"Flokk" eller bare "bo sammen"?

[Nirm]

Diskuterte dette med ei venninne for en tid tilbake siden. At noen hunder er flokk, mens andre hunder bare bor sammen under samme tak fordi vi har bestemt det slik. Noen hunder finner hverandre godt, lever flott sammen og har ufattelig stor glede av hverandre. Andre hunder lever mer eller mindre ved siden av hverandre i samme hus gjennom livet og noen igjen hater hverandre og sloss til stadig.

Hva trur dere egentlig at det kommer av? Er det kun feil sammensetting av hunder, eller har eier noe innflytelse på dette?

Hvordan har det fungert hjemme hos deg med utskiftningene på generasjoner? Og hvordan reagerer yngre hunder dersom en hund blir gammel og/eller alvorlig syk? Og hvordan har du reagert ved konflikter som er på vei til å komme?

Lever hundene dine i en flokk, eller bare sameksisterer de under samme tak fordi du har bestemt det?

[tm100021]

Jeg har to stykker som sameksisterer bare fordi de må. Det er to jevngamle tisper. Men begge de to igjen lever i flokk med alle de andre, men ikke med hverandre. MEN når hun ene hadde valper i høst, så fikk denne tispen komme bort til valpene på dag tre og tispen med valpene var totalt avslappet, resten av flokken fikk komme inn først på dag 7.

De to kjegler noe, men jeg løser det ved at de ikke får være alene sammen/får ikke terge hverandre opp. JEG bestemmer.

Når den ene tispen ble mer eller mindre revet opp tok alle sammen hensyn, det var ikke noe lek i nærheten av denne tispen og vår eldste lå foran buret hennes de første dagene hun kom hjem, med snuten inntil burdøra

[Kaja]

Kua og Ymse bor sammen fordi de "må". Jeg ser ikke på de som venner, de leker en veldig sjelden gang og kan sove sammen om begge ligger oppå meg. Utover deg sameksisterer de, de har lite med hverandre å gjøre.

Da jeg hadde Kua, Raptus, Rio og Tesh var det en flokk, de sov alltid sammen, de fuglte med på hverandre, "støttet" hverandre. Vanskelig å forklare. Det var en velfungerende flokk hjemme.
Da de fire bodde sammen tok de imot nye hunder ganske lett, og innlemmet de i flokken. Nå som jeg har to er det ikke "like enkelt" å få besøk av andre hunder. Det er mer uro.

[Maria]

For Chessea er livet med Leja innendørs bare sameksistens. Hun kan leke med minien innimellom, lar henne spise maten hennes osv. Men hun virker ikke til å bry seg nevneverdig hvis Leja ikke er her heller - jeg tror hun hadde gitt f om hun ble borte helt ærlig. Hun lever sitt liv som hun alltid har gjort. For Leja er Chessea flokk. Hun ser opp til alt Chess gjør og er veldig opptatt av henne, både inne og ute. Leja vil gjerne ligge oppå Chess, mens Chess aldri verden oppsøker nærkontakt med Leja.

Ute virker det som at de er mer flokk, og at begge to ser det slik. Chess passer på Leja, og de er veldig opptatt av hverandre.

Jeg tror det er en stor forskjell i at Chess er vokst opp og har levd som alenehund i 6,5 år før minien kom i hus. Mens minien aldri har levd som helt alenehund, og ser det som mer normalt at Chess er en del av flokken hennes.

Dette er synsing, men føles allikevel høyst reelt i heimen her. Hundene er forøvrig løse sammen når de er alene. Det har aldri vært antydning til knuffing dem i mellom, og jeg tror hierarkiet er veldig etablert her. De eldste er eldst, og den lille jyplingen er ingen trussel selv om hun prøver seg litt fra tid til annen. Da funker gamlemors "snu deg vekk og overse"-metode

[Sanne]

Våre to hunder er en fantastisk duo. Alt som skjer, skal de gjøre sammen. Om vi skal ut, så må de gjøre det sammen. Om de skal spise, så venter Shensi til Bamse begynner å spise. De kan ligge sammen, leke og er generelt veldig avhengig av hverandre!

Shensi er 4 og Bamse blir 11 i mai!

Men etter Shensi ble syk nå, så har Bamse endret litt atferd mot henne. Han har ved to anledninger glefset etter henne, og dette har aldri skjedd før. Han knurrer raskere om hun kommer i nærheten av han og man kan se at han synes det er ubehagelig å ha henne nær. Men det er fremdeles samme ritualet når vi skal ut på tur, de springer ikke til døra, men til hverandre.

Bamse og forrige lundisen vår hadde ikke i nærheten av samme kjemi. De lekte sammen, men det var omtrent det eneste. Lå aldri sammen og kunne finne på å krangle. Det er noe helt annet med Bamse og Shensi rett og slett. Og de har fungert godt fra dag en!

[ida]

Hm, tja, hva skal man si? De to som bor her nå, er nok bestevenner om hunder kan ha det. De hører definitivt sammen og deler gjerne seng og leker. Jeg tror aldri jeg har hørt noen av dem knurre til den andre, en gang. Gamletoller Solo er også en del av flokken og hennes ord er lov. De er jo bare sammen med henne om vi besøker hverandre, eller Solo bor her mens datter og svigersønn er på ferie, eller slikt. De andre vil gjerne ligge i dobbeltsengen når hun ligger der, men har lært at det er lurt å hoppe opp litt unna henne, slik at hun er helt sikker på at de ikke hopper på henne. Tja, det er vel det jeg har hørt henne si fra, egentlig. Kjedelige hunder når det kommer til flokktilhørighet. Snorre BC hører også til i flokken. Det er en hund vi har kjent bestandig og nå er han snart ti En barndomsvenn av Fibi, kan man si Jeg har aldri skilt hundene, eller puttet dem i forskjellige rom når jeg går på jobb, eller noe. Her er alle fri til å gå hvor de vil og noen ganger ligger de sammen og noen ganger hver for seg. Vet ikke helt om jeg svarte på spørsmålet ditt, egentlig. Det er jo også sånn at Tinka kan bli med Ia på fjellet en uke, eller Scilos kan være hos pappaen til Ane et par uker mens vi er på ferie, uten at de ser ut til å savne hverandre nevneverdig.

[Cavalierflat]

De to som bor her bor bare sammen. Eller jeg tror Mocca finner veldig mye trygghet i Oskar for hun er veldig veldig glad i han, så det er godt mulig hun ser på Oskar som en del av flokken sin.

Oskar har vært alenehund i ni år før Mocca kom, så det kan nok ha noe med det å gjøre.

Jeg tror aldersforskjellen og det at Oskar har vært vant til å være alene gjør at det ikke blir like naturlig for han å ha en flokk, sånn som hvis jeg f.eks hadde fått meg enda en hund når han var yngre.

Jeg lurer også litt på hvis det plutselig hadde flyttet inn to hunder til, hadde da de laget en flokk med Mocca og Oskar hadde blitt utenfor?

[MiO]

Lever hundene dine i en flokk, eller bare sameksisterer de under samme tak fordi du har bestemt det?

Mine to lever i "flokk" og de elsker hverandre så mye som to hunder kan, tror jeg De følger hverandre i ett og alt og henger sammen som erteris. De ligger også sammen på sofakanten og skuer ut gjennom det store stuevinduet (som vender mot inngangsdøren, så de ser alle som kommer og går...!) sammen. Ellers pleier de ikke å ligge sammen når de hviler. Men det er egentlig en lettelse å se, så tett som de er ellers. De finner hver sin plass, gjerne på forskjellige underlag. Hannhunden liker best gulvet eller hundesenga, mens tispen som regel velger sofaen - en stund. Etter en stund blir det varmt og da går hun også ned på gulvet.

Jeg regnet egentlig aldri med noe problemer med disse to da jeg kjøpte hund nr to, for jeg valgte en av hvert kjønn samt at det er veldig lite aggressjon ute og går i denne rasen. Oddsen for at det ville bli venner av dem var altså svært gode.

Det virker som de av en eller annen grunn selv VET hvilken rase de er og hvem som er deres like Snodig. Men de blir aldri så glade som når de treffer andre sheltier, det er spesielt stas og da krangles det ikke.

[SandyEyeCandy]

Mine er flokk og veldig nære hverandre. Det er helt rørende å se hvordan de forholdet seg til hverandre. De vasker hverandre, leker, koser og bruker kroppene til hverandre som hodestøtter. De ligger ofte i samme hundeseng og det er aldri noe krangling om noenting, verken tyggebein, kos eller plass. De har også en utprega flokkfølelse overfor andre hunder de kjenner godt fra de var små. Imouto er rask til å inkludere hunder i den "gruppa" hun føler ansvar for om noen kommer utenfra. Feks knurra hun alltid til Dany om det var Dany som oppsøkte kontakt, men om vi hadde andre hunder i hus kunne Imouto foretrekke selskap av kelpien framfor "inntrengeren". Det er også hyggelig å se at de hundene vi er mye sammen med og som de har blitt kjent med i voksen alder også er en del av gjengen, og møtes med henrykte grevlinglyder og rodeohopp.

Men mine er så tett i flokk at de alltid kommer i tospann. Det forskyver feks flokkdynamikken om de splittes for en periode, så når jeg er på tur passes de alltid sammen.

[Djervekvinnen]

Da jeg fikk Nitro sammen med Hera gikk det ikke så bra. Hun aksepterte aldri han, men det var bare 6 mnd de var sammen før hun ble avlivet. Jeg tror også det var mye pga plagene hun hadde på slutten, at hun slet på det området og ble "sur".

Så da vi fikk omplasseringshunden 2 mnd etterpå så tok Nitro imot henne bedre enn han hadde blitt tatt imot. De ble aldri Close, men Nitro er sær og spesiell på det området. De bodde sammen i 2,5 år før hun ble avlivet og da ble han alene i et par år.

Så kom Mynte og de har nå bodd sammen i 6 mnd. Jeg føler at Nitro bare deler hus, men aksepterer henne, men det er ingen flokk følelse. Tror hun er mer avhengig av han siden hun er oppvokst med han. Men de ligger ikke sammen, kjefter mye på hverandre, og lekingen er ofte mest konkurranse og bølling. VI får se med tiden om det blir bedre. Håper det.

[Stine]

Mine er flokk, de stuller og ordner med hverandre og stiller opp om det trengs. De har alltid akseptert nye valper med en gang, og eneste gangen jeg har sett "mobbe" tendenser var når Bodil var skikkelig nedfor, da skulle Tuva terge henne og være litt tøffing. Men skjedde ikke noe mer enn det, og de var like harmoniske når Bodil ble seg selv igjen

Det blir spennende å se hvordan Trym og Vigdis reagerer når Tuva kommer hjem nyoperert. Trym liker jo å dulle med jentene (og oss) når ikke alt er som det skal være. Håper Vigdis kan vise litt hensyn og, men det tror jeg egentlig. Skal nok passe på mammaen sin hu og ja, bare så det er sagt så blir Tuva skjerma i begynnelsen)

[HHH]

Vi har fem hunder, og de er utvilsomt en flokk. De har alle vokst opp her i en etablert flokk, hvor noen faller fra og andre kommer til. De er veldig forskjellige, både av rase og individ, men har allikevel "vokst" seg like på mange områder. Det er ganske interessant å se at selve strukturen og væremåten er en arv fra hunder vi har hatt for mange år siden.

Nå har vi en valp på litt over tre mnd, og han guides inn i hverdagslivet her av de eldre hundene. Ofte har vi feriehunder boende her, og de preges også av flokken og finner plassen sin enkelt.

[Snoffe]

Da jeg hadde to så bodde de bare sammen. Ingen flokk følelse i det hele tatt, men de aksepterte hverandre.

Jeg tror at flokkfølelse kommer lettere hvis man har hunder av samme rase. Som sagt så vet jeg ikke, men tror. Kan godt ha feil i den tankegangen.

[Guest Jonna]

Mine er flokk og veldig nære hverandre. Det er helt rørende å se hvordan de forholdet seg til hverandre. De vasker hverandre, leker, koser og bruker kroppene til hverandre som hodestøtter. De ligger ofte i samme hundeseng og det er aldri noe krangling om noenting, verken tyggebein, kos eller plass. De har også en utprega flokkfølelse overfor andre hunder de kjenner godt fra de var små. Imouto er rask til å inkludere hunder i den "gruppa" hun føler ansvar for om noen kommer utenfra. Feks knurra hun alltid til Dany om det var Dany som oppsøkte kontakt, men om vi hadde andre hunder i hus kunne Imouto foretrekke selskap av kelpien framfor "inntrengeren". Det er også hyggelig å se at de hundene vi er mye sammen med og som de har blitt kjent med i voksen alder også er en del av gjengen, og møtes med henrykte grevlinglyder og rodeohopp.

Men mine er så tett i flokk at de alltid kommer i tospann. Det forskyver feks flokkdynamikken om de splittes for en periode, så når jeg er på tur passes de alltid sammen.

ikke helt normalt å knurre til hunder man bor med hvergang de oppsøker kontakt?

Mine to er flokk og skal ikke så mye til før andre hunder innlemmes så lenge de har ett normalt språk.

[SandyEyeCandy]

ikke helt normalt å knurre til hunder man bor med hvergang de oppsøker kontakt?

Nei, det er nok ikke normalt for så mange.

[Anette]

Nei, det er nok ikke normalt for så mange.

Har aldri opplevd å ha noen i flokkene mine som har oppført seg slik. Har utvidet flokken opp og ned jevnt her de siste årene uten problemer med alt fra kelpier, happy corgier til aussier.

[Guest Jonna]

Nei, det er nok ikke normalt for så mange.

Hva mener du med det? Hvem er det normalt for?

[tm100021]

Har aldri opplevd å ha noen i flokkene mine som har oppført seg slik. Har utvidet flokken opp og ned jevnt her de siste årene uten problemer med alt fra kelpier, happy corgier til kelpier.

Samme er, jeg har jo forhunder og andre passhunderog lignende som er her i kortere og lengre tider, knurring hadde virkelig ikke vært akseptert fra min side inne. Det er IKKE en grei måte å "snakke til hverandre på" i mine øyne. Selv Colliene og en annen veldig slags forskjellige type hunder her hjemme ifjor sommer og der var det aldri snakk om noe sånt noe engang selv om de snakket veldig forskjellig språk

[mokken]

Mine to er helt klart flokk, men det kommer kun frem inne da da er veldig forskjellige typer. Utendørs er det store forskjeller i interesser og radius så da er de bare på tur sammen.

Tidligere når jeg hadde labbis og pyrre så bodde de bare sammen.

Emma som er her avogtil er helt klart en del av flokken. Når Harly eller Lykke leker med henne inne, eller bare ligger på sofaen å tannfekter så holder den andre avstand.

[Papillon]

Tja.. De leker endel sammen, men det er andre hunder de leker bedre og mer likt med. Sover hver for seg gjør de og blir heller ikke tussete når de ser hverandre Men, når vi ser Frøken (papillonen jeg hadde som har flytta til bestemor.) DA er det fest da Men, nei, de er ikke som flokk å regne vil jeg tro, selvom de helt klart har glede av hverandre.

[Tabris]

Jeg overtok en seks år gammel schäfertispe da min forrige hund - Vinnie - var en ca seks-syv måneder gammel. Schäfertispa var egentlig for voksen og rolig til å orke å leke noe særlig, men Vinnie var i verste villmannsalder og ville ikke gi den andre fred. Til slutt måtte schäferen bare gi etter og de endte opp med å leke en del sammen.

Men etter som Vinnie vokste til så røk de faktisk sammen en gang - typisk at det skjedde da jeg var ute på tur i skogen med dem alene. Men det gikk helt fint og det skjedde aldri igjen. Jeg tror egentlig ikke de var så veldig nære venner, mer leke-kompiser som syntes det var ok å være sammen - og som hadde sine krangler når Vinnie gikk fra valp til unghund.

En stund senere måtte jeg avlive schäfertispa. Da jeg kom hjem fra dyrlegen, alene, løp Vinnie ut i gangen for å se om ikke den andre hunden kom. Da ingen hund kom, så var det som om hun trakk på skuldrene og tenkte "Nei vel." og var ferdig med det. Så aldri noe "savn" eller leting etter hunden etterpå.

[Nirm]

Alle mine hunder har vært flokk. Noen har hatt større glede av hverandre enn andre, men alle har hatt glede av hverandre. Noen BFF har man jo hatt, og det har vært Bogar og Nirm, og ikke minst disse to jeg har nå. Vida og Noomi setter så ufattelig pris på hverandre, at det er gjensynsglede bare de har sitti på hver sin side av et en burvegg i bilen... De dilter etter hverandre, leker, koser og omgås hverandre hele tiden. Om Noomi hadde fått bestemme, skulle de ha sovet oppå hverandre hele tiden, men Vida er ikke glad i å stable i høyden.

Jeg har hatt flere hunder, og med forskjellig sammensetning på både kjønn, alder og rase. Og aldri hatt konflikter så mye om et tyggebein en gang. Eneste som kan være, er at dersom Vida er urettferdig hardhendt mot Noomi under lek (eller trer en hoggtann ned i øret på henne så hun starter å blø), så blir hun SUR og de starter å krangle litt.

Jeg har også hatt alvorlig syke hunder i hus med andre hunder, og har alltid hørt om hvordan de yngste da prøver å overta lederskap. Og det er en ting jeg hittil aldri har opplevd. De har bare passet litt ekstra på den syke hunden.

Mine har både vært på besøk hos andre hunder, og hatt andre hunder på besøk.

Men man lurer jo av og til på når man ser enkelte personer har konflikter i flokken sin gang på gang, mens noen aldri har det...

[Gjest]

Jeg har aldri hatt spesielle konflikter blandt mine hunder. Den eneste som har voldt meg hodebry var en bisk tispe som ikke tålte valper overhodet, og som uten forvarsel skadet to av mine egne valper/unghunder. Hun ble etter dette skilt fra de unge hundene, til problemet hadde "vokst" seg ut av verden. Jeg har ofta hatt jevnaldrende tisper og aldri hatt slagsmål/konflikterosv. Litt hormonell kjekling rundt "hormonelle perioder", der de har funnet ut av hverandre selv. Men jeg har alltid sørget for å ha full kontroll på ressurser/mat, slik at der er der ingen grunn eller mulighet til å krangle.
Av de tre jeg har nå er to (Sara og Bia) "flokk" som pusler om hverandre når de er slitne/trette, leker sammen og sover sammen. Den tredje (Bella) lever i sin egen boble...

[breton]

Synes dette ble i overkant uverdig og personlig og har rapportert inn innlegg i tråden.

Til tema:

Mine to er ikke flokk, men har ingen konflikter heller. De lever parallelle liv, men tror de til en viss grad har glede av hverandres selskap når de er hjemme alene. De ble kjent som voksne, aner ikke om det har hatt noe å si.

[Guest lijenta]

Flokk har det vel altid vært. Men noen ganger har jeg måtte gå inn og styre litt. Som eks. Maia og Niri. Hun har hjertetrøbbel og itt til og orker ikke så mye som en vorsteh slyngel. Da må han lære at hun har fri på spesielle plasser og ja det funker. Maia elsker å leke med Niri . Jeg passer Maia for sønn noen gnager og ser virkelig gleden når vi skal gjøre det, nri liker utrolig godt å komme til Maia også. HAr kunn tidligere hatt to hunder som hadde faiting. dem sklle for sikekrhets skyld gjøredet oppå meg var dog fort over i løpet av halvtimen, Etter det så levde de to i full enighet og gjerne oppå hverandre