Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei!

Vi har en 9 år gammel Flat-coated Retriever (tispe) som har fått kreftdiagnosen. Kreften er lokalisert rett inntil urinlederen i bukhulen og er på størrelse med en tomat. Det ble tatt røntgenbilder og ultralyd bilder av henne for ca. 1.5 år siden hvor det ble påvist store mengder spondylose (forkalkning) på ryggrad, ribben og halen. Svulsten er ikke synlig på disse bildene for 1.5 år siden, og vi antar derfor at den har vokst seg stor på relativt kort tid.

Dyrlegen anbefalte kortison som en "livsforlengende" medisin da det ikke er mulig å operere svulsten bort. Hun får 20mg kortison, noe som også forårsaker bivirkninger (økt tørste, sult, pesing, oppblåst mage, osv) som gjør smertebildet vanskelig å tolke (skille mellom bivirkninger og eventuell smerte fra kreften).

Vi finner lite informasjon på nettet om akkurat denne typen kreft og lurer derfor på om det er noen her ute som har erfaringer med samme krefttype, og som kan gi oss noen råd eller dele noen erfaringer med oss?

Benedicte

post-13044-0-75195400-1393757431_thumb.j

Skrevet

Uff, kreft er virkelig det verste. :( ikke for å være kynisk, men jeg ville latt den slippe når det er kommet så langt, og den får så mange bivirkninger av kortisonen. Det er ikke slemt eller egoistisk av deg å la den slippe heller, og veten vil nok forstå deg veldig godt (mener at de tenker ikke at man skal prøve og prøve, når man ser at det ikke går). Klem!

Skrevet

Jeg har ikke erfaring med denne typen. Men hvorfor holder dere liv i denne hunden ? Ikke for å være slem at jeg spør...

... fordi vi ikke opplever at hun er så plaget av kreften enda. Hun er en sprek og godt trent hund, og elsker å være med på tur. Hun spiser bra og har normal avføring. Den eneste forskjellen fra før og etter kreftdiagnosen er at hun grynter (ikke ynking og piping) og virker mer kontaktsøkende. Spondylosen er hun svært lite preget av og går ikke på noe smertestillende i den forbindelse. Vi har også trappet ned på kortisonen til 10 mg for å se om bivirkningene roer seg.

Nå er det fire uker siden hun fikk kreftdiagnosen. Tråden ovenfor er skrevet fordi vi er usikker på hvilken utvikling vi kan forvente i forhold til vekst og spredning av svulsten og deling av erfaringer.

  • Like 1
Skrevet

Uff, kreft er virkelig det verste. :( ikke for å være kynisk, men jeg ville latt den slippe når det er kommet så langt, og den får så mange bivirkninger av kortisonen. Det er ikke slemt eller egoistisk av deg å la den slippe heller, og veten vil nok forstå deg veldig godt (mener at de tenker ikke at man skal prøve og prøve, når man ser at det ikke går). Klem!

Se kommentaren over. Det handler ikke om egoisme, vi hadde selvfølgelig latt hunden få slippe hvis vi opplevde at hun ikke har det noe godt :)

Skrevet

Veldig synd å høre at hunden dere har kreft Ts :(

Du som er hundens eier er den eneste som kan avgjøre om hunden har det godt eller ikke. Og hvis du mener at hunden din ikke har smerter enda så forstår jeg veldig godt at dere vil nyte den siste tiden dere har igjen sammen :) Hver dag er verdifull!

Beklager at jeg ikke får svart deg på ditt spørsmål.

Ønsker deg lykke til, nyt hver dag sammen!

Guest lijenta
Skrevet

Altid trist når ting går mot slutten og hva er slutten når ser ejg at det er nok? En har mange forvirrede spørsmål. Hvordan ser en for eks smerter, Det er ikke altid like lett men økt klenging kan være e tegn som gjør at hunden ikke føler seg vell. Økt sult kan bli forferdelig for hunden. HVis den økte tørsten gjør at hunden ikke kan holde seg så er det et tegn på å måtte slippe. Det finnes også flere teng men det er du som kjenner din hund og du må se på tegnene og legge sammen og finne ut av når du skal ta den tunge turen. Vi kan desverre ikke spå i framtiden.

Skrevet

Veldig synd å høre at hunden dere har kreft Ts :(

Du som er hundens eier er den eneste som kan avgjøre om hunden har det godt eller ikke. Og hvis du mener at hunden din ikke har smerter enda så forstår jeg veldig godt at dere vil nyte den siste tiden dere har igjen sammen :) Hver dag er verdifull!

Beklager at jeg ikke får svart deg på ditt spørsmål.

Ønsker deg lykke til, nyt hver dag sammen!

Tusen takk! :)

  • Like 1
Skrevet

Det skal være en sammenheng mellom karbohydrater i kosten og kreft:

http://www.dagensmedisin.no/debatt/kreft-sukker-og-dokumentasjon/

Om kreftceller lever av sukker (karboydrater) kan man kanskje reversere sykdommen ved å gi fôr uten karbohydrater, ketogen kost?

