Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan klarer folk å klage på samme ting hver dag?


SoppenCamilla
 Share

Recommended Posts

Ja jeg og synes det er litt rart at folk klager over så mange filleting hele tiden.

Jeg tar relativt ofte tog, men jeg tror bare at jeg har opplevd en liten håndfull ganger der toget virkelig har vært forsinket. I hele mitt liv. Alle avgangene herfra er iallefall presise. Jeg er veldig fornøyd med nsb jeg, særlig etter at de har tilrettelagt mer for å ha med store hunder på tog (at man faktisk får plassen man betaler for, og ikke må stues inn i en liten hundekupè sammen med fremmede hunder). Men sikkert mer forsinkelser i oslo-området, ser den. Men sånn er det... (edit: pendlet jo til oslo et halvt år, var alltid relativt presis....)

Jeg irriterer meg sjeldent over ting... føler egentlig ikke så mye heller... er jeg avstumpet kanskje? Mulig. Men det er ganske deilig egentlig, folk rundt meg irriterer seg over så innmari mye, hele tiden, jeg gidder bare ikke....

Ok... noen ting irriterer meg da, sånn som vage statusoppdateringer på facebook og klissete bilder av glitrende roser med kvalme "visdomsord" (aka selvfølgeligheter).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får til slutt nok jeg og spør hvorfor de ikke bare slutter i jobben, går fra mannen sin etc etc når folk sutrer hele tiden.

Slike som klager på helsa hele tiden har ofte daglig "migrene" og da spør jeg pent om hvorfor de ikke har kuttet ut kaffe o.l. i et forsøk på å bli bedre. Jeg har hatt migrene selv, og det var ikke noe problem å kutte ut sukker liksom.

Ikke at det hjelper å spørre, men da får jeg ut litt irritasjon i det minste :lol:

Også begynner jeg å unngå de..

Jeg kan også ha en dårlig dag, men veldig mange har en dårlig dag hver eneste dag. .. Jeg fatter feks ikke hvorfor folk går på jobb hver dag hvis de alltid skal klage. Det er lav arbeidsledighet liksom, BYTT JOBB!

JEG OG. Det blir jeg gal av, har generelt lite til overs for sutring (dog er jeg flink til å sutre når jeg er syk selv da. Da hater jeg meg selv, men klarer ikke å ikke sutre.. men det er ikke så ofte heldigvis. Også har jeg det som vane at jeg ikke klager på jobb om eventuelle vondter osv. Er jeg på jobb, så har jeg ikke så forbanna vondt liksom). Enda verre er de som ALLTID har det verre, kaldere, vondere, kjipere. Det blir jeg skikkelig forbanna av. Hvis det er noen som har vondt eller noe en gang, og klager litt over det en stakkarslig gang- så er det noen som bare måå påpeke at de har det enda verre, eller vet AKKURAt hva du går gjennom. La nå den stakkaren som har brekt foten få ha det litt vondt, uten at man skal bagatellisere eller "jeg vet jeg har det verre, en gang så brekte jeg TO bein) Jeg blir irritert mens jeg skriver det faktisk :P

Ja jeg og synes det er litt rart at folk klager over så mange filleting hele tiden.

Jeg tar relativt ofte tog, men jeg tror bare at jeg har opplevd en liten håndfull ganger der toget virkelig har vært forsinket. I hele mitt liv. Alle avgangene herfra er iallefall presise. Jeg er veldig fornøyd med nsb jeg, særlig etter at de har tilrettelagt mer for å ha med store hunder på tog (at man faktisk får plassen man betaler for, og ikke må stues inn i en liten hundekupè sammen med fremmede hunder). Men sikkert mer forsinkelser i oslo-området, ser den. Men sånn er det... (edit: pendlet jo til oslo et halvt år, var alltid relativt presis....)

Jeg irriterer meg sjeldent over ting... føler egentlig ikke så mye heller... er jeg avstumpet kanskje? Mulig. Men det er ganske deilig egentlig, folk rundt meg irriterer seg over så innmari mye, hele tiden, jeg gidder bare ikke....

Ok... noen ting irriterer meg da, sånn som vage statusoppdateringer på facebook og klissete bilder av glitrende roser med kvalme "visdomsord" (aka selvfølgeligheter).

Enig.

post-6915-0-75221400-1386584361.png

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Åh, jeg er så feit."

*Tommy utnytter muligheten til å se litt lenger enn hva som går under tilfeldig titting, og nærmer seg grensen hvor man ofte blir tatt for å være creepy*

"Øh, nei."

