Den store baby(og barne)tråden <3 2.0

[*Marianne*]

Ja. Det løser seg. Sophia var sånn kjempelenge, begynte jo ikke i barnehagen før hun var 2 år gammel, og det tok litt tid å lære å dele (på den harde måten ) med andre barn og et problem i starten var at de andre barnene ga seg når hun begynte, men nå har det allerede blitt veldig veldig mye lettere, hun er 3 år om to mnd. Enda kan hun ha litt tendenser, men mye lettere å snakke med henne nå om det, og det er lettere å få henne til å ha mer empati med andre nå som man kan forklare henne bedre og hun deler lettere da.

Takk for svar. Ja, jeg tenker jo at en eller annen gang får hun litt motstand. Vet at en del av barna i barnehagen bare gir seg, men det er noen der som hun nok får bryne seg på. Og som egentlig er sånn mot henne (spesielt en jente). Så jeg tenker at det former henne litt etter hvert. Hun forstår jo ganske mye, men å forklare henne at de andre barna blir lei seg osv er nok litt lenger fram (selv om de har sånn steg for steg opplegg i barnehagen...) (er det ikke det det heter?)

[Raksha]

Opp som en bjørn, ned som en fell. Stått opp på feil fot i dag, ALT var gæernt. Fikk til slutt overtalt henne til at flaske var lurt og la meg bittelitt bakover (vi skal nemlig sitte, ligge er for babyer ) til slutt slapp hun flaska og jeg fikk lurt inn en smokk, og så vrir hun seg over og gjemmer ansiktet mot brystet mitt og sovner

[soelvd]

L har misforstått litt julens budskap. Forståelig for så vidt. Dag nr 5 av julekalenderen i går, hun vil gjerne trekke flere gaver. Jeg sier at, nei, det er en om dagen. Hun tar beskjeden til etterretning, men stiller seg isteden ved siden av kalenderen, står der en stund, så begynner hun å rope; "MINE, MINE, MINE, MINE...."

Jeg begynner i mitt stille sinn å se for meg julaften som en ganske krevende opplevelse både for oss og L.... (og det er bra hun er det eneste barnet foreløpig, neste år har hun en liten fetter...)

Ja, og når det gjelder det; L er generelt veldig omsorgsfull, kosete, blid jente, som ifølge barnehagen leker bra med de andre barna (men helst ikke for mange av gangen, hun er nok ikke den mest offensive i situasjoner med mange barn). Men når vi er sammen med andre med ett barn til, så er hun VELDIG opptatt av at hun skal ha alle lekene. Vi besøkte noen venner vi møtte på sykehuset her om dagen, med en gutt som er like gammel som L. Hver gang han nærmet seg sine egne leker sa hun NEI! og tviholdt på lekene. Da vi var på baby/barneteater her om dagen, ble teateret avsluttet ved at masse tova ullballer ble kastet utover så ungene fikk leke. Og det eneste hun var opptatt av var å samle så mange baller hun kunne bære, og bare holde på dem? Og stakkars den ungen som så litt svak ut og ikke var rask nok til å ta sin ball! Da var det NEI! og så tok hun ballen...

Spørsmålet er; er dette normalt for en som bare har opplevd å være enebarn, og har svært få barn på sin alder rundt seg (bortsett fra i barnehagen)? Er det noe som gradvis går over etter hvert som hun opplever at man ikke kan oppføre seg sånn når man er sammen med andre? Skal jeg gå inn å avbryte leken/si noe e.l?

Jeg pleier å si noe sånt som at hun må huske å dele, eller at alle må få lov til å leke med lekene osv. Men tenker at noen ting må de finne ut av selv at er galt også. Hun er jo bare 20 mnd. Og flere ganger har jeg fått beskjed av andre voksne om at "det går bra, det løser seg, de finner ut av det selv" osv... Noen råd?

Mulig Linux med sitt ressursforsvar har lært henne et og annet

Alle mine tantebarn har, såvidt jeg kan huske, hatt sånne perioder. Noen lengre enn andre. De blir sikkert litt klar over at det er ting som faktisk er deres og nå sjekker hun kanskje litt hvor langt det kan gå? Bare synsing fra min side. Hva med å fokusere på at å dele er bra? Jobbe litt bevisst med det? Responderer hun på sånt tro?

