kompromiss, kjæreste og hundehold

[Guest LXT]

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Ikke felles nei. Vi er en felles gjeng som koser oss sammen, men mine hunder er det jeg som går tur med, jeg som trener med, jeg som stiller ut osv. Men hjelpe hverandre og trene sammen, ha glede av hverandres hunder vil jeg jo at man skal.

Men det er fortsatt hans hunder, og mine hunder.

Jeg vil ikke dele hund med noen med mindre det var en fòravtale

Endret 6. November 2013 av LXT

[Guest Klematis]

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Min hund, uansett. Jeg skal vite at hvis forholdet ryker, blir det ingen diskusjon om hvem som skal ha hunden.

[Aya]

Da vi flyttet sammen er det klart han hadde noe å si for mitt hundehold - for uansett hvor mye mitt ansvar og mine hunder det er går det jo utover han også. Han ville i utgangspunktet ikke ha hunder oppe i selve huset, men i kjelleren (riktignok en godt innredet, tørr kjeller). Det var ikke aktuelt for meg så lenge det ikke var snakk om allergi eller lignende, hundene må få være sammen med oss. Men at hundene ikke har tilgang til møbler, kjøkken og soverom, og at de skal være rolige og ikke herje inne er regler jeg ikke har noen problemer med å være enig i. Nå bor vi jo sammen, og derfor må han også få ha noe å si når det gjelder antall hunder, rase og lignende. Men hund skal jeg ha, og to hunder vil jeg ha - og det synes han er helt greit. Nå er jeg heldig da, for han elsker hundene (selv om han ikke alltid innrømmer det). De er de første som blir hilst på når han kommer hjem, de får myye mer kos enn meg, og måten han har tilpasset seg mitt hundeliv på gjør at jeg ikke har noen problemer med å inngå noen kompromisser selv, så lenge hundene har det godt med de løsningene vi har.

[Anette]

Ikke felles nei. Vi er en felles gjeng som koser oss sammen, men mine hunder er det jeg som går tur med, jeg som trener med, jeg som stiller ut osv. Men hjelpe hverandre og trene sammen, ha glede av hverandres hunder vil jeg jo at man skal.

Men det er fortsatt hans hunder, og mine hunder.

Jeg vil ikke dele hund med noen med mindre det var en fòravtale

Her er jo hundene forsåvidt felles, de står på meg i dogweb etc av praktiske grunner, men han går jo like mye tur eller mer med de. men jeg har alt ansvar til trening og sånt, på utstillinger og sånt er han med som mannskap osv. Men nå er jo ikke dette noe nytt forhold og vi skaffet oss hund sammen for mange år siden.

Issi var mer hans, og Amiga mer min, og Doffen var alltid bare min Pi er min når hun gjør noe dumt og hans når hun er søt

Hadde vi splittet så hadde Issi gått med han, og jeg tatt de andre.

Men jeg føler jo ofte at jeg og T har et mye mer felles forhold enn mange andre som vi møter. Hvor hunden er din, og den pcen er din, og han kjøpte sofaen osv. Men igjen,et nytt forhold ville antageligvis blitt helt annerledes. Godt jeg ikke har noen planer om det

[Guest LXT]

Her er jo hundene forsåvidt felles, de står på meg i dogweb etc av praktiske grunner, men han går jo like mye tur eller mer med de. men jeg har alt ansvar til trening og sånt, på utstillinger og sånt er han med som mannskap osv. Men nå er jo ikke dette noe nytt forhold og vi skaffet oss hund sammen for mange år siden.

Issi var mer hans, og Amiga mer min, og Doffen var alltid bare min Pi er min når hun gjør noe dumt og hans når hun er søt

Hadde vi splittet så hadde Issi gått med han, og jeg tatt de andre.

