Hva er en familiehund?

[ida]

I går hadde jeg en lang og hyggelig prat med en fyr med en labradorslask på ti måneder. Det begynte med at vi gikk nedover og de kom oss i møte oppover og unghunden startet et lurveleven. De snudde, hunden tidde og de kom oppover igjen. Hunden så oss, startet lurvelevenet og de snudde osv. Ganske snart tok jeg mine litt til siden, fikk dem i sitt (gullungene til mamma det, tenker jeg ) og sa til mannen at han kunne trene passering så lenge han trengte, mine hadde bare godt av å sitte der litt. Det endte med at han fikk sin i sitt og vi ble stående og skravle, mens yplingens utfall ble skjeldnere og skjeldnere og egentlig var han jo bare en dust som ville hilse og leke, men det var liksom ingen grenser for hvor mye han ville, da.

Denne unghunden var omplassert fra en familie og hadde hatt null sosialisering (eller det vi ville kalt miljøtrening) og sannsynligvis sittet mye i bur. Den hadde i løpet av en måned med ny eier fått muskler, blitt vennlig og nysgjerrig og oppførte seg vel egentlig som en haug av "normale" unghunder med mye futt. Han jobbet konsekvent og vennlig med den og var selv overrasket over hvor mye han hadde fått til på kort tid. Jeg hadde ikke møtt dem før, men han skulle visst "ta" alle, både folk og dyr og vært totalt understimulert villmann.

De fleste labradorhanner jeg har møtt, har vært villmenn og valpete i minst et par år og blitt vennlige familiehunder fordi eierne har jobbet bra og konsekvent. Det er slett ingen hund for en ukyndig familie som vil ha en hund å gå søndagstur med, slik jeg ser det. Vel så tenkte jeg litt mer på det og ble enig med meg selv om at jeg egentlig ikke syns noen hunder er slike kravløse famiiehunder, men trenger oppdragelse, trening og stimuli i ulik grad, igrunnen hele livet, men aller mest i de første par årene, hvis man ikke ønsker å satse på noen hundesport da. Nå måtte jeg sette et punktum, men vi snakker her om familiehund, ikke brukshund.

Burde kanskje begreper som "enkel familiehund" rett og slett fjernes?

[Gjest]

Jeg tror ikke der finnes noe slikt som "enkel familiehund". Men jeg mener der er raser som bedre enn andre egner seg i familier med barn. Fordi de krever mindre av en del "trening" for å legge lokk på uønsket adferd, og for å "sikre" en trygg adferd rundt spesielt barn.
Men også raser som egner seg må jo sosialiseres og miljøtrenes og dreseres for at de skal bli fungerende hunder i den settingen de er i. Selv opplevde jeg forrige uke en skrekkens eksempel på hva som skjer når en i utgangspunktet flott valp fra et jevnt og bra kull, "egnet" som familiehunder, ikke har fått dressur, ikke miljøtrent og ikke sosialisert verken til andre hunder eller til "vanlige" hverdags-hendelser som feks at familien spiser med hunden i rommet. Hunden hadde vært alene det meste av døgnet, enten i eget rom eller i hundegård, fordi det var såtravelt å ha den rundt seg. (hannhund, 18 mnd nå). Familiens unnskyldning var at "de hadde det så travelt",så de hadde ikke ork til å trene med den, men deres situasjon var som i dag FØR de skaffet seg hund. Så den holder ikke - mener jeg.

En venn tok hunden hjem til seg et par uker, og bare i løpet av to uker med mye sosialsiering, en del miljøtrening og MYE menneskekontakt kom hunden seg betraktelig.

Skaffer en familie seg hund, er de forpliktet til å ta arbeidet med den. Ellers blir den alt annet enn "familiehund". Selv om den er aldri så "egnet og enkel" i utgangspunktet.

[Malamuten]

i min verden så er det ikke noe som er en familiehund, altså hva er en familiehund liksom? Familier er vell like forskjellige som mennesker for øvrig og vil også ha forskjellige behov og ønsker, og det som er enkelt for en er ikke like enkelt for andre. Alle raser er jo familievennlige, det er sjeldent et rasetrekk og gå fint (evt dårlig) med barn, så det eneste det står på, familie eller ikke er jo ønsker om egenskaper, aktivitetsnivå, pelstype og utseende..

