Ok for hunden å være maskot?

[Ia]

Velger å legge vekt på hva jeg oppfatter at TS tenker når hun sier "maskothund", jeg, siden det er henne vi svarer.

Da jeg fikk Tinka var jeg superexcited for å begynne å konkurrere, som flere her inne vet. Selv med den gamle Bedlingtongutten jeg vokste opp med (han var jo ikke alltid gammel, da, men i hodet mitt var han liksom det), og Tollertispa som til slutt måtte vie hele sitt hundeliv til å lære å fungere i hverdagen, har jeg alltid hatt ambisjoner om å få til alt. Når Tinka kom inn, med alt hun trengte av gemytt, helse og treningsglede var jeg i skyene. Vi skulle gjøre alt! Hovedmålet var AG, men etter et kurs med Maren Teien fikk jeg blikket veldig rettet mot lydighet. Vi vant rekrutt-klassen på sonenmesterskapet, og prisen for best samarbeid mellom hund og eier. Etter nesten et år med trening og fremgang, meldte vi oss på Bjerke. Men det var ingen ting der. Utenfor ringen var hun alt hun pleier å være; Glad, tillitsfull, energisk og ikke minst flink. I ringen gjennomførte vi tannsjekk og fellesdekk, før jeg trakk oss.

Hun var helt slukøret, helt ute. Hun virket rett og slett rent ulykkelig. Kommandoer lød hun som en nikkedukke, og det var ikke nok for meg. Det viktigste av alt er at hun skal ha det gøy, hvis ikke er det ikke noe poeng. Selv om gode sonensjeler ( ) ville hjelpe oss med konkurransetrening og det hele, sluttet karrieren vår der, og jeg ser virkelig ikke det spor problem med det. Tinka får alt hun trenger av mental og fysisk stimuli, og ikke minst av kjærlighet, så jeg tviler veldig sterkt på at hun skammer seg over den ensome sløyfen i samlingen.

Hun er min maskothund, hun, selv om jeg ikke har fler enn henne. Og det gjør ingen ting. Hun er den eneste hunden jeg vil ha, "hunden i mitt liv", og jeg elsker henne høyere enn himmelen. Hvis jeg en dag får konkurrere med en ny hund er det kjempefint, men jeg er helt inneforstått med at dette ikke blir Tinka.

Følg hjertet ditt, du. Det er der de beste avgjørelsene kommer fra

[Tabris]

Jeg tror uenigheten i denne tråden kommer an på hvordan man tolker ordet "maskothund". Ozu kommer til å bli en maskothund den dagen jeg får meg min brukshund. Det betyr ikke at han blir glemt og bare blir med som et irriterende vedheng jeg egentlig ikke vil ha. Det betyr bare at min brukshund er den jeg vil ta med på kurs, den jeg vil ta med på treninger og den jeg vil konkurrere med. Ozu vil få like mye tur, like lange og gode skogsturer som før og han vil også få trene spor siden jeg ser han elsker det så mye. Men ikke konkurranse-spor, bare kose-spor utelukkende for hans del. Skal jeg trene spor til konkurranse, så blir det med brukshunden.

Ozu vil dermed få masse tur, masse oppmerksomhet og trene kose-spor. Brukshunden vil bli jobbehunden. Egentlig tror jeg Ozu vil trives bedre som maskothund enn som nå, hvor han er min "prøvekanin" og er med på alle kurs og treninger.

[Lunatic]

Jeg tenker at maskothund er mye det samme som "kompis"hund. Man har hverandre, koser seg på tur og trener kanskje litt innimellom. Bikkja får det den trenger og eieren har en kompis h*n som er med på alt, og som h*n er superglad i.

Selv når man har en brukshund så går man jo turer og tar med hundene får å oppleve ting. Så brukshunden får være med på kurs og konkurranser, men da må man bare sørge for at maskothunden også får være med på like mange morsomme, men andre ting.

[Stine]

Maria presiserte jo hva hun mente med maskothund, at hu fortsatt skal være en del av familien sånn som hun alltid har vært, bare ikke være med på kurs og konkurranser. Så hva alle andre tolker maskott hund som er vel revnende likegyldig.

[Ingvild]

Helt ærlig, vil forskjellen bli så stor om det kommer en portis til i hus? Jeg mener, får hun så voldsomt med kurs, konkurranser og treninger pr. i dag at det vil bli drastisk forskjell når portisen kommer? (Og var planen da du kjøpte henne at hun skulle brukes mye til slikt?) At hun kanskje må dele mer på oppmerksomheten er nå en sak, men sånn blir det jo gjerne i hjem med to eller flere hunder uansett.