[Symra&Pippin]

Fy søren så heldige sonenungene er som har de foreldrene de har

Det er så veldig sant!

Aaw søteste video av to små jenter!http://www.go4joke.com/index.php/videos/item/17400-the-way-they-are-looking-at-each-other-when-the-song-starts-it-is-priceless

Er det mulig? :wub:

[Guest Belgerpia]

Nå skal jeg prøve å holde meg veldig politisk korrekt her, er lenge siden jeg gikk oppi funksjonshemmede hver dag, så kan hende korrektheten min har blitt sløvet. Men fikk vite idag at ei som bor i bygda her har fått babyen sin, det har vi venta på ei stund, og gledet oss så Ida får gjevngammel lekekompis. Men fikk akkurat vite at de har fått ei lita jente med downssyndrom. Det syns jeg var trist å høre - egoistisk sett fordi da får ikke Ida lekekompis på samme nivå her, men selvsagt mest for familien som får endel ekstra utfordringer og et barn som ikke er som "alle andre". De er på sykehuset enda, jeg har planlagt å gå innom dem for å bli kjent med dem, jeg kjenner dem i grunnen ikke. Og har planer om det enda selvsagt. Håper den jenta og Ida kan få mye glede av hverandre uansett. Men jeg er jo selvsagt redd for å komme inn med min baby og strø salt i såra hos foreldra. Så må prøve å trå varsomt til vi vet hvor vi har dem. Dette var ikke noe de visste om på forhånd.

Jeg er sikker på at Ida og den lille jenta kan få mye glede av hverandre selv om hun har Downs - litt avhengig av hva hun eventuelt har for tilleggs handikap, for ofte kan de jo ha tillegg som gjør de reduserte. Men jeg vil gjerne gi deg ros for at du tenker at du vil at de skal bli kjent selv om. Og jeg tror ikke du skal være så bekymret for at de vil synes det er tungt å se Ida som er sunn og frisk kontra sin egen. Men for å være på den sikre siden så kan du jo sende de en liten ting (blomst) og gratulere dem med jenta og så skrive at du gjerne vil invitere dem over på "babytreff" utpå nyåret så Ida og den lille kan bli kjent med hverandre .

[*Marianne*]

Alle mine tantebarn har, såvidt jeg kan huske, hatt sånne perioder. Noen lengre enn andre. De blir sikkert litt klar over at det er ting som faktisk er deres og nå sjekker hun kanskje litt hvor langt det kan gå? Bare synsing fra min side. Hva med å fokusere på at å dele er bra? Jobbe litt bevisst med det? Responderer hun på sånt tro?

Ja, hun får mye ros når hun deler, hvis hun leker for eksempel, og gi meg en av bamsene så vi kan leke med hver vår. Så jeg kan jo være litt mer bevisst på det, hun skjønner ros og hun skjønner når man forteller henne at hun gjør noe galt, og hun skjønner at man av og til kan gjøre noe galt, for eksempel ta noe man ikke får lov til og så løpe

Betryggende å høre at det ikke bare er hos oss;)

[Raksha]

Jeg er sikker på at Ida og den lille jenta kan få mye glede av hverandre selv om hun har Downs - litt avhengig av hva hun eventuelt har for tilleggs handikap, for ofte kan de jo ha tillegg som gjør de reduserte. Men jeg vil gjerne gi deg ros for at du tenker at du vil at de skal bli kjent selv om. Og jeg tror ikke du skal være så bekymret for at de vil synes det er tungt å se Ida som er sunn og frisk kontra sin egen. Men for å være på den sikre siden så kan du jo sende de en liten ting (blomst) og gratulere dem med jenta og så skrive at du gjerne vil invitere dem over på "babytreff" utpå nyåret så Ida og den lille kan bli kjent med hverandre .

Det var lurt. Å sende en blomst og en hilsen. Hadde tenkt å gå innom når jeg går forbi en dag, men kanskje bedre å ikke gå innom, gi dem tid selv. Da trenger vi oss ikke på sånn voldsomt men viser at vi vil ha kontakt. Vi har ikke så mange småbarn her oppe, så vi må virkelig ta vare på og inkludere de få vi har, så jeg håper veldig Ida og deres jente kan få være mye sammen og ha stor glede av hverandre ja.

