Evnen til å takle motgang

[Nirm]

Vi snakket litt om løst og fast i natt. Og kom blant annet inn på litt med intelligens og sosial intelligens. Men det ble også nevnt at man kunne se på evnen til å takle motgang som en slags intelligens også.

Så da tenkte jeg litt igjen da. Hva er det som gjør at noen klapper sammen av motgang, mens andre kan oppleve flere år i et rent helv**** og likevel ha et enormt positivt syn på livet og framtid? Og en forholdsvis identisk negativ opplevelse kan satt litt på spissen føre noen i uføre mens andre rister det av seg?

Så hvorfor takler vi motgang så enormt forskjellig?

[Mud]

Jeg tror det er litt medfødt, helt ærlig.

I tillegg er det veldig individuelt hva man synes er vanskelig. Noen knekker helt av et samlivsbrudd, andre synes det er verre å miste jobben.

[Hermes]

Hvor snakket dere om dette?

Om det er en slags intelligens, tja, i hvert fall en form for klokskap? En side ved ens karakter?

Det er vanskelig å si hvorfor vi er så forskjellige, også på dette punktet. Jeg tror oppvekst kan ha mye å si. Ikke å oppleve motgang som barn, for det skal vel barn helst ikke oppleve så mye av, men å oppleve utfordringer, å oppleve at noe er tungt (f.eks. rent fysisk), og likevel mestre, tror jeg er viktig, og ha mange små mestringsopplevelser. Noe er nok rett og slett bare medfødt også, men det er vanskelig å skille mellom arv og det miljøet (sine foreldre) man vokser opp i, når det gjelder slikt.

[yurij]

Vi er jo helt forskjellig skrudd sammen mentalt. Noen er lettstresset,andre laidback. Noen er svake,andre er sterke mentalt. Tror de som opplever en depresjon feks er genetisk disponert...

[Alvira]

Sånn faglig kalles vel dette for "hardiness" mener jeg, og anses som et personlighetstrekk eller en egenskap som utvikler seg som et resultat av kombinasjonen gener og miljø (surprise!). Man har jo "Løvetannbarn" som er barn som vokser opp under ekstreme forhold og likevel klarer seg veldig bra, også har man "Orchidebarn" som klarer seg fint under optimale forhold, men som "knekker" under dårlige forhold. Dette illustrerer ganske fint samspillet mellom gener og miljø, og hvordan dette påvirker et individs grad av "hardiness" .

Marjan er inne på noe veldig viktig, det å oppleve utfordringer og mestring, vil nok føre til at man er bedre rustet til å takle motgang. Mye annet som spiller inn også selvfølgelig, feks indre og ytre kontrollplassering, dvs om man har en oppfatning om man selv kan kontrollere utfall eller ikke. En person som mener at h*n selv kan kontrollere utfall i gitte situasjoner, vil i større grad takle motgang enn en som ikke gjør det.

I tillegg til dette så er det videre en haug med andre personlighetstrekk, erfaringer og gener som påvirker evnen til å takle motgang

[Alvira]

Vi er jo helt forskjellig skrudd sammen mentalt. Noen er lettstresset,andre laidback. Noen er svake,andre er sterke mentalt. Tror de som opplever en depresjon feks er genetisk disponert...

Ja, man antar at mange som utvikler depresjon, særlig alvorlig, har en genetisk sårbarhet for dette. Men depresjon er også en normal sorgreaksjon, som alle kan utvikle

[Djervekvinnen]

Det har mye med sterk psyke å gjøre. Noen har det bedre enn andre. akkurat som på hunder Det er nok mye arv og gener og noe av det kan også være "opplæring". Føler at jeg selv har ganske god psyke, men pga lite følelser i min familie (altså man snakket aldri om det og var aldri åpen om ting) så kjenner jeg dette svært vanskelig selv som voksen. Man har aldri lært det.