Men jeg føler jo ofte at jeg og T har et mye mer felles forhold enn mange andre som vi møter. Hvor hunden er din, og den pcen er din, og han kjøpte sofaen osv. Men igjen,et nytt forhold ville antageligvis blitt helt annerledes. Godt jeg ikke har noen planer om det

Jeg tror sånne ting endrer seg med tiden ja, helt klart. Men dere er også i en situasjon der dere må være to om hundene, så da stiller også saken seg litt annerledes

For min del så ville det blitt helt feil om jeg plutselig skal dele mine hunder, slik at begge skal trene og konkurere med dem. Det er ikke aktuelt altså. Da er det mye bedre om han skaffer seg sin egen. Dette er jo min hobby, og noe må jeg få ha selv ellers blir jeg kvalt.

[Anette]

Jeg tror sånne ting endrer seg med tiden ja, helt klart. Men dere er også i en situasjon der dere må være to om hundene, så da stiller også saken seg litt annerledes

For min del så ville det blitt helt feil om jeg plutselig skal dele mine hunder, slik at begge skal trene og konkurere med dem. Det er ikke aktuelt altså. Da er det mye bedre om han skaffer seg sin egen. Dette er jo min hobby, og noe må jeg få ha selv ellers blir jeg kvalt.

tenkte jo litt mer på daglige ting enn konkurering og trening. Om t vil trene hund så må han nok kjøpe sin egen

[Tabris]

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Nja, både og. Ozu er jo sånn sett felles og vår hund, men han kom etter mitt ønske, han står i mitt navn og jeg er hovedansvarlig for tur og trening. Dette fordi det er jeg som har kunnskapen og interessen. Hadde samboer og jeg gått fra hverandre, så er det ingen tvil om at Ozu hadde gått til meg.

[Guest LXT]

tenkte jo litt mer på daglige ting enn konkurering og trening. Om t vil trene hund så må han nok kjøpe sin egen

Jo men det er jo en selvfølge. Hjemme er vi en flokk som har det trivelig sammen, men han behøver ikke å stå som eier av hunden min fordet

Endret 6. November 2013 av LXT

[Anette]

Jo men det er jo en selvfølge. Hjemme er vi en flokk som har det trivelig sammen, men han behøver ikke å stå som eier av hunden min fordet

det lager bare rot, + da må jo begge være medlem .SEr ingen praktiske årsaker til to eiere på papiret faktisk

[Gjest]

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Hundene er mine. Det er vi begge enig om. Han får låne når han vil. Til turer og kos. Om han plutselig finner ut at han vil ha en egen hund må han gjerne skaffe seg det - men da må han også ta alt det praktiske arbeidet med den hunden. Så det skjer neppe - han ser verdien av å "skumme fløten" av sin kones hundehold.

[Red Merle]

Er dere villige til å bytte rase?

Det kommer ann på hvem rase det er snakk om å bytte til.

Er dere som driver med hundesport villige til å endre rase i så stor grad at dere også må endre trengsmiljø og sport?

Nei.

Er dere som ikke bruker bur villige til å starte med bur?

Hvis behovet er der, så ja, det kommer ann på i hvor stor grad hunden skal oppholde seg i buret.

Dere som har flere enn en hund, er dere villige til å gå ned i antall hunder?

Nei, hadde jeg hatt fler hunder hadde jeg nok vært like glad i alle. Men kunne ventet med ånskaffe ny hund til noen av de evnt hadde gått bort.

Hvorfor/hvorfor ikke er dere villige/uvillige til å endre ting ved hundeholdet?

Jeg vil at forholdet skal fungere, og det hadde ikke fungert om jeg ikke hadde fått lov til å være meg. Han får lov til å være seg selv, med sine hobbyer og interesser - da vil jeg gjerne ha mine. Men, det er viktig for meg at vi er enige om de avgjørelsene som blir tatt ang hundehold. Hittil har vi vært veldig enige om alt.

[Arkan]

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Mannen sa jo at Stankel var vår første felles hund, noe han tidvis har angret på

I hverdagen er det våre hunder og jeg er veldig heldig som har en mann som vil være delaktig i hundeholdet i hverdagen. Han hjelper til å lufte, mate og passer når jeg er borte.

