Gå til innhold
Hundesonen.no

Tinka hos atferdsterapeut


Ingvild

Recommended Posts

I kveld har vi vært hos atferdsterapeut Turid Buvik - www.trondheimhundeskole.no

Her er to innlegg jeg skreiv et annet sted til vennene mine som enkelt og greit forklarer det vi fikk av råd og vink. Så er det bare å spørre om det er noe som er uklart. Håper vi som familie får gjennomført det og at Tinka blir bedre, hvis ikke er hun til salgs for hvemsomhelst som vil ha henne.

Joda. Vi fikk noen gode råd. Som helt klart hadde funket, om vi hadde klart å følge dem, men aldri i livet om vi fire som alle har en forskjellig oppfatning av hvordan livet med Tinka skal være, skal klare å følge de rådene på samme måte. Det kommer bare ikke til å gå. Jeg kommer ikke til å orke å gjennomføre det hele tiden, jeg kommer bare til å bli så lei. Og pappa kommer til å si at det nye Tinkalivet er ikke bra, en hund skal ha mosjon og tjohei. Og Oda kommer til å bli drittsur. Hun blir jo drittsur av alt. Og mamma kommer til å bryte det hele tiden. Vi kom hjem omtrent fem over ni. Fra da og til klokka var kvart over ni brøt hun "reglene" fem-sju ganger.

Jeg har konkludert med at det er ikke verdt det. Å betale så mye for atferdsterapeut når vi ikke kommer til å klare å gjennomføre det. Da kan vi likeså godt omplassere henne.

Hun mente at grunnen til at hun er fæl er ubalanse i hormonene, på en måte, som fører til at hun lett stresser seg opp. Tidligere har hun kun vært sånn før løpetid, og det har på en måte vært normalt, selv om hun har vært litt ekstrem eller hva jeg skal si. Nå når hun har blitt litt eldre så er det normalt at tisper også får sånn hormonperiode omtrent en måned etter løpetid. Og det stemmer på Tinka. Datoene og alt. Hele greia stemmer.

Så kommer grunnen til at hun gjør det kun på meg. Det er på en måte det at når foreldrene mine har sagt fra at "nei, det der ekke greit", så har hun skjønt det i større grad enn når jeg har gjort det, for de er vant til å si konsekvent ifra. De har jo hatt erfaring fra å ha to små unger liksom. Etterhvert har jeg blitt "pønchball" som hun så fint sa det, hos meg er det greit å få ut energien/stresset/frustrasjonen hos, for jeg. Hva skal jeg si. Det teller på en måte ikke når jeg sier ifra. På den måten har Oda, mamma og pappa sluppet unna all jævelskapen, og jeg har sittet igjen med ALT. For Tinka må jo ha en måte å få det ut på, og hun har lært seg at når hun er hos Ingvild er en fin måte å gjøre det på å ri og dra i ting med tenna og hoppe osv.

Rådene for å få det bort var at vi fysisk skulle hindre henne fra å være jævel mot meg ved å binde henne fast når hun gjør det. Så skal vi kort rose henne og gi henne litt oppmerksomhet og litt kos - rolig - når hun er rolig og prøver å slappe av. Vi skal ikke gire henne opp med høy pipestemme og ordentlig engasjert stemme: "Skal vi ut!?" osv. Vi skal heller ikke legge ut med lange taler "Jaaaaa, så fliiiiiiiiiiiiink Tinka. Flink hund. Jaaaa, ligger du der du da! Fliiiiink" osv, da hun bare blir giret opp av det. Og det er her mamma ikke klarer å beherske seg. Heldigvis ble mamma snakka til litt av Turid, men det viste seg jo å hjelpe helt til vi kom hjem.

For at Tinka skal få brukt seg på en mer fornuftig måte skal vi slutte med jumboturer. Og med jumboturer mener jeg turer som pappa mener hun bør få to-fire av i uka, minst. Så der kommer han til å være mektig uenig. Mamma har sagt at jeg skal slippe å diskutere det med ham, hun skal få ham til å ringe Turid.

Vi fikk tips om aktiviseringsmåter som er bra for henne, spor- og neseoppgaver.

Det kommer bare ikke til å funke, og det verste blir mamma som tror hun gjør alt bedre, men som bare ødelegger, og pappa som tror han veit at lange spreke turer er det beste for Tinka.

