Gå til innhold
Hundesonen.no

Yrke - bli det man vil eller det man burde?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg ville faktisk anbefale deg å ta et friår før du går inn i forsvaret evt. Fordi når du først er der inne så får du vel potensielt tilbud om videre jobb og utdanning der, og det kan bli vanskelig å si nei?

Når det gjelder det å "klare seg" - så lenge du har fullført en treårig utdanning etter vgs, nesten uansett hva det er, så har du ok sjanser til å få en jobb. Jo mer spesifisert utdanning, jo mindre kan du velge og vrake, men det finnes utrolig mange rare jobber der ute, hvor man bare krever at man har evne til å sette seg inn i ting.

Om du ikke får til det du vil - så gjør du noe annet. Veldig få ender opp som søsteren din. Og med fullført vgs og uten barn så øker sjansene dine betraktelig.

For å bli hundefører i Forsvaret så må man ta det på førstegangstjenesten. I hvert fall i følge en jeg har snakket en del med om dette, som selv jobber i hjemmefronten(?) som hundefører. Men du har et poeng. Hvis man først har startet, og liker det, så er det vanskelig å slutte.

Heldigvis ender de færreste opp som søsteren min. Hun har jo vært ganske mye siden hun var ung, og jeg og bror er rake motsetninger av henne. Men jeg er likevel redd for å begynne å studere ett eller annet, som kanskje ikke var noe for meg, droppe ut, begynne på noe nytt, gjenta, ende opp med masse lån og ingenting... Frykt er så grusomt irrasjonell.

Skrevet

Jeg selv har ikke noen spesifikk utdannelse, annet enn et grafisk design studie hvor jeg fikk bekreftet at jeg ikke dugde (og satt igjen med en del kjip gjeld fra lånekassen :P ) Men jeg prøvde fordi det hørtes veldig interessant ut. Jeg syns også det å jobbe på gård hørtes helt fantastisk ut, så da en praktikant jobb på en stor gård ble annonsert ut, tok jeg sjangsen selv om lønna var veldig lav. Da jobbet jeg i ett år og fikk prøvd ut yrket skikkelig, og fant ut at det ikke var noe for meg. Siden da har jeg jobbet med ulike ting og noen ting har jeg vært interessert i, men har funnet ut ikke er noe for meg alikevel.

Jeg syns det å skal studere eller gå på skole over mange år for et yrke man ikke vet så mye om, er skummelt. Jeg er den som har gått jobb-veien. Altså fått meg jobberfaring og sett og prøvd.

I mine øyne er det å ha en jobb man trives i og har gode kollegaer det viktigste, for andre er lønna det viktigste. Man må også tenke på hvor/hvordan man vil bo i livet, for ikke alle yrker kan man gjøre på visse steder. Også der var det viktigst for meg å kunne bo på det stedet jeg elsket, på landet og ha en jobb jeg trives med og at jeg klarer meg økonomisk. Da er jeg veldig fornøyd. :) Men drømme jobben for meg er ikke realistisk, verken skole-flink messig, drømmemessig, livsstadie messig osv. Men jeg er også av typen som ikke tør å ta de store sjangsene, vil ha alt trygt og forutsigbart.

Så det er mye å tenke på og vurdere. Ikke lett. Lykke til!

Skrevet

Jeg har faktisk tenkt på biolog også. Men jeg takler ikke vann :no:

Marinbiolog er ikke eneste retningen du kan ta :) Men det er relativt sterkt fagmiljø for marinbiologi i Norge, og det er alltid en fordel.

Skrevet

Jeg er så glad det ikke er 50-tallet lenger, jeg, hvor det viktigste var å få seg "fast post" et sted, og så leve hele livet i en stilling en aldri ville valgt dersom en hadde hatt mulighet til å velge noe annet.

I dag kan vi velge. Sjøl om jeg er helt enig med @MiO når det gjelder viktigheten av å tenke arbeidslivsrelevans hele veien uansett hva slags udde studiefelt en velger, så spyr jeg av råd som at en skal velge en sikker jobb med grei lønn og så sørge for å leve ved siden av jobben. Jeg veit ikke med dere, men jeg ville visna hen som menneske om jeg skulle tilbragt 1/3 av døgnet et sted jeg egentlig ikke vil være, full av lengsel etter det som finnes utenfor.

Mange hevder å kunne fungere i en situasjon hvor en jobber for å leve, ikke lever for jobben (og gudene skal vite at ikke jeg heller lever for 8 til 16-jobben min, men jeg har da i det minste en følelse av å gjøre en god og tidvis viktig jobb, og at jeg faktisk sitter med muligheten til å endre folks liv), men sannheten er at svært, svært mange av disse menneskene ender opp hos sånne som meg etterhvert, hvor de vil ha hjelp til å finne ut av hvem de er, hva de egentlig har å tilby og hvordan de kan få drive med noe som gir dem følelsen av å være levende heller enn bare en del av hamsterhjulet. Selvsagt kan en hevde av livet var enklere før, og det var det sikkert på mange måter, og det er både en gave og en svøpe å stå overfor så mange valg. Men en skal kunne leve med det en velger, ikke bare leve av.

  • Like 3
Skrevet

Og @Lunatic - jeg dobbeltposter for å sikre at du ser dette:

Du trenger ikke snakke med foreldrene dine om dette om du ikke føler at du blir hørt. Jeg tenker også at du nok trenger noen å prate med som ikke er personlig investert, iogm at du beskriver en del tankemønstre som er ganske destruktive. Du behøver kanskje ikke diagnotiseres akkurat, så det å tenke litt utenfor boksen og finne en person å prate med som ikke faller innunder klassisk skolepyskologi kan kanskje være noe? Type coach, mentor, gestaltterapeut? Kanskje finnes det en flink person på skolen din? :hug:

  • Like 1
Skrevet

For å bli hundefører i Forsvaret så må man ta det på førstegangstjenesten. I hvert fall i følge en jeg har snakket en del med om dette, som selv jobber i hjemmefronten(?) som hundefører. Men du har et poeng. Hvis man først har startet, og liker det, så er det vanskelig å slutte.

Heldigvis ender de færreste opp som søsteren min. Hun har jo vært ganske mye siden hun var ung, og jeg og bror er rake motsetninger av henne. Men jeg er likevel redd for å begynne å studere ett eller annet, som kanskje ikke var noe for meg, droppe ut, begynne på noe nytt, gjenta, ende opp med masse lån og ingenting... Frykt er så grusomt irrasjonell.

Men du kan vel ta et friår før førstegangstjenesten, heller enn mellom førstegangstjenesten og videre utdanning (i eller utenfor militæret..)? Var det jeg mente. ;)

Skrevet

Mitt beste tips er uansett å gjøre ferdig et halvår om du begynner på noe, men ikke syns at det er noe for deg (tenker om du tar studielån). Da får du med deg studiepoengene, og du får hvertfall gjort om deler til stipend :) . Jeg har dummet meg ut på det da jeg var yngre, og må betale for det nå.

Velg noe du er interessert i, men jeg er helt enig med de som sier at yndlingshobbyen ikke nødvendigvis er det riktige. Du kan jo velge noe som er litt relatert da, du bør jo ha interesse for faget du velger, absolutt :) .

  • Like 1
Skrevet

Og @Lunatic - jeg dobbeltposter for å sikre at du ser dette:

Du trenger ikke snakke med foreldrene dine om dette om du ikke føler at du blir hørt. Jeg tenker også at du nok trenger noen å prate med som ikke er personlig investert, iogm at du beskriver en del tankemønstre som er ganske destruktive. Du behøver kanskje ikke diagnotiseres akkurat, så det å tenke litt utenfor boksen og finne en person å prate med som ikke faller innunder klassisk skolepyskologi kan kanskje være noe? Type coach, mentor, gestaltterapeut? Kanskje finnes det en flink person på skolen din? :hug:

Jeg ga jo opp det ganske så tidlig. Har snakket med bestevennen min om det, og det har hjulpet. Snakket også med rådgiver på skolen, men hun var egentlig ikke til så mye hjelp.. Mamma har heldigvis innsett at jeg faktisk MÅ snakke med noen som kan utdanning, så jeg skal snart til en utdanningsrådgiver. Det er fire timer til sammen der de først snakker med meg om hva jeg liker, hva jeg kan tenke meg osv, og etterpå er det en test som kartlegger hva man har interesse og ferdigheter til. Så snakker man på slutten om resultatet av testen, hva man tenker selv og så får man tips til hvordan man kan gå fram, ulike muligheter for å ta den og den utdanningen o.l.. Jeg håper jeg kan roe meg litt etter det, og da får jeg jo snakket med noen som er utenforstående og som kan mye om dette.

Tusen takk for tips og omtanke :hug:

Men du kan vel ta et friår før førstegangstjenesten, heller enn mellom førstegangstjenesten og videre utdanning (i eller utenfor militæret..)? Var det jeg mente. ;)

Virkelig? Trodde ikke det var "lov" jeg! :P Kanskje jeg burde satt meg litt mer inn i Forsvaret? Tror nok det :)

Men da er det jo ikke noe å lure på! Jeg har kjempelyst til å reise, for å se verden, så det er jo fantastisk at det går :D

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...