Gå til innhold
Hundesonen.no

Menneskeliggjøring av hunden


sjurelv
 Share

Recommended Posts

Fant en link på nrk om menneskeliggjøring av hund:

http://www.nrk.no/ostfold/ma-slutte-a-menneskeliggjore-hunder-1.8243427

Jeg tenker det er litt å frata en hund å være seg selv, noe som kanskje kan endre hundens egenskaper negativt. Eks. at den blir flokkleder enda den ikke er det, det er jo eier hunden skal lystre. Som ny med hund har jeg dårlig kunnskap på området, hva legger dere i menneskeliggjøring av hund? Positive sider og negative sider.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Menneskeliggjøring av hunden er for meg når man tolker hundens kroppspråk og atferd inn i en menneskelig referanseramme. F.eks at en hund som kryper når den har ødelagt noe "vet den har gjort noe galt" eller "føler skyld". Eller at en hund som går mellom/søker kontakt når man leker med en annen hund/katt/menneske, er "sjalu".

Jeg personlig misliker slik menneskeliggjøring sterkt, da man tillegger hunden følelser den antagelig ikke har, og kan dermed føre til at man forventer mer enn hunden kan gi, eventuelt svarer på hundens atferd feil fordi man misforstår hundens hensikt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter Tabris' definisjon menneskeliggjør jeg hundene masse. Men jeg ser ikke problemet hvis man i utgangspunktet kan sitt om hundens språk og væren.

Jeg vet at Tinka ikke er en baby, og at Scilos ikke vet at han er gresk. Men utrykket hans når han tigger blir mye morsommere hvis man dubber han med en gresk aksent, og dådyrøyne blir mye søtere med litt babystemme. Jeg forventer ikke at de skal utvikle en favorittfarge og spørre meg om dagen før jeg gir dem mat av den grunn.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at Tinka ikke er en baby, og at Scilos ikke vet at han er gresk. Men utrykket hans når han tigger blir mye morsommere hvis man dubber han med en gresk aksent, og dådyrøyne blir mye søtere med litt babystemme. Jeg forventer ikke at de skal utvikle en favorittfarge og spørre meg om dagen før jeg gir dem mat av den grunn.

At man tøyser og tuller litt på den måten er jo ikke problematisk, det gjør vi også her hjemme. Forskjellen ligger jo at man er klar over at man tøyser og at man ikke responderer på hundens atferd som om man tror på tøysingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Menneskeliggjøring blir for meg når vi tillegger hunden følelser, tanker eller egenskaper den ikke har basert på hva vi tenker og føler. Altså det samme som Tabris sa. Problematisk kan det være, men det kan være like problematisk med de som tror at hunder er ulv, de som tror at de må være flokkleder og gjøre slik som hunder/hunder eller ulver/ulver ville gjort mot hverandre og de som er for bastante på at hund er hund. Dvs hund er hund, men hunder har også behov og de som er ekstreme der er feks de som ikke har på hunden dekken når det er kaldt, selv når den fryser fordi det er en hund. En hund er en hund, den er ikke et menneske, den er ikke en ulv og den er ikke en følelsesløs ting som ikke har behov for annet enn mat og vann.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så er det som så ofte ellers - det handler om kunnskap. Ikke sant?

Det er en balansegang der, som må baseres på oppdatert kunnskap. Hunder har følelser, men det gjør de ikke til mennesker. Hunder kan slåss og påføre hverandre store skader i kamp over ressurser, men det gjør de ikke til ulver.

Når det kommer til menneskeliggjøring oppfatter jeg det hovedsakelig som et dårlig argument som oftest servert av mennesker uten særlig kunnskap...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man tøyser og tuller litt på den måten er jo ikke problematisk, det gjør vi også her hjemme. Forskjellen ligger jo at man er klar over at man tøyser og at man ikke responderer på hundens atferd som om man tror på tøysingen.

Det jeg mente å si, er at menneskeliggjøring ikke er et problem så lenge man er fornuftig. Som det ble nevnt over her, handler det om kunnskap, og også om realitet, mener jeg. Så lenge du har et stabilt og ekte forhold til forskjellen mellom arter, gjør det ingen ting å tulle, selv om jeg også ser på dette som menneskeliggjøring. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg mente å si, er at menneskeliggjøring ikke er et problem så lenge man er fornuftig. Som det ble nevnt over her, handler det om kunnskap, og også om realitet, mener jeg. Så lenge du har et stabilt og ekte forhold til forskjellen mellom arter, gjør det ingen ting å tulle, selv om jeg også ser på dette som menneskeliggjøring. :)