Da vi var nedpå der så var Tinka forresten overraskende grei. Og da vi gikk ut og Turid skulle vise meg litt hvordan jeg skulle reagere, var Tinka så forbanna flink. Dritthund. Som mamma sa: "Bilen fungerer når man kommer fram til verkstedet."

Jeg er generelt sett veldig nedfor nå. Orker ikke mer av a, men skal prøve å ta meg sammen litt, for å se om det blir bedre. Hvis ikke aner jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 72
  • Created
  • Siste svar

Dette høres jo ikke helt greit ut. Altså, rådene høres bra ut! Men dersom familiesituasjonen din er som du beskriver kan det bli en tøff oppgave for deg og de tre andre :? Men jeg syns jo det er rart (og sikkert frustrerende for deg) at det er moren og faren din (snakke masse og si fliiink huuund og lange spreke turer) som ikke vil høre. Da er man jo like langt når man har vært hos ekspert, men allikevel..fortsetter på samme måten.

Jeg ønsker deg KUN det beste :lol: Så får du ha masse lykke til. Kan ikke være greit å stri sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uffda...Det er da ikke sånn det skal føles å ha hund!Jeg er så evig lykkelig for at det er meg og bare meg som bestemmer over Loke,det hadde vært helt umulig å ha en hund som han boende hos familien min.(jeg tør ikke engang ta han med på jobb fordi jeg vet at kollegaene mine bare vil måtte leike litt med han).

Får håpe at dere klarer å samarbeide om Tinka og at alle klarer å ta beskjeder på alvor..

Masse lykke til! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De vil prøve. Men selv om de prøver, så går det bare en liten stund før de er tilbake på samme bane igjen, eller før pappa sier at Tinka "bør da få en skikkelig trimtur!"

Og under hele denne en og en halvtimen vi var hos henne var mamma helt enig (det var bare vi to som var der, pluss Tinka da selvfølgelig). Hun ble retta på flere ganger. Og hun sa at dette får vi prøve ut, også kommer vi hjem, og det første som blir gjort er å fortsette med "jaa, flink hund, hæ? Skal du ha mat da eller, skal du det?"

Jaja, vi får prøve, så godt vi kan. Men kan ikke akkurat si at jeg blir særlig motivert når jeg hele tiden mens jeg skriver dette innlegget hører mamma snakke med Tinka som vi ikke skulle gjøre liksom. Vi får sette oss ned alle fire når pappa kommer hjem fra jobbtur og snakke ordentlig om det, også får jeg gjøre det helt klart at om det ikke blir fulgt så får de værsågod å ta seg av hunden selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

uff da.. :( Håper virkelig det ordner seg for dere!! Ville vært forferdelig synd om dere må omplasere eller no!

Gi foreldrene dine litt tid også, roma ble ikke byggd på en dag. :lol: Det tar tid og tilvenning og plutselig gjøre alt på en annen måte, selv om det er frustrerende at resultatet uteblir i laang stund. man kan virke veldig så enig når man hører om nye ting, men man finner fort ut at det er ikke bare bare og gjøre dem, sånn med en gang. :D

Ikke gi opp verken tinka eller familien din (:P)enda, du er for flink til det vettu ;)

PS: trur tr.heim hundeskole arrangerer spor kurs snart.. :D

men går hundetreffene og det å løpe løs under jumboturer? :S

EDIT: Marit skal lære meg og ask rundering, kan slenge deg med om du vil :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neida, hundetreff går ikke under jumboturer. Det er bare pappa som mener at hun må da få tre-fire ordentlige, raske gåturer på et par-tre timer i uka. Det blir feil for Tinka. Hodearbeid er utrolig mye bedre for henne.

Rundering høres utrolig artig ut, men det tror jeg vi skal vente med til vi har lært henne at om Tinka rir og jafser på Ingvild, så gidder ikke Ingvild å være med Tinka, og at å legge seg ned er en fin måte å prøve å slappe av på når hun blir for gira opp. Så får vi heller gå sporkurs og lære oss rundering seinere, og heller ta små søksoppgaver for oss selv foreløpig.