[Guest Klematis]

Ja, det synes jeg er helt OK at du skaffer deg en hund du kan bruke til det du ønsker, så lenge hunden du har nå får de turene den bør få, den kos og oppmerksomhet og kjærlighet så den også er fornøyd.

Men, om du ikke tror du klarer/er interessert, eller av andre grunner ikke får gitt hunden du har det gode hundelivet den bør få leve, fordi brukshunden tar all tid og oppmerksomhet, så bør du nok vurdere å finne en annen eier, ja..

[Tonje]

Jeg synes ikke det er galt av deg i det hele tatt, så lenge hun får det hun trenger og at dere har såpass kjemi at du ikke går å irriterer deg over henne titt og ofte, og det virker det ikke som at du gjør. Hadde dere derimot hatt dårlig kjemi og du innerst inne egentlig ikke ville ha henne boende så synes jeg omplassering hadde vært bedre.

Hunden vil jo ikke merke at hun er "degradert" dersom hun får like mye oppmerksomhet og aktivisering selv om det kommer en hund til i hus.

[Guest Snusmumrikk]

Kan man ikke bare droppe hele ordet maskothund? Det får det til å høres ut som en hund som bare skal være der uten at man bryr seg med den og gjør noe. Og det er jo ikke realiteten? Hunden skal jo leve som 98% av alle hunder i Norge? Hun skal være kompis, kosehund, være med på turer, kanskje lære noen triks og småtrene litt innimellom? Det er jo ikke en maskot det, det er en familiehund. At du i tillegg vil ha en stor hund du kan gjøre alt hun ikke strekker til med ser jeg ikke noe problem i. Selv om eiere av småhunder sier de kan gjøre alt som store hunder kan, så er det bare en delvis sannhet :hmm:Så lenge hunden har det bra og ikke blir tilsidesatt, så er det greit tenker jeg

Spørsmålet er jo hvor mange hunder du syns det er greit å ha. Vi har alle forskjellig grense, og hvor mange hunder man han kapasitet til kommer nok litt an på rase også. En papillon er vel ikke sånn fryktelig krevende, og ikke er den sterk å holde igjen i bånd heller om det skulle være noe. Men det er jo fortsatt en hund til å ta ansvar for Portisen er vel heller ikke ekstremt krevende, men fortsatt en ganske stor og aktiv hund. Men du kjenner jo begge raser godt, så det regner jeg med du klarer å vurdere ut i fra din kapasitet

[Djervekvinnen]

Det er nok mange som har flere hunder i hus som bruker dem til litt forskjellige ting. Det viktigste er at alle får likt med oppmerksomhet og får det hver av dem trenger for å være fornøyd. Du sier at den lille ikke har alt som trengs av noen ting du liker (ski for eksempel) men da kan du bruke den store hunden på skitur,og etterpå /før ta den lille på tur, eller ta den lille i sekken

Du har jo skaffet deg denne rasen, men funnet ut med tiden at den ikke passer helt dine behov, men du er alikevel glad i hunden og vil ikke kvitte deg med den. Da har du hunden ut livet dens, gir den et godt liv, og får underveis den rasen du syns passer deg best dine behov slik at du også kan gjøre hundeaktiviteter du liker.

Mange av oss har mange raser på ønskelisten og man må jo prøve rasen før man kan si om den passer. Men det betyr ikke at hvis den ikke passer helt så skal man kvitte seg med den og prøve en ny, jeg liker ikke den bruk og kast holdningen (så fremst ikke det blir en belastning/plage i hundeholdet). Da gir du hunden du har et godt liv, og så får du ikke den rasen på nytt igjen.

[Maria]

Sånn, dere! Da er jeg ved PCen igjen - det blir lettere å svare her enn på mobil. Og takk - det er mange her som kommer med innlegg som får meg til å føle at det faktisk er ok å kjenne på at man har valgt litt feil. Og bruken av ordet maskothund er jeg enig i at er diffust - bare så det er sagt.

