Når man mistenker man har valgt feil

[lucy]

Til en viss grad kanskje, men ikke sånn du beskriver det, nei Klart det kan påvirke, men for at det blir så ille som beskrevet der så er det ikke prima gemytt altså, selv i unghundperioden. Det er faktisk lov og både ønske seg og forvente en normal hund, som ikke ser på alt som et problem, noe skummelt, knurrer osv. Mener ikke at du har en dritt hund eller at det blir et stort problem, mener bare det jeg skriver til sist her, uavhengig av rase, så kan man forvente og få en "normal" hund.. Så dette er ikke noe du skal legge på deg selv eller rasen, det er ikke normalt.

Skrev det ikke i innlegget mitt, tenkte det var unødvendig, men fjotten har ikke prima gemytt altså Jeg er fullstendig klar over at han ikke er tipptopptommelopp skrudd sammen. Men han er likevel blitt en fin gutt sånn i det store og det hele, og han hadde en klar endring rundt to-årsalderen og utover. Så selv om Ozu kanskje ikke er super mentalt, så kan han fremdeles bli mye bedre enn han er nå? Og så er du vel gjerne veldig inne på noe når du snakker om dette med å komme inn i et negativt tankemønster, Tabris. Og at du må være rettferdig overfor Ozu mtp forventinger.

[Malamuten]

Skrev det ikke i innlegget mitt, tenkte det var unødvendig, men fjotten har ikke prima gemytt altså Jeg er fullstendig klar over at han ikke er tipptopptommelopp skrudd sammen. Men han er likevel blitt en fin gutt sånn i det store og det hele, og han hadde en klar endring rundt to-årsalderen og utover. Så selv om Ozu kanskje ikke er super mentalt, så kan han fremdeles bli mye bedre enn han er nå? Og så er du vel gjerne veldig inne på noe når du snakker om dette med å komme inn i et negativt tankemønster, Tabris. Og at du må være rettferdig overfor Ozu mtp forventinger.

Absolutt, trening kan gjøre underverker og det samme kan bortfall av fluer i hodet gjøre, det var egentlig ikke det jeg tenkte på. Jeg regner med at det kanskje svartmales litt ekstra her, ettersom man kanskje er litt skuffet og lei, jeg klarte bare ikke og la vær og kommentere, fordi når folk tar på seg skylda og føler de har "dummet seg ut" og "valgt feil rase" evt vært "heldig" med forrige hund som ikke bjeffet på alle, knurrer når man ber den gå ned fra sofaen, spiser mat fra bordet med en gang man snur ryggen til og alt er en maktkamp, så føler jeg at jeg må si at det er faktisk lov og både ønske og forvente en mentalt frisk hund, uansett rase

[lucy]

Absolutt, trening kan gjøre underverker og det samme kan bortfall av fluer i hodet gjøre, det var egentlig ikke det jeg tenkte på. Jeg regner med at det kanskje svartmales litt ekstra her, ettersom man kanskje er litt skuffet og lei, jeg klarte bare ikke og la vær og kommentere, fordi når folk tar på seg skylda og føler de har "dummet seg ut" og "valgt feil rase" evt vært "heldig" med forrige hund som ikke bjeffet på alle, knurrer når man ber den gå ned fra sofaen, spiser mat fra bordet med en gang man snur ryggen til og alt er en maktkamp, så føler jeg at jeg må si at det er faktisk lov og både ønske og forvente en mentalt frisk hund, uansett rase

Absolutt

[Tabris]

Så kanskje jeg ikke har valgt feil rase, sånn egentlig. Jeg har bare fått et mer krevende individ enn hva som er vanlig innenfor rasen.

Vi får se hva det blir av gutten når han får vokst seg til litt mere.

[Guest Belgerpia]

Du har en ung spisshund i pubertet - det er mange raser som ikke føles som noe kupp i den alderen.

Mitt råd, fortsett å jobbe som du har gjort (innfør litt timeout når du føler at han er på en helt annen planet) - og plutselig, når hormoner og alt er i balanse så tipper jeg at det du har jobbet med og trodd han ikke har lært plutselig er på plass..........