Får gi mamma og pappa litt tid. Tror det kan gå greit om pappa får høre hvordan vi skal gjøre det fra Turid i stedet for fra meg, for hun forklarte det på en mye mer logisk og flott måte enn det jeg gjør. Og mamma trenger vel litt tid på å forandre vanene. Det er jo ikke sånn at de ikke vil hjelpe fordi de ikke tror det hjelper, sånn egentlig, det er bare det at de tror at om de legger til deres måte i tillegg så vil ikke det skade...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner jo ikke til deg og hunden din, men husk på en ting: Hvis ting, slik de kan virke ut fra det du skrev, "virker" for familien din så er det vanskelig for dem å motivere seg til å endre det. Ikke sant... hvorfor endre noe som fungerer for dem? Nokså menneskelige greier :-)

Tenker på meg selv; jeg har min måte å ha hund på. Når jeg treffer noen som vil at jeg skal oppføre meg helt annerledes med deres hund, enn jeg i alle år har gjort - med suksess - på alle de hundene jeg selv har hatt, så er det ganske krevende.

For eksempel er ikke jeg noen tilhenger av det å overse adferd i praksis - siden mange situasjoner heller blir selvforsterkende, etter min mening. Når jeg da får beskjed av en nyfrelst overse-tilhenger om at jeg bare skal "late som ingenting" og snu meg vekk når hunden deres klatrer over hele meg og holder på å rive meg ned... vel, da sitter stort sett refleksen i det å stoppe den før klatringen begynner (aller helst rekke å belønne før den hopper, eller lære inn alternativ adferd). Sånn bare er det, og det holder hardt å skulle huske på å gjøre noe helt annet enn det jeg har gjort og gjør fremdeles - og som fungerer fint for mine hunder.

Derfor tror jeg det er lurt om du fikk med deg hele familien til Turid Buvik, og at hun forklarte hvorfor dette er så viktig. Hun er sikkert pedagog nok til å fortelle det på en hyggelig og "lur" måte - ingen liker å få høre at "du gjør feil", men det finnes andre måter å si det på som noen instruktører er riktig flinke til :-)

Det gjelder også å få forklart at dette tar tid, siden det er snakk om avlæring. Mange har forventninger til "quick fixes", at ting løses raskt. Men her er det jo snakk om å avlære ting, og at man må være konsekvent over tid.

I min familie hadde vi alltid flere hunder, der noen hadde hovedansvaret for den eller den, men som alle "drev med" hjemme - og det gikk rimelig greit; hundene tilpasset seg. En to år gammel hund er fremdeles svært ung - noe vil nok roe seg av seg selv, så hold ut!

Og jo mer du trener og får henne lydig, i mange situasjoner, jo bedre effekt vil det få på annen adferd også (sagt generelt).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff - hørtes ikke noe lett ut dette...

Men tenkte på en ting, hva med å skrive ned reglene som dere fikk hos adferdsterapauten? gi et eksemplar til hvert familiemedlem og heng noen strategisk rundt om kring i huset slik at de sees. Er sikkert flere med like dårlig hukommelse som meg der ute, som faktisk glemmer seg "litt" innimellom.

Ellers vil jeg bare ønske deg lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De vil prøve. Men selv om de prøver, så går det bare en liten stund før de er tilbake på samme bane igjen, eller før pappa sier at Tinka "bør da få en skikkelig trimtur!"

Og under hele denne en og en halvtimen vi var hos henne var mamma helt enig (det var bare vi to som var der, pluss Tinka da selvfølgelig). Hun ble retta på flere ganger. Og hun sa at dette får vi prøve ut, også kommer vi hjem, og det første som blir gjort er å fortsette med "jaa, flink hund, hæ? Skal du ha mat da eller, skal du det?"

Jaja, vi får prøve, så godt vi kan. Men kan ikke akkurat si at jeg blir særlig motivert når jeg hele tiden mens jeg skriver dette innlegget hører mamma snakke med Tinka som vi ikke skulle gjøre liksom. Vi får sette oss ned alle fire når pappa kommer hjem fra jobbtur og snakke ordentlig om det, også får jeg gjøre det helt klart at om det ikke blir fulgt så får de værsågod å ta seg av hunden selv.

Vet hvordan det er å foreldre som ikke gidder å høre! Har sagt det til mamma og pappa mange ganger at det funker ikke å si nei når han hopper(noe det da faktisk ikke gjør). Jeg har sagt det mangeganger og sier det til alle som kommer på besøk(de hører i det minste), men mamma holder fast på den neien sin! Irriterende!