[Sheltienkenai]

Jeg tror det kan være enkelte hunderaser som passer bedre inn i en familie (eller barnefamilie) enn andre raser, fordi de er kjent for å være mer egnet til det av flere prinsipper - noe jeg har inntrykk av i større grad at stemmer også. Når det er sagt, så tror jeg igjen det handler om oppdragelse, miljø- og sosialiseringstrening og med litt dressur kan vell alle hunder egne seg om hunden har de egenskapene familien ønsker seg, og da siterer jeg også hva ´Malamuten´ sier i sin siste setning. Generelt, er man forpliktet seg til hunden i bortimot 15 år, og da må man ta ansvar for den også for at den skal passe inn i familien. Men at noen raser generelt kan være enklere å ha med å gjøre enn andre, det tror jeg. Om de havner i riktige hender, vell og merke.

Om det finnes "familiehunder" kan diskuteres, for de er vell ikke akkurat avlet for den ´egenskapen´ som en gjeterhund er avlet for i utgangspunktet å gjete. Jeg har sett flere eksempler på populære "familiehunder" hvor nettopp det individet ikke egnet seg.

Må bare si at dette var en spennende tråd du startet! Interessant å ta om slike tema

[ida]

Må bare si at dette var en spennende tråd du startet! Interessant å ta om slike tema

Så hyggelig av deg å si det. Dette ville egentlig blitt en liten snutt i AN, hvis jeg ikke hadde tatt OTen i en annen tråd ad-notam (heter det det?). Ja til hundeprat i egne tråder

[Tabris]

Jeg er heller ikke så glad i begrepet "familiehund", og jeg synes eiere som bruker begrepet "han er så snill, barna kan gjøre hva de vil med ham!" burde miste hunden på stedet.

Mitt inntrykk er at uttrykket "enkel familiehund" innebærer eiere med liten interesse, kunnskap og/eller tid for hund og hundehold. Ser slett ikke bort fra at jeg har min dose fordommer her, men jeg har lite sansen for familehund-konseptet.

[Sheltienkenai]

Så hyggelig av deg å si det. Dette ville egentlig blitt en liten snutt i AN, hvis jeg ikke hadde tatt OTen i en annen tråd ad-notam (heter det det?). Ja til hundeprat i egne tråder

Får jeg spørre hva AN, OT og ad-notam er/betyr? Ble litt vanskelig å forstå hva du mener her uten å forstå ordene, hehe. Takk på forhånd om du gidder å gi med forklaring. Er nokså ny her inne, og har mye ord og begrep å lære meg

[ida]

Får jeg spørre hva AN, OT og ad-notam er/betyr? Ble litt vanskelig å forstå hva du mener her uten å forstå ordene, hehe. Takk på forhånd om du gidder å gi med forklaring. Er nokså ny her inne, og har mye ord og begrep å lære meg

AN= Akkurat nå. En tråd her inne der vi skravler om alt og ingenting

OT= Off Topic. Altså når noen lager en tråd om noe og det etterhvert snakkes om noe helt annet i ett eller flere innlegg

Ad- notam syns jeg var litt fint og jeg tror det er det samme som "til etteretning".

[Guest Gråtass]

Får jeg spørre hva AN, OT og ad-notam er/betyr? Ble litt vanskelig å forstå hva du mener her uten å forstå ordene, hehe. Takk på forhånd om du gidder å gi med forklaring. Er nokså ny her inne, og har mye ord og begrep å lære meg

AN= Akkurat Nå, en tråd om hverdagslivet, problemer og gleder soniser (deltagere på hundesonen) har.

OT = Off Topic, som nå hvor jeg svarer deg på noe som ikke har med trådens opprinnelse å gjøre.

TS = Tråd starter

Ad notam betyr å ta noe til etterretning/ etterfølge ett ønske.

[soelvd]

Familiehund er et teit uttrykk ja. For har man familiehund trenger man ikke jobbe med den, virker det som. Og labradorer er fryktelig misforståtte hunder, jeg har i alle fall samme inntrykk som deg, det er KREVENDE hund i 2-3 år. Og familier som ikke er innstilt på det får nok fort en overraskelse.

I tillegg får jeg inntrykket av at "familiehunder" bare må være snille, så er det god nok grunn til å avle. Av dommere, mentalbeskrivere og sånn som jeg har snakket med så sier de fleste uoppfordret at mentaliteten på golden feks er blitt fryktelig dårlig. Mye fordi de "bare" skal være familiehunder kanskje? Det hjelper ikke om bikkja er snill hvis den blir et nervevrak uten like når en tallerken knuser i gulvet.. Sånne hunder vil i alle fall ikke jeg ha. Men sånt blåser vi i, det er jo bare familiehunder.