[Tabris]

Du har en ung spisshund i pubertet - det er mange raser som ikke føles som noe kupp i den alderen.

Mitt råd, fortsett å jobbe som du har gjort (innfør litt timeout når du føler at han er på en helt annen planet) - og plutselig, når hormoner og alt er i balanse så tipper jeg at det du har jobbet med og trodd han ikke har lært plutselig er på plass...

Takk for tips! Er litt enig med deg, og håper det er slik.

Vi bruker time-out når det kommer til bjeffing. Hvis han henger i vinduet og bjeffer på forbipasserende, så fjerner vi ham fra vinduet og plasserer ham i hans eget sted i stua. Der må han være til han roer seg av seg selv - noe han av og til gjør med en gang, andre ganger er det en tålmodighetsprøve. Jeg synes jeg ser fremskritt, men de er små og tar lang tid.

Hadde han bare ikke vært så inn i helv...! sta, og brydd seg litt mer om hva JEG vil.

[Aslan]

Du har en ung spisshund i pubertet - det er mange raser som ikke føles som noe kupp i den alderen.

Mitt råd, fortsett å jobbe som du har gjort (innfør litt timeout når du føler at han er på en helt annen planet) - og plutselig, når hormoner og alt er i balanse så tipper jeg at det du har jobbet med og trodd han ikke har lært plutselig er på plass...

Signeres.

Tabris: jeg kan som sagt ikke garantere noe for dere, men Thorvald har nå som han har blitt voksen blitt betraktelig mer interessert i meg og hva jeg vil enn han var når han var på Ozus alder. Kan fint ligge og stirre på meg på LP-trening og vente på en eller annen kommando, selv om det er løse hunder rundt som han nok egentlig heller ville lekt med. Så ha håp

[Tabris]

Til sommeren, til sommeren...

[Guest Gråtass]

Helt ærlig så utifra det jeg leser så syns jeg ikke du har en hund med dårlig nervekonstruksjon, men en hund som jeg oppfatter som uoppdragen og litt frekk. Sett grenser som er lett for hunden og forstå. Prøv å unngå humørbasert trening og legg forventninge til hundens forutsetninger.

[Sheila]

Jeg ville omplassert hvis jeg følte det som deg. Og jeg har hatt det i nærheten av sånn du har, men valgt å "bite tenna sammen" og gjort det nødvendige for å beholde hunden. Det har gått helt greit, kanskje fordi han har hatt endel av de viktige kvalitetene, men det er også litt trist å bare gå og vente på å få ha den rasen man egentlig vil ha. Det er ekstra ille når du har valgt en rase så forskjellig fra drømmerasen. Derfor tenker jeg at det ikke er så dumt å tenke omplassering nå mens han fortsatt er en unghund. Han høres ikke ut som problemhund selv om dere har noen issues. Det burde gå fint å få omplassert en liten og pen hund i den alderen, og hvis du finner et godt hjem til han så skal du slippe å sitte igjen med dårlig samvittighet.

Og så er spørsmålet; hvordan føltes det å lese dette? Ble du lettet og tenkte "Ja!", eller er første reaksjonen din "Aldri i livet"? Bare du vet hva svaret er!

[Tabris]

Helt ærlig så utifra det jeg leser så syns jeg ikke du har en hund med dårlig nervekonstruksjon, men en hund som jeg oppfatter som uoppdragen og litt frekk. Sett grenser som er lett for hunden og forstå. Prøv å unngå humørbasert trening og legg forventninge til hundens forutsetninger.

Jeg føler det er en kombinasjon. Jeg har da oppdratt hunder før, og møtte ikke så mye motstand da. Jeg fortsetter med å være konsekvent og tålmodig (selv når jeg må telle til hundre) og håper noe faller mer på plass når han er ordentlig voksen.

Jeg ville omplassert hvis jeg følte det som deg. Og jeg har hatt det i nærheten av sånn du har, men valgt å "bite tenna sammen" og gjort det nødvendige for å beholde hunden. Det har gått helt greit, kanskje fordi han har hatt endel av de viktige kvalitetene, men det er også litt trist å bare gå og vente på å få ha den rasen man egentlig vil ha. Det er ekstra ille når du har valgt en rase så forskjellig fra drømmerasen. Derfor tenker jeg at det ikke er så dumt å tenke omplassering nå mens han fortsatt er en unghund. Han høres ikke ut som problemhund selv om dere har noen issues. Det burde gå fint å få omplassert en liten og pen hund i den alderen, og hvis du finner et godt hjem til han så skal du slippe å sitte igjen med dårlig samvittighet.

Og så er spørsmålet; hvordan føltes det å lese dette? Ble du lettet og tenkte "Ja!", eller er første reaksjonen din "Aldri i livet"? Bare du vet hva svaret er!

Det jeg føler når jeg leser innlegg om omplassering er at det knytter seg i magen. Bare tanken på å overlate ham til andre gjør at jeg får lyst til å gråte og jeg får vondt i magen. På tross av alt det negative i denne tråden, så er jeg utrolig glad i ham - han er min herlige gutt! Så per nå er det ingen reell løsning.

Skulle jeg omplassert ham så ville jeg for det første uansett ventet til han var skikkelig voksen for å se hva som er fluer i hodet og hva som er noe annet. I tillegg ville jeg kun omplassert ham til folk jeg kjenner og stoler 110% på - å legge ham ut på Finn.no og krysse fingrene for at de som overtar ham er gode er fullstendig uaktuelt.

[KristinR]

Jeg syns faktisk det er utrolig så lett man blir rådet til å omplassere ved "manglende kjemi" eller en personlighet som ikke helt tilsvarer standarden/forhåpningene man hadde før man kjøpte hund.

Her diskuterer vi stadig det store antall omplasseringshunder på Finn, det negative i det og konsekvensene. Og så skal man omplassere om man har en helt normal hund som kanskje bare er litt mer krevende enn man trodde.

Og nå snakker jeg generelt og ikke spes til TS siden dette stadig dukker opp. Skal det være så enkelt? Jeg syns det minner om en manglende respekt for dyr.

[Tabris]

Jeg syns faktisk det er utrolig så lett man blir rådet til å omplassere ved "manglende kjemi" eller en personlighet som ikke helt tilsvarer standarden/forhåpningene man hadde før man kjøpte hund.

Her diskuterer vi stadig det store antall omplasseringshunder på Finn, det negative i det og konsekvensene. Og så skal man omplassere om man har en helt normal hund som kanskje bare er litt mer krevende enn man trodde.

Og nå snakker jeg generelt og ikke spes til TS siden dette stadig dukker opp. Skal det være så enkelt? Jeg syns det minner om en manglende respekt for dyr.

Jeg er litt enig med deg. Hadde jeg omplassert Ozu pga dette, så hadde jeg følt det var "bruk og kast". Selv om jeg da hadde endt opp med schæferen jeg ønsket, så tror jeg at jeg hadde gått med konstant dårlig samvittighet ovenfor valget jeg gjorde, og dermed ikke klart å kost meg ordentlig med den nye hunden.

[SandyEyeCandy]

Jeg har to forslag som er ment mer eller mindre alvorlig:

1) Du kan låne Aiko et par ukers tid. Etter det vil Ozu føles som en drøm hva gjelder oppmerksomhet og tilgjengelighet. Hun vokter og varsler ikke, og ville aldri finne på å knurre til noen, men hun lever tidvis helt i sin egen verden og trenger overhodet ikke førerstøtte. I tillegg vil du kanskje sette litt større pris på det eiendommelige ved spisshunder, for hun er virkelig en helt utrolig hund.

2) Kjøp deg en annen hund så Ozu kan svime rundt som han vil og være med som selskap. Det er ikke så trangt hjemme hos dere, vel?

Og jeg trur nok at han befinner seg på et "gøyalt" sted i livet akkurat nå, tenåring og litt atal som han er.