Lykke til videre med Tinka. Jeg synes du skal snakke ordentlig med forldrene dine. Si at hvis dom ikke skjerper seg så synes du at det er like greit å sette Tinka til omplassering(off.. for en tanke :nono: ). Kan nok hende de skjerper seg :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde emne om det her for et par-tre uker siden eller no. Kort sagt er det at hun rir, tjaser, maser, har drakamp med diverse genserermer og varmedressryggen min. Ofte kan det virke som om det er helt uten grunn, at hun bare gjør det helt uten videre liksom. Og det er kun meg hun gjør det på (og det er jeg som ville ha hund, det er jeg som syns hund er artig og interessant, og det er jeg som trener og går tur og aktiviserer og miljøtrener henne - derfor blir det jo ekstra irriterende når det er meg hun er sånn mot). Det er derfor foreldrene mine og søstera mi ikke følger rådene. Jeg tror egentlig ikke de gjør det bevisst, de tenker bare ikke over det. Hvorfor skal de endre deres måte å oppføre seg på når Tinka ikke oppfører seg sånn mot dem som hun gjør mot meg liksom.

Hun har alltid vært sånn i periodene før og under løpetid, dog i litt mindre grad. Også da har hun vært sånn stort sett kun mot meg. Da hun begynte på igjen sist gang nå, så var det omtrent en måned siden hun var ferdig med løpetid. Det stemmer altså med det Turid Buvik mente grunnen til at hun gjør det er. Om det faktisk stemmer, så vil Tinka mest sannsynlig roe seg ned igjen helt naturlig om ikke så alt for lenge. Da blir det jo ikke helt lett å vite om det er pga treningen eller fordi hormonproduksjonen er mindre. Hvis hun blir bedre nå, men verre før neste løpetid igjen, blir det sterilisering. Jeg orker bare ikke seks-åtte måneder i året med en hund som det Tinka er nå.

Jeg har prøvd hele skalaen for å få henne til å slutte, for å si det kort og enkelt og greit. Alt annet enn ignorering og time-out, og forsåvidt avledning, gjør henne bare verre.

Håper ting blir bedre, og at familien min forstår viktigheten av at alle fire gjør det samme. Men det er ikke helt lett når jeg er forvirra og ikke får det til sjøl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott dere gikk til en spesialist! :lol: Jeg ønsker hele familien din, og ikke minst Tinka masse lykke til!! Dere får stå sammen for deres kjære hund, og jeg håper du får dine foreldre til å forstå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

du har ikke prøvd og ta tak i nakke skinnet hennes og si tydelig "NEI" når henne gjør dette da?

jeg ville nok gjort noe i den duren.. men nakkeskinnet er ikke noe bra sted å ta tak i. Ikke like effektivt syns jeg. Men Tinka er klikkerhund, så det går nok ikke...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke stress nødvendigvis et autoritetsproblem. Hunden har en sammensatt problemstilling, man er i tillegg en familie med mange medlemmer som alle har forskjellig syn på saken og som "liten jente" har man ikke mye å stille opp med i forhold til foreldre (har selv fått ødelagt og måttet gi fra meg en hund pga foreldre som ikke ville lytte)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

noe må jo gjøres med dette , hadde hunden min gjort slik så hadde jeg tatt tak i den og vist hvor alvorlig det egentlig er !

hundene mine vet heldigvis hvem som er sjefen i huset så jeg slipper slikt

helt enig med deg.... Jeg ville gjort akkurat det samme. men det er jo dyremisshandling i klikkertreningens verden, så det er ikke noe alternativ for Tinka...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER noe med det at hunder er flokkdyr og opportunister - de griper de mulighetene de kan, bare fordi de er "skapt sånn". Og hun velger tydeligvis ut deg til å småplage litt :-(

Hun er ikke slem, men hun tar det ut et sted - som du selv sa Turid Buvik sa. Men så Buvik noe på deg OG hunden sammen, om du har rette kontrollen over den, om den virkelig lytter til deg, og er LYDIG mot deg? Har du et godt nei, så skal du altså kunne bruke det i disse situasjonene - dette er rett og slett fy-adferd.

En annen hund ville antagelig stoppet slik adferd mot seg, det gjør iallfall eldstehunden min når den yngre herjer - enten det er med meg eller andre.

Kort sagt synes jeg egentlig det høres ut som hunden din er ulydig mot deg - greit at den prøver å ta ut "noe" på deg, men samtidig bør det kunne gå an å trene lydighet, trene inn et NEI! som virkelig virker. Det kan trenes inn positivt, det også - men det krever kanskje litt hjelp.

