Gå til innhold
Hundesonen.no

Religionsdiskusjon - splittet fra barnetråden


Recommended Posts

Skrevet

Er det ikke sånn at statskirka er avskaffet da? Til det siste du skrev, Mari. Meget mulig jeg er på jordet :lol: Absolutt ikke relevant for diskusjonen heller :aww:

Både ja og nei egentlig. Den Norske Kirke er statsfinansiert, men ikke lenger en statskirke i samme forstand som før 2012. :)

Du kan lese litt mer her:http://no.m.wikipedia.org/wiki/Den_norske_kirke

  • Like 1
  • Svar 142
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvorfor det? Hvis barnet faktisk har et ønske om å konfirmere seg kristelig er det jo ikke noe problem å døpe seg som fjortenåring (mulig det krever litt "guts", men da viser man i alle fall at det er

Presten vi hadde sa at for mange som kanskje ikke betegnet seg som kristne så hadde dette med dåp mye med tradisjon og samhold å gjøre. Man introduserer barnet for et felleskap. Om man var "korrekt" k

Takk for at du valgte meg, og jeg skal gjøre mitt absolutt beste for å ødelegge all oppdragelse og være den som baksnakker dere sønder og sammen

Skrevet

Fikk svar på mail. Man må være medlem av et trossamfunn for å være fadder. :)

Hei.

Da skal jeg prøve å svare på ditt spørsmål. Det er 3 forutsetninger for å være fadder:

1. Man må ha fylt 15 år. Unntaksvis tillater noen menigheter også at årets konfirmant(er) kan være fadder.

2. Man må enten være medlem i Den norske kirke eller et annet kirkesamfunn (f.eks. en frikirke). Barnet blir Guds barn i dåpen og en del av det kristne fellesskap på jorden (som organiserer seg).

3. Hvis man IKKE er medlem i Den norske kirke, men i et annet kirkesamfunn, skal dette kirkesamfunn akseptere barnedåp som gyldig dåp (det er f.eks. IKKE tilfelle hos baptister og pinsevenner der er det voksen-, eller troendesdåp som er gyldig dåp). I forlengelsen av det betyr det at den som vil være fadder, må se på barnedåp som gyldig dåp og at barnet IKKE må døpes senere om igjen. Det vil da være en selvfølge at man også formidler til barnet at det er døpt på rett grunnlag.

Alle disse 3 forutsetninger må være oppfylt for å bli registrert som fadder.

Håper at det var til hjelp ha en god helg!

Skrevet

Fikk svar på mail. Man må være medlem av et trossamfunn for å være fadder. :)

Hei.

Da skal jeg prøve å svare på ditt spørsmål. Det er 3 forutsetninger for å være fadder:

1. Man må ha fylt 15 år. Unntaksvis tillater noen menigheter også at årets konfirmant(er) kan være fadder.

2. Man må enten være medlem i Den norske kirke eller et annet kirkesamfunn (f.eks. en frikirke). Barnet blir Guds barn i dåpen og en del av det kristne fellesskap på jorden (som organiserer seg).

3. Hvis man IKKE er medlem i Den norske kirke, men i et annet kirkesamfunn, skal dette kirkesamfunn akseptere barnedåp som gyldig dåp (det er f.eks. IKKE tilfelle hos baptister og pinsevenner der er det voksen-, eller troendesdåp som er gyldig dåp). I forlengelsen av det betyr det at den som vil være fadder, må se på barnedåp som gyldig dåp og at barnet IKKE må døpes senere om igjen. Det vil da være en selvfølge at man også formidler til barnet at det er døpt på rett grunnlag.

Alle disse 3 forutsetninger må være oppfylt for å bli registrert som fadder.

Håper at det var til hjelp ha en god helg!

Se der ja. Takk for oppklaringen :)

@Margrete : høres helt perfekt ut. :) Og det skal jo ikke være et press da, men om det ender opp med at dere trives i hverandres selskap så tror jeg hun kan få myyye glede av deg (og motsatt )

Skrevet

Fikk svar på mail. Man må være medlem av et trossamfunn for å være fadder. :)

Hei.

Da skal jeg prøve å svare på ditt spørsmål. Det er 3 forutsetninger for å være fadder:

1. Man må ha fylt 15 år. Unntaksvis tillater noen menigheter også at årets konfirmant(er) kan være fadder.

2. Man må enten være medlem i Den norske kirke eller et annet kirkesamfunn (f.eks. en frikirke). Barnet blir Guds barn i dåpen og en del av det kristne fellesskap på jorden (som organiserer seg).

3. Hvis man IKKE er medlem i Den norske kirke, men i et annet kirkesamfunn, skal dette kirkesamfunn akseptere barnedåp som gyldig dåp (det er f.eks. IKKE tilfelle hos baptister og pinsevenner der er det voksen-, eller troendesdåp som er gyldig dåp). I forlengelsen av det betyr det at den som vil være fadder, må se på barnedåp som gyldig dåp og at barnet IKKE må døpes senere om igjen. Det vil da være en selvfølge at man også formidler til barnet at det er døpt på rett grunnlag.

Alle disse 3 forutsetninger må være oppfylt for å bli registrert som fadder.

Håper at det var til hjelp ha en god helg!

Jupp. Og jeg var fadder for førstemann 1 år etter at jeg meldte meg ut for andre gang. De har det med å melde meg inn igjen eller noe.

Sist gang jeg fant ut at jeg var medlem igjen var ved sist kirkevalg...

Skrevet

Mitt søskenbarn takket sine foreldre for at de ikke døpte han, som tennåring var det viktig for ham å få velge selv. Mener på han endte opp med å konfirmere seg borgerlig.

Skrevet

Godt å høre! Aner ikke hvem som er fadderne mine engang jeg, annet enn mormor liksom. Jeg håper Ida kan få med glede av fadderne sine enn det jeg har hatt.

Jeg har fortsatt kontakt med mine 2 faddere. Dette var venner av mamma og pappa, nå mest venninner med mamma. :)

Skrevet

Jeg er i mot å døpe når man ikke er kristen. Det blir bare helt feil i mine øyne å stå der å love masse om gud og kristendom i ett miljø man ikke hører til. Det er mange som døper og gifter seg kristelig pga tradisjon. Jeg syns at det er litt respektløst ovenfor kirken å bruke stedet bare for stemninga, og lyve foran presten og love å oppfostre barnet i kristelig tro, når man ikke kommer til å gjøre det.

Det er nå min mening. Kjenner til flere som har gjort det da, men jeg ville ha valgt navnefest.

  • Like 1
Guest Kåre Lise
Skrevet

Jeg er i mot å døpe når man ikke er kristen. Det blir bare helt feil i mine øyne å stå der å love masse om gud og kristendom i ett miljø man ikke hører til. Det er mange som døper og gifter seg kristelig pga tradisjon. Jeg syns at det er litt respektløst ovenfor kirken å bruke stedet bare for stemninga, og lyve foran presten og love å oppfostre barnet i kristelig tro, når man ikke kommer til å gjøre det.

Det er nå min mening. Kjenner til flere som har gjort det da, men jeg ville ha valgt navnefest.

Interessant det her, jeg er etterhvert blitt av en ganske motsatt oppfatning. Jeg er konfirmert borgerlig ikke at det nødvendigvis har noe å si, betyr ingenting for meg i dag. I dag er det blitt om å gjøre å finne alle mulige tenkelige grunner som f.eks alt du nevner for å ikke ha noe med kirken å gjøre. Likevel er kirken stedet alle løper til ved kriser og tragedier i samfunnet, som f.eks 22/7. Er det ikke like mye respektløst å unngå kirken for alt det er hvert men likevel søke dit ved behov? Ihvertfall ikke noe jeg forstår.

Skrevet

Interessant det her, jeg er etterhvert blitt av en ganske motsatt oppfatning. Jeg er konfirmert borgerlig ikke at det nødvendigvis har noe å si, betyr ingenting for meg i dag. I dag er det blitt om å gjøre å finne alle mulige tenkelige grunner som f.eks alt du nevner for å ikke ha noe med kirken å gjøre. Likevel er kirken stedet alle løper til ved kriser og tragedier i samfunnet, som f.eks 22/7. Er det ikke like mye respektløst å unngå kirken for alt det er hvert men likevel søke dit ved behov? Ihvertfall ikke noe jeg forstår.

Jo, det er jeg enig i, og for meg ville ikke det vært naturlig å søke til kirken i slike tilfeller heller.

Skrevet

Tro/religion er jo gjerne noe folk søker til i kriser også, en hjelp/forklaring for å ha en større grunn for at ting skjer, eller hjelp til å holde seg gående. Ganske naturlig at folk "strømmer" til kirken ved f. eks terrorhandlinger eller naturkatastrofer tenker jeg, selv om de ikke nødvendigvis er så kristne til daglig (eller muslimske/jødiske/buddhister/hva nå enn man er). Fellesskap og samhold representerer det for mange, selv om ikke nødvendigvis delen med at Jesus gikk på vannet eller at Maria var jomfru er det som står sentralt for dem.

Skrevet

For min del må folk gjøre det de føler er rett for seg, enten det er dåp i kirken uten at man er kristen eller navnefest (eller begravelse/bryllup), personlig synes jeg det er veldig feil og både døpe, konfirmere, gifte eller begrave seg i kirken når jeg ikke er kristen. Er det sermoni man vil ha så er det like fult mulig og få til uten kirken, enten på egen hånd eller via humanetisk forbund. Så om man ikke er kristen og ikke egentlig vil ha kirkelig dåp så finnes det mange muligheter :)

Jeg forstår heller ikke helt hvorfor det skal være naturlig for en ikke kristen og søke trøst eller annet i en kirke om det er noe tragisk som skjer.. Jeg er ikke kristen, ergo vil det heller ikke ha noe for seg og søke dit i spesielle tilfeller..

Guest Kåre Lise
Skrevet

Jo, det er jeg enig i, og for meg ville ikke det vært naturlig å søke til kirken i slike tilfeller heller.

Ja det er jo noe flere sier men man ser jo hele tiden noe annet. :)

Skrevet

Vi har diskutert dette litt i vennegjengen i det siste.

For meg hadde det vært feil å gifte meg/døpe evt. fremtidige unger i kirken. Husker godt at jeg ikke følte meg komfortabel når jeg konfirmerte meg i kirken, når det ble snakket om Gud og våre følelser rundt troen vår osv. Jeg tenkte mye på det da, og kom egentlig fram til at jeg ikke hadde noen tro på at det finnes noen gud. Jeg hadde følt at jeg måtte ha latet som om jeg trodde på Gud for å gjennomgå en seremoni, fordi jeg hadde følt det var forventet.

Jeg vet at mange gifter seg og døper barna sine, selv om de ikke er kristne, men pga tradisjon. Det må de bare gjøre. Alle har sine egne tanker rundt hva de ulike seremoniene betyr.

Selv går jeg i kirken hver julaften fordi det er tradisjon. Vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke føler det blir feil. :P

Skrevet

Mennesker i krise blir en heeelt annen greie for meg. Forøvrig er det ikke forbundet med å sverge til noe man ikke tror på i slike sammenhenger, der fungerer kirken mer som et samlingspunkt, mer enn en relgiøs arena.

Når vi mistet en klassekamerat på ungdomsskolen var det den lokale kirken som stilte opp som samlingssted, det var ikke fordi hele klassen og nærmiljøet brått ble religiøse, det var fordi de har rutiner på å håndtere mennesker i sorg og sjokk.

  • Like 1
Skrevet

Respektløs ovenfor hvem? Kirken sier den er åpen for alle uansett historie og at det er Guds jobb å dømme, ikke oss mennesker. Det ville vært ganske ukristelig av en kristen å si at man må gjøre seg fortjent til sin tilstedeværelse i kirken.

Jeg har heller aldri oppsøkt kirken annet enn for å se på vakker arkitektur og for å delta i andres livssermonier. Jeg klarer ikke se for meg en situasjon hvor det føltes naturlig å oppsøke kirken for noe annet heller (tja, en konsert i Nidarosdomen hadde vært kult), men jeg ville blitt veldig overrasket om jeg en dag befant meg i den situasjonen og ble møtt av en prest eller kirkegjenger som mente jeg har vært for ateist fram til da og at jeg lik så godt bare kan snu i døra.

Ja det er jo noe flere sier men man ser jo hele tiden noe annet. :)

Da er det kanskje noe du skal ta opp med de det gjelder? Med mindre du vet at det gjelder Djervekvinne og/eller Nemi da. :)

Det er liksom det du antyder her.