[Malamuten]

Jeg syns faktisk det er utrolig så lett man blir rådet til å omplassere ved "manglende kjemi" eller en personlighet som ikke helt tilsvarer standarden/forhåpningene man hadde før man kjøpte hund.

Her diskuterer vi stadig det store antall omplasseringshunder på Finn, det negative i det og konsekvensene. Og så skal man omplassere om man har en helt normal hund som kanskje bare er litt mer krevende enn man trodde.

Og nå snakker jeg generelt og ikke spes til TS siden dette stadig dukker opp. Skal det være så enkelt? Jeg syns det minner om en manglende respekt for dyr.

Alle kan gå på en smell og ta et feil valg, det er faktisk ikke eksakt matematikk dette med hund. Jeg synes ikke det er noe man skal ta lett på, men om man først er i en situasjon som ikke er bra, så er ikke det heller bra for hunden, sant? Selv om man får det til så er det kanskje mer frustrasjon, irritabilitet osv osv fordi man er missfornøyd. Så om man først har gjort feil valg, fått feil hund eller hva som ligger til grunn for evt valg om og omplassere så synes jeg man like gjerne kan forsøke og finne et godt nytt hjem som passer bedre både for hund og menneske.

Problemet for meg er de som ikke lærer av det, de som kjøper en ny hund, gjerne vell vitende om at den kanskje ikke passer etter at mange har sagt det til dem. De som bare går lei av hunden og vil ha en ny valp, eller de som ikke orker og legge ned noe energi i og ta tak i problemer, bare bytter de ut når det blir vanskelig (noe som er noe annet enn manglende kjemi, og evt gi opp etter x antall timer med trening uten progresjon)

[Sheila]

Jeg føler det er en kombinasjon. Jeg har da oppdratt hunder før, og møtte ikke så mye motstand da. Jeg fortsetter med å være konsekvent og tålmodig (selv når jeg må telle til hundre) og håper noe faller mer på plass når han er ordentlig voksen.

Det jeg føler når jeg leser innlegg om omplassering er at det knytter seg i magen. Bare tanken på å overlate ham til andre gjør at jeg får lyst til å gråte og jeg får vondt i magen. På tross av alt det negative i denne tråden, så er jeg utrolig glad i ham - han er min herlige gutt! Så per nå er det ingen reell løsning.

Skulle jeg omplassert ham så ville jeg for det første uansett ventet til han var skikkelig voksen for å se hva som er fluer i hodet og hva som er noe annet. I tillegg ville jeg kun omplassert ham til folk jeg kjenner og stoler 110% på - å legge ham ut på Finn.no og krysse fingrene for at de som overtar ham er gode er fullstendig uaktuelt.

Flott, da vet du hva du har å forholde deg til! Trening, trening og en god porsjon tålmodighet. :-) Håper du finner noen flinke mennesker du kan støtte deg på mtp metoder. Det har du forstått selv også, tror jeg, at feil håndtering av den hunden kan gjøre ting mye verre enn de trenger å være.

Ang. hårreisende forslag om omplassering: når jeg spør folk til råds i spørsmål hvor jeg ikke klarer å vite helt hva jeg mener, så hjelper det å få "feil" svar: da vet jeg plutselig hva som er rett! Jeg tenkte kanskje det kunne funke sånn på deg også :-)

(Edit: og med rett svar mener jeg ikke at det rette svaret er at du på død og liv må beholde hunden, men "rett svar for deg!". Dette er 100% ditt valg og andre bør ikke dømme deg enten du velger det ene eller det andre!)

Endret 10. Januar 2014 av Sheila

[Illiya]

Jeg er litt enig med deg. Hadde jeg omplassert Ozu pga dette, så hadde jeg følt det var "bruk og kast". Selv om jeg da hadde endt opp med schæferen jeg ønsket, så tror jeg at jeg hadde gått med konstant dårlig samvittighet ovenfor valget jeg gjorde, og dermed ikke klart å kost meg ordentlig med den nye hunden.

Men man er jo heller ikke garantert å få en helt grei og optimal hund, selv om man kjøper den rasen man egentlig har lyst på? Den kan jo også ha sine issues, og ikke være helt som man hadde håpet og trodd.

Der kan det blir andre problemer som man må jobbe med.

Tror du er klar over det, jeg vil bare senke forventningen litt i forhold til det å få en rase man har drømt om. Det er ikke nødvendigvis bare enkelt og greit hele tiden det heller. Men jeg tror også at om man velger en rasen som passer bedre for seg, så blir man ikke så irritert over alt som kunne vært bedre med hunden, for da er de grunnleggende egenskapene gjerne på plass.

Er enig med deg i at det vil være bedre å beholde Ozu enn å omplassere. Om du da ikke på slump kommer over en bekjent som forelsker seg veldig i han, og ser på han som drømmehunden

Selv har jeg to store hunder, Labrador og Cane Corso, og vi har hage, men ikke hundegård. Det er så mye trafikk av folk forbi her på alle sider av tomta, så vi har hundene inne når vi er hjemme. Canen vil vokte og bjeffe på alle som går forbi, og det vil vi unngå.

Vi kjører til skog og fjell, og bruker heller mer tid på tur. Ser at de klarer seg fint med det. Drømmen er selvfølgelig å kunne bo sånn at vi kan ha inngjerdet tomt, så hundene kan være ute og leke når de har lyst, men det er ikke realiteten nå. Vi har en stor veranda (40 kvadrat) som de kan være ute på, men de vil ikke være lenge der alene. Særlig Canen vil fort inn igjen. Så den er sjelden i bruk. Sånn sett ser vi at å sette opp en stor hundegård nå er unødvendig, ettersom de begge helst vil være der vi er.

Så ikke se så mørkt på det å kun ha hundene inne. Får de tur og trening, så går det bra likevel, og bør ikke være et hinder for å få en hund til.

[Tabris]

Nei, jeg vet at man aldri vet hva man får selv om man skaffer seg rasen man ønsker. Jeg tenkte mer på at selv om jeg hadde fått "drømmehunden", og den var perfekt til meg og mine ønsker, så hadde jeg ikke klart å kost meg ordentlig med det hvis jeg visste at jeg hadde omplassert Ozu for å "gi plass" til den nye hunden. Får vondt i magen bare jeg skriver noe slikt, det er helt uaktuelt.

Jeg har mange venner som har forelsket seg i ham, akker og ååer masse hver gang de er på besøk eller ser bilder av ham. Men det er som besteforeldre - de ser bare det søte og hyggelige.

Og det må jeg understreke - jeg er også forelsket i ham. Det er ikke slik at jeg gruer meg til å komme hjem, er irritert bare jeg ser ham og sukker når jeg skal ut på tur med ham. Jeg savner ham når jeg er på jobb, når jeg kommer hjem kommer han hoppende rett i fanget på meg når jeg setter meg i sofaen og skal ha kos. Vi storkoser oss på tur, han og jeg, og det er vel så gjerne han som tar initiativ til trening som det er meg.

Jeg har ikke et dårlig hundehold hvor ingenting funker og alt er feil. Jeg har en ufattelig søt og herlig gutt som har sider av seg selv som er utrolig irriterende og frustrerende, fordi uten dem ville jeg hatt et herlig hundehold med akkurat ham - som er det jeg ønsker. At han er vanskeligere å motivere enn en schäfer på trening er ikke en issue, det er hverdagsproblemene jeg sliter med.

Det å ha to hunder her vi bor nå tror jeg er temmelig uaktuelt, både med tanke på plass og fordi vi bor i borettslag - jeg regner ikke med at vi hadde fått godkjent en søknad om en hund til.

[Guest 2ne]

Jeg syns faktisk det er utrolig så lett man blir rådet til å omplassere ved "manglende kjemi" eller en personlighet som ikke helt tilsvarer standarden/forhåpningene man hadde før man kjøpte hund.

Her diskuterer vi stadig det store antall omplasseringshunder på Finn, det negative i det og konsekvensene. Og så skal man omplassere om man har en helt normal hund som kanskje bare er litt mer krevende enn man trodde.

Og nå snakker jeg generelt og ikke spes til TS siden dette stadig dukker opp. Skal det være så enkelt? Jeg syns det minner om en manglende respekt for dyr.

Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg har både overtatt omplasseringshund og omplassert en hund pga "manglende kjemi", og jeg tør påstå at det ikke er fordi jeg har en "manglende respekt for dyr", det har heller ikke så mye med at det ikke "helt tilsvare standarden/forhåpningene jeg hadde før jeg kjøpte hund" - til nå er det vel bare 1 hund jeg har hatt i huset som pr dags dato tilsvarer fullt "standard/foråpninger jeg hadde før jeg kjøpte hund", og det er den hunden som ikke tilhører meg. Jeg kan også love deg at det å velge å omplassere var alt annet enn enkelt, det var en lang prosess å bestemme seg for det, og jeg kjenner jeg blir irritert over at jeg gidder å forsvare det valget 6 år etter at jeg tok det.

[Illiya]

Nei, jeg vet at man aldri vet hva man får selv om man skaffer seg rasen man ønsker. Jeg tenkte mer på at selv om jeg hadde fått "drømmehunden", og den var perfekt til meg og mine ønsker, så hadde jeg ikke klart å kost meg ordentlig med det hvis jeg visste at jeg hadde omplassert Ozu for å "gi plass" til den nye hunden. Får vondt i magen bare jeg skriver noe slikt, det er helt uaktuelt.

Jeg har mange venner som har forelsket seg i ham, akker og ååer masse hver gang de er på besøk eller ser bilder av ham. Men det er som besteforeldre - de ser bare det søte og hyggelige.

Og det må jeg understreke - jeg er også forelsket i ham. Det er ikke slik at jeg gruer meg til å komme hjem, er irritert bare jeg ser ham og sukker når jeg skal ut på tur med ham. Jeg savner ham når jeg er på jobb, når jeg kommer hjem kommer han hoppende rett i fanget på meg når jeg setter meg i sofaen og skal ha kos. Vi storkoser oss på tur, han og jeg, og det er vel så gjerne han som tar initiativ til trening som det er meg.

Jeg har ikke et dårlig hundehold hvor ingenting funker og alt er feil. Jeg har en ufattelig søt og herlig gutt som har sider av seg selv som er utrolig irriterende og frustrerende, fordi uten dem ville jeg hatt et herlig hundehold med akkurat ham - som er det jeg ønsker. At han er vanskeligere å motivere enn en schäfer på trening er ikke en issue, det er hverdagsproblemene jeg sliter med.

Det å ha to hunder her vi bor nå tror jeg er temmelig uaktuelt, både med tanke på plass og fordi vi bor i borettslag - jeg regner ikke med at vi hadde fått godkjent en søknad om en hund til.

Løsningen for deg er nok å beholde han, og etterhvert skaffe hund nr 2

Alle her vet nok at du har et godt hundehold, det har vi sett i alle dine poster Men det er klart at man kan ønske seg en hund som passer bedre, og/eller har de egenskapene man ønsker. Jeg tror mange har slike tanker som du har. Og som har valgt feil rase pga at rasebeskrivelser og historier fra andre ikke har vært helt opptil sannheten. Det er LOV å tenke sånn. Det er LOV å synes at en ikke har drømmehunden til tross for at en valgte fornuftig, og hadde god planlegging. En har lov til å både positive og negative følelser.

Så er det jo store variasjoner mellom individene også.

Jeg har hatt to schæfere med himmelvid forskjell. Den ene var nervøs, hadde mye stress, usikker på folk, var egentlig en dårlig schæfer. Mens den andre var sånn som jeg hadde sett for meg schæferen. Grei, avbalansert, treningsvillig...aldri noe problemer med han. Han var helt super! Så å ha begge disse samtidig, viste hvor stor forskjell det kunne være.

Skjønner at du sliter med hverdagsproblemene, og ikke selve hunden. Og de blir jo ikke mindre fordi de er hverdagsproblemer, for de er jo der hver dag.