Da bruker vi nok bare ordet litt forskjellig. Menneskeliggjøring tolker jeg slik jeg skrev i mitt første innlegg. Tulling omkring dette anser jeg ikke som menneskeliggjøring, nettopp fordi man selv ikke tror på det og dermed ikke agerer etter det. Men det er jo bare ulike definisjoner på det. Man kan også si at man menneskeliggjører som tull eller menneskeligjører fordi man mener det, slik jeg forstår du tolket begrepet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da bruker vi nok bare ordet litt forskjellig. Menneskeliggjøring tolker jeg slik jeg skrev i mitt første innlegg. Tulling omkring dette anser jeg ikke som menneskeliggjøring, nettopp fordi man selv ikke tror på det og dermed ikke agerer etter det. Men det er jo bare ulike definisjoner på det. Man kan også si at man menneskeliggjører som tull eller menneskeligjører fordi man mener det, slik jeg forstår du tolket begrepet.

Hmnjo, men slik jeg tolker ditt første innlegg gjør vi nok noen ting i hundeholdet her i huset som du ikke ville likt.

Som å påstå at hunden "vet når den har gjort noe galt". Hunden merker på eiers oppførsel at noe ikke er som det skal, og endrer derfor sin egen atferd. Antageligvis vet ikke hunden at den bæsjen den la på badegulvet for fire timer siden er grunnen, men det er allikevel det som farer inn i mitt hodet. Jeg kan finne på å si "det går bra", i en blid tone, for å se hunden lyse opp. Den lyser jo opp på grunn av min tone og endringen i stemning, ikke på grunn av ordene selv, men det er i hverdagen mer naturlig for meg å tillegge hunden litt menneskelighet enn å tillegge meg selv for mye "hundespråk". Vi møter jo alle rundt oss med oss selv som utgangspunkt, og det samme gjør jeg med hundene, selv om jeg jo vet bedre. Derfor blir jo dette også det jeg kaller tull, selv om det er en del av, og kanskje til og med dominerer hundehverdagen.

Og jeg mener at dette ikke er noe problem. Hundene møtes oss med sin egen natur som grunnlag, og jeg gjør det samme tilbake. På den måten lever vi i harmoni, og da ser jeg ikke noe problem i det, så lenge man ikke legger kunnskapen sin helt vekk, og begynner å menneskeliggjøre kravene man har til hunden.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo det som er faren - hvis menneskeliggjøringen går så langt at det påvirker hvordan man reagerer på hunden og dens atferd, samt også hvilke forventninger vi har til dem.

Vi er alle forskjellige - jeg synes også det er kos å tulle med slikt, men i den seriøse delen av hundeholdet så er jeg personlig veldig opptatt av å lese og kommunisere med hunden så riktig som jeg kan. Jeg vil møte hunden på dens premisser så langt jeg kan, jeg krever jo allerede svært mye av hunden for at den skal leve etter vår livsstil, våre regler og våre rutiner.

Så f.eks hvis min hund hadde krøpet når han kom ut fra badet med en sokk, så hadde jeg blitt mer bevisst på mitt eget kroppspråk i slike situasjoner for å forsøke å unngå at han følte trang til å krype. (Nå kommer fortsatt Ozu stolt travende inn i stua for å vise sin nyeste sokke-fangst med ørene rett opp, blikket rettet mot meg og forsiktig, logrende hale - for å tøyse så kan jeg si at gutten eier ikke skam. :P ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmnjo, men slik jeg tolker ditt første innlegg gjør vi nok noen ting i hundeholdet her i huset som du ikke ville likt.

Som å påstå at hunden "vet når den har gjort noe galt". Hunden merker på eiers oppførsel at noe ikke er som det skal, og endrer derfor sin egen atferd. Antageligvis vet ikke hunden at den bæsjen den la på badegulvet for fire timer siden er grunnen, men det er allikevel det som farer inn i mitt hodet. Jeg kan finne på å si "det går bra", i en blid tone, for å se hunden lyse opp. Den lyser jo opp på grunn av min tone og endringen i stemning, ikke på grunn av ordene selv, men det er i hverdagen mer naturlig for meg å tillegge hunden litt menneskelighet enn å tillegge meg selv for mye "hundespråk". Vi møter jo alle rundt oss med oss selv som utgangspunkt, og det samme gjør jeg med hundene, selv om jeg jo vet bedre. Derfor blir jo dette også det jeg kaller tull, selv om det er en del av, og kanskje til og med dominerer hundehverdagen.

Og jeg mener at dette ikke er noe problem. Hundene møtes oss med sin egen natur som grunnlag, og jeg gjør det samme tilbake. På den måten lever vi i harmoni, og da ser jeg ikke noe problem i det, så lenge man ikke legger kunnskapen sin helt vekk, og begynner å menneskeliggjøre kravene man har til hunden.