Det samme med lite "miljøtrening og sosialisering" som barn (jeg bruker begrepene siden vi er så godt kjent med det her på forumet hehe), det er noe jeg har lite erfaring med så det kan jeg fortsatt syns er litt skummelt. (være selvstendig er en viktig del, var jo aldri alene som barn og vi reiste aldri langt noen steder)

[Teserere]

Det har kommet ut en del forskning om dette med at de har funnet ut at gener kan skru seg av og på, og dermed kan man faktisk snu ganske mye som en før trodde man var "født inn i". Så også en dokumentar hvor de kunne bevise om man var genetisk optimist eller pessimist, og at pessimister ved trening kunne bli beviselig mer optimistiske. Dette er et kjempeinteressant tema som jeg mener toucher innpå nettopp dette TS tar opp. Man kan gjøre så ufattelig mye med tanker! Jeg skal prøve å finne litt linker senere idag.

[Gjest]

Robusthet. Som dels er genetisk, og dels er noe vi får med oss i større eller mindre grad gjennom de erfaringer vi gjør oss i løpet av oppvekst og tidlig voksen alder. Tankesett kan nok bidra noe.
Mestrings-følelse - er viktige erfaringer å gjøre seg ift dette, og derfor er trenden med å pakke barn inni bomull ikke helt bra…. Det er viktig å erfare at man mestrer å "klatre i trær" og at man fint overlever at man "fallt ned" en gang også.

[ida]

Hva er sterk psyke? Er en som tør å kjenne på vonde følelser sterk? Er en som skjelden viser følelser sterk? Er en som manipulerer og "tråkker" på andre sterk? Er en som alltid har en skulder å gråte på og de riktige trøsteordene, men som skjelden eller aldri deler sitt eget liv med deg sterk?

Det ligger også mange forsterkere og lurer i leie ting som hender en opp i gjennom livet. Ved å stadig søke trøst, forståelse, klapp og kos, oppnår man jo en masse sosiale goder, selv om andre som har opplevd tilsvarende traumer, eller hva det nå er, har gått videre for lengst. På den andre siden kan man jo virkelig få det varig vanskelig om man ikke deler det som er vanskelig med andre, men lar vonde tanker surre rundt i hodet uten å få dem bearbeidet.

Nei, jeg kjenner at dette er veldig vanskelig å svare på og overlater fasiten til de med master i sånt

[turbogutten]

For min egen del har det mye med hvilke erfaringer jeg har med ting og mye med selvfølelse.

Jeg kan knekke totalt sammen av en liten ting jeg føler jeg ikke klarer, det trenger ikke være mer enn at jeg føler jeg ikke får parkert bra nok. Det har noe med forventinger til meg selv og hva jeg tror andre forventer av meg.

Når det kommer til kreft derimot synes folk jeg har ett "tullete" positivt syn på det. Men det mye kreft i familien hvor de aller fleste har overlevd og å ha fulgt to sterke foreldre igjennom deres kreft, så var det ikke like skummelt den dagen jeg måtte inn og opereres.

Hadde jeg aldri kjent noen som hadde kreft før dette så hadde jeg nok syntes det var mye verre

Legen synes faktisk det er veldig rart. At jeg er så mentalt svak på enkelte ting, mens jeg er veldig sterk der de fleste er svake.

Jeg tenker at det har mye med tankegangen å gjøre. Jeg vet at f.eks parkering har med trening å gjøre, og det vet også de rundt meg. Sykdom derimot kan jeg ikke noe for, og dermed vet jeg at folk ikke "kan" tenke stygt om meg.

[Hermes]

Hva er sterk psyke? Er en som tør å kjenne på vonde følelser sterk? Er en som skjelden viser følelser sterk?

Enig i at det er diffust dette. Dessuten, dette med følelser er jo også noe kulturelt. Nordmenn viste mye mer følelser for 100 år siden. Har lest historier om politikere som gråt på talerstolen på Stortinget på slutten av 1800-tallet—den slags ser du ikke i dag

Sterk psyke tror jeg også er noe som kan "trenes" opp. Igjen, jeg tror det er mye læring her, særlig de første årene. Vi er genetisk disponert, og vi har ikke selv valgt våre foreldre og vårt oppvekstmiljø, men det er ikke gitt fra fødselen av.