Om dette gjelder dyr også?

Interessant! Takk for svar! Dette tar vi med oss :)

Skrevet

Altid trist når ting går mot slutten og hva er slutten når ser ejg at det er nok? En har mange forvirrede spørsmål. Hvordan ser en for eks smerter, Det er ikke altid like lett men økt klenging kan være e tegn som gjør at hunden ikke føler seg vell. Økt sult kan bli forferdelig for hunden. HVis den økte tørsten gjør at hunden ikke kan holde seg så er det et tegn på å måtte slippe. Det finnes også flere teng men det er du som kjenner din hund og du må se på tegnene og legge sammen og finne ut av når du skal ta den tunge turen. Vi kan desverre ikke spå i framtiden.

Hun har ikke problemer med å holde seg og drikker ikke så mye at hun må på do hele tiden, så foreløpig går det bra! Vi har også gått ned på doseringa iforhold til kortisonen og det ser ut som det hjelper på bivirkningene. Spå i framtiden er det nok de færreste som kan, så vi tar en dag av gangen! :)

Skrevet

Min gamle hund hadde kreft på nesten samme sted; den satt rett under urinblæreveggen (var festet i blæren). Hunden ble syk på kort tid med oppsvulmet buk og drakk som en hest og måtte ut og tisse hvert kvarter samt at hun ikke klarte å holde på vannet og tisset inne. Hun var 6 år gammel når hun ble syk. Vi tenkte det var diabetes først men blod- og urinprøvene var negative. Deretter ble det tatt røntgen av buken og en 15 cm stor tumor ble oppdaget.

De fjernet den - dvs. alt fikk de ikke vekk siden den var festet i urinblæren. Men det meste av den i alle fall. Og så tok de en biopsi for å se hvor aggressiv kreften var. Det var en laaaaang uke å vente på svar!

Vi fikk vite at dette var en langsomtvoksende tumor og at vi bare skulle se ting an og komme på kontroll igjen etter et års tid. Det gjorde vi og det var ingen tegn til at det var økt på.

Hunden fikk 6 gode år til å leve - dødsårsaken var et hjerneslag da hun var nesten 12 år gammel.

Vår kreftform er kanskje ikke helt lik deres hunds, men så lenge hunden har det bra uten plager og hun er i godt humør, spiser og er uten smerter så ville jeg bare levd livet som vanlig.

Skrevet

Vår første familiehund fikk kreft, og måtte avlives halvannet år etterpå. Det startet med at han fikk fjernet en testikkel fordi vi fant en kul der, men den kulen var godartet. Senere begynte han å klø seg mer og mer, og ca et år etter at testikkelen ble fjernet ble det tatt MR. Der fant de svulster i prostata, lever, milt, og litt over alt egentlig. Han fikk noe medisin, men husker ikke helt hva. Han var i fin form, og orket fortsatt å være med på alt helt til siste slutt. Det gikk litt saktere selvsagt, men han ville alltid være med. Siste dagen hans så vi at han var sliten og besluttet derfor å avlive han med en gang. Han hadde, så vidt vi kunne se, et fint liv selv om han hadde kreft. Han ble avlivet 12,5 år gammel.

  • Like 1
Skrevet

Min gamle hund hadde kreft på nesten samme sted; den satt rett under urinblæreveggen (var festet i blæren). Hunden ble syk på kort tid med oppsvulmet buk og drakk som en hest og måtte ut og tisse hvert kvarter samt at hun ikke klarte å holde på vannet og tisset inne. Hun var 6 år gammel når hun ble syk. Vi tenkte det var diabetes først men blod- og urinprøvene var negative. Deretter ble det tatt røntgen av buken og en 15 cm stor tumor ble oppdaget.

De fjernet den - dvs. alt fikk de ikke vekk siden den var festet i urinblæren. Men det meste av den i alle fall. Og så tok de en biopsi for å se hvor aggressiv kreften var. Det var en laaaaang uke å vente på svar!

Vi fikk vite at dette var en langsomtvoksende tumor og at vi bare skulle se ting an og komme på kontroll igjen etter et års tid. Det gjorde vi og det var ingen tegn til at det var økt på.

Hunden fikk 6 gode år til å leve - dødsårsaken var et hjerneslag da hun var nesten 12 år gammel.

Vår kreftform er kanskje ikke helt lik deres hunds, men så lenge hunden har det bra uten plager og hun er i godt humør, spiser og er uten smerter så ville jeg bare levd livet som vanlig.

Takk for at du deler din erfaring! Svulsten til vår hund kan ikke fjernes på grunn av en ugunstige plasseringen (ifølge veterinæren), godt å høre at hunden din fikk et så langt liv å leve! Vi får ta en etterkontroll om en liten stund og se om det er store/små forandringer i svulsten og håpe på det beste:)

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...