Gå til innhold
Hundesonen.no

Menneskeliggjøring av hunden


sjurelv
 Share

Recommended Posts

Fant en link på nrk om menneskeliggjøring av hund:

http://www.nrk.no/ostfold/ma-slutte-a-menneskeliggjore-hunder-1.8243427

Jeg tenker det er litt å frata en hund å være seg selv, noe som kanskje kan endre hundens egenskaper negativt. Eks. at den blir flokkleder enda den ikke er det, det er jo eier hunden skal lystre. Som ny med hund har jeg dårlig kunnskap på området, hva legger dere i menneskeliggjøring av hund? Positive sider og negative sider.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Menneskeliggjøring av hunden er for meg når man tolker hundens kroppspråk og atferd inn i en menneskelig referanseramme. F.eks at en hund som kryper når den har ødelagt noe "vet den har gjort noe galt" eller "føler skyld". Eller at en hund som går mellom/søker kontakt når man leker med en annen hund/katt/menneske, er "sjalu".

Jeg personlig misliker slik menneskeliggjøring sterkt, da man tillegger hunden følelser den antagelig ikke har, og kan dermed føre til at man forventer mer enn hunden kan gi, eventuelt svarer på hundens atferd feil fordi man misforstår hundens hensikt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter Tabris' definisjon menneskeliggjør jeg hundene masse. Men jeg ser ikke problemet hvis man i utgangspunktet kan sitt om hundens språk og væren.

Jeg vet at Tinka ikke er en baby, og at Scilos ikke vet at han er gresk. Men utrykket hans når han tigger blir mye morsommere hvis man dubber han med en gresk aksent, og dådyrøyne blir mye søtere med litt babystemme. Jeg forventer ikke at de skal utvikle en favorittfarge og spørre meg om dagen før jeg gir dem mat av den grunn.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at Tinka ikke er en baby, og at Scilos ikke vet at han er gresk. Men utrykket hans når han tigger blir mye morsommere hvis man dubber han med en gresk aksent, og dådyrøyne blir mye søtere med litt babystemme. Jeg forventer ikke at de skal utvikle en favorittfarge og spørre meg om dagen før jeg gir dem mat av den grunn.

At man tøyser og tuller litt på den måten er jo ikke problematisk, det gjør vi også her hjemme. Forskjellen ligger jo at man er klar over at man tøyser og at man ikke responderer på hundens atferd som om man tror på tøysingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Menneskeliggjøring blir for meg når vi tillegger hunden følelser, tanker eller egenskaper den ikke har basert på hva vi tenker og føler. Altså det samme som Tabris sa. Problematisk kan det være, men det kan være like problematisk med de som tror at hunder er ulv, de som tror at de må være flokkleder og gjøre slik som hunder/hunder eller ulver/ulver ville gjort mot hverandre og de som er for bastante på at hund er hund. Dvs hund er hund, men hunder har også behov og de som er ekstreme der er feks de som ikke har på hunden dekken når det er kaldt, selv når den fryser fordi det er en hund. En hund er en hund, den er ikke et menneske, den er ikke en ulv og den er ikke en følelsesløs ting som ikke har behov for annet enn mat og vann.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så er det som så ofte ellers - det handler om kunnskap. Ikke sant?

Det er en balansegang der, som må baseres på oppdatert kunnskap. Hunder har følelser, men det gjør de ikke til mennesker. Hunder kan slåss og påføre hverandre store skader i kamp over ressurser, men det gjør de ikke til ulver.

Når det kommer til menneskeliggjøring oppfatter jeg det hovedsakelig som et dårlig argument som oftest servert av mennesker uten særlig kunnskap...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man tøyser og tuller litt på den måten er jo ikke problematisk, det gjør vi også her hjemme. Forskjellen ligger jo at man er klar over at man tøyser og at man ikke responderer på hundens atferd som om man tror på tøysingen.

