne tråden her. Det har selvsagt ingen forsjell på hurtigheten rasene har på reaksjons tiden, ingen forsjell på skarphet og aggresjon, forsvar eller sosiale egenskaper osv osv ( :sheldon: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Tror du ikke den hverdagslykken avhenger litt av at hunden ikke oppleves som et monster, ref SandyEyeCandys beskrivelse (takk forresten, SEC) av en worst case scenario-shiba? Tror du ikke at det er enklere å få et "monster" i enkelte raser enn det er i andre for disse som har en hund man kan gå tur med og være "hygge i hverdagen", der valg av hund spiller mindre rolle bare hunden ser pen ut?

Men det burde de jo ikke, for da kommer jo alle disse "etablerte eierne" og lager problemhunder for de stakkars ferskingene som klarer seg aller best på egenhånd?

Jeg tror nok at noen raser og blandinger har et "høyere potensiale" for "monsteratferd" dersom de får "feil oppdragelse" enn andre. Det er derfor jeg mener at et minimum av "research" forut for et valpekjøp og gjerne et valpekurs etterpå burde være obligatorisk. Men vanligvis går det rimelig bra, gjør det ikke? Jeg mener - det finns sånn ca en halv million hunder her til lands og "skrekkhistoriene" er relativt få. Riktignok har vi mange eksempler på at valper både tisser og bæsjer og oppfører seg som monstre innendørs, men i det store og hele går det vel jamt over bra?

At "etablerte eiere" lager "problemhunder" for ferskingene har jeg liten tro på, jeg tipper at "problemhundene" allerede var et faktum før de "etablerte eierne" kom inn i situasjonen. På den andre siden kan det vel hende at "fjernkonsultasjon" via et hundforum for ferskinger med "problemhunder" ikke nødvendigvis ender med suksess?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette er et veldig interessant tema. Har skumlest tråden, og synes det kommer mange bra vinklinger.

Jeg for min del klarer ikke å komme med et skikkelig svar på hva som er egnet som førstegangshund og hva som ikke er det. Problemet er at det finnes alt for mange variabler og faktorer. Man kan ikke si at "dette er normalen" "dette er gjennomsnittet" for både folk og hunder ER forskjellige. Hva er igrunnen normalt? Hva er den normale førstegangshundeieren? Hva er spesielt interesserte? Hva er en gjennomsnittelig barnefamile og hva er "den gjennomsnittelige hundeieren"?

Jeg synes jakthundblandinga til foreldrene mine er et mareritt. Ingenting kan hun, løs kan hun ikke gå og er generelt uten særlig oppdragelse. Jeg blir sprø av å ikke kunne be henne gå å legge seg, og så gjør hun det. Men det er jo fordi jeg har et helt annet hundehold enn det foreldrene mine har. Deres hund utagerer på andre hunder, det synes jeg er irriterende. Og har brukt flere år på å få den typen oppførsel av eldstehunden min, og to tak i det med en gang når yngste begynte å vise tendenser. Foreldrene min ser ikke på det som et problem "hun må jo få lov til å prate!". Alt det jeg synes er irriterende med den bikkja, synes foreldrene min er null stress. Selv om vi har et veldig ulikt hundehold, så er fellesnevneren at hundene i begge hundehold får dekka behovene sine, får være masse sammen med menneskene sine og får mye oppmerksomhet og kjærlighet.

