Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg har prøvd alt til ingen nytte


Lunatic
 Share

Recommended Posts

Jeg bare må få ut litt tanker og frustrasjon. Og forhåpentligvis få noen tips til hva jeg kan gjøre, for jeg vil ikke ha det sånn som det har blitt nå. Jeg skal prøve å være helt ærlig, og håper dere ikke gir meg pepper for det..

Jeg er utrolig glad i lille Labben min, MEN akkurat nå er hundeholdet mer ett ork enn en glede. Det å gå ut døra er ikke lenger så fristende og noen ganger kjenner jeg på at jeg skulle ønske jeg ikke hadde henne. Hun er fantastisk på alle mulige måter, men det er en ting som virkelig går utover forholdet vårt: Hun spiser nemlig all hundebæsj hun finner ute. Det er nok mange som mener at jeg overdriver, men prøv å forstå at dette virkelig er et problem. Det hadde ikke vært et problem hvis hun hadde gjort det en gang innimellom, slik som de fleste hunder. Men så gjør hun ikke dette en gang når vi er i skogen, nei, hun spiser absolutt alltid alt hun finner. Dette vil si MYE for det er utrolig mange som er grusomt dårlig på å plukke opp etter hundene sine.

Fra jeg fikk henne som valp til hun var ca 1,5 år gikk hun alltid løs. Da hun var liten fikk vi beskjed om at hun kom til å vokse det av seg, så jeg trodde jo på det. Da hun begynte å bli over året bare fortsatte det, og jeg prøvde alle tips jeg fikk av kursledere og hundefolk i nabolaget. Ingenting hjalp. Da hun ble 1,5 gadd jeg rett og slett ikke mer, så nå har hun gått konstant i bånd i 8 mnd. Da vi hadde gått i bånd i 6 mnd prøvde jeg å slippe henne, men hun spurtet rett ut til sidene for å spise.

Jeg må helt ærlig si at jeg kjenner litt på at dette ikke var min hund. HUN er min, men jeg tenker noen ganger tilbake og ønsker at jeg hadde valgt nesten hva som helst annet.

Jeg har "tatt henne" på det, jeg har prøvd å gå konstant i langline fra hun var 6 mnd til 1 år, vi har gått i bånd altfor lenge (noe jeg ikke synes en hund skal), jeg kjøpte i ren desperasjon et slikt sprutehalsbånd fordi jeg fikk det anbefalt (da kunne jeg ikke like mye som jeg kan nå. og det brukes ikke lenger), jeg har prøvd sladring og kinderegg-metoden, men ingenting hjelper. Uansett hva jeg prøver så fungerer det ikke.

Hun spiser ikke så mye i bånd som når hun er løs, men jeg blir gående å stresse og se på henne hele tiden fordi jeg skal korrigere (nei og så godbit/leking med bånd) henne, og turene blir mer "overvåking" en avslapping og kos.

Jeg er superfrustrert og jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er fullt klar over at mange mener jeg overdriver dette problemet, men hun har virkelig ikke godt av det og jeg synes det er så ekkelt at jeg ikke klarer å sette ord på det. Og når hun tar ALT hun finner, da er det et problem.

Har dere noen tips og/eller råd om hva jeg kan gjøre for å få tilbake gleden?

RED: Når jeg slipper henne løs, er bæsj det eneste hun tenker på. Hun er virkelig fiksert på det. Går ut på sidene av jordet (der ligger det mest) og snuser og snuser overalt. Når vi møter hunder skal hun ikke leke eller hilse på, da piler hun bare ut på sidene og finner seg noe. Det er som om det er det eneste hun tenker på. Hun er virkelig fiksert på det her...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 78
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

munnkurv! hunden kan gå løs og snuse, den kan bevege munnen som normalt og du slipper bekymre deg for dritt spising.

Man kan bruke medisiner når atferden går over fra å være en irriterende quirk til å bli sykelig. Når det begynner å gå ut over livskvaliteten til hunden, altså at den ikke klarer å slappe av men kun e

Tja, det kan være mange årsaker til at folk velger medisiniering. At problemet er så stort at alternativet er avlivning. Hunden er så manisk at det går ut over velferden til hunden. At hunden gjør seg

Jepp. Kjøp en munnkurv, rett og slett. Så får du slappet av på tur, og kanskje hun begynner å slappe av etterhvert og, når hun skjønner at det ikke er noen vits.

Jeg var på vei til å kjøpe en da min hund var valp og unghund, fordi han spiste alt (bortsett fra bæsj :P), og jeg bodde i en rånerby der alle kastet fra seg gatekjøkkenrester overalt. Men han vokste det heldigvis av seg, før jeg kom så lang.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror som castella at det eneste som hjelper her og nå er munnkurv. Da kan ho lukta på det meste ute, men vil ikke greie å spise noe. Og er du heldig kan du kanskje greie å bryte en sannsynligvis tvangspreget vane. For dette tror jeg er tvangspreget og noe som har utviklet seg til en ekstremt dårlig vane.

Jeg har hatt likedan problem hos en tidligere hund, så jeg forstår at dette er et problem. Jeg ble uvel og kvalm av at bikkja lukta dritt hele tiden kom løpende med dritt hengende dels utav kjeften, og ble sint hver gang ho kasta seg over avføring som ho slikka i seg rett og slett. Det var favoritthunden til mannen min, men jeg greidde aldri like henne pga denne fikseringa på avføring. Jeg prøvde det meste, uten at det hjalp det spøtt. Så munnkurv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Støtter forslaget om munnkurv. Gjerne en i metall, og som går langt foran munnen, sånn at den blir enkel å skylde av om hunden er borti noe dritt som den forsøker å spise.

Bor dere i borettslag? I såfall går det an å gå til styret, og ta opp problemet med at folk ikke plukker opp. Her jeg bor var det tidligere et stort problem at folk ikke plukket opp, men etter det ble satt ut flere søppelbøtter, og gitt ut beskjed, så merker jeg at det er mye mindre hundedritt rundt om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, dette høres helt skrekkelig ut! :( Munnkurv er jo et åpenbart forslag, men jeg må bare spørre: Er måten du "tar" henne på å si nei og deretter gi henne godis? Jeg spør fordi jeg jo kjenner flere med gjeterhunder som har klart å få dem til å slutte å feks gjete biler ved å gå inn og røske litt skikkelig tak dem, og her snakker vi sterke instinkter. Nå er det hakket mer dramatisk å møte den sanne død hver eneste gang det er lufting på gang enn å ete bæsj, men dog.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår whippet kastet seg over all dritt på tur som valp. Hun sluttet å spise bæsj da vi ble lei, og tok henne skikkelig, slik SEC beskriver. Hun har prøvd seg et par par ganger etter det, men da er det ingen kjære mor.

Men det handler jo litt om motivasjonen hunden har også, og labbisen her har vel nærmest et tvangspreget forhold til spisingen, i tillegg til at det virker som at tilgangen på dritt er stor... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, dette høres helt skrekkelig ut! :( Munnkurv er jo et åpenbart forslag, men jeg må bare spørre: Er måten du "tar" henne på å si nei og deretter gi henne godis? Jeg spør fordi jeg jo kjenner flere med gjeterhunder som har klart å få dem til å slutte å feks gjete biler ved å gå inn og røske litt skikkelig tak dem, og her snakker vi sterke instinkter. Nå er det hakket mer dramatisk å møte den sanne død hver eneste gang det er lufting på gang enn å ete bæsj, men dog.

Skjønner hvor du vil, men jeg vet ikke om du husker hvordan jeg har beskrevet Labradoren min? Hun er veldig "hard", og jeg har nøyaktig samme problemet. Jeg har bare innbefunnet meg med at jeg har en båndhund, fordi i det øyeblikk hunden er løs så spiser den all mulig dritt den kommer over (sett bort fra på vinteren, o herlige vinter!).

Særlig kattebæsj har vært vårt problem. Når jeg har sett bikkja spise kattebæsj tok jeg henne i starten i nakkeskinnet og sa nei, og dro henne bort. Ingen effekt. Har prøvd å klipe hardt i øre, hjelper ikke. Vet ikke hvordan man tar en hund noe hardere enn å klipe den så hardt i øret at den hyler mens du drar den vekk (nå har jeg sele på bikkja som jeg drar den vekk med) - men jeg tviler på at noe hardere egentlig hjelper. Hun bare rister seg og så går livet videre. Ingen anger, ingen lærdom, ingen ting. Ingen kobling mellom kattebæsj og straff. Bare lykkelig småtygg (på restene som enda er i munnen, altså). Labradoren er 100% hjernevasket når den kjenner en god lukt, den er som en rusmisbruker. "Jeg bare må".

Til trådstarter @Lunatic - jeg er 100% med deg i hvordan det føles. Turer blir mer ork enn kos. Jeg skjønner hvor du vil. Jeg overvåker området rundt oss hele tiden hvis vi går tur. Ikke bare for om bikkja eter på noe, men også for andre bikkjer og folk. Da renner hun jo bare avgårde. Det er labrador på godt og vondt det, de motiveres av mat. Noen ganger litt for mye. Du må bare finne andre måter å gå tur på - jeg har veldig stor suksess med Baggen magebelte hvor jeg fester en flexiline. Da går hunden fritt, men jeg har kontroll.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de andre sier jeg også munnkurv. Det vil kanskje være litt "ekkelt" i starten, men det hemmer ingenting bortsett fra drittspisingen, hunden kan gå løs, du kan slappe av.

Nå er hun jo såpass gammel at det kanskje kan sitte hardt og få vekk denne uvanen, uansett hva det startet med, men utover korrigering/belønning har du forsøkt og gi henne annen mat? Er hun sulten? Har hun et behov fordi hun mangler noe? (trenger ikke være det altså, men jeg ville forsøkt det ihvertfall)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

munnkurv!

hunden kan gå løs og snuse, den kan bevege munnen som normalt og du slipper bekymre deg for dritt spising.

German_Shepherd_with_Muzzle_cropped.JPG

Glemte jo helt å skrive det, men jeg har selvfølgelig en munnkurv. Nei, forresten. Jeg har to. En i tøy, sånn som går rundt snuta, men er åpen foran. Hjalp absolutt ingenting. Så har jeg en som på bildet, den er nesten identisk, og den har hun brukt konsekvent i flere måneder. Det endte med at hun ikke skjønte hvorfor hun ikke kunne spise bæsjen, så hun dytta munnkurven laaaangt nedi. Så kom hun etterhvert bort til meg med bæsj virkelig overalt... Men jeg tror også det er den beste løsningen per nå. Det er bare å ta den fram igjen

Huff, dette høres helt skrekkelig ut! :( Munnkurv er jo et åpenbart forslag, men jeg må bare spørre: Er måten du "tar" henne på å si nei og deretter gi henne godis? Jeg spør fordi jeg jo kjenner flere med gjeterhunder som har klart å få dem til å slutte å feks gjete biler ved å gå inn og røske litt skikkelig tak dem, og her snakker vi sterke instinkter. Nå er det hakket mer dramatisk å møte den sanne død hver eneste gang det er lufting på gang enn å ete bæsj, men dog.

Tja. Det er det jeg gjør nå. Fordi jeg har prøvd alt. Når jeg skrev at jeg har "tatt henne" så har jeg virkelig tatt henne. Tatt henne i nakkeskinnet sagt nei og dratt henne bort. Jeg har, og jeg skammer meg over det, tatt henne i øret så hardt (men kort) at hun har hylt. Med en gang jeg slapp begynte hun å lete etter mer. Det var absolutt ingen effekt.

Jeg anser Luna som en relativt myk hund, ikke gjeterhundmyk, men ganske myk. Hun reagerer på mørk og streng stemme og korrigering når vi trener, men når det kommer til det her så hjelper ingenting..

Skjønner hvor du vil, men jeg vet ikke om du husker hvordan jeg har beskrevet Labradoren min? Hun er veldig "hard", og jeg har nøyaktig samme problemet. Jeg har bare innbefunnet meg med at jeg har en båndhund, fordi i det øyeblikk hunden er løs så spiser den all mulig dritt den kommer over (sett bort fra på vinteren, o herlige vinter!).

Særlig kattebæsj har vært vårt problem. Når jeg har sett bikkja spise kattebæsj tok jeg henne i starten i nakkeskinnet og sa nei, og dro henne bort. Ingen effekt. Har prøvd å klipe hardt i øre, hjelper ikke. Vet ikke hvordan man tar en hund noe hardere enn å klipe den så hardt i øret at den hyler mens du drar den vekk (nå har jeg sele på bikkja som jeg drar den vekk med) - men jeg tviler på at noe hardere egentlig hjelper. Hun bare rister seg og så går livet videre. Ingen anger, ingen lærdom, ingen ting. Ingen kobling mellom kattebæsj og straff. Bare lykkelig småtygg (på restene som enda er i munnen, altså). Labradoren er 100% hjernevasket når den kjenner en god lukt, den er som en rusmisbruker. "Jeg bare må".

Til trådstarter @Lunatic - jeg er 100% med deg i hvordan det føles. Turer blir mer ork enn kos. Jeg skjønner hvor du vil. Jeg overvåker området rundt oss hele tiden hvis vi går tur. Ikke bare for om bikkja eter på noe, men også for andre bikkjer og folk. Da renner hun jo bare avgårde. Det er labrador på godt og vondt det, de motiveres av mat. Noen ganger litt for mye. Du må bare finne andre måter å gå tur på - jeg har veldig stor suksess med Baggen magebelte hvor jeg fester en flexiline. Da går hunden fritt, men jeg har kontroll.

Det er akkurat sånn det er. Jeg har tatt henne skikkelig hardt i øret, nakkeskinnet og ryggfettet, men hun skjønner det ikke. Eller så vil hun ikke skjønne. Det virker som om maten gir større belønning enn den straffen hun får av meg.

Som du også sier: jeg slipper henne ikke lenger med andre hunder. Hun var veldig interessert i å leke før, men nå er det bare spising som gjelder. Folk blir ofte forundret over at jeg sier at neste hunden absolutt ikke blir Labbe. De skjønner ikke at dette faktisk er et reelt problem. "Å, men min spiser jo også litt når vi er oppe i skogen da." Joa, men den står ikke klar når andre løse bikkjer gjør fra seg liksom..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med en som er sånn som denne, bare lengre foran, sånn at unasett hvor langt hunden stapper snuten nedi, så får den ikke noe "belønning"? Vet ikke om man får laget sånne på mål/bestilling da, eller om det ville hjulpet noe...

muzzles.jpg

Har du vurdert å behandle det som "tvangsnevrose"? Altså medsinere henne i samråd med veterinær, samtidig med trening? Jeg har ingen peiling på om det er noe i det, men har lest om hunder som har vært behandlet for tvangsmessig adferd før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke det er nødvendig å sykeliggjøre hunden selv om den spiser dritt. Den er en labrador.

Jeg er glad vi bor sånn til at vi har skauen for oss selv, jeg :) Altså, det er nok av populære turområder, boligfelt og gangveier, men med èn gang man går av gangveiene og inn på smale stier, forsvinner Oslofolket, hundene deres og dermed dritten :D Ikke det at jeg har noen overdrevent drittspisende hunder i hus, men Tinka kan nok ta seg en jafs i ny og ne. Heldigvis slipper hun på "Slipp", så da tenker jeg egentlig ikke over det. Kjekk kommando å ha inne dagen etter Halloween da Romsås var dekket av halvspiste sjokolader og karameller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke det er nødvendig å sykeliggjøre hunden selv om den spiser dritt. Den er en labrador.

Exactly. Jeg var kanskje ikke tydelig nok på dette, men jeg oppfatter dette også som et problem - SAMTIDIG som det er noe man vet man bare må leve med. Det er sånn livet er med enkelte individer av den rasen, det er ikke noe "galt" annet enn hvis man skal sette det på spissen og si avlen har gått for langt (men den dagen hundeoppdrettere begynner å ta inn matglede som avlskriterie tror jeg jaggu det fryser over i h*lvete :lol: ).

Jeg har også hatt munnkurv, men bikkja ble bare lei seg og "deppa" av å ha den på. Så jeg slutta. Og tilpasset heller tur og livet etter det. Hos oss er det litt mer enn bare bæsj det er snakk om (heldigvis ikke hundebæsj, men kattebæsj, sauebæsj, all annen dyrebæsj) - men også diverse avfall i naturen. I strandsonen tygges skjell i skarpe knuste biter og svelges mens matmor kommer halsende og hylende i bakgrunnen. Brennmaneter slurpes i seg som spagetti. Fiskeskjelett er YUMMI, særlig når det svelges helt og matmor ser for seg alle beina sette seg i både hals og tarmsystem. "En rolig gåtur på stranda med solnedgang" er for oss en stressende tur med høy puls og nesten noe som må utføres i to puljer: en rekogniseringstur først hvor man fjerner alt som kan spises, så en andre tur med bikkja. Drivved og diverse søppel som har slådd inn på land storkoser hun seg med - jeg glemmer aldri den gangen vi var midt utti ingensteds langs ei strand og bikkja brått kom løpende med ei BRUKT SPRØYTE i kjeften. H Y L. I skogen er det alltids noe rart å finne; isopor, sopp, døde dyr, mose, lav, plastikksøppel og røyksneiper. På fjellet er det alltids enda mer bæsj å finne, samt søppel fra friluftsidioter og ikke minst finnes det beinpiper/gamle revir fra reinsdyr som kan spises. Nesen er PÅ døgnet rundt, og er alltid fintunet inn på *finne noe å spise*. På vinteren har jeg opplevd å gå på en slette med helt flat snø, kanskje 50-60 cm dybde. Brått ser jeg bikkja går inn i sonen, målrettet jobbet hun seg fram i 10 minutter - før hun begynte å grave. Tror dere ikke jävelskapen hadde funnet et gammelt råttent eple under snøen. DJISES CHRIST hylte jeg.

Merkelig nok blir man vant med det, men så får man tråder som dette innimellom som minner en på galskapen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det virkelig sånn det er å ha labrador? :blink: All sympati til labbiseiere altså - for det der hadde jeg fått fullstendig mark av.

Nesten så jeg har lyst å foreslå aversjonsdressur, men det er ikke lov. Så skal ikke gjøre det. Men munnkurv, få tak i en lang en så hun ikke bare kan presse nesa ned i den og slurpe i seg dritten gjennom den.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Lunatic Bruk en slik som på bilde, ikke de der tøygreiene. De er så stramme så det blir ikke så behagelig og det blir vanskeligere og pese og regulere varme/få inn oksygen i aktivitet. Det er heslig, det skjønner jeg godt at du synes, men hun spiser det iallefall ikke og munnkurven kan gå rett til desinfisering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med en som er sånn som denne, bare lengre foran, sånn at unasett hvor langt hunden stapper snuten nedi, så får den ikke noe "belønning"? Vet ikke om man får laget sånne på mål/bestilling da, eller om det ville hjulpet noe...

muzzles.jpg

Det var en sånn en jeg originalt hadde tenkt meg, men jeg fant aldri en. Jeg dro rundt i hele byen for å finne en eller annen munnkurv, men det var jo ingen som hadde. Jeg endte opp med en sånn tøygreie, men den la jeg fort fra meg fordi hun 1) klarte å spise bæsj 2) nesten ikke fikk puste ordentlig. Til slutt fant jeg den jeg bruker nå på Brukshunden, men er ikke helt fornøyd med den heller sånn i forhold til spisingen. Skal legge til bilder når jeg får overført dem.

Vet du hvor jeg kan få tak i en sånn en?

Er det virkelig sånn det er å ha labrador? :blink: All sympati til labbiseiere altså - for det der hadde jeg fått fullstendig mark av.

Nesten så jeg har lyst å foreslå aversjonsdressur, men det er ikke lov. Så skal ikke gjøre det. Men munnkurv, få tak i en lang en så hun ikke bare kan presse nesa ned i den og slurpe i seg dritten gjennom den.

Ja, akkurat nå skulle jeg heller ønske at jeg gikk for en Husky, som jeg egentlig ville. Det er grusomt å si, og jeg får tårer i øynene når jeg skriver det, for jeg er jo glad i det lille dyret, men jeg tror både hun og jeg hadde vært mer fornøyd med det. Hun hadde ikke trengt å bli en understimulert hund som nesten bare, for øyeblikket, får kjeft, og jeg trengte ikke gå å tenke på at jeg har utrolig dårlig samvittighet.

@Lunatic Bruk en slik som på bilde, ikke de der tøygreiene. De er så stramme så det blir ikke så behagelig og det blir vanskeligere og pese og regulere varme/få inn oksygen i aktivitet. Det er heslig, det skjønner jeg godt at du synes, men hun spiser det iallefall ikke og munnkurven kan gå rett til desinfisering.

Jeg brukte ikke tøykurven mer enn ca 2 uker før jeg skjønte at det ikke var en mulighet. Som nevnt over så fikk hun spist gjennom og hun fikk nesten ikke puste, så det sluttet vi fort med.

Hva med en sånn her en? Da får den jo ikke tak i dritten. Munnkurven er jo beregnet for skyddshunder, så de har jo plass til å pese, bjeffe etc inni.

1016453_616386491728876_1706869946_n.jpg

Jaa, men de ser så grusomme ut.. Men jeg liker at fronten er lukket, at den ikke har noen hull. Den jeg har nå har det og den stapper hun nedi for så å slikke i seg dritten. Er det mulig å få tak i en sånn ett sted?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg gikk morgenturen i dag husket jeg litt hvorfor jeg slutta med kurven. Den hjelper jo ikke. Jeg tror den kurven jeg har nå er altfor liten i fronten, for hun får dytta den nedi og da er snuta hennes så nærme at hun får slikket det i seg. Da ender kurven opp med bæsj overalt. Nå har det snødd i natt og når hun tar hodet ned i snøen (som alle hunder gjør) så samler det seg snøklumper i fronten i tillegg. Da går hun med snø som er presset opp i snuta hennes konstant. Jeg er redd for at hun da skal bli syk, fordi snuta hennes blir så kald. Er det reelt, kan de bli syke av kald snute?

Snuta hennes er virkelig nær fronten hele tiden, og da hjelper den jo absolutt ingenting.

Når hun får på seg kurven så blir hun nesten enda mer manisk. Hun gir ikke opp på å få tak i dritten. Hun blir stående og grave på den, og dytte snuta ned i desperasjon. Luna er en veldig lydig hund, men når hun kommer i denne "modusen" så hører hun ikke. Hun blir bare stående for å prøve å få det opp. På turen i dag måtte jeg fysisk hente henne to ganger fordi hun ikke kom.

Og Kangerlussuaq beskrev virkelig min hund. Hun spiser ikke bare dritt ute, både isopor, plastposer, skjell, tang og tare, kebabrester, råtne epler, døde fugler og smådyr. Favoritten er også sokker. Jeg har gått ut av tellingen, men hun har nok spist og kastet opp mer enn 15 par sokker. Altså over 30 sokker. Jeg trodde hun hadde sluttet med det, men jeg fant en oppkastet sokk i buret hennes i morges.. Det er helt sinnsykt hva hun klarer å få i seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres skrekkelig ut! Har du prøvd å gjemme noe noe i drit? F.eks wasabi eller noe ( kan vel sprøytes inn)? Eller er det veldig slemt gjort? Aner ikke om det kan være skadelig heller. Gå tur uten hund og sprøyte inn i all drit du ser, så gå tur med hunden der? Har aldri hatt problemet selv, men har full forståelse for at slikt kan ødelegge gleden med hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...