Det jeg mente å si, er at menneskeliggjøring ikke er et problem så lenge man er fornuftig. Som det ble nevnt over her, handler det om kunnskap, og også om realitet, mener jeg. Så lenge du har et stabilt og ekte forhold til forskjellen mellom arter, gjør det ingen ting å tulle, selv om jeg også ser på dette som menneskeliggjøring. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg mente å si, er at menneskeliggjøring ikke er et problem så lenge man er fornuftig. Som det ble nevnt over her, handler det om kunnskap, og også om realitet, mener jeg. Så lenge du har et stabilt og ekte forhold til forskjellen mellom arter, gjør det ingen ting å tulle, selv om jeg også ser på dette som menneskeliggjøring. :)

Da bruker vi nok bare ordet litt forskjellig. Menneskeliggjøring tolker jeg slik jeg skrev i mitt første innlegg. Tulling omkring dette anser jeg ikke som menneskeliggjøring, nettopp fordi man selv ikke tror på det og dermed ikke agerer etter det. Men det er jo bare ulike definisjoner på det. Man kan også si at man menneskeliggjører som tull eller menneskeligjører fordi man mener det, slik jeg forstår du tolket begrepet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da bruker vi nok bare ordet litt forskjellig. Menneskeliggjøring tolker jeg slik jeg skrev i mitt første innlegg. Tulling omkring dette anser jeg ikke som menneskeliggjøring, nettopp fordi man selv ikke tror på det og dermed ikke agerer etter det. Men det er jo bare ulike definisjoner på det. Man kan også si at man menneskeliggjører som tull eller menneskeligjører fordi man mener det, slik jeg forstår du tolket begrepet.

Hmnjo, men slik jeg tolker ditt første innlegg gjør vi nok noen ting i hundeholdet her i huset som du ikke ville likt.

Som å påstå at hunden "vet når den har gjort noe galt". Hunden merker på eiers oppførsel at noe ikke er som det skal, og endrer derfor sin egen atferd. Antageligvis vet ikke hunden at den bæsjen den la på badegulvet for fire timer siden er grunnen, men det er allikevel det som farer inn i mitt hodet. Jeg kan finne på å si "det går bra", i en blid tone, for å se hunden lyse opp. Den lyser jo opp på grunn av min tone og endringen i stemning, ikke på grunn av ordene selv, men det er i hverdagen mer naturlig for meg å tillegge hunden litt menneskelighet enn å tillegge meg selv for mye "hundespråk". Vi møter jo alle rundt oss med oss selv som utgangspunkt, og det samme gjør jeg med hundene, selv om jeg jo vet bedre. Derfor blir jo dette også det jeg kaller tull, selv om det er en del av, og kanskje til og med dominerer hundehverdagen.

Og jeg mener at dette ikke er noe problem. Hundene møtes oss med sin egen natur som grunnlag, og jeg gjør det samme tilbake. På den måten lever vi i harmoni, og da ser jeg ikke noe problem i det, så lenge man ikke legger kunnskapen sin helt vekk, og begynner å menneskeliggjøre kravene man har til hunden.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo det som er faren - hvis menneskeliggjøringen går så langt at det påvirker hvordan man reagerer på hunden og dens atferd, samt også hvilke forventninger vi har til dem.

Vi er alle forskjellige - jeg synes også det er kos å tulle med slikt, men i den seriøse delen av hundeholdet så er jeg personlig veldig opptatt av å lese og kommunisere med hunden så riktig som jeg kan. Jeg vil møte hunden på dens premisser så langt jeg kan, jeg krever jo allerede svært mye av hunden for at den skal leve etter vår livsstil, våre regler og våre rutiner.

Så f.eks hvis min hund hadde krøpet når han kom ut fra badet med en sokk, så hadde jeg blitt mer bevisst på mitt eget kroppspråk i slike situasjoner for å forsøke å unngå at han følte trang til å krype. (Nå kommer fortsatt Ozu stolt travende inn i stua for å vise sin nyeste sokke-fangst med ørene rett opp, blikket rettet mot meg og forsiktig, logrende hale - for å tøyse så kan jeg si at gutten eier ikke skam. :P ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmnjo, men slik jeg tolker ditt første innlegg gjør vi nok noen ting i hundeholdet her i huset som du ikke ville likt.