"Jo. Jeg har gått opp to kilo siden september"

*Ser litt molefunken på vedkommende og tenker at ho burde tatt seg en tur til Somalia og fått litt j*vla perspektiv*

Om ikke daglig, så iallefall relativt hyppig irritasjonsmoment. Spesielt når det kommer fra noen som har en godt trent kropp.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ingen gode råd og tips, dessverre. Ville kanskje eventuelt hørt med Veterinærhøyskolen på Ås.
    • Saarlos Wolfhound, 8 år, kastrert. Bitt av hoggorm H barfot (kne). Stor hevelse lårmuskel. 2 kurer med Keflex 500 mg, Onsior 40 mg. Etter hver kur, så kommer hevelsen raskt tilbake. Nå ferdig med 3 kur, Keflex 500 mg og Prednicortone 20 mg. Hevelsen er der fortsatt og ser han ikke har der så bra... Vært til 3 forskjellige dyrleger, som anbefaler samme medisiner. De er ærlige på at de ikke vet hva mer de kan gjøre, og har foreslått avlivning når ikke medisiner virker... Er det noen som har opplevd lignende, eller som har gode råd om hva som kan hjelpe? På forhånd takk for gode råd og tips! Igor 8
    • Jeg synes det høres ut som dere har gjort en god jobb tross alt. Han virker fin i passeringer, og gir tydelige signaler i møter og sosiale situasjoner. Jeg synes dere gjør en bra jobb med å gå unna og gi ham plass i passeringer når han trenger det. Det virker som en hund som ikke har behov for å hilse på fremmede, og det må være helt greit. Pga. aggresjon mot andre har jeg også hatt en hund som svært sjelden fikk hilse på andre, og jeg tror han hadde det helt fint med det. Noen ganger gikk vi turer med venner eller passet andre hunder, og det gikk også helt fint med god introduksjon. Hvis dere har folk dere omgåes regelmessig, f.eks. om dere går tur med denne kompisen og tispa med jevne mellomrom, så kan det godt være at det endrer seg mellom de to. Men jeg ville ikke gjort det bare som mål for å sosialisere hunden deres, jeg tenker at han har det helt fint med flokken sin, som er dere.
    • Vi har en shiba hann på 3 år, som vi fikk som valp i en korona-Desember. Da var alle sosialiseringsmulighetene som jeg hadde blinket meg ut før vi fikk han, stengt, og de få gangene vi møtte andre hunder var det gjerne i situasjoner hvor valpen allerede var overtrøtt eller full av andre inntrykk, så de møtene gikk ikke så bra. Oppdretter driver utstillingstrening, så vi tok turen dit et par ganger og tenkte han fikk hilse på andre shibaer, men alle de voksne shibaene ga voldsom beskjed når han nærmet seg (ingen av eierne ga noe forhåndsvarsel på at hilsing ikke var ønsket, eller reagerte noe særlig på hundenes reaksjon). Vi bodde i et borettslag hvor det bodde svært reaktive voksne hunder, så han fikk ofte kjeft så snart de så han (samme behandling omtrent alle hundene der fikk). Vi bor nå i rekkehus, og bruker ikke denne hunden til annet en turkamerat og familiemedlem. Nå på tur så er han det jeg vil si er helt ok. Han kan fint gå forbi hunder på smale fortau uten lyd (kan dra litt i bånd for å prøve å komme bort). Møter han veldig sinte hannhunder med mye lyd kan han svare disse, men kan også ignorere mindre raser med mye lyd (f.eks pomeranian/chihuahua). Problemet er mest at han kan se ut som om han ønsker å hilse, men hvis de er innenfor ca. 20 cm av fjeset hans, vil han knurre/bjeffe og dra. For utenforstående kan det se ut som om han går fra 0 til 100. Jeg pleier alltid å si at vi ikke ønsker å hilse, krysser gjerne til andre fortau om mulig osv for å skape den distansen som er mest komfortabel, eller går inn bak en bil eller inn til siden e.l for å markere at vi ikke vil hilse.  I går fikk vi besøk av en kompis med ung tispe, som vi gikk tur sammen med uten hilsing. Det startet ugreit, men endte med en harmonisk tur. Vi prøvde å slippe de samtidig i en inngjerdet hage etterpå, men da fikk ungtispen beskjed om at hun ikke fikk komme i nærheten med mye lyd, men ingen fysisk kontakt. Tok vår hann i bånd og lot ungtispen snuse rundt, men hun tok ikke hintet fra første gang og hun fikk olme blikk og flekkede tenner når hun nærmet seg flere ganger. Besøket endte med at begge hundene lå i hagen uten kontakt, og ungtispen sovnet, så det virket på meg som om det var greit at hun var der, så lenge hun ikke plaget han eller var i nærheten av han på noen måte.  Hilsing på voksne mennesker og barn på tur går veldig fint, og besøk av alle slags mennesker går fint (selv om det er mye lyd akkurat de første 2 minuttene de kommer inn døren).    Spørsmålet mitt er vel egentlig mest: er det ok å ha en hund som aldri hilser på andre hunder?  Er det mulig å sosialisere opp en så voksen hund, og er det hensiktsmessig? 
    • Takk for tips ☺️ Ja, sikkert lurt at området får litt hvile for friksjon. Håper inderlig at pelsen vokser ut igjen. Skal undersøke om det finnes en type sele som ikke «tar» akkurat under brystet/på magen.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...