Jeg kan godt innrømme at jeg er glad jeg hadde den erfaringen jeg hadde, da jeg skaffa meg bruksschäfer. Selvfølgelig har vi støtt på noen utfordringer, men mye har også vært unngått. Men så kan man jo spørre seg; VAR det nå lurt å kjøpe en fire år gammel menneskeaggressiv papillon på impulskjøp? Som førstegangshund? Nei, det var jo ikke det. Var det veldig lurt å hente hjem den søte BC-blandingen på finn.no som trengte et nytt hjem? Nei, det var kanskje ikke det. Sistnevnte sitter jeg fortsatt igjen med i dag, og vi har våre utfordringer. Hun har gitt meg flere grå hår og jeg har mer enn en gang tatt til tårene fordi jeg ikke fikk det til. Aller helst skulle jeg kanskje starta med en uproblematisk omplasseringshund som verste uvane kanskje var at den jaga katta litt eller forsynte seg fra kjøkkenbenken når den var alene hjemme. Men hadde jeg ikke gjort disse(kanskje dumme) valgene, så hadde jeg ikke sittet med den erfaringen jeg gjør i dag. Og da hadde jeg kanskje hatt en schäfer som utagerte på andre hunder og som ikke ville slippe mennesker bort på meg på tur. Kanskje.

Hva som er krevende er individuelt. Jeg synes ikke vokteregenskapene til schäferen min er krevende, de kan være litt utfordrende, men ikke krevende i den forstand. Dette var jeg forberedt på da jeg kjøpte bikkja. Jaktlysten til foreldrene mines hund og det faktum at hun er helt uinteressert i å bli trent, DET synes jeg er krevende.

Det som for meg er viktig, er at de som kjøper seg hund, er interessert i å lære om rasen de vil ha. De trenger ikke ha en veldig genuin interesse for hund. Jeg kjøper da bil selv om jeg ikke er det minste interessert i å finne ut av hva som befinner seg under panseret. Så lenge jeg kan fylle drifstoff og skifte olje, så er det greit. Satt sånn helt på spissen, iom at hunden er et levende vesen, i motsetning til bilen. Hvis man har en grunnleggende forståelse av hvordan en hund fungerer, så gjør det ikke noe om den ikke går pent i bånd, ikke legger seg når eier sier dekk. Så lenge hunden får dekka behovene sine og er et fullverdig familiemedlem. Man må ikke være rakettforsker for å greie å oppdra en hund. Med en grunnleggende kunnskap og fornuft, så kommer man ganske langt :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror nok at noen raser og blandinger har et "høyere potensiale" for "monsteratferd" dersom de får "feil oppdragelse" enn andre. Det er derfor jeg mener at et minimum av "research" forut for et valpekjøp og gjerne et valpekurs etterpå burde være obligatorisk. Men vanligvis går det rimelig bra, gjør det ikke? Jeg mener - det finns sånn ca en halv million hunder her til lands og "skrekkhistoriene" er relativt få. Riktignok har vi mange eksempler på at valper både tisser og bæsjer og oppfører seg som monstre innendørs, men i det store og hele går det vel jamt over bra?

Vanligvis går det rimelig bra, for hunder flest er ålreite dyr, og mennesker er både tilpasningsdyktige og selektive på når og hva som er problematferd - ref. Sprettballens innlegg over her. Det betyr allikevel ikke at jeg ville anbefalt f.eks bruksmalle til en som f.eks meg (og det er til tross for at jeg ikke er førstegangseier, og ganske sikkert "spesielt interessert" i hund), som bare skal ha en kompis og selskap, som kan trenes om jeg vil. En bruksmalle til det formålet ville vært en potensiell katastrofe, mens mellompuddelen er akkurat passe, selv om begge to er hunder.

At "etablerte eiere" lager "problemhunder" for ferskingene har jeg liten tro på, jeg tipper at "problemhundene" allerede var et faktum før de "etablerte eierne" kom inn i situasjonen. På den andre siden kan det vel hende at "fjernkonsultasjon" via et hundforum for ferskinger med "problemhunder" ikke nødvendigvis ender med suksess?

Jasså?

Gudene veit. Jeg tror at i noen tilfeller kan "etablerte" hundeeiere "føkke det opp" for de spesielt interesserte. "Har ikke den rasen anlegg for ditt eller datt" av uønsket atferd?, og så ser "den mindre erfarne" uønsket atferd i det meste av det som hunden gjør?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...