Det er jeg som står på papiret, Arya eies jo av JeanetteH også, bare flere å elske sier Arya. Store beslutninger har jeg siste ordet på. Organisert trening etc. blander han seg ikke med.

[Guest LXT]

Mannen sa jo at Stankel var vår første felles hund, noe han tidvis har angret på

I hverdagen er det våre hunder og jeg er veldig heldig som har en mann som vil være delaktig i hundeholdet i hverdagen. Han hjelper til å lufte, mate og passer når jeg er borte.

Det er jeg som står på papiret, Arya eies jo av JeanetteH også, bare flere å elske sier Arya. Store beslutninger har jeg siste ordet på. Organisert trening etc. blander han seg ikke med.

Ellers høres det veldig fornuftig ut

[Raksha]

Jeg ofrer mye for Bonden min om jeg må altså - heldigvis så var jeg veldig klar på det fra før vi ble sammen at dyra mine er en del av pakka. Det syns han er helt greit, siden jeg "må godta" at han er bonde med alt det innebærer. Hundene er mine, kattene og, men tenker at når Hottie flytter inn offesielt - så blir hun Bonden sin Selv om det er jeg som har ansvaret så har ikke han problemer med å lufte dem for meg og koser seg med å fore dem og kose og i det heletatt.

Jeg har lagt riesen litt på is etter både ønske fra han og det å innse min egen begrensning. Det kommer riesen igjen her, han syns det er helt greit, men vil veldig gjerne at vi venter noen år. Det kjennes veldig riktig ut, selv om det var litt tungt å svelge helt med en gang.

[:)Kine]

Ser spørsmålet om det å endre rase såpass at man må bytte treningsmiljø og hundespor misforstås litt i forhold til hva jeg mente, så skal utdype!

Feks om man driver med ipo, men den nye kjæresten kun vil godta miniatyr/små raser, da må man bytte gren(altså alt er jo mulig, men ingen som driver aktivt med ipa har vel DP?).

Er LP den store interessen og man ønsker å konkurrere, går man da med på å kjøpe urhund?

Er friluftsliv med løs hund/kløvhund går dere da med på å kjøpe en hund med mye jaktinstinkt eller som ikke kan kløve?

Om man er aktiv i raseklubben og trener aktivt med dem, vil også et rasebytte innebære endring av treningsmiljø.

Tja.. Vi kjøper hund etter hva slags interesser vi har. Hvis jeg har lyst til å trene en hund i LP, så er det et av kriteriene til neste gang vi skal ha valp. Hvis samboeren hadde hatt lyst til å begynne med jakt og det hadde vært en av interessene hans, så hadde vi det vært et av kriteriene. Jeg ville aldri kjøpt en hund som ikke ville/kunne vært med mye ut i skogen på grunn av fysiske begrensninger. Hvis den ferske kjæresten ikke viste forståelse for mine interesser, så hadde han ikke vært noe for meg.

Om man blir sammen med en som omfavner hundene og alt med hundeholdet, når går hundene til å være felles? Eller blir det alltid din hund og min hund?

Det har blitt en naturlig overgang. Det tok vel 2 måneder. Når vi begge forventer at vi tar et likt ansvar, så er det felles hunder. Da skal også alle viktige avgjørelser gjøres sammen.

[HeleneFS]

Jeg er faktisk litt overrasket over hvor mangen bestemte kvinnfolk det er her innpå sonen Veldig få som er villig til å ofre noe for en ny mann.

Selv er jeg av den rosa-sky-forelskelse typen, husker en tråd tidligere (flere år siden) der jeg også svarte at jeg aldri kunne feks vært sammen med en allergiker, fordi hunder betydde mest for meg. Men nå, når verdens flotteste mann falt pladask for MEG, så godtar jeg faktisk at han er allergisk. Fordi det er HAN jeg skal dele resten av livet mitt med og han kan gi meg ting en hund aldri kunne ha gitt meg!