Jeg er et menneske styrt av min egen samvittighet. Den gnager på meg innenfor alle aspekter i livet. Og generelt vil jeg påstå at jeg er en fornuftig person. Det er jo egentlig årsaken til at den lille kom i hus - at jeg tenkte at to portiser ble for mye, men at savnet etter en egen hund var så stort at jeg bare måtte ha en til. Og jeg har hatt lyst på en portis til siden jeg fikk nummer 1. Men fornuften har holdt meg tilbake selv om jeg har hatt mange sjanser. Chess er og forblir familiehund, så det bli ikke det samme som å ha en helt egen hund, selv om jeg er den som alltid har trent henne og tatt henne med på ting. Men grunnen til at jeg følte for å lage denne tråden var egentlig å høre om andre forstår hvordan jeg tenker. Ja, for å legitimere egne valg, egentlig. Det er valp i sikte, men jeg kjenner at det er noe som holder meg igjen hele tiden. Og det er nok en dårlig samvittighet for Leja.

Og jeg må bare få presisere - det er fullstendig uaktuelt å omplassere Leja. Hun er en herlig hund, og hun og jeg er sterkt knyttet til hverandre. Ambisjonene for henne var faktisk utstilling og agility. Hun er knøttliten, og vil nok aldri nå opp på utstilling. Dessuten er det jeg som har hatt problemer med å ha lyst til å trene henne. Alt er så tungvint at jeg ikke gidder, på en måte. Bare det å bøye seg ned til 25 cm over bakken er ganske slitsomt når man er 180 cm høy selv. Så det er mange ting som har medvirket til at jeg ikke kom i gang på den måten jeg hadde håpet med denne hunden. Og ja - det burde jeg tenkt på før. men det gjorde jeg ikke.

Jeg tror nok folk som meg, de som brenner for hund, gjerne legger litt mer i det å ha hund enn "vanlige" folk. For det er jo som flere sier, de fleste hunder er familiehunder. Og det er mine også, men med litt attåt. Så Leja vil aldri bli et irritasjonsmoment fordi hun "bare" er familiehund. Men jeg tror ikke hun er noe jeg vil eller klarer å satse på, på en måte. Det er jo hele pakka. Rasen og miljøet rundt f.eks. - det engasjerer meg ikke sånn portisen gjør! Det jeg kanskje føler mest på er at å få en hund til tar fra Leja en trygghet i å ha oss for seg selv. At hun må dele på oppmerksomheten med en spinnvill valp. Hun og Chess lever fint sammen, men Chess er jo voksen og rolig...

Nei. Jammen om jeg veit helt hva jeg vil med innleggene mine. Jeg liker bare å reflektere nøye og vel over de valgene jeg tar. Slik jeg føler det nå ligger det an til at jeg kjøper meg en portis til i relativt nær fremtid, satser på den og fortsetter livet med Leja akkurat slik det er nå Hun er jo på mange måter en halv hund - hun tar jo ikke noe plass. Og Chess blir boende hos mamma for evig og alltid (nå bor vi alle i nærheten av hverandre), så hun fases jo sånn sett ut når vi kjøper oss noe eget i fremtiden. Så om jeg får en hund til blir det jo 1,5 hjemme, da.. På en måte..

Det er nok mange som har flere hunder i hus som bruker dem til litt forskjellige ting. Det viktigste er at alle får likt med oppmerksomhet og får det hver av dem trenger for å være fornøyd. Du sier at den lille ikke har alt som trengs av noen ting du liker (ski for eksempel) men da kan du bruke den store hunden på skitur,og etterpå /før ta den lille på tur, eller ta den lille i sekken

Du har jo skaffet deg denne rasen, men funnet ut med tiden at den ikke passer helt dine behov, men du er alikevel glad i hunden og vil ikke kvitte deg med den. Da har du hunden ut livet dens, gir den et godt liv, og får underveis den rasen du syns passer deg best dine behov slik at du også kan gjøre hundeaktiviteter du liker.

Mange av oss har mange raser på ønskelisten og man må jo prøve rasen før man kan si om den passer. Men det betyr ikke at hvis den ikke passer helt så skal man kvitte seg med den og prøve en ny, jeg liker ikke den bruk og kast holdningen (så fremst ikke det blir en belastning/plage i hundeholdet). Da gir du hunden du har et godt liv, og så får du ikke den rasen på nytt igjen.

Takk. Det er litt sånn her jeg føler at det er. Flere peker på de samme tingene. Papillon er en superduper hund som jeg veldig gjerne kunne tenke meg å eie igjen om mange, mange år. Men slik livet mitt er i dag er de ikke riktig rase for meg. Det er veldig enkle hunder. Min er veldig medgjørlig, enkel, snill og i det hele tatt. Men jeg tror kanskje jeg liker bedre å bli litt utfordret Portisen er en mye striere rase. Mer egne, mer tjohei, mer kropp og styrke osv. Faktisk er de mer hund enn jeg husker at Chess var da hun var ung - har nok fortrengt det (ref. unghunder - var på portistreff i dag). De er rett og slett mer. Og jeg vil ha litt mer hund!

Hun er nå fin da - lille minien. På tur med 7 portiser i dag var hun nok overbevist om at hun er en portis. Hun koser seg sånn med dem. Selv om hun er liten i kroppen synes hun nok selv at hun burde være mye, mye større, sånn som hun er i hodet sitt.

[Tabris]

@Maria - jeg kjenner meg veldig igjen i alt du skriver. Jeg tror vi er i en lignende situasjon. Schäfer er også min drømmehund, men det var fornuften som stoppet meg også fra å få en schäfer når jeg skulle få meg ny hund. Og jeg kjenner også litt på det at jeg på en måte har valgt feil. Ting er tyngre med ham enn med noen andre hunder jeg har vært borti. Jeg er aktiv i rasemiljøet, men jeg har ikke det brennende engasjementet som jeg vet jeg ville hatt med et par andre raser.

Det betyr ikke at jeg ikke er knyttet til min hund eller ønsker å omplassere ham - det betyr bare at jeg har en del tanker i eget hode jeg må få orden på, må akseptere ham og situasjonen som den er, og tilrettelegge det slik at det blir for det beste for oss begge.

Også at jeg får meg den brukshunden jeg faktisk ønsker meg når tiden er riktig, og da gjøre Ozu til en "maskothund".

[Maria]

@Maria - jeg kjenner meg veldig igjen i alt du skriver. Jeg tror vi er i en lignende situasjon. Schäfer er også min drømmehund, men det var fornuften som stoppet meg også fra å få en schäfer når jeg skulle få meg ny hund. Og jeg kjenner også litt på det at jeg på en måte har valgt feil. Ting er tyngre med ham enn med noen andre hunder jeg har vært borti. Jeg er aktiv i rasemiljøet, men jeg har ikke det brennende engasjementet som jeg vet jeg ville hatt med et par andre raser.

Det betyr ikke at jeg ikke er knyttet til min hund eller ønsker å omplassere ham - det betyr bare at jeg har en del tanker i eget hode jeg må få orden på, må akseptere ham og situasjonen som den er, og tilrettelegge det slik at det blir for det beste for oss begge.

Også at jeg får meg den brukshunden jeg faktisk ønsker meg når tiden er riktig, og da gjøre Ozu til en "maskothund".

Ja - du. Jeg kunne virkelig relatere meg til innleggene dine i din tråd. Valgte å lage en egen tråd for å ikke ta over i din. Men det er sånn det er, altså. Man føler sånnn på egne valg og situasjonen man er i. Det eneste man vil er å være fornuftig i forhold til hundene man allerede har og folk rundt seg, mens man samtidig veit så innmari godt at det man har ikke er "drømmen", på en måte.

Godt å dele litt, da. Man får sortert tankene ved å formulere dem skriftlig også

[Raksha]

For meg er maskotthund en hund som er "med på kjøtt og flesk" - altså med på det den liker, stilles lite krav til presteringer utover vanlig hverdagslydighet, den får lov til å ha sine særheter (innen rimelighetens grenser) uten at det er irriterende, bare sjarmerende, og slipper unna ting den ikke liker (som ikke er nødvendig for at den skal fungere i hverdagen). Altså definisjonen på alle mine tre.

[Maria]

For meg er maskotthund en hund som er "med på kjøtt og flesk" - altså med på det den liker, stilles lite krav til presteringer utover vanlig hverdagslydighet, den får lov til å ha sine særheter (innen rimelighetens grenser) uten at det er irriterende, bare sjarmerende, og slipper unna ting den ikke liker (som ikke er nødvendig for at den skal fungere i hverdagen). Altså definisjonen på alle mine tre.

Haha. Er nok egentlig litt sånn jeg tenker om begrepet også. For meg er det på ingen måte negativt å være maskothund. Det kan tvert i mot innebære at hunden får mye oppmsrksomhet, stell og tur, men at den ikke MÅ bli med på LP-trening i minus 15 grader

Men å "degradere" min egen hund føles litt hardt. Det er det jeg synes er vanskelig å godta - at førstehunden blir maskothund.

[Khela]

Khela kommer til å "degraderes" når den tid kommer at jeg skal ha meg ny hund igjen, men sånn eeegentlig er hun jo "bare" maskothund allerede. Fangvarmer som får mer enn nok av det hun trenger og liker i hverdagen, tror hun har et kongebra liv jeg Det for Leja også selv om det kommer en ny portis i hus - helt sikker!