Det er ikke menneskeliggjøring, det er jo korrekt, du sier det jo selv, hunden endrer adferd fordi den leser ditt kroppsspråk. At du sier noe for og lette opp stemningen er fortsatt ikke et problem, eller feil. Det er forsåvidt korrekt. Hunden er utilpass, du løser opp. Hva er galt med det? Det som vill vært galt her hadde vært de som presser på mer eller straffer hunden fordi den "vet den har gjort noe galt". Jeg tror Tabris legger det samme i menneskeliggjøring som meg, og det er ikke noe av det du skisserer her. Det er når folk som ikke har peiling på hva de holder på med behandler hunden som et menneske, tillegge den meninger, tanker og følelser som den ikke kan ha fordi den ikke fungerer på et slikt nivå. Ikke at man tuller med ting, når man vet annerledes. Rett og slett uvitenhet.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo det som er faren - hvis menneskeliggjøringen går så langt at det påvirker hvordan man reagerer på hunden og dens atferd, samt også hvilke forventninger vi har til dem.

Vi er alle forskjellige - jeg synes også det er kos å tulle med slikt, men i den seriøse delen av hundeholdet så er jeg personlig veldig opptatt av å lese og kommunisere med hunden så riktig som jeg kan. Jeg vil møte hunden på dens premisser så langt jeg kan, jeg krever jo allerede svært mye av hunden for at den skal leve etter vår livsstil, våre regler og våre rutiner.

Det er jeg helt enig i. Men jeg mener at veien fra å "tulle" i overkant mye og å la det påvirke hundeholdet og forventningene ytterlig er ganske lang, da. Så er det vel også forskjellige definisjoner av hva som er den seriøse delen av hundeholdet. Ofte er man jo fullstendig nødt til å lese og følge hundens premisser, men det vil vel de fleste hundeeiere med rett innsikt og kunnskap i hundens indre liv gjøre.

Jeg tror vi egentlig er helt enige her, men med litt definisjonsforskjeller :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å stakkars Jatzy, hu er menneske hu :-O

Så lenge bikkja har oppdragelse, og får det stellet den skal ha, så ser jeg ikke problemet med å menneskelig gjøre den litt.

Jeg er 100% sikker på at dyr har følelser som mennesker. Hvorfor skulle de ikke hatt det? Fordi de spiser andre dyr? det gjør jo vi også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Menneskeliggjøring av hunden er for meg når man tolker hundens kroppspråk og atferd inn i en menneskelig referanseramme. F.eks at en hund som kryper når den har ødelagt noe "vet den har gjort noe galt" eller "føler skyld". Eller at en hund som går mellom/søker kontakt når man leker med en annen hund/katt/menneske, er "sjalu".

Jeg personlig misliker slik menneskeliggjøring sterkt, da man tillegger hunden følelser den antagelig ikke har, og kan dermed føre til at man forventer mer enn hunden kan gi, eventuelt svarer på hundens atferd feil fordi man misforstår hundens hensikt.

Jeg må si meg uenig. Jeg ser ikke helt problemet med å kalle en hund sjalu, dersom den baner seg vei for å snike til seg oppmerksomhet en annen hund får. Om man kaller det noe annet i etologiens termer, så går det mye på de samme prinsippene vi selv følger når vi snakker om sjalusi. Om enn ikke fullt så komplisert.

Når det kommer det til det at hunden leser kroppsspråket våres når den har gjort noe galt, og kryper nettopp pga vår reaksjon og ikke dens egen handling, hvordan forklarer du da at hunden min kommer luskende ned to etasjer og gir meg en "klem" etter at hun har vært på tokt i søppelbøtten? Den vet jo ikke at den har gjort noe galt, men det vet jo ikke jeg heller - før hun forteller meg det.

Jeg sammenligner hunder med mennesker og med ulver og andre pattedyr, nettopp fordi den er et den også. Det handler ikke om menneskeliggjøring, det handler ikke om å opphøye den til noe den ikke er, men heller ikke om å degradere den til en maskin. For 100 år siden kunne ikke hunder tenke, for 50 år siden kunne de ikke drømme og nylig ble det bekreftet at hunden har følelser. Nei, de er ikke mennesker, men de er ganske mye mer kompliserte enn det en del velger å anta likevel.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At den baner seg vei kan f.eks også være et dempende signal, eventuelt at hunden bare vil være med på leken. Ingen av delene trenger å indikere sjalusi.

Og jeg ser overhodet ikke på hunden verken som en maskin eller lite komplisert. Jeg hopper bare ikke til en menneskelig referanseramme når jeg tolker dens atferd.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At den baner seg vei kan f.eks også være et dempende signal, eventuelt at hunden bare vil være med på leken. Ingen av delene trenger å indikere sjalusi.