Skjønner at du er veldig glad i han. Men også at du ser at en annen hund med andre egenskaper hadde passet bedre for deg.

[Tabris]

Takk for en veldig god og oppmuntrende oppsummering, Illiya. Det er slik det føles.

[julnil]

Kort og godt: om hunden ikke passer deg, så selger du den videre, og skaffer deg den hunden som passer deg og den retningen du vil drive hobbyen i

[Emilie]

Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg har både overtatt omplasseringshund og omplassert en hund pga "manglende kjemi", og jeg tør påstå at det ikke er fordi jeg har en "manglende respekt for dyr", det har heller ikke så mye med at det ikke "helt tilsvare standarden/forhåpningene jeg hadde før jeg kjøpte hund" - til nå er det vel bare 1 hund jeg har hatt i huset som pr dags dato tilsvarer fullt "standard/foråpninger jeg hadde før jeg kjøpte hund", og det er den hunden som ikke tilhører meg. Jeg kan også love deg at det å velge å omplassere var alt annet enn enkelt, det var en lang prosess å bestemme seg for det, og jeg kjenner jeg blir irritert over at jeg gidder å forsvare det valget 6 år etter at jeg tok det.

Signeres. Å omplassere en hund trenger ikke å være feil. At det omplasseres hunder over en lav sko har svært sjelden med manglende kjemi å gjøre, men mangel på kapasitet og kompetanse hos eier. Og DET er lettere å forutse enn "manglende kjemi".

[Lunatic]

Jeg har hatt akkurat de samme tankene som deg. Og vi har nok begge endt opp med et individ som ikke er rasetypisk, eller i hvert fall som er mer komplisert enn den "normale" hunden av hver vår rase.

Jeg har også gått med irritasjon og frustrasjon i kroppen og tårer i øynene i lange perioder, fordi den bikkja ikke viser framgang. Jeg har heldigvis en hund som funker veldig bra inne, hun bjeffer ikke, hun stjeler ikke mat selv om det står heeeeelt på kanten, hun er rolig og god hele tiden. Men ute er hun grusom. Passeringer med mennesker og hunder er ikke noe problem, men hun er fiksert på bæsjespising. Og hvis hun går løs, så er det det eneste hun tenker på. Hun er fiksert på den dritten.

Bæsjespising i seg selv er ikke så ille, men når hun skal ha alt hun kan få potene sine på, og når det blir så mye at hun blir dårlig, altså kaster opp og får diare, da er det ille.

Jeg har også tenkt at jeg har valgt feil. Labbe var ikke min rase, jeg burde bare gått for Husky som jeg egentlig ønsket. Men egentlig tror jeg at jeg bare har fått feil individ, akkurat som deg. Jeg vil ha en hund til LP, og Luna er ikke lekelysten nok for det, men der hadde ikke akkurat Huskyen kommet på toppen heller.

Omplassering har også vært i tankene mine. Flere ganger. Men jeg tenker som deg at jeg synes det blir litt "bruk og kast". Men på en annen side, hvor lenge skal man gå og irritere seg over en hund som blir litt mer ork enn glede? I hvert fall når man har prøvd alt?

Hvis jeg var deg, ville jeg gjort det jeg skal gjøre, nemlig å ha Ozu som en maskot, og etter hvert kjøpe den hunden du virkelig vil ha.

[Tabris]

Hvis jeg var deg, ville jeg gjort det jeg skal gjøre, nemlig å ha Ozu som en maskot, og etter hvert kjøpe den hunden du virkelig vil ha.

Det er nok det jeg kommer til å gjøre. I tillegg bruker jeg Ozu nå som "prøveklut". Jeg øver meg i å bli en bedre hundetrener ved hjelp av ham. Spesielt siden han krever noe ekstra av meg, så får jeg virkelig utviklet meg som trener.

Også tenker jeg slik at får jeg skikk på denne gutten, og etterhvert til og med også konkurrert med ok resultater, ja, da er jeg jommen meg klar for å ta på meg en schäfer. Kommer til å være piece of cake det etterpå.