[idastef]

En hund er vel mer enn bare ett begrep, feks kan en hund både være brukshund og familiehund dersom den lever i en familie, mens en trekkhund som lever i hundegård kanskje ikke regnes som familiehund? Når noen snakker om familiehunder tenker jeg at det er en hund som brukes som selskap på tur og fjell, og ikke så mye mer - uten at det trenger å være noe galt i det. Jeg skiller feks. mellom min egen hund og familiehunden, selv om jeg også ser på familiehunden som min. Og det var en familiehund i ordets rette forstand, var bare med på hva vi dreiv med, men vi gjorde sjeldent hundesaker med han.

Men å skilte med at en hel rase går "god som familiehund" ser jeg også på som potensielt problematisk, da de til syvende og sist består av forskjellige individer med ulike behov og uttrykk - som alle fortjener individuell oppmerksomhet.

[idastef]

*dobbeltpost

[Ingridhw]

En labradorvalp er vel kanskje ikke en enkel familiehund. Jeg har aldri hatt en selv, men ut ifra hva bekjente forteller og hva jeg har lest, burde man forvente en unghund med over gjennomsnittet av lopper i blodet.

En enkel familiehund for meg er en hund som fungerer godt i en familie for å si det enkelt. En hund som er rolig inne, som tåler støy godt, og kan være med på så og si alt. Den bør også være en hund som man kan prøve og feile med. Det er ikke alltid like enkelt at alle i en familie holder på reglene like godt, eller straffer/belønner riktig/på en måte hunden forstår.

Jeg er til dels enig med Tabris også, mange som bare skal ha en enkel familiehund, har ofte lite interesse for hund, og personlig har jeg inntrykket av at familiehunder ofte blir anskaffet fordi det er koselig med hund. Tror enkelte "glemmer" at de egenskapene naboens hund har, som å være rolig inne, gå fint i bånd, hilse pent, etc. må læres.

[Annik]

Jeg er heller ikke så glad i begrepet "familiehund", og jeg synes eiere som bruker begrepet "han er så snill, barna kan gjøre hva de vil med ham!" burde miste hunden på stedet.

Mitt inntrykk er at uttrykket "enkel familiehund" innebærer eiere med liten interesse, kunnskap og/eller tid for hund og hundehold. Ser slett ikke bort fra at jeg har min dose fordommer her, men jeg har lite sansen for familehund-konseptet.

(min utheving)

Hva er forskjellen på det, og når jeg sier "Milo er så snill, jeg kan gjøre hva jeg vil med han!"? Jeg herjer og utfordrer Milo's tålmodighet mye mer enn barna i familien min gjør.

[tm100021]

Jeg er heller ikke så glad i begrepet "familiehund", og jeg synes eiere som bruker begrepet "han er så snill, barna kan gjøre hva de vil med ham!" burde miste hunden på stedet.

Mitt inntrykk er at uttrykket "enkel familiehund" innebærer eiere med liten interesse, kunnskap og/eller tid for hund og hundehold. Ser slett ikke bort fra at jeg har min dose fordommer her, men jeg har lite sansen for familehund-konseptet.

Da burde jeg miste alle hundene mine, fordi barna mine kan virkelig gjøre -hva som helst- med hundene våre, og de vil akseptere det. Fordi jeg forventer det. Jeg forventer at samme hva som skjer som ungene skulle plutselig finne på så skal de tolerere det uten å ty til bitt, og bare gå ifra.

Men at det er daglig kost langt ifra. Jeg tar mitt ansvar som mamma og hundeeier, og passer på at slikt ikke skjer. Men søren meg eller så skal hundene mine tåle det for å få lov til å bo her

Jeg selger alle hundene her hjemme som familiehunder. De er hunder som skal bo i en familie, som skal gode og dårlige dager med familien, som skal tåle fjellturer på 7 timer, og dager der det er kunn hagelufting. De skal tolerere barn, de skal kunne være med overalt uten at det er noe big deal.

Og i valpepermen min står det at for å komme seg ditt, for å få en slik hund som de har møtt hjemme hos oss av de voksne så er det deres jobb fra den dagen de får valpen, å oppdra valpen, å miljøtrene og sosialisere valpen så den får god bagasje med seg i livet og erfaringer den kan dra nytte av. De har alle fått beskjed om hvordan unghundperioden kan være, og at kommer man seg igjennom den, så får man gjerne da en flott voksen hund som er slik man vil ha den.