Greit å få ting i perspektiv, jeg har hele tiden følt meg veldig heldig som har en tilsynelatende frisk og rask liten frøken til tross for utfordringene under graviditeten og den teite kolikken. Men må tenke over det noen ganger ekstra når vi hører om de som får ekstra utfordringer og det blir så nært.

[Fillerya]

Hvordan barnesikrer man leliheten mtp ledninger? De er som magneter! Regner med at jeg ikke kan smøre den med keep off eller tabasco? Sansa kommer logrende når hun skjønner at jeg "kjefter" på Isabel. Godt vi er fler som kan være med på oppdragelsen

[soelvd]

Det var lurt. Å sende en blomst og en hilsen. Hadde tenkt å gå innom når jeg går forbi en dag, men kanskje bedre å ikke gå innom, gi dem tid selv. Da trenger vi oss ikke på sånn voldsomt men viser at vi vil ha kontakt. Vi har ikke så mange småbarn her oppe, så vi må virkelig ta vare på og inkludere de få vi har, så jeg håper veldig Ida og deres jente kan få være mye sammen og ha stor glede av hverandre ja.

Greit å få ting i perspektiv, jeg har hele tiden følt meg veldig heldig som har en tilsynelatende frisk og rask liten frøken til tross for utfordringene under graviditeten og den teite kolikken. Men må tenke over det noen ganger ekstra når vi hører om de som får ekstra utfordringer og det blir så nært.

Jeg har veldig begrenset med erfaring med sånt, annet enn det jeg har lest. Og er det noe jeg har lest så er det at når diverse sånne ting skjer så skygger folk unna. Så føler de som sitter oppi det enda mer på det. Tenk at de har gledet seg veldig til babyen. Og selv om det er overveldende så er de sikkert veldig stolt av den lille babyen sin og har kanskje veldig lyst til å vise henne frem for det? Alle er jo forskjellige, men... Jeg ville vært forsiktig med å backe helt ut. Synes kort og en liten oppmerksomhet kan være en god ting. Kanskje et plagg eller noe annet stas til den lille? Med et hyggelig kort og en invitasjon om babytreff en dag feks :) Det hadde eg gjort i alle fall.

[Baby]

Jeg er så spent på om det blir mye sjalusi når babyen kommer. Maya er og veldig sånn at hun liker ikke å dele lekene sine med andre barn. Natalie er jo så stor at hun har jo på en måte vært enebarn.

Hun er veldig glad i babyer da så det blir veldig spennende å se hvordan hun reagerer.

Vi var på kontroll på helsestasjonen i går og det var litt forsinkelser så vi ble sittende en stund å vente. På den tiden traff vi 3 små babyer. Og den ene ville hun så veldig ha med seg hjem.

Sent from my GT-I9505 using Tapatalk

[Mud]

Det var lurt. Å sende en blomst og en hilsen. Hadde tenkt å gå innom når jeg går forbi en dag, men kanskje bedre å ikke gå innom, gi dem tid selv. Da trenger vi oss ikke på sånn voldsomt men viser at vi vil ha kontakt. Vi har ikke så mange småbarn her oppe, så vi må virkelig ta vare på og inkludere de få vi har, så jeg håper veldig Ida og deres jente kan få være mye sammen og ha stor glede av hverandre ja.

Greit å få ting i perspektiv, jeg har hele tiden følt meg veldig heldig som har en tilsynelatende frisk og rask liten frøken til tross for utfordringene under graviditeten og den teite kolikken. Men må tenke over det noen ganger ekstra når vi hører om de som får ekstra utfordringer og det blir så nært.

Jeg synes du har mange fine tanker rundt dette jeg

[Raksha]

Kjøper en liten ting til jenta på mandag når jeg uansett skal til sivilisasjonen og går innom og putter i postkassa med et kort en dag jeg går forbi. Må sikker ha hjelp til hva jeg skal skrive, annet enn "Gratulerer så mye med ei lita jente"

[Aya]

Jeg tenker litt sånn at foreldre er kjempestolte over barnet sitt og har et ønske om å vise frem det nye vidunderet - og at det er uavhengig av om barnet har et syndrom, funksjonshemming eller er friskt. Jeg vil tro at det er viktig for foreldrene å møte folk som er helt og fullt begeistret over nykommingen, uten å la seg merke med at det kanskje er et "annerledesbarn". Jeg tror absolutt ikke du kan gå feil med å gratulere og slikt @raksha

[Mari]

Klart man skal gratulere!

