Hund og barn

[Wednesday]

Har skrevet litt om det i AN, og fikk noen gode svar der. Men jeg er fortsatt litt usikker på hvordan jeg bør gripe dette an.

Vi har en basenjitispe på fem år. Hun kom til meg 18 måneder gammel, og har alltid vært ganske lettstressa. Hun har litt diller, som at hun hater nesten alle andre hunder enn den hun bor sammen med, men jeg har ikke sett på dette som et problem da hun er snill og god ellers. For åtte måneder siden fikk vi imidlertid to tvillinggutter. Det har gått kjempefint, hunden har vært litt interessert hele veien, vil gjerne være med på alt som skjer rundt ungene, og vil gjerne vaske dem!

Nå er guttene i ferd med å bli veldig mobile og fyker rundt i stua hele dagen. Bare for å ha det sagt, så er det helt umulig å ha full kontroll på begge ungene og begge hundene på en gang. Er jo alltid sammen med dem selvfølgelig, men plutselig har en unge greid å klype en hund likevel. Problemet her er at Joshi velger ikke å gå sin vei når dette skjer, noe jeg egentlig hadde forventa at en hund skulle gjøre. I stedet kaster hun hodet rundt og griper hånda til ungen med tennene. Hun biter jo ikke til og ungen reagerer ikke som om det gjør vondt, men hva om hun gjør det en dag? Det er det vi frykter nå.

Vi vet ikke helt hva denne atferden betyr og synes det føles utrygt. Var en som foreslo at hun kanskje prøver å "oppdra" ungene? Synes det kan høres litt riktig ut, for hun har alltid prøvd å være ordnungspolizei overfor andre hunder (valper som leker). Vet ikke helt hva jeg er ute etter med denne posten. Kanskje noen som har en ide om hva vi skal gjøre nå? Høres dette farlig ut?

[Guest Snusmumrikk]

Det høres litt ut som hun prøver å oppdra dem ja. Litt som hun ville gjort med en liten valp som går litt over grensa. Men jeg er usikker på om jeg ville følt det trygt forde.Hun har jo helt klart kontroll over tennene sine da, og bruker ikke mer makt enn hun føler nødvendig (siden ungene ikke reagerer), men hvor mener hun grensa går? Det er ganske umulig å si noe om uten å se dem. Er hun sint når hun gjør det? Usikker?

[Wednesday]

Hun er ikke sint. Men mulig hun er usikker. Hun er nok generelt ganske usikker. TROR jeg. Jeg er ikke så flink til å forstå atferd, må jeg innrømme. Det vi er litt redde for er, hvordan reagerer hun om en unge gjør noe som gjør skikkelig vondt? Det er de veldig troende til å gjøre, da de både klyper og biter for tida. (I tilfelle noen sier noe på det: det er klart vi passer på og prøver å unngå at slikt skjer, men vi er litt i mindretall her )

[Cavalierflat]

Det høres litt ut som en del av hundene jeg masserer gjør noen ganger. De tar tak i hånda mi, men bare holder tennene rundt.

Usikkert å si hva hun kan komme til å gjøre om hun får skikkelig vondt fra en av ungene. Men jeg ville iallefall fulgt med ekstra godt (noe som dere nok gjør) og følge med på hvordan hennes reaksjoner blir i forskjellige situasjoner

[Gjest]

Etter å ha vært gjennom 5 småbarnsperioder er det EN ting jeg vet sikkert: Det blir ikke lettere å holde styr på de små tobente de neste 3 − 4 årene. De blir stadig mer mobile, men fornuften henger igjen en del år….og barn forstår ikke dette med moral /at det er GALT å klype, at andre får vondt osv) før de bikker 3 − 4 år. Så det er vanskelig å forebygge ved å snakke til barna i denne alderen. Jeg hadde noen år med tre små barn der jeg droppa hund helt, der mine foreldre (som jeg delte hunden med den tiden) overtok han helt. Jeg traff han i ferier og i langhelger, og han hadde det bra. Og jeg slapp stresset i hverdagen med å skulle ha full kontroll alltid (noe jeg innså at jeg ikke greidde).

[tm100021]

Enig med at det blir ikke lettere. Spesielt ikke med to, og jeg synes det er skummelt at hun tyr til å bruke tenna til å "oppdra". Hadde enten gått hardt inn for at hun hadde lært at det ikke er greit at hun oppdrar, eller skilt barna og hunden helt i våkentiden til ungene. Jeg hadde aldri kunnet vært trygg på hunden, itillegg til at det i mine øyne blir kortere vei til bitt når hun allerede bruker tenner som virkemiddel.

[Kiyomi]

I perioder hvor sønnen har vært håpløs å ha kontroll på (legg merke til at jeg har bare en), så har jeg sperret med grind. Nå er han snart 2,5 og han har skjønt en stund at det ikke er lov å være slem med hundene. Bare for å gi et tidsperspektiv.