For hvis hunden oppfører seg helt greit mot alle andre i familien, som trener MINDRE med henne enn deg, så kan det kanskje være like greit - kanskje enklere? - å ta tak i dét, heller enn å prøve å forandre de andre tre familiemedlemmenes adferd i HÅP om at det skal føre til at hunden endrer adferden overfor deg...

Har hørt mange sånne historier før, og det har gjerne vært fordi en i familien ikke hadde kontroll. Kjente en familie, der hunden uten unntak "plaget" moren - den dro henne rundt i slåbroken når hun stod opp om morgenen, husker jeg de fortalte - og dette var en dame på 185 cm!

Hun fikk den aldri til å stoppe... Mannen derimot, som var enda høyere og politimann, han trente aldri hunden ELLER "tok" den - likevel var den utrolig lydhør overfor ham, den "dyrket" ham fordi han var stor, trygg og selvsikker og uinteressert. Mens den "snille konen" som gav hunden mat og gikk tur, hun hadde egentlig mindre kontroll... hunden syntes det var liten vits i å høre på henne når det virkelig gjaldt. Ikke alltid rettferdig, men verdt å fokusere på?

Lydighet, lydighet, lydighet. Inklusive å ha en neikommando/stoppkommando som VIRKELIG virker, og ikke bare når hunden har lyst. Glem grunnen, glem løpetider/stress/alt det der - og ta tak i årsaken, med hjelp fra instruktør eller lignende. Selv såkalte "klikkerhunder" MÅ og SKAL høre i situasjoner som er så viktige som dette. Tren det inn som du vil - klikk det inn eller hva, men det må "sitte" også i situasjoner der hunden er motivert, uansett årsak, til å gjøre noe helt annet og "morsommere"!

Noe annet er, i mine øyne, misforstått. Det er jo heller ikke noe bra for hunden at dette foregår; det er usikre hunder som gjør slikt. Den merker nok at du blir oppgitt, og nå er du så lei at du har lyst til å gi den bort. Sånt er trist for hunden også. Bedre å gjøre noe som virker :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

så gjør som klikker treningen tilsier og prøv og vær mere seriøs angående dette ' date=' det er et liv ikke et leketøy som man kan leke med! enten så tar du vare på bikkja di og legger in 100% i det ellers så finner du noen som kan ! ;)[/quote']

riktig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Suverent innlegg fra akela, jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Dette er et råd jeg ville lyttet til hvis jeg selv var i den situasjonen.

Jeg tror faktisk at du må ta tak i dette på egenhånd wesminster. Fordi det virker ikke som at familien din er videre engasjert i hund og trening, og til og med etter å ha betalt i dyre dommer for atferdspesialist så fortsetter dem i de gamle spora og girer henne opp. Det er du som har et problem med denne hunden, og jeg tror du er den eneste som kan endre atferden hennes. Du er en kjempeflink jente som står på, det har du gjort lenge. Ikke gi henne opp nå! Bestem deg for at dette skal du komme igjennom, og utnytt de metodene som fungerer for at hun skal roe seg. Blås i hva metoden heter, eller om det går på tvers av hva du er vant til. Dette er en hund som ikke har det noe som helst bedre enn deg, og dere fortjener begge to et hundehold som dere kan trives med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Suverent innlegg fra akela, jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Dette er et råd jeg ville lyttet til hvis jeg selv var i den situasjonen.

Jeg tror faktisk at du må ta tak i dette på egenhånd wesminster. Fordi det virker ikke som at familien din er videre engasjert i hund og trening, og til og med etter å ha betalt i dyre dommer for atferdspesialist så fortsetter dem i de gamle spora og girer henne opp. Det er du som har et problem med denne hunden, og jeg tror du er den eneste som kan endre atferden hennes. Du er en kjempeflink jente som står på, det har du gjort lenge. Ikke gi henne opp nå! Bestem deg for at dette skal du komme igjennom, og utnytt de metodene som fungerer for at hun skal roe seg. Blås i hva metoden heter, eller om det går på tvers av hva du er vant til. Dette er en hund som ikke har det noe som helst bedre enn deg, og dere fortjener begge to et hundehold som dere kan trives med.

Så riktig Charlotte ;) Er så enig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...