[Tabris]

Har en interessant bok jeg har begynt på - "A Nation of Wimps" - hvor en amerikansk psykolog skriver om et økende problem. Tenåringer som ikke lenger takler normal motgang og f.eks utvikler depresjon av en dårlig karakter fordi foreldrene har ordnet alt for dem og dermed aldri lært dem å takle motgang. Curling-foreldre på godt norsk.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

[Hermes]

Har en interessant bok jeg har begynt på - "A Nation of Wimps" - hvor en amerikansk psykolog skriver om et økende problem. Tenåringer som ikke lenger takler normal motgang og f.eks utvikler depresjon av en dårlig karakter fordi foreldrene har ordnet alt for dem og dermed aldri lært dem å takle motgang. Curling-foreldre på godt norsk.

Les den parallelt med Richard Louv sin bok Last Child in the Woods og jeg tror vi har deler av grunnen til dette: stillesittende barn og ungdom som ikke får mental og fysisk utfoldelse gjennom oppveksten.

Men det er mulig jeg har litt enkle løsninger (ta deg en tur i skauen!) på komplekse problemer

[Mirai]

Vi har om motorisk utvikling hos barn på skolen, og "lek". Så en reportasje og har også hatt forelesning hvor det ble tatt opp at barn TRENGER å få leke med risiko (eks. klatre i trær, klatre opp på steiner, skli litt rundt etc) for å erfare motgang og det å mislykkes, nettopp fordi det er viktige erfaringer til senere i livet - møte motgang, takle det og gå videre. Utebarnehager f. eks har mer av dette hvor barna får utforske, klatre, henge og slenge osv. Voksne har ofte en tendens til å stanse leken og utforskingen fordi VI blir for nervøse av å se på/overbeskyttende.

Og nei, jeg mener ikke at man lar barna klatre på taket med risiko for å dø, før noen kommer og vrir på det .

[ipadda]

Jeg tror mye av dette er miljø påvirket. Hvertfall er det det for min del. Jeg har alltid hatt mye positivitet omringet meg hjemme, men slitt endel med mobbing osv på skolen/fritiden. For min del handler det hele om meg selv - faktisk, jeg tåler motgang dårligere fordi jeg sliter med å tro på meg selv. Jeg fikk så mye negative tilbakemeldinger fra skole/med-elever at jeg til slutt trodde jeg var uverdig min eksistens. Jeg så ikke på meg selv som god nok til å få til noe, å når jeg da feilet så raste verden min sammen, fordi jeg ikke engang "dugte" til det lille enkle jeg bega meg ut på. Så i bunn å grunn så har dette handlet om å "finne meg selv", å finne troen på meg selv igjen, prøve, feile å ha oppbakking i folk rundt meg, som kan fortelle meg at det er LOV å gjøre feil, det er menneskelig - uten at det betyr at jeg er ett udugelig menneske. Det som er dritt med slike ting, er at det tar så innmari lang tid å få fikser på "feilen" når den første har oppstått, litt som med hund faktisk, det krever av deg hele tiden, og det krever av de rundt deg. Også har vi dette med aksept bland medmennesker da.... Det er jo ett kapittel for seg selv i grunn.

[mokken]

Jeg tror det er en "pakke" sammensatt av arv og miljø.

Noen ting ville jeg garantert taklet anderledes dersom jeg ikke hadde hatt med meg visse erfaringer, eller bagasje om du vil.

Så jeg tror arv ligger i bunn, også blir erfaringer toppingen på kaken.

Og ja som allerede nevnt i tråden, så tror jeg også at man vokser på å møte litt motgang og utfordringer i oppveksten.

[Djervekvinnen]

Man har jo løvetannbarna, som selv i et elendig oppveks miljø, klarer å bli sterke mennesker. De må helt klart ha noe i genene.

[Hanna]

Evnen til å takle motstand er i stor grad medfødt (>70%!), i følge dette studiet sin sammenligner 204 eneggede og toeggede tvillinger, og effekten er enda høyere for gutter.