[Gjest]

I perioder hvor sønnen har vært håpløs å ha kontroll på (legg merke til at jeg har bare en), så har jeg sperret med grind. Nå er han snart 2,5 og han har skjønt en stund at det ikke er lov å være slem med hundene. Bare for å gi et tidsperspektiv.

Barn er spontane, og et barn på 2,5 år har det ikke klart for seg alle aspekter ved "slem". Så jeg mener oppriktig at det ikke går an å stole på et barn på 2,5 år, at det vil følge instrukser.

[Guest Yellow]

Anbefaler virkelig barnegrind eller park a kid, der du kan lempe enten hund(er) eller unger inn når du ikke kan ha oversikten. Eller rett og slett venne hundene til at de ikke trenger å være på samme rom hele tiden, men utenfor barnegrinden.

[Kiyomi]

Barn er spontane, og et barn på 2,5 år har det ikke klart for seg alle aspekter ved "slem". Så jeg mener oppriktig at det ikke går an  å stole på et barn på 2,5 år, at det vil følge instrukser. 

Nå går det an å snakke til han om hva som er greit og ikke. Han kan fortsatt gjøre ting med hundene som ikke er greit, men det er veldig mye roligere enn det var fra rundt 6-7 mnd til rundt 2 år. Det var mer for å fortelle når ting roer seg.

Sent from my iPhone using Tapatalk

[TonjeM]

Nå bruker ikke Joshi tennene, men munnen. Og så langt gjør hun det vennlig og forsiktig tydeligvis. Men hun går ikke unna som du sier, og det er der det blir litt ekkelt. Noen er jo slik, min lille basenji vek heller aldri, absolutt aldri - uansett hvor redd hun var eller hvor ubehagelig det var (husker flatten da han var unghund, elsket å bare løpe henne ned, hun flyttet seg aldri - hun så han komme og huket seg sammen klar for sammenstøt, og rakk vi ikke å stoppe han så ble hun slengt avgårde av smellet med 35 kg flat i lyntog-fart, men flytte seg - nei) . Jeg tror heller ikke du har sjans å kunne passe på til enhver tid.

Så i mine øyne er den ubehagelige, triste konklusjonen at hun bør nok få et nytt hjem, dette kommer antagelig å bli for mye for både hun og deg. Og gutta dine går inn i en periode hvor hund og barn er på hver sin planet i noen år fremover. Så man kan ikke en gang si at du kan bite tennene sammen og kjøre grindregime med øyne i nakken i en liten periode fremover, det er et lenger tidsspenn enn man kan holde ut ekstreme sikringstiltak i hverdagen.

[Mud]

Jeg føler også at ting løsnet veldig med A vs dyr rett før han ble 2 år.

Kanin og småbarn er jo fy fy, men A lar de være mer i fred enn omvendt. Jeg tror faktisk aldri det ville falt han inn å klype, lugge etc en hund, men så er han grundig oppdratt av en gammel jrt.

Jonas bruker lyd. MYE lyd. Var A for innpåsliten hørtes det ut som om bikkja skulle kverke han. Men han har aldri noensinne brukt tenner.

Jeg vet ikke om jeg hadde orket 2 småbarn og hund samtidig overhodet i den alderen før de er tilsnakkendes. Ihvertfall ikke med en hund jeg ikke stolte 100% på. Unger er jo så himla selvdestruktive og de er raske som fy...

Jeg har vært "heldig" der med A, det eneste punktet han hører er når det gjelder dyr stort sett. Men småbarn har alltid en periode hvor de er hardhendte og brutale uansett hvor mye man passer på.

[Wednesday]

Ja. Ser ut som det ser mørkt ut for mitt videre hundehold. Tuf er bare god, men han er jo ikke frisk. Setter pris på svarene deres og tenker mye, men tror jeg må svare mer etterhvert.

[Wednesday]

Det er nå bestemt at Joshi skal flytte til en ny familie. Jeg innser at det er for mye å passe på, og jeg orker ikke konstant redsel og stress. Joshi er heller ikke en hund som man kan stenge vekk. Hun er avhengig av kos av menneskene sine, og hadde blitt veldig deppa! Det er bedre at hun kommer til noen som har masse tid til henne og ikke har små barn. (Den yngste i huset der er 12 år). Nå håper jeg veldig på at dette er de rette menneskene for henne, jeg har god magefølelse for dem (men man kan jo aldri vite ).

[Raksha]

Det er nå bestemt at Joshi skal flytte til en ny familie. Jeg innser at det er for mye å passe på, og jeg orker ikke konstant redsel og stress. Joshi er heller ikke en hund som man kan stenge vekk. Hun er avhengig av kos av menneskene sine, og hadde blitt veldig deppa! Det er bedre at hun kommer til noen som har masse tid til henne og ikke har små barn. (Den yngste i huset der er 12 år). Nå håper jeg veldig på at dette er de rette menneskene for henne, jeg har god magefølelse for dem (men man kan jo aldri vite ).

:hug: