Flytte ut eller ikke?

[Lunatic]

La oss si at jeg har en hypotetisk venn som er i en situasjon der hun egentlig bare har lyst til å komme seg ut av huset. Hun sliter med konsentrasjonsvansker, økt tretthet (sover opp mot 14-15 timer om dagen), hun klarer ikke glede seg over andres glede, alt dette grunnet en depresjon.

Depresjonen er i store mengder forårsaket av hennes mor som ikke alltid er like grei, men det er også kommet av frykt for framtiden, det at alt skal være perfekt og trusler om at hunden hennes snart blir avlivet fordi moren (som faktisk tok initiativet til å skaffe den) ikke orker at den går i beina på henne.

Det hele ender opp i at hun ikke orker å gå ut på sosiale ting, hun låser seg inne på rommet sitt det meste av dagen og det er veldig vanskelig for foreldrene og vi som er rundt, å få tak i henne.

Hun har også sagt at karakterene hennes nå går rett vest fordi hun ikke klarer å lese før prøver. Hun har ikke energi, men hvis hun prøver å lese så går på en måte alt i surr (vet ikke helt hva som skjer. noe med at linjene går i hverandre elns). Dette kombinert med "flink-pike"-syndromet gjør jo at stresset bare øker, og hun har noen ganger fått nesten panikkanfall før prøver, men også bare midt i en time. Da bare gråter og gråter og gråter hun helt ukontrollerbart.

Jeg synes det er grusomt å se på. Hun har sagt at hun vurderer å flytte ut, bare ta med seg bikkja og komme seg ut, for det er nok moren som er det desidert vanskeligste. Vi har en klassekamerat som bor i et kollektiv/bofellesskap der det er et ledig rom. Det er lov med hund, men det bor en kanin der som hunden har reagert på før. Jeg har i hvert fall troen på at det er mulig å trene bort, for de har vært på hytte sammen, der de klikkertrente hunden og da ble det bedre men ikke helt perfekt.

Hun har også jobb, men det blir nok for mye å balansere skole, eksamener, hund og mye deltidsjobb. Men hun har sagt at foreldrene (i hovedsak faren) er villig til å hjelpe med leie/hundemat.

Hva ville dere gjort i en slik situasjon? Synes egentlig hele greia er veldig vanskelig, så jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal si når hun spør meg om hva jeg ville gjort..

EDIT: Det er forresten ikke snakk om mishandling eller noe sånt, men mer kommentarer og psykiske ting som tærer på sinnet.

EDIT2: Hun går også til lege for å se om det er noe mer som er "galt". Legen har allerede sagt at hun trenger psykolog og mest sannsynlig medisiner, men han har også tatt prøver som skal sjekke noen sykdommer som skaper tretthet. Tror det blant annet var stoffskifte(?).

[Margrete]

Flytt ut

[plutte]

Flytt.

[Lunatic]

Jeg tror jo egentlig også at det er den beste løsningen. Tror det blir lettere å jobbe med ting når man ikke har en mor som det hengende over seg hele tiden.

Og også det å komme seg til noen som faktisk bryr seg om henne. Det tror jeg hun har utrolig godt av.

[Lola Pagola]

Flytt.

[simira]

Flytt ut om hun har mulighet til det økonomisk, men få også hjelp! Hjelpelærer/helsesøster på skolen, psykologen som legen snakker om osv.

Uavhengig av hva som er problemet så har hun det vanskelig og jeg tror en psykolog kan være til god hjelp. Man trenger ikke å være helt forskrudd psykisk eller dypt deprimert for å ha behov for eller utbytte av å gå til psykolog. Jeg kom til psykolog pga depresjon men fortsatte lenge etter at depresjonen var borte, rett og slett for å ha en profesjonell person å kaste tanker med og finne ut av meg selv som person.

[Lunatic]

Flytt ut om hun har mulighet til det økonomisk, men få også hjelp! Hjelpelærer/helsesøster på skolen, psykologen som legen snakker om osv.

Uavhengig av hva som er problemet så har hun det vanskelig og jeg tror en psykolog kan være til god hjelp. Man trenger ikke å være helt forskrudd psykisk eller dypt deprimert for å ha behov for eller utbytte av å gå til psykolog. Jeg kom til psykolog pga depresjon men fortsatte lenge etter at depresjonen var borte, rett og slett for å ha en profesjonell person å kaste tanker med og finne ut av meg selv som person.

Jeg er helt enig! Har lenge prøvd å få henne til å gå til helsesøster, for jeg har sett at hun har slitt lenge, men det har liksom eskalert de siste to månedene. Tror hun synes det er veldig vanskelig. Det å på en måte innrømme at hun ikke er så flink som hun mener at hun skal være. Det blir liksom et nederlag.

Det er jo økonomien som er den største frykten også, tror jeg. Det å klare å jobbe nok til å betale 5000,- pr/mnd, pluss hundemat, samtidig som hun ikke må jobbe så mye at bikkja blir stående alene hele tiden. Men hvis hun får hjelp av foreldrene så tror jeg det skal gå.

[Arkan]

Bor foreldrene sammen? Kanskje hun kan prate med faren om hvordan situasjonen er?

Flytte vil jo gi avstand og pusterom, men hun bør også få hjelp utenfra. På helsestasjoner kan det også finnes tilbud for ungdom. Der er ofte terskelen lav bare for å komme innom å ta en prat.

Det finnes jo stipender også i forhold til det økonomiske. Hvor gammel er hun?

[Fjollebolle]

Jeg sier også flytt, jeg vil tro situasjonen bare vil bli verre om hun blir værende. Det å isolere seg kan også veldig fort bli selvforsterkende, og det å ha et trygt godt nettverk rundt seg er utrolig viktig da (og hjemmemiljøet er jo det som virkelig skal være trygt). Og ja, det er fryktelig vanskelig å ta det steget å gå til psykolog, men du kan jo prøve å si til henne at av og til så kan man ikke greie å ordne alt selv uten at det betyr at det er et nederlag. Livet kan være veldig tungt til tider, og da er det egentlig bare fornuftig å bruke de midlene man har tilgjengelig for å komme seg videre. Lykke til

[SunsetYang]

Du kan fortelle venninnen din at hun er så absolutt ikke alene i verden, og hun må på ingen måte føle at det er et nederlag å søke hjelp! Slik jeg forstår det utifra hva du skriver, så har hun allerede begynt å se på løsninger og alternativer, og bare det at hun klarer å jobbe burde hun være stolt av Som flere her skriver: Flytt ut. Jeg kjente meg veldig godt igjen i det du skriver, og jeg endte opp med å flytte ut da jeg fylte 16. Hadde en vanskelig mor, en skoleflink storesøster å leve opp til, og konsentrasjonsvansker. Måtte ha litt (en god del) hjelp av pappaen min økonomisk, men i ettertid er jeg utrolig glad jeg turte å ta det steget at jeg flyttet. Tror venninnen din hadde hatt godt av det også. Håper ting blir lettere for henne etter hvert

[Ia]

Flytt ut.

Så lenge hun er voksen nok, og klar over utfordringene som følger med; Flytt.

[Lunatic]

Hun var hos helsesøster i dag Så jeg håper det kan bli bedre om en liten stund. Men jeg tror hun kommer til å ha godt av å både få en profesjonell å snakke samt å flytte ut. Så det blir nok til det

[Wachita]

Jeg var i samme situasjon da jeg var 17. Jeg flytta ut i egen leilighet og ting ble 10 ganger bedre med en gang!

Hadde et veldig turbulent forhold med min mor, men etter jeg flytta så er vi nesten bestevenner! Bare det å få sine egne rutiner, slippe å tenke hva andre hjemme mener hun skal gjøre etc blir mye lettere. Gjorde hvertfall det for meg!