Jeg kommer ikke til å sette noen ultimatium om at jeg må ha hund, hvis ikke kan han pakke bagen sin, fordi en hund er alltid en hund for meg, ikke en erstatning for barn, eller kjærlighet, eller mann.... vi skal leve sammen, og begge skal ha det bra, da får vi begge fire litt på kravene våre tenker jeg

Og ja, jeg er kvalmende forelsket i mannen min jeg selv om vi er "fersk" og bare har vært sammen i 10 mnd.

Jeg er veldig opptatt av at jeg alltid skal være lykkelig, akkurat nå er det en hundefri tilværelse og en fantastisk kjekk mann som gjør meg lykkelig, så jeg kommer ikke til å angre på det selv hvis det blir slutt om noen år, for jeg VET at jeg var lykkelig her og nå, selv om jeg ofret noe jeg liker å drive med!

(Men nå er jeg så heldig at jeg har en mann som vil ha hund, så da får vi oss en allergivennlig! Hurra! Da får jeg både mannen i mitt liv OG hobbyen min)

[SFX]

Angående hvem hunden tilhører om partner er dedikert:

X'en (hunden) ble kjøpt sammen med eksen (forhenværende partner) - hun var felles i så stor grad at vi delte valpesummen, begge sto som eier på stamtavla, og vi delte alle daglige utgifter inkludert et par lydighetskurs da partner ønsket at hunden var mer lydig (at jeg gikk på kurset hjalp kanskje ikke så mye på deres forhold, men... ), vi delte utgiftene da vi innredet et rom til hennes første valpekull, vi delte på de praktiske oppgavene i hverdagen, og hunden var uten tvil veldig, veldig viktig for oss begge.

Nå var jeg allerede hundefanatiker da vi ble sammen, det var klargjort som en del av pakka, så det var for så vidt ingen felles avgjørelse å skaffe seg hund - det var noe vi begge visste ville skje og var villig til, fordi hund er koselig og alt det der.

Så juridisk, økonomisk og praktisk var dette en felleshund, som begge eierne var emosjonelt investert i.

Men da forholdet endte, hadde det ikke falt eksen inn et nanosekund å beholde hunden - ikke fordi hunden var uviktig, men fordi X'en er så innmari viktig for meg og fordi vi jo gjorde så mye mer enn normalen sammen (utstillinger, treninger, stevner, avlsplaner, ovs). Det var faktisk jeg som var forberedt på å måtte slåss for henne, men det var for min eks den største selvfølge at det var løsningen, selv om det ikke var lett å dra fra henne.

Jeg tror det ofte er en person som er "mer" hunden sin, eller at hunden er mer dennes - og om en snakker om en partner som er så engasjert og involvert i hunderiet at denne også trener og konkurrerer, har en jo gjerne hver sin hund. Det er ikke mange som har én felles hund de trener målrettet og konkurrerer med.

Og når aktive hundepar som er utstillere og oppdrettere går hvert til sitt, har de jo gjerne så stor flokk at det blir noen hunder på hver, om en vil. Og ofte har jeg sett at delingen foregår relativt smertefritt, fordi en allerede har sterkere bånd til noen av hundene enn de andre, at en allerede har en viss emosjonell fordeling.

Da mine foreldre - som har vært oppdrettere og på andre vis aktive hundefolk - gikk fra hverandre, hadde de tre hunder, og ingen var overrasket over hvordan de fordelte dem mellom seg.

[Djervekvinnen]

Jeg og min samboer kjøpte vår første hund sammen, og alle hundene våre har vært 50/50. Vi er enige på det aller meste, men jeg gir mer av meg selv og mer tid til hundene. Hadde vi slått opp hadde vi enten delt hundene eller at jeg har kjøpt hans halvdel ut. Noen ganger er han nok ganske lei av alt som heter hund, men han holder ut pga av meg.

[Illiya]

Jeg er faktisk litt overrasket over hvor mangen bestemte kvinnfolk det er her innpå sonen Veldig få som er villig til å ofre noe for en ny mann.