Ja, alle hundene jeg selger her hjemme er familiehunder. Mer eller mindre. Jeg forventer at de fungerer flott i familiene de kommer til, om de nye eierene er flinke til å gjøre sin jobb det første halvannet året av livet til den hunden de har fått kjøpe.

[Gjest]

Og labradorer er fryktelig misforståtte hunder, jeg har i alle fall samme inntrykk som deg, det er KREVENDE hund i 2-3 år. Og familier som ikke er innstilt på det får nok fort en overraskelse.

Nettopp.

Sånn i forhold til trådens start så ja, det eneste svaret jeg egentlig har er at labradorer er misforståtte hunder. Det står jo også på norsk retrieverklubbs hjemmesider om labradoren; "Labradoren er ikke nødvendigvis noen enkel hund å oppdra. Den er vilter og ofte svært krevende som valp og unghund. Mange har nok blitt overrasket over dens utømmelige energi og livlige vesen under oppveksten. De fleste ser på labradoren som en rolig og sindig hund - og det kan den absolutt bli, men det krever en konsekvent og god oppdragelse, i tillegg til fysisk og psykisk mosjon. Den blir sent voksen og kan virke sta, men når du først har fått en labrador til å jobbe med deg og ikke mot deg, da er det ingen grenser for hva du kan få den til å gjøre. Den har en enorm arbeidskapasitet som absolutt bør utnyttes." http://www.retrieverklubben.no/index.cfm?id=375847

Så ja nei, hva som er og ikke er en familiehund skal jeg ikke begi meg ut på. Men labradoren er utvilsomt en misforstått "perfekt familiehund" insofar majoriteten av familier i verden faktisk ikke er aktive familier med mye fritid og mye hundekunnskap.

[Gjest]

Så ja nei, hva som er og ikke er en familiehund skal jeg ikke begi meg ut på. Men labradoren er utvilsomt en misforstått "perfekt familiehund" insofar majoriteten av familier i verden faktisk ikke er aktive familier med mye fritid og mye hundekunnskap.

Ja, møtte på en labrador på rundt året som føyk som en jojo i fleksibånd. Eierene var oppgitt og hadde bestemt seg for kastrering fordi de mente den var hyperaktiv. Den kunne heller ikke slippes, for den stakk rett av (understimulerte hunder pleier sikkert ikke å være så lydige alltid). Skogsturer, trening og fysisk aktivitet var liksom ikke et tema. Det var så trist. Jeg håpte inderlig at det var et unntak at noen tok så feil av labradoren.

[Sheltienkenai]

AN= Akkurat Nå, en tråd om hverdagslivet, problemer og gleder soniser (deltagere på hundesonen) har.

OT = Off Topic, som nå hvor jeg svarer deg på noe som ikke har med trådens opprinnelse å gjøre.

TS = Tråd starter

Ad notam betyr å ta noe til etterretning/ etterfølge ett ønske.

Tusen takk for hjelpen @ida og @Gråtass med de forskjellige ordforklaringene dere bruker her inne! Nå har jeg vært skikkelig OT, men kjempeflott å vite hva de betyr til senere anledninger

[Gjest]

(min utheving)

Hva er forskjellen på det, og når jeg sier "Milo er så snill, jeg kan gjøre hva jeg vil med han!"? Jeg herjer og utfordrer Milo's tålmodighet mye mer enn barna i familien min gjør.

Sant nok. Dårlige erfaringer påvirker. For min del så er det fordi jeg har sett episoder hvor barn er direkte ufine i måten de har behandlet dyr. Jeg antar akkurat det bunner i manglende opplæring, oppsyn og grensesetting fra foreldrene. Det er ikke mange kveldene siden jeg gikk på et slikt scenario hvor et barn "lekte" med hunden med å løpe rundt og rykke en vegrende liten hund etter seg, og barnet slo på hunden med en stokk av en pinne. Barnet hylte av glede mens dette pågikk. To stykk voksenpersoner sto rett i nærheten uten å synes det var noe merkelig ved hvordan barnet behandlet hunden. Selv hvis en hund tåler at en "gjør hva en vil med de" uten at de blir fullstendig nervevrak, det rettferdiggjør ikke all type behandling selv om. Være seg voksne eller barn, det.

