Gå til innhold
Hundesonen.no

Samme navn på flere hunder? Oppkalling?


bikkjene
 Share

Recommended Posts

Vet av noen som ser ut (ser ut fordi jeg kjenner dem ikke personlig) til å rullere på ett knippe hannhund navn som begynner på Z.

For meg vil det aldri bli en ny Zippo, som var barndoms hunden min. Hvis jeg får en ny Zippo, han lever og så går bort, kan man jo aldri fortelle om noen av dem uten litt forvirring? Hvordan løser man å holde styr på forskjellige hunder som har hatt like navn?

Jeg kan ikke bruke andre navn jeg har brukt tidligere heller, selv ikke hamster navnene mine :P Jeg føler at de mister identiteten sin og er ikke så unike individ lengre om jeg skulle bruke ett navn flere ganger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tremenningen min har annenhver Binna og Tussi. De siste har vel hett Tussi alle sammen tror jeg. Norsk elghund grå.

Vi har ikke gjort det, men vi har hatt to Storm'er fordi de var ferdignavna når de kom :P Er mulig at jeg kanskje kan kalle opp en hund om mange år etter noen av de vi har hatt. Kommer litt an på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da morfar var liten het alle hundene Laika. Men da han fikk sine egne hadde alle forskjellige navn. Hans siste schæfer het Kero, og da jeg endelig skulle få meg en egen schæfer hadde jeg tenkt å kalle den opp etter han, men så endte jeg opp på å få meg tispe. Men jeg kunne aldri kalt opp etter noen av hundene vi selv har hatt i familien. Det finnes bare en Sting, Floyd, Zeppelin og Aska.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne nok ikke gjort det, det navnet er det individet. Jeg vurderte derimot å sende et lite nikk til min første groenendaeltispe, Dibah (feilstavet med h) som betød enormt mye for meg ved å kalle den neste svarte jenten Farah. Det vet jeg ikke om jeg gjør (har et annet navn på lur), men det ville vært en riktigere måte å gjøre det på for meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Vi hadde noen slektninger i Gudbrandsdalen som hadde harabikkjer, de het Peik og Fant annenhver gang. Sist jeg så de var jeg vel 13 år (noen år siden..) og da hadde de Peik nr 6 og Fant nr 4 tror jeg, så gudene vet hvor langt uti rekka de er nå :D

Jeg har brukt det samme hundenavnet to ganger, først på en hund jeg hadde på foravtale fordi den hadde så håpløst navn da jeg fikk henne 3 mnd gammel, men da jeg leverte den tilbake 6 mnd senere, brukte oppdretter tidligere navn i stedet. Da jeg fikk en annen hund av annen rase 10 år senere, kalte jeg valpen det samme, fordi jeg syntes navnet var så fint. Og det føltes ikke "oppbrukt".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Næh. Kanskje, kanskje jeg kunne kalt en fremtidig hund Frøken, men det måtte vært en helt annen rase enn papillon som nåværende Frøken er. Og, hun måtte VÆRT en frøken. :) Grumpy og Ympa derimot kommer ikke fremtidige hunder til å hete. Akkurat hvorfor det er sånn, at jeg potensielt kunne kalt opp etter den ene av hundene og ikke de andre aner jeg ikke :lol:

Derimot, har jeg allerede kalt opp Ympa etter hamsteren jeg hadde. Jeg var 6-7 år og hadde dilla på Zelda og trodde den ene karakteren i Zelda het Ympa (hun het egentlig Impa, så det var nesten!). Kommer helt sikkert til å bruke navn på tidligere kaniner også, som Ante, Tristan, Japsy, Blomst, Andros, Yvaine ++ :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med oppkalling er noe jeg misliker. Det å gi samme navn til en hund som dør som har betydd mye for mange, gjør ikke navnet ensbetydende lengre og like verdifullt lengre. Jeg forstår, at for mange er det viktig at neste hund har samme navn fordi noen har relasjon om at det er viktig for en selv, men for meg blir det bare feil. Ett dyr - ett navn! For mange år siden hadde min tante en blandingshund ved navn Snuska, og nå holder min bestemor på med at hun skal kalle opp sin fremtidige hund for nettopp det samme. En ting er sikkert hos meg, at jeg skal kunne si et navn f.eks. Snuska, og alle skal vite at det er den hunden jeg snakker om, ikke "hvilken hund snakker du om?" Det blir så feil!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...