Selv er jeg av den rosa-sky-forelskelse typen, husker en tråd tidligere (flere år siden) der jeg også svarte at jeg aldri kunne feks vært sammen med en allergiker, fordi hunder betydde mest for meg. Men nå, når verdens flotteste mann falt pladask for MEG, så godtar jeg faktisk at han er allergisk. Fordi det er HAN jeg skal dele resten av livet mitt med og han kan gi meg ting en hund aldri kunne ha gitt meg!

Jeg kommer ikke til å sette noen ultimatium om at jeg må ha hund, hvis ikke kan han pakke bagen sin, fordi en hund er alltid en hund for meg, ikke en erstatning for barn, eller kjærlighet, eller mann.... vi skal leve sammen, og begge skal ha det bra, da får vi begge fire litt på kravene våre tenker jeg

Og ja, jeg er kvalmende forelsket i mannen min jeg selv om vi er "fersk" og bare har vært sammen i 10 mnd.

Jeg er veldig opptatt av at jeg alltid skal være lykkelig, akkurat nå er det en hundefri tilværelse og en fantastisk kjekk mann som gjør meg lykkelig, så jeg kommer ikke til å angre på det selv hvis det blir slutt om noen år, for jeg VET at jeg var lykkelig her og nå, selv om jeg ofret noe jeg liker å drive med!

(Men nå er jeg så heldig at jeg har en mann som vil ha hund, så da får vi oss en allergivennlig! Hurra! Da får jeg både mannen i mitt liv OG hobbyen min)

Alle skriver jo utfra sitt eget ståsted.

Da vi ikke hadde hund, og skulle skaffe, var jo mannen med på å bestemme rase. Han hadde noen no-go når det gjaldt raser, så de rasene har vi ikke, selv om jeg kunne tenkt meg dem.

Når jeg nå HAR hunder allerede, så hadde jeg ikke kvittet meg med en av dem/begge fordi mannen/evt ny mann ville det for sin egen del.

Om mannen min ble allergisk, så måtte vi jo funnet en løsning, og der kommer kanskje omplassering opp. Men det problemet er jo ikke et av punktene det spørres om. Alle punktene unntatt ett (det om bur) innebærer jo at om man allerede HAR hund, så må man endre rase eller gå ned på antall hunder. Og det betyr jo å kvitte seg med en/flere av de man har.

Jeg kan godt endre småting i hundeholdet, som f.eks at hunden ikke skal ligge i sofaen. Men de skal være en naturlig del av familien, dvs være sammen med oss, og ikke puttes bort i andre deler av huset.

Da jeg skaffet disse hundene, var det for livstid. Jeg omplasserer/avliver ikke fordi en mann vil det, uten særdeles gode grunner fra hans side. Det er mulig det gjør meg både bestemt og lite villig til å ofre noe for en evt ny mann. Men jeg tenker også at en ny mann ikke kan forvente at jeg omstrukturerer store deler av livet mitt for hans del, og at jeg kvitter meg med en eller flere hunder.

Hadde slike ting vært krav og forventninger fra en ny mann, så hadde jeg blitt veldig skuffet, for han visste jo at jeg hadde hunder da vi ble sammen. Da kunne han heller gått videre til en dame som ikke har hunder, eller evt de rasene han foretrekker.

Mannen jeg HAR, er enig i vårt hundehold, og hvordan vi har det. Han har selv en sport han er i norgeseliten i. Om jeg hadde villet at han skulle slutte med det, evt foreta endringer sånn at det han gjorde passet MEG bedre, hadde jeg fått kraftig motbør. Han hadde ikke vært mindre bestemt han heller. Men sånn blir det jo når man har en interesse/hobby/sport som tar mye tid, og er blitt en livsstil. Man slutter ikke med det, eller endrer seg helt for en ny partner. En forventer at partneren godtar de tingene som er viktige for en når man blir sammen.

[Nirm]

Jeg er faktisk litt overrasket over hvor mangen bestemte kvinnfolk det er her innpå sonen Veldig få som er villig til å ofre noe for en ny mann.

Nå kan jeg ikke svare for kvinnfolka her inne da, men hvorfor skal man ofre viktige ting for et helt nytt menneske? Når den rosarøde forrelskelsen er over, så viser jo statistikken at "vi som skulle leve lykkelige sammen alle våre dager" egentlig ikke er tilfelle. Så da skal man endre store deler av livet sitt for et forhold som tar slutt etter noen år kanskje?

[Illiya]

Nå kan jeg ikke svare for kvinnfolka her inne da, men hvorfor skal man ofre viktige ting for et helt nytt menneske? Når den rosarøde forrelskelsen er over, så viser jo statistikken at "vi som skulle leve lykkelige sammen alle våre dager" egentlig ikke er tilfelle. Så da skal man endre store deler av livet sitt for et forhold som tar slutt etter noen år kanskje?

Jeg tror ikke man kan trives ordentlig med et menneske som har slike krav til endringer. Det å endre store deler av livet sitt uten at den andre har veldig gode grunner til å ønske/kreve det, der blir det en så stor bismak fra starten av at man heller kan unngå å starte et samliv.

[Tabris]

Jeg mener også at det er forskjell på hva man skal endre for et nytt forhold, og det å tilpasse seg når man allerede er i et etablert forhold. Hvis jeg var single, og hadde truffet enn mann som ville endret og redusert mye på mitt hundehold, så hadde det vært en mann som rett og slett ikke passet til meg.

Men nå som jeg er i et langvarig forhold, så er jeg i det forholdet for at det skal vare. Det er mitt utgangspunkt. Så har vi uenigheter eller et problem, så er min holdning at dette skal vi finne en løsning på - ikke "bør jeg dumpe ham?", som jeg føler er litt going rate for mange i dag (ikke her på sonen, men sånn generelt).

[TrinePedersen]

Nå var jeg veldig heldig når jeg fant kjæreste for snart ett år siden, han og Tilde (hunden), fant tonen med en gang og alt er som det var før kjærestetid. Alle får like mye oppmerksomhet! Dog kunne jeg tenkt meg en hund til, men respekterer kjæresten som liker trekløveren vi er i hus

[Titovn]

Hvis jeg hadde vært singel og møtt en ny fyr, så nei, mest sannsynlig hadde jeg ikke endret på noen ting, rett og slett fordi hund er en stor del av meg og dermed en del av pakka. Men nå er jeg i et fast forhold hvor vi har vært sammen i nesten to år (om en måneds tid! ), og det er kanskje ikke sånn super lenge, men jeg går jo også for at dette forholdet skal vare. Gjerne happily ever after, men det er jo ikke sikkert, men ihvertfall en god stund.

Heldigvis liker han dyr - han er ingen dyrefanatiker som meg som har forskjellige typer dyr, han himler litt med øynene noen ganger, men selv om han er uenig så støtter han meg som oftest fordi han vet hvor mye og viktig det å holde på med dyr er for meg. Og han sier gjerne meningen sin også, også diskutere vi om det og kommer som regel til en enighet. Jeg er villig til å ofre mye for ham, men hund er liksom noe jeg ikke helt klarer meg uten for si det slik, og det føler jeg han respekterer. Jeg jobber gjerne hardt for å finne gode kompromisser fremfor å ta en kjappe løsning (dumping) for å si det slik, og jeg er veldig glad for å ha ham!

[Kaja]

Jeg kan gå med på en maksgrense, men jeg kvitter meg ikke med hunder jeg tar med inn i et forhold. At hunder ikke skal ligge i senga eller ikke tigge *knise* er greit! Jeg er jo litt der nå, men mitt hundehold er mer enn godtatt.

Jeg har også gjort det klart at om det skal flere hunder inn "med meg" så skal det være hannhund, selvom det ikle er jeg som skal ha ny:p