I stor grad født sånn

"Vår evne til å klare oss gjennom livets opp- og nedturer er i svært stor grad genetisk betinget. Over 70 prosent av de effektene som fører til forskjeller i vår motstandsdyktighet skyldes arv. Faktisk er prosenten 70 for jenter og så høy som 77 for gutter"

"Familiemiljøet du vokser opp i har ingen effekt på variasjonen i evne til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. Individuelle miljøfaktorer – hendelser som er unike for den enkelte – står for 23 til 30 prosent av påvirkningen for henholdsvis gutter og jenter."

[Malamuten]

Vi snakket litt om løst og fast i natt. Og kom blant annet inn på litt med intelligens og sosial intelligens. Men det ble også nevnt at man kunne se på evnen til å takle motgang som en slags intelligens også.

Så da tenkte jeg litt igjen da. Hva er det som gjør at noen klapper sammen av motgang, mens andre kan oppleve flere år i et rent helv**** og likevel ha et enormt positivt syn på livet og framtid? Og en forholdsvis identisk negativ opplevelse kan satt litt på spissen føre noen i uføre mens andre rister det av seg?

Så hvorfor takler vi motgang så enormt forskjellig?

Her er det jo ekstremt mye som spiller inn, tankesett (positivt/negativt), hvordan man har det (mer overskudd=bedre evne til og takle motgang), hvor mye følelser som legges i ting og ikke minst tidligere erfaringer og miljøpåvirkning(denne sklir vell litt inn i flere av de andre).

At man reagerer forskjellig på like ting, dvs noen bryter sammen av feks et samlivsbrudd, mens andre omtrent jubler når det er over, kommer jo an på hvor mye følelser som er lagt i, hva som har skjedd underveis etc etc. Et brudd er jo ikke likt for alle, på samme måte som at alle brudd ikke har vært det samme for meg, nettopp fordi jeg har brutt med forskjellige mennesker, som har gitt våre forhold helt forskjellige forutsetninger og følelser, noen har vært harde andre har vært litt mer nøytrale (gøy er det jo aldri, men).

Hva påvirker, arv påvirker, miljø påvirker, fysisk kondisjon påvirker, mental helse påvirker, og ikke minst påvirker man selv. Selv den mest inngrodde negative tenker kan endre mye ved og jobbe med tankesett og håndtering av vanskelige ting. Det vil ikke være enkelt eller gjort over natten, men det er mulig og påvirke. Arv vil ha noe og si, noen er jo nærvevrak fra start til slutt, men jeg tror at i de fleste tilfeller så har miljø (og egen innstilling deretter) mye og si.

[Aslan]

Sånn faglig kalles vel dette for "hardiness" mener jeg, og anses som et personlighetstrekk eller en egenskap som utvikler seg som et resultat av kombinasjonen gener og miljø (surprise!). Man har jo "Løvetannbarn" som er barn som vokser opp under ekstreme forhold og likevel klarer seg veldig bra, også har man "Orchidebarn" som klarer seg fint under optimale forhold, men som "knekker" under dårlige forhold. Dette illustrerer ganske fint samspillet mellom gener og miljø, og hvordan dette påvirker et individs grad av "hardiness" .

Marjan er inne på noe veldig viktig, det å oppleve utfordringer og mestring, vil nok føre til at man er bedre rustet til å takle motgang. Mye annet som spiller inn også selvfølgelig, feks indre og ytre kontrollplassering, dvs om man har en oppfatning om man selv kan kontrollere utfall eller ikke. En person som mener at h*n selv kan kontrollere utfall i gitte situasjoner, vil i større grad takle motgang enn en som ikke gjør det.

I tillegg til dette så er det videre en haug med andre personlighetstrekk, erfaringer og gener som påvirker evnen til å takle motgang

Resiliens brukes også mye om dette.

Rekker ikke skrive så mye om det, men både utifra fagstoff jeg har lest og egne erfaringer er det en herlig suppe av arv og miljø. Sånn enkelt sagt.

[Arkan]

I morgen er jeg alltid en løve, veldig god bok hvordan takle livet med alvorlig sykdom.

[mokken]

I morgen er jeg alltid en løve, veldig god bok hvordan takle livet med alvorlig sykdom.

Takk for tips, den skal jeg kjøpe til en jeg er glad i!

[Nirm]

Takk for mange fine svar. Var ikke klar over at det er såpass stor arvelighet på det! Menneskelig psyke er virkelig ikke mitt fagfelt overhode, annet enn at jeg kan en del om konflikthåndtering (men det går med på å roe eller eskalere situasjoner, mer enn hvordan man takler det i ettertid...).

Det er første gangen jeg har hørt noen forklare det på den måten som en slags intelligens, og jeg synes virkelig ikke det var en feil måte å si det på heller. For noen har jo rett og slett bedre "teknikker" (i mangelen på et bedre ord) til å takle å gå på tryne om og om igjen, og likevel reise seg opp og smile til livet. Mens andre trenger årelang terapi for ting som for andre vil virke som helt uforståelig at man overhode ramler såpass sammen av. Alt vil jo selvfølgelig være subjektive opplevelser, og det vil jo alltid være erfaringer bak der som gjør at man ikke vet hvorfor en person reagerer slik eller sånn.

Men kan man "tenke seg" verre eller bedre i en gitt situasjon etter hvordan man fokuserer på ting, slik at man egentlig kan "trene" seg til å takle ting bedre eller verre? At jo mer man kretser om det negative rundt en episode og hendelse, jo verre forestiller man at den egentlig var og jo mer belastende blir den psykisk og at man nærmest eskalerer den selv i sin egen tankegang og ender med å takle dette mye dårligere enn "nødvendig"? (om noen skjønte det sammensuriet....). Og det motsatte i positiv retning. Og er dette måter man kan egentlig få hjelp til si av en psykolog eller psykiater, slik at neste gang man er oppe i noe dritt så takler man det rett og slett det bedre, og har fått bedre teknikker?

Dumme spørsmål, men man må få kunne spørre det også. For dette er så langt utenfor mitt fagfelt som overhode mulig rett og slett...

[Lola Pagola]

Man har jo løvetannbarna, som selv i et elendig oppveks miljø, klarer å bli sterke mennesker. De må helt klart ha noe i genene.

Man bruker egentlig ikke løvetannbarn så mye lengre. Men resiliens (selv om det er noe litt annet, men mye av det samme, bare mer nyansert). Dette retter seg mot barn som har levd eller lever under vanskelige forhold i hjemmet, men som utvikler seg normalt psykisk, til tross for en vanskelig oppvekstsituasjon. Tidligere brukte man begrepet løvetannbarn om de som tilsynelatende klarte seg fint under vanskelige forhold, slik som løvetannen som kan blomstre nesten hvor enn det skal være. Men etter hvert kunne man likevel se at de lider under dette i voksen alder, og en stor del blir uføretrygdet, sliter med angst, depresjoner, lav selvfølelse og lavere grad av livskvalitet (mye fordi man bare gikk ut i fra at det gikk bra med dem).

Resiliente barn har hatt beskyttelsesfaktorer som har hjulpet dem til å takle et ellers vanskelig liv, dette kan være alt fra en omsorgsfull lærer som har sett barnet, til et eldre søsken. For noen er dette nok, men for andre er det ikke det. Det er et stort og spennende tema som det er forsket mye på. Man kan vel si det slik at det er en god blanding indre og ytre beskyttelsesfaktorer.

Det som skjer i barndommen og de verdiene, handlingene og holdningene foreldrene formidler til barna sine gir grunnlag for indre arbeidsmodeller som i mer eller mindre grad vil følge barnet resten av livet, og er med på å gjøre oss til dem vi er. Mønster kan selvsagt brytes, og vi utvikler oss hele livet, men barndommen er utrolig viktig og legger grunnlaget, mye ubevisst, på hvordan vi blant annet takler motgang.