Foreldrene er nok i en liten sorgprosess, men det er over det livet datteren deres ikke vil få, det er ikke på grunn av datteren deres i seg selv på en måte? Hun er jo aldeles perfekt! Man kan ha Downs Syndrom og samtidig være helt og fullstendig perfekt.

Jeg tror Ida og denne jenta kommer til å ha det mye moro sammen i årene som kommer.

[Gjest]

Å jeg vil være hjemme i helgen og kose med familien min bare oss, etter en slitsom første uke på jobb.
Men får så dårlig samvittighet av å si nei til ting, og har fått tre forskjellige invitasjoner til helgen.

Hva gjør / sier dere i slike tilfeller?

[Mari]

Å jeg vil være hjemme i helgen og kose med familien min bare oss, etter en slitsom første uke på jobb.

Men får så dårlig samvittighet av å si nei til ting, og har fått tre forskjellige invitasjoner til helgen.

Hva gjør / sier dere i slike tilfeller?

Jobber med den dårlige samvittigheten. For hvem er den god for egentlig? Om du skjønner?

Jeg begynte ny jobb denne uka og har bestisen til H på overnatting. No way om jeg skal gjøre noe annet i morgen kveld enn å loke med strikketøyet og bare lade opp.

Jeg kunne ha vært på konsert i kveld med Wannskrækk og Brutal ***, det hadde vært en kickass opplevelse, men det er egentlig godt å bare ha overnatting i stedet.

[*Marianne*]

Å jeg vil være hjemme i helgen og kose med familien min bare oss, etter en slitsom første uke på jobb.

Men får så dårlig samvittighet av å si nei til ting, og har fått tre forskjellige invitasjoner til helgen.

Hva gjør / sier dere i slike tilfeller?

Da er det faktisk lov å si "jeg har hatt en slitsom første uke på jobb, så jeg tror jeg skal ha en hjemmehelg, men kommer gjerne en annen gang" uten dårlig samvittighet:) tok ganske lang tid før jeg orket veldig mye annet enn hjemmeliv utenom jobb. Det er jo en ny hverdag, og der er slitsomt det:)

[Gjest]

Takk

Ja var det jeg fant ut at jeg bare måtte si. Besteforeldre som vil ha besøk forstår, er verre med ene venninnen min.
Men men. Nå er det natta her ihvertfall

[soelvd]

Takk

Ja var det jeg fant ut at jeg bare måtte si. Besteforeldre som vil ha besøk forstår, er verre med ene venninnen min.

Men men. Nå er det natta her ihvertfall

Å bruke energi på å ha dårlig samvittighet er fullstendig bortkastet. Bruk livet ditt på det du vil, du. Føler du det rette er å være med Johanne så er du det. Jeg gjør det for tiden. Og sier det som det er "Beklager, jeg har et behov for å være med Tuva når jeg har mulighet. " så prøver jeg å foreslå et annet klokkeslett/dag

[Gjest]

Jeg tenker litt sånn at foreldre er kjempestolte over barnet sitt og har et ønske om å vise frem det nye vidunderet - og at det er uavhengig av om barnet har et syndrom, funksjonshemming eller er friskt. Jeg vil tro at det er viktig for foreldrene å møte folk som er helt og fullt begeistret over nykommingen, uten å la seg merke med at det kanskje er et "annerledesbarn". Jeg tror absolutt ikke du kan gå feil med å gratulere og slikt @raksha

Tja. Hadde det skjedd meg og folk rundt meg hadde latt som ingen ting ville jeg følt det ubehagelig. Alle reagerer forskjellig. Ville safa og følt meg litt fram, for det er mange måter å,reagere på noe sånn på. Jeg har alltid vært åpen og ærlig om at det ville vært ekstremt ubehagelig for meg å fått et funksjonshemmet barn, i så stor grad at livet mitt aldri hadde vært det samme etterpå fordi jeg aldri ville hatt "ro med meg selv" i ettertid. På den ene siden ville man tenkt at nå løper jeg til amdre siden av jorda og gjemmer meg, på den andre siden kan du jo ikke bare forlate et levende barn. På den ene siden vet jeg jeg aldri kunne tatt vare på et slikt barn, på den andre siden vet jeg jeg aldri hadde klart å adoptere bort eller forlate noe jeg hadde bært fram i x antall måneder. Jeg ville antakