Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan klarer folk å klage på samme ting hver dag?


SoppenCamilla
 Share

Recommended Posts

Ja jeg og synes det er litt rart at folk klager over så mange filleting hele tiden.

Jeg tar relativt ofte tog, men jeg tror bare at jeg har opplevd en liten håndfull ganger der toget virkelig har vært forsinket. I hele mitt liv. Alle avgangene herfra er iallefall presise. Jeg er veldig fornøyd med nsb jeg, særlig etter at de har tilrettelagt mer for å ha med store hunder på tog (at man faktisk får plassen man betaler for, og ikke må stues inn i en liten hundekupè sammen med fremmede hunder). Men sikkert mer forsinkelser i oslo-området, ser den. Men sånn er det... (edit: pendlet jo til oslo et halvt år, var alltid relativt presis....)

Jeg irriterer meg sjeldent over ting... føler egentlig ikke så mye heller... er jeg avstumpet kanskje? Mulig. Men det er ganske deilig egentlig, folk rundt meg irriterer seg over så innmari mye, hele tiden, jeg gidder bare ikke....

Ok... noen ting irriterer meg da, sånn som vage statusoppdateringer på facebook og klissete bilder av glitrende roser med kvalme "visdomsord" (aka selvfølgeligheter).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får til slutt nok jeg og spør hvorfor de ikke bare slutter i jobben, går fra mannen sin etc etc når folk sutrer hele tiden.

Slike som klager på helsa hele tiden har ofte daglig "migrene" og da spør jeg pent om hvorfor de ikke har kuttet ut kaffe o.l. i et forsøk på å bli bedre. Jeg har hatt migrene selv, og det var ikke noe problem å kutte ut sukker liksom.

Ikke at det hjelper å spørre, men da får jeg ut litt irritasjon i det minste :lol:

Også begynner jeg å unngå de..

Jeg kan også ha en dårlig dag, men veldig mange har en dårlig dag hver eneste dag. .. Jeg fatter feks ikke hvorfor folk går på jobb hver dag hvis de alltid skal klage. Det er lav arbeidsledighet liksom, BYTT JOBB!

JEG OG. Det blir jeg gal av, har generelt lite til overs for sutring (dog er jeg flink til å sutre når jeg er syk selv da. Da hater jeg meg selv, men klarer ikke å ikke sutre.. men det er ikke så ofte heldigvis. Også har jeg det som vane at jeg ikke klager på jobb om eventuelle vondter osv. Er jeg på jobb, så har jeg ikke så forbanna vondt liksom). Enda verre er de som ALLTID har det verre, kaldere, vondere, kjipere. Det blir jeg skikkelig forbanna av. Hvis det er noen som har vondt eller noe en gang, og klager litt over det en stakkarslig gang- så er det noen som bare måå påpeke at de har det enda verre, eller vet AKKURAt hva du går gjennom. La nå den stakkaren som har brekt foten få ha det litt vondt, uten at man skal bagatellisere eller "jeg vet jeg har det verre, en gang så brekte jeg TO bein) Jeg blir irritert mens jeg skriver det faktisk :P

Ja jeg og synes det er litt rart at folk klager over så mange filleting hele tiden.

Jeg tar relativt ofte tog, men jeg tror bare at jeg har opplevd en liten håndfull ganger der toget virkelig har vært forsinket. I hele mitt liv. Alle avgangene herfra er iallefall presise. Jeg er veldig fornøyd med nsb jeg, særlig etter at de har tilrettelagt mer for å ha med store hunder på tog (at man faktisk får plassen man betaler for, og ikke må stues inn i en liten hundekupè sammen med fremmede hunder). Men sikkert mer forsinkelser i oslo-området, ser den. Men sånn er det... (edit: pendlet jo til oslo et halvt år, var alltid relativt presis....)

Jeg irriterer meg sjeldent over ting... føler egentlig ikke så mye heller... er jeg avstumpet kanskje? Mulig. Men det er ganske deilig egentlig, folk rundt meg irriterer seg over så innmari mye, hele tiden, jeg gidder bare ikke....

Ok... noen ting irriterer meg da, sånn som vage statusoppdateringer på facebook og klissete bilder av glitrende roser med kvalme "visdomsord" (aka selvfølgeligheter).

Enig.

post-6915-0-75221400-1386584361.png

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Åh, jeg er så feit."

*Tommy utnytter muligheten til å se litt lenger enn hva som går under tilfeldig titting, og nærmer seg grensen hvor man ofte blir tatt for å være creepy*

"Øh, nei."

"Jo. Jeg har gått opp to kilo siden september"

*Ser litt molefunken på vedkommende og tenker at ho burde tatt seg en tur til Somalia og fått litt j*vla perspektiv*

Om ikke daglig, så iallefall relativt hyppig irritasjonsmoment. Spesielt når det kommer fra noen som har en godt trent kropp.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...