Hvorfor vil den være med på leken? Fordi den føler sjalusi? Angående sjalusi, er jeg åpen for alternative forklaringer på en hunds atferd, men at én får oppmerksomhet og nummer to forstyrrer og dytter en annen til side for å dempe meg? Det henger ikke helt på greip, spør du meg. Det er ingen som blir dempet av frekkheter, verken den andre hunden eller jeg. Og hvorfor dempe meg om jeg allerede er helt avslappet og klapper den andre hunden? Og jeg lurer litt på hvordan du ville forklare atferden til hun som gikk ned to etasjer for å servere meg virkelige, dempende signaler, hvis hun overhodet ikke var klar over at hun hadde gjort noe galt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skriver på mobil, så orker ikke å skrive lange innlegg nå. Kan ta det i morgen, men vet ikke om det egentlig er vits. Har hatt denne runden før på forumet og tror ikke det blir mer enighet om dette temaet på runde to.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skriver på mobil, så orker ikke å skrive lange innlegg nå. Kan ta det i morgen, men vet ikke om det egentlig er vits. Har hatt denne runden før på forumet og tror ikke det blir mer enighet om dette temaet på runde to.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Det er jo synd, for jeg er genuint interessert i å høre hvordan du ville tolket slik atferd :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mye større problemer med "ulvifisering" av en hund enn menneskeliggjøring. At hunden nedgraderes til "det er jo bare en hund" og dermed ikke ivaretas på en skikkelig, eller optimal måte. Hunden er avlet frem for å fungere godt sammen med mennesker, og min hund bruker hele tiden meg som referanse for alt han gjør og foretar seg - ser på meg, får ja eller nei av meg, slutter å varsle hvis jeg sier det går bra, og ikke minst - demper og smisker når jeg finner en dam på gulvet, selv lenge etter at den ble lagt der. Uten at jeg gjør noe nummer ut av det.

Som @Emilie sier, det er mye man ikke visste om hunder for 100 og 50 og 10 år siden som man vet nå, og jeg tror fortsatt ikke vi vet alt om hunder. Men en hund regnes for å kunne sammenlignes kognitivt med en 2-åring, og kan dermed ha ganske mange menneskelige trekk.

Men om menneskelige trekk egentlig kan tilegnes mennesker, eller om det bør regnes som pattedyratferd eller biologiske tilpasninger uavhengig av art, vet jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som @Emilie sier, det er mye man ikke visste om hunder for 100 og 50 og 10 år siden som man vet nå, og jeg tror fortsatt ikke vi vet alt om hunder. Men en hund regnes for å kunne sammenlignes kognitivt med en 2-åring, og kan dermed ha ganske mange menneskelige trekk.

Men om menneskelige trekk egentlig kan tilegnes mennesker, eller om det bør regnes som pattedyratferd eller biologiske tilpasninger uavhengig av art, vet jeg ikke.

Men det er ikke hunder som har menneskelige trekk. Det er tvert imot vi mennesker som har "dyriske trekk", helt basale ting - kognitive og affektive egenskaper - som vi deler med andre pattedyr, inkludert hunder.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det sies vel at hunden er det (ikke-menneskelige) dyret som er suverent best tilpasset et tett samliv med mennesket..?

Det handler vel om evolusjon, deres form for gruppedynamikk og en opportunist? Nå vet jeg det har dukket opp ny forskning på hvordan hunden ble hund, men enn så lenge så holder jeg meg til den "gamle" ideen. Der ulven kom til menneske, de "tammeste" ble og slik gikk nu dagan til vi hadde hund. Så kanskje ikke så rart de har tilpasset seg oss på den måten de har gjort

Menneskeliggjøring er da ikke så farlig? Eller? Hvis tanta Agda har en puddel hun ser på som sitt barn, om ikke dyret er utsatt for grove overtramp, så må jo det være greit og vi trenger da ikke å blande oss i det? Det går jo ikke utover oss?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er vanskelig å si noe om dette temaet, siden folk ser på dette så forskjelling. Jeg menneskeliggjør ikke hundene mine, men i mine øyne har hunder følelser som er like menneskers. Dette med savn, sjalusi, glede osv. Det trenger ikke bety at det er i like stor omfang som hos mennesker, men at de ordene vi bruker er en beskrivende betegnelse om en oppførsel vi ser hos hunden. Hunder har tilpasset oss mennesker så utrolig godt, og har en stor intelligens. Jeg er i hvert fall overrasket over hvor mye de forstår.

I mine øyne er menneskeliggjøring at man behandler hunden som et menneske. At man ikke ser på hunden som en hund og dens behov. Bærer rundt på dem og har på masse klær og sko, lar dem ikke får drive med hundeaktivitet, Aldri dressere eller korrigere, mate dem ved bordet på tallerken, duller for mye og overbeskytter. Jeg tror ikke det nødvendigvis betyr at hunden har et dårlig liv med slik behandling, men det er ikke det beste.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...