Som å påstå at hunden "vet når den har gjort noe galt". Hunden merker på eiers oppførsel at noe ikke er som det skal, og endrer derfor sin egen atferd. Antageligvis vet ikke hunden at den bæsjen den la på badegulvet for fire timer siden er grunnen, men det er allikevel det som farer inn i mitt hodet. Jeg kan finne på å si "det går bra", i en blid tone, for å se hunden lyse opp. Den lyser jo opp på grunn av min tone og endringen i stemning, ikke på grunn av ordene selv, men det er i hverdagen mer naturlig for meg å tillegge hunden litt menneskelighet enn å tillegge meg selv for mye "hundespråk". Vi møter jo alle rundt oss med oss selv som utgangspunkt, og det samme gjør jeg med hundene, selv om jeg jo vet bedre. Derfor blir jo dette også det jeg kaller tull, selv om det er en del av, og kanskje til og med dominerer hundehverdagen.

Og jeg mener at dette ikke er noe problem. Hundene møtes oss med sin egen natur som grunnlag, og jeg gjør det samme tilbake. På den måten lever vi i harmoni, og da ser jeg ikke noe problem i det, så lenge man ikke legger kunnskapen sin helt vekk, og begynner å menneskeliggjøre kravene man har til hunden.

Det er ikke menneskeliggjøring, det er jo korrekt, du sier det jo selv, hunden endrer adferd fordi den leser ditt kroppsspråk. At du sier noe for og lette opp stemningen er fortsatt ikke et problem, eller feil. Det er forsåvidt korrekt. Hunden er utilpass, du løser opp. Hva er galt med det? Det som vill vært galt her hadde vært de som presser på mer eller straffer hunden fordi den "vet den har gjort noe galt". Jeg tror Tabris legger det samme i menneskeliggjøring som meg, og det er ikke noe av det du skisserer her. Det er når folk som ikke har peiling på hva de holder på med behandler hunden som et menneske, tillegge den meninger, tanker og følelser som den ikke kan ha fordi den ikke fungerer på et slikt nivå. Ikke at man tuller med ting, når man vet annerledes. Rett og slett uvitenhet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo det som er faren - hvis menneskeliggjøringen går så langt at det påvirker hvordan man reagerer på hunden og dens atferd, samt også hvilke forventninger vi har til dem.

Vi er alle forskjellige - jeg synes også det er kos å tulle med slikt, men i den seriøse delen av hundeholdet så er jeg personlig veldig opptatt av å lese og kommunisere med hunden så riktig som jeg kan. Jeg vil møte hunden på dens premisser så langt jeg kan, jeg krever jo allerede svært mye av hunden for at den skal leve etter vår livsstil, våre regler og våre rutiner.

Det er jeg helt enig i. Men jeg mener at veien fra å "tulle" i overkant mye og å la det påvirke hundeholdet og forventningene ytterlig er ganske lang, da. Så er det vel også forskjellige definisjoner av hva som er den seriøse delen av hundeholdet. Ofte er man jo fullstendig nødt til å lese og følge hundens premisser, men det vil vel de fleste hundeeiere med rett innsikt og kunnskap i hundens indre liv gjøre.

Jeg tror vi egentlig er helt enige her, men med litt definisjonsforskjeller :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å stakkars Jatzy, hu er menneske hu :-O

Så lenge bikkja har oppdragelse, og får det stellet den skal ha, så ser jeg ikke problemet med å menneskelig gjøre den litt.

Jeg er 100% sikker på at dyr har følelser som mennesker. Hvorfor skulle de ikke hatt det? Fordi de spiser andre dyr? det gjør jo vi også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Menneskeliggjøring av hunden er for meg når man tolker hundens kroppspråk og atferd inn i en menneskelig referanseramme. F.eks at en hund som kryper når den har ødelagt noe "vet den har gjort noe galt" eller "føler skyld". Eller at en hund som går mellom/søker kontakt når man leker med en annen hund/katt/menneske, er "sjalu".

Jeg personlig misliker slik menneskeliggjøring sterkt, da man tillegger hunden følelser den antagelig ikke har, og kan dermed føre til at man forventer mer enn hunden kan gi, eventuelt svarer på hundens atferd feil fordi man misforstår hundens hensikt.