  • Like 2
Skrevet

Mennesker i krise blir en heeelt annen greie for meg. Forøvrig er det ikke forbundet med å sverge til noe man ikke tror på i slike sammenhenger, der fungerer kirken mer som et samlingspunkt, mer enn en relgiøs arena.

Når vi mistet en klassekamerat på ungdomsskolen var det den lokale kirken som stilte opp som samlingssted, det var ikke fordi hele klassen og nærmiljøet brått ble religiøse, det var fordi de har rutiner på å håndtere mennesker i sorg og sjokk.

Kirken har tradisjonelt sett vært et kulturelt samlingssted i tillegg til en religiøs institusjon, og kirken (den norske vel og merke) selv har gjerne ikke et problem med å putte religionen til side for å dekke andre behov. Om min samboer døde i morgen og jeg ønsket en bisettelse i kirken, så tror jeg ikke det finnes mange prester i Norge som ikke hadde respektert mitt ønske om å holde Gud ut av sermonien.

Skrevet

For min del må folk gjøre det de føler er rett for seg, enten det er dåp i kirken uten at man er kristen eller navnefest (eller begravelse/bryllup), personlig synes jeg det er veldig feil og både døpe, konfirmere, gifte eller begrave seg i kirken når jeg ikke er kristen. Er det sermoni man vil ha så er det like fult mulig og få til uten kirken, enten på egen hånd eller via humanetisk forbund. Så om man ikke er kristen og ikke egentlig vil ha kirkelig dåp så finnes det mange muligheter :)

Jeg forstår heller ikke helt hvorfor det skal være naturlig for en ikke kristen og søke trøst eller annet i en kirke om det er noe tragisk som skjer.. Jeg er ikke kristen, ergo vil det heller ikke ha noe for seg og søke dit i spesielle tilfeller..

Går det ann å gravlegges fra noe annet enn en kirke? Finnes vel kapell?

Neon som vet hvordan det fungerer egentlig? Har aldri vært borti noe annet enn begravelser fra kirke.

Guest Kåre Lise
Skrevet

Da er det kanskje noe du skal ta opp med de det gjelder? Med mindre du vet at det gjelder Djervekvinne og/eller Nemi da. :)

Det er liksom det du antyder her.

Om du leser det så, jeg prøvde skrive ett innlegg på generelt grunnlag med noen eksempler på det som skrives her, kos dere. :)

Skrevet

Om du leser det så, jeg prøvde skrive ett innlegg på generelt grunnlag med noen eksempler på det som skrives her, kos dere. :)

Bailer du pga en misforståelse? Neeei...?

Skrevet

Man blir jo ikke antikrist fordi om man ikke er religiøs. Jeg går gjerne i kirken for og støtte mine kjære og nære i deres seremonier, men alt annet enn det er det lite av. Det ville vært feil for meg og gjennomføre egne seremonier der, det føles ikke naturlig og være med på gudstjeneste(ikke er det min greie heller om de hadde snakket om andre ting så hadde jeg nok ikke vært der uansett) og utover det har jeg ikke engang tenkt over hva jeg ellers skulle brukt kirken til. Mange går jo på konserter osv nå før jul, det er ikke min greie uansett.

At folk samles i kirken betyr jo heller ikke at man nødvendigvis er kristen, men noen bruker nok religion også, i slike situasjoner. Men det er jo kanskje heller ikke helt unaturlig, at man betviler sitt livssyn eller hvertfall blir litt betenkt om man opplever noe som ryster veldig den virkelighet man lever i. Og om man så har vært atheist hele livet så er det vell ikke forbudt og endre tro heller :)

Skrevet

Jeg har ingen betenkeligheter med å bruke kirken ( jeg har tross alt vært med å betale den en god del år *flir* ) , jeg gikk tilmed på babysang i Tøyen kirke med Ask.

Men jeg har altfor dyp respekt for religion til å gifte meg i kirken og med den respekten følger en aversjon mot å la barnet mitt døpes. Religion er noe så dyptgripende og personlig for mennesker at jeg personlig ikke føler jeg kan ta det valget for sønnen min.

Blir han relgiøs blir jeg oppriktig glad på hans vegne dog.

Jeg kommer aldri til å melde meg inn i humanetisk forbund, jeg deler overhodet ikke deres syn på religion.

Sambo er medlem, og jeg får litt spader hver gang jeg leser litt i medlemsbladet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...