[Annik]

Sant nok. Dårlige erfaringer påvirker. For min del så er det fordi jeg har sett episoder hvor barn er direkte ufine i måten de har behandlet dyr. Jeg antar akkurat det bunner i manglende opplæring, oppsyn og grensesetting fra foreldrene. Det er ikke mange kveldene siden jeg gikk på et slikt scenario hvor et barn "lekte" med hunden med å løpe rundt og rykke en vegrende liten hund etter seg, og barnet slo på hunden med en stokk av en pinne. Barnet hylte av glede mens dette pågikk. To stykk voksenpersoner sto rett i nærheten uten å synes det var noe merkelig ved hvordan barnet behandlet hunden. Selv hvis en hund tåler at en "gjør hva en vil med de" uten at de blir fullstendig nervevrak, det rettferdiggjør ikke all type behandling selv om. Være seg voksne eller barn, det.

Barn kan være ufine, men det kan voksne også være. Jeg synes ikke scenarioet du beskriver går helt under "jeg kan gjøre hva jeg vil med hunden min, han er så snill", iallefall ikke på den måten jeg tenker på når jeg hører folk si dette. Da tenker jeg mer på at barna kan leke med hunden, ta fra den ting, kose og generelt gjøre det man forventer at en hund bør tåle

[Gjest]

Barn kan være ufine, men det kan voksne også være. Jeg synes ikke scenarioet du beskriver går helt under "jeg kan gjøre hva jeg vil med hunden min, han er så snill", iallefall ikke på den måten jeg tenker på når jeg hører folk si dette. Da tenker jeg mer på at barna kan leke med hunden, ta fra den ting, kose og generelt gjøre det man forventer at en hund bør tåle

Nettopp. Erfaringene vi har påvirker hvordan vi tolker slike utsagn

[Annik]

Nettopp. Erfaringene vi har påvirker hvordan vi tolker slike utsagn

Selvfølgelig, det gjør det med alt vi ser, leser og opplever. Men jeg synes likevel at Tabris var litt vel krass i sitt innlegg uten å beskrive noe om hvorfor, så jeg er mest nysgjerrig på hva som gjør at hun tenker så sort-hvitt på det(for meg virker det iallefall som det var veldig sort-hvitt, utifra hva hun skrev)

[Gjest]

Selvfølgelig, det gjør det med alt vi ser, leser og opplever. Men jeg synes likevel at Tabris var litt vel krass i sitt innlegg uten å beskrive noe om hvorfor, så jeg er mest nysgjerrig på hva som gjør at hun tenker så sort-hvitt på det(for meg virker det iallefall som det var veldig sort-hvitt, utifra hva hun skrev)

Det får selvfølgelig @Tabris svare for (tester ut den nye funksjonen..hehe). Jeg trykket jo "liker" på innlegget, men det var fordi jeg i ordvalget til Tabris så for meg at det var negativt ladet at barna skulle "å gjøre hva de vil". At en såkalt familiehund skal ha mentalitet som tåler en tabbekvote fra barna er selvskrevet, men jeg så for meg verre ting, så det skal jeg ta til meg

[Guest 2ne]

Først og fremst så er vel familiehunder et begrep man bruker om hunder som er kjøpt uten å ha noen større plan bak hundekjøpet, for at hele familien skal ha glede av hunden. Og si hva dere vil - det er raser som egner seg mer til det enn andre.

Bare for å ta forskjellen på de to rasene jeg har i hus. Nora, terven, er svært førerorientert. Hun er mer opptatt av meg enn noen annen i familien, selv om hun er knyttet til andre familiemedlemmer så er det alltid det jeg sier og mener som teller mest. Det er meg hun vil være sammen med, det er det jeg sier som er lov, det er jeg som er den viktigste i hennes liv. Leah, puddelen, hun er like opptatt av hele familien. Ikke så førerorientert, mer flokkorientert/familieorientert. Hun knytter seg lett til andre mennesker (og dyr), og selv om datterbarnet og jeg er "primærmenneskene" hennes, så er hun mer enn gjerne igjen hos guttebarnet om vi jentene skal bort. Nora not so much, hun vil være med oss hun, guttebarnet er ingen god erstatning. Dette gjelder selvsagt ikke bare for Nora og Leah. Samtlige belgere jeg har hatt, har vært mer opptatt av meg enn noen annen i familien. Begge pudlene vi har hatt i hus over tid (Stina bodde her i 3-4 mnd) har vært opptatt av "alle". Stina, som byttet på å være hos meg og hos eieren sin, ble små-fortvilet over at vi ikke bodde sammen i det vi byttet på å ha henne, men når eieren dro, så var hun mer enn gjerne i denne familien, og når eieren henta henne, så var hun mer enn gjerne i den familien.

Nå mener ikke jeg at førerorienterte hunder ikke egner seg som familiehunder, for det gjør de selvsagt! Men de vil stort sett knytte seg mer til en person, i motsetning til hunder som er knytta til familien. Eller, som alaska huskyen vi hadde (som forøvrig var den perfekte familiehunden for oss), egentlig ikke noe særlig knytta til noen andre enn seg selv

Så er det jo dette med mentalitet. For at hunder skal være enklere å ha, så har man avlet de med mindre drifter. Lekelyst, jaktlyst, kamplyst, forsvarslyst - det er ikke ting man ønsker å ha aller mest av i en hund som skal være lekekompis for ungene, det krever at man har 100 % lydighet på hunden sånn at det overstyrer driftene, og folk som "bare" skal ha en familiehund, de trener ikke nok lydighet til å kunne overstyre driftene. En hund som går og napper og gjeter ungene når de løper, er ikke ønskelig. En hund som nekter å slippe yndlingsbamse nr 1, og som kanskje til og med knurrer og har ressursforsvar på barneleker, er ikke ønskelig. Så man har avlet "familiehunder" som har mindre av sånt. De burde ikke være så veldig aktive heller, for har man en småbarnsfamilie, så må man faktisk sette av tid til å gi hunden det den skal ha, og da må man være litt mer interessert i hund. Man må ha forståelse for at hund faktisk har behov, at hund ikke bare er noe som er kjekt for ungene å ha når de vokser opp, så de lærer å ta ansvar eller whatever.

Dessverre så har man i familiehund-avlen også latt være å ta hensyn til ting som lydredsler, avreagering og at de skal være sosiale. De skal bare være familehunder, man trenger ikke å mentalteste de, de skal bare være hyggelige, greie, lydige og enkle, helt av seg selv. Da får man fort myke og nervøse hunder. Det man ikke helt skjønner, er at den perfekte familiehund faktisk er gjennomført stødig. Den er ikke engstelig, den tåler en trøkk, den driter ikke på seg av at noen mister noe i gulvet. Ikke fordi de nødvendigvis skal utsettes for ting hele tiden, men fordi at når noe skjer - og det gjør det, samme hvor mye du passer på - så tåler hunden det uten å dø på seg, uten å overreagere, uten å bite. Og den blir ferdig med det uten at det ødelegger hele dagen for den.

Labrador er en fin familiehund, de er som regel sosiale og stødige hunder. Men understimulerte hunder er ikke hyggelige familiehunder, samme hvilken rase. Om folk var litt mer ærlige både i hva hunder trenger (hvilket retriever-klubben er, i følge tidligere innlegg), og hva de kan gi en hund og valgt rase ut fra det, fremfor hvordan de så ut, så ville man hatt mye mindre atferdsproblemer på samtlige raser

Endret 13. November 2013 av 2ne

[Pringlen]

Dessverre så har man i familiehund-avlen også latt være å ta hensyn til ting som lydredsler, avreagering og at de skal være sosiale. De skal bare være familehunder, man trenger ikke å mentalteste de, de skal bare være hyggelige, greie, lydige og enkle, helt av seg selv. Da får man fort myke og nervøse hunder. Det man ikke helt skjønner, er at den perfekte familiehund faktisk er gjennomført stødig. Den er ikke engstelig, den tåler en trøkk, den driter ikke på seg av at noen mister noe i gulvet. Ikke fordi de nødvendigvis skal utsettes for ting hele tiden, men fordi at når noe skjer - og det gjør det, samme hvor mye du passer på - så tåler hunden det uten å dø på seg, uten å overreagere, uten å bite. Og den blir ferdig med det uten at det ødelegger hele dagen for den.

Veldig enig i dette. Slik har det dessverre blitt..

Kanskje nettopp derfor finner man ofte mer egnede "familiehunder" innenfor raser som faktisk avles for praktisk bruk. For folk som stiller krav til hvordan hunden skal fungere, stiller ikke bare krav i skauen -. men også i det daglige. Jeg kjenner få jegere som gidder å ha ustabile drittbikkjer - men jeg kjenner masse "vanlige" hundeiere som finner seg i teite diller hos bikkjene. For min del er det veldig enkelt - jakte gjør bikkja noen få dager i året. Fungere i familien skal den gjøre 365 dager i året. Da er ikke det noe man kompromisser med...