Jeg må si meg uenig. Jeg ser ikke helt problemet med å kalle en hund sjalu, dersom den baner seg vei for å snike til seg oppmerksomhet en annen hund får. Om man kaller det noe annet i etologiens termer, så går det mye på de samme prinsippene vi selv følger når vi snakker om sjalusi. Om enn ikke fullt så komplisert.

Når det kommer det til det at hunden leser kroppsspråket våres når den har gjort noe galt, og kryper nettopp pga vår reaksjon og ikke dens egen handling, hvordan forklarer du da at hunden min kommer luskende ned to etasjer og gir meg en "klem" etter at hun har vært på tokt i søppelbøtten? Den vet jo ikke at den har gjort noe galt, men det vet jo ikke jeg heller - før hun forteller meg det.

Jeg sammenligner hunder med mennesker og med ulver og andre pattedyr, nettopp fordi den er et den også. Det handler ikke om menneskeliggjøring, det handler ikke om å opphøye den til noe den ikke er, men heller ikke om å degradere den til en maskin. For 100 år siden kunne ikke hunder tenke, for 50 år siden kunne de ikke drømme og nylig ble det bekreftet at hunden har følelser. Nei, de er ikke mennesker, men de er ganske mye mer kompliserte enn det en del velger å anta likevel.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At den baner seg vei kan f.eks også være et dempende signal, eventuelt at hunden bare vil være med på leken. Ingen av delene trenger å indikere sjalusi.

Og jeg ser overhodet ikke på hunden verken som en maskin eller lite komplisert. Jeg hopper bare ikke til en menneskelig referanseramme når jeg tolker dens atferd.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At den baner seg vei kan f.eks også være et dempende signal, eventuelt at hunden bare vil være med på leken. Ingen av delene trenger å indikere sjalusi.

Hvorfor vil den være med på leken? Fordi den føler sjalusi? Angående sjalusi, er jeg åpen for alternative forklaringer på en hunds atferd, men at én får oppmerksomhet og nummer to forstyrrer og dytter en annen til side for å dempe meg? Det henger ikke helt på greip, spør du meg. Det er ingen som blir dempet av frekkheter, verken den andre hunden eller jeg. Og hvorfor dempe meg om jeg allerede er helt avslappet og klapper den andre hunden? Og jeg lurer litt på hvordan du ville forklare atferden til hun som gikk ned to etasjer for å servere meg virkelige, dempende signaler, hvis hun overhodet ikke var klar over at hun hadde gjort noe galt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skriver på mobil, så orker ikke å skrive lange innlegg nå. Kan ta det i morgen, men vet ikke om det egentlig er vits. Har hatt denne runden før på forumet og tror ikke det blir mer enighet om dette temaet på runde to.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skriver på mobil, så orker ikke å skrive lange innlegg nå. Kan ta det i morgen, men vet ikke om det egentlig er vits. Har hatt denne runden før på forumet og tror ikke det blir mer enighet om dette temaet på runde to.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Det er jo synd, for jeg er genuint interessert i å høre hvordan du ville tolket slik atferd :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mye større problemer med "ulvifisering" av en hund enn menneskeliggjøring. At hunden nedgraderes til "det er jo bare en hund" og dermed ikke ivaretas på en skikkelig, eller optimal måte. Hunden er avlet frem for å fungere godt sammen med mennesker, og min hund bruker hele tiden meg som referanse for alt han gjør og foretar seg - ser på meg, får ja eller nei av meg, slutter å varsle hvis jeg sier det går bra, og ikke minst - demper og smisker når jeg finner en dam på gulvet, selv lenge etter at den ble lagt der. Uten at jeg gjør noe nummer ut av det.

Som @Emilie sier, det er mye man ikke visste om hunder for 100 og 50 og 10 år siden som man vet nå, og jeg tror fortsatt ikke vi vet alt om hunder. Men en hund regnes for å kunne sammenlignes kognitivt med en 2-åring, og kan dermed ha ganske mange menneskelige trekk.

Men om menneskelige trekk egentlig kan tilegnes mennesker, eller om det bør regnes som pattedyratferd eller biologiske tilpasninger uavhengig av art, vet jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som @Emilie sier, det er mye man ikke visste om hunder for 100 og 50 og 10 år siden som man vet nå, og jeg tror fortsatt ikke vi vet alt om hunder. Men en hund regnes for å kunne sammenlignes kognitivt med en 2-åring, og kan dermed ha ganske mange menneskelige trekk.

Men om menneskelige trekk egentlig kan tilegnes mennesker, eller om det bør regnes som pattedyratferd eller biologiske tilpasninger uavhengig av art, vet jeg ikke.

Men det er ikke hunder som har menneskelige trekk. Det er tvert imot vi mennesker som har "dyriske trekk", helt basale ting - kognitive og affektive egenskaper - som vi deler med andre pattedyr, inkludert hunder.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det sies vel at hunden er det (ikke-menneskelige) dyret som er suverent best tilpasset et tett samliv med mennesket..?

Det handler vel om evolusjon, deres form for gruppedynamikk og en opportunist? Nå vet jeg det har dukket opp ny forskning på hvordan hunden ble hund, men enn så lenge så holder jeg meg til den "gamle" ideen. Der ulven kom til menneske, de "tammeste" ble og slik gikk nu dagan til vi hadde hund. Så kanskje ikke så rart de har tilpasset seg oss på den måten de har gjort

Menneskeliggjøring er da ikke så farlig? Eller? Hvis tanta Agda har en puddel hun ser på som sitt barn, om ikke dyret er utsatt for grove overtramp, så må jo det være greit og vi trenger da ikke å blande oss i det? Det går jo ikke utover oss?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er vanskelig å si noe om dette temaet, siden folk ser på dette så forskjelling. Jeg menneskeliggjør ikke hundene mine, men i mine øyne har hunder følelser som er like menneskers. Dette med savn, sjalusi, glede osv. Det trenger ikke bety at det er i like stor omfang som hos mennesker, men at de ordene vi bruker er en beskrivende betegnelse om en oppførsel vi ser hos hunden. Hunder har tilpasset oss mennesker så utrolig godt, og har en stor intelligens. Jeg er i hvert fall overrasket over hvor mye de forstår.

I mine øyne er menneskeliggjøring at man behandler hunden som et menneske. At man ikke ser på hunden som en hund og dens behov. Bærer rundt på dem og har på masse klær og sko, lar dem ikke får drive med hundeaktivitet, Aldri dressere eller korrigere, mate dem ved bordet på tallerken, duller for mye og overbeskytter. Jeg tror ikke det nødvendigvis betyr at hunden har et dårlig liv med slik behandling, men det er ikke det beste.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ny dag, ny hund. Det er vel greia med valp. I går var han plutselig kjempesint på meg for å ha nerver til å spise mat. All mat er nå hans mat, ifølge et nytt vedtak jeg ikke ble invitert med i noen forhandlinger eller beslutningsprosess om. Det viser seg at jeg ikke skulle ha noen behov for å spise lenger. Ufattelig frekt av meg å begå et sånt brudd på nye regler, så fikk meg en velfortjent skjennepreken. På gårsdagens tur ble jeg hoppet opp på så mange ganger, jeg brukte sikkert en time på å febrilsk søke internett etter klarsignal for å vaske membranjakke med vanlig vaskemiddel. No luck. Nikwax utilgjengelig på lørdag kveld, så ble pent nødt til å gå ut, midt under ridestevne med masse fremmede på tunet og rundtomkring på en søndag, iført The Jacket of Shame som flagget min latskap/udugelighet som hundefører. Den har så mange poteavtrykk, foran, bak, på armene og begge sidene, den kunne passert som kamofarget hadde den vært grønn. Kan angre på å ha kjøpt svart, eller ta meg sammen og begynne gi Ede mer tydelig kjipe konsekvenser for å hoppe opp, tenkte jeg. Det var kanskje nok å tenke på det, for i dag hoppet han opp færre enn fem ganger i løpet av over en time tur, og de få gangene han gjorde det bare forstod han at dette ble veldig feil fra måten jeg IKKE reagerte på, fordi jeg taust og med steinansikt samlet meg til en indre diskusjon med me, myself and I om hvordan jeg skulle reagere. Ga meg antakelig et ansiktsuttrykk og en utstråling Ede forstod at ikke var til å kødde med. Satte ikke potene på meg mer enn to ganger de første 10 min av turen, og bare avbrøt på tur opp de neste få gangene. Mutteren er sååå glad for å mestre den kommunikasjonen der i dag. Vi gikk oss også plutselig på et par turgåere han ikke viste noen interesse for å hilse på. Kjempelettelse, der jeg instantly fikk skuldrene under ørene, klar til å kaste meg på langlina for drakamp på livet, fordi jeg bare hadde tørrfor i lommene og han var ikke sulten. Impulsiv hilseiver har vært den største adferdsutfordringen hittil. Han elsker mennesker! Nå viste han ingen interesse verken for å oppsøke dem, eller gira på å innkassere godis for passering. Bare så på dem og spaserte nonchalant og ledig og avslappet forbi sammen med meg, med hengende langline, uten bestikkelser. Føltes som å score et fotballmål. Han er stadig ivrig på å komme fortere hjem når vi nærmer oss hva han oppfatter som eget territorium, hvor det virker som han er keen på å inspisere og kontrollere ASAP når han husker at vi har forlatt det ubevoktet, men på langt lavere stressnivå enn før. Kun noen få byks fremover, som han selv synes straffet seg med de ubehagelige rykkene i selen - det liker han ikke - så han korrigerer seg selv mot trekking og byks. Alt i alt, den nest beste turen vi har gått sammen til nå. Minus for å vimse for mye foran meg, type snublefelle. Usikker på om det går an å kommunisere til ham at det bare er ok å passere rett foran meg på god avstand. I min verden er det enkle det beste når det kommer til å lage regler for hunden. Å tillate ham å vimse rundt foran meg, bare ikke krysse min bane nærmere enn to meter foran, det er komplisert å kommunisere tydelig. Å bare tillate ham å bevege seg på siden og krysse bak meg på langline i øde områder er kjipt. Usikker på hvordan løse problemet med snublefella. Han har så liten radius, han gjør det ganske ofte, og det irriterer vettet av meg. Ikke usannsynlig at det fører til en skade. Trenger råd og tips og triks og hjelp med den der.  Å fotografere ham er stadig like vanskelig. Det er koselig at nærheten til meg overgår verdien av lønn for vel utført sitt, men det hadde vært fint om han kunne bli sittende sånn plutselig, ikke bare i hva han oppfatter som treningssessions Her klasket han ned i dekk for å vise at han kan bedre enn jeg ba ham om.. ..og her viser han hvilken lynkjapp innkalling han har. Kanskje ikke kjappere enn lynet, men han er kjappere enn lyden, ikke verst: Håndsignal for "Bli" og "Bli nå for **** sittende denne gangen!" ser ganske like ut, så lett å forstå at Ede tolket denne som: "Kom!" Det er en oppgitt og resignert hånd en ser synke til bakken i nok et skuffende nederlag: Å bli ***** sittende er noe vi trenger trene mer på i mer ulike situasjoner for å generalisere mer. Han er god på det innendørs, ikke bare hjemme. Sentralstasjonen, med masse lyder og folk og greier er ok med både sittende, liggende og stående mens jeg går ganske langt unna. Har dog store problemer utendørs, og ikke pga distraksjoner, men fordi han kommer til meg. Mulig vindpust er en trigger for minner om å bli forlatt for alltid alene sammen med nabo og storebror utenfor butikker. Antakelig.  Minne selv på å senke forventningene og jobbe med det som om det er nyinnlæring utendørs. 
    • Noen som har erfaring med et slikt silver shade dekken? Fungerer det?
    • Jeg er veldig glad i pinewood sine vester. Har også en fra Helsitar som jeg liker, men velger nok pinewood over helsitar oftere. Grunnen er at lommene på pinewood sine vester er mye større og rommer mer, så jeg får plass til masse godbiter, leker, bånd og halsbånd i lommene, spesielt baklomma. Vet ikke hvilken størrelse du bruker, men ser pinewood har alt fra XS-3XL. Hvis du er interessert, så vet jeg om en rabattkode hos pinewood på 30% rabatt, som jeg tror fortsatt er aktiv
    • Tiden begynner bli overmoden for å lære some type of nesearbeid. Forventningen var å bare mestre smellerbrettet smooth, som et grunnlag for forstå ID og utvide derfra til romsøk og områdesøk. Det gikk ikke heeeelt etter planen, da Ede heller vil spise det hjemmelagde brettet i papp, og blir sur og klager og protesterer om jeg insisterer på at han må lukte på boksene for å få godis fra hånden. Det har ligget på hylla en stund. Kanskje krype til korset og kjøpe et av metall allikevel, heller enn å smøre tålmodigheten og jobbe videre med det vi har. Gjensidig forsterkning av frustrasjon er ikke gøy å jobbe med.  Vi har gått på en smell med capturing og shaping også. Fått captured mye fint, som f.eks. kryping, men ikke mange nok ganger til å få noe på cue, og han har begynt drite i hva jeg ber om når det er godis fremme, for å heller tilby den adferden han selv tror er av høyest verdi, som dekk istedenfor sitt når jeg ber om sitt, og han er fortsatt fornærmet og protesterer mot å gjøre noe som helst om det ikke er godis fremme når jeg ber ham.  Jeg har også ødelagt treapporten. Baklengskjedet så fint fra utgangsstilling, levering, holde den, plukke den opp. Han var uinteressert i selve apporten, så jeg hypet den litt opp med å bare la han løpe på impuls når jeg kastet og kjørte full fest når han kom løpende tilbake med den. Resultat? Han tror den har så høy verdi nå, han vil IKKE lenger levere den fra seg. Den er mer langt mer verdifull enn kampeleker, pipeleker og kaninpels, som han villig leverer på første forespørsel uten å bølle. Den overgår de godbitene jeg prøver bytte den til meg med.  ..og han TYGGER på den. Legger seg til for å gnage på den etter å ha terget meg med en catch me if you can, som han synes er SÅ gøy med akkurat den apporten, ikke noe annet. Det er KUN den han gjør det med. Alt annet er han helt kewl med å levere fra seg. *facepalm* Flaks at vi har brukt en litt rar treapport, så har vi den generiske i reserve til å trene inn på nytt siden, etter en laaaang periode med bare metallapport, og kanskje også tungapport før vi prøver oss på en ny en av tre.  Her om dagen fikk vi besøk av en diger flokk gjess på gjennomfart. De satt utover to hele jorder. Ede hadde ikke oppdaget dem ennå da jeg satte ham ned for et bilde før det braket løs. Feil vinkel til å få med noe i nærheten av omfanget. De var spredt utover hele åkeren til venstre for bildet. Kjempestor flokk. Stille før stormen, tenkte jeg, og var bekymret for å skremme de opp og jage de slitne langveisfarende avgårde når vi nærmet oss. Kråkene klagde til oss om okkupasjonen av matfatet sitt og ville antagelig ha hjelp med akkurat det. De var opprørte. Endte som moralsk supporter på kråkenes side i den konflikten der da vi kom til Salmonella Street mellom jordene, hvor det var så bombardert med gåsebæsj.. Turen bortover den veien mellom de to okkuperte jordene minnet meg om denne.  https://youtu.be/5iTTNRE-njM?si=Wjg9Rwk2RomhfZlw   Ikke sett dem ennå, og stusser på hva den lukten er: Det lukter virkelig merkelig  Zoom inn mot den smale stripen av dem i bakgrunnen på øverste bildet: Det var en så massiv mengde av dem utenfor bildet, det var dumt å ikke ta et panorama oversiktsbilde til skrekk og advarsel mot å bringe hunder med interesse for andre dyrs ekskrementer til området når gjess trekker gjennom. Den smale stripen av de her er bare en liten gjeng outsidere fra main goose society. Godt vi ikke ser dem igjen før til høsten. Håper på bedre impulskontroll under lineføring til da, eller enda bedre: Matvett. 
    • Kan henge meg på anbefalingen om Collie, men vær nøye på valg av oppdretter og linjer. Det er ikke å stikke under en stol at det finnes mentale brister innad i rasen. En god collie derimot er en enormt kjekk hund å ha! Så gå seriøst inn og møt hunder i flere settinger og se hvordan de tar ting, eventuelt om de har en MH så er jo den fin å få sett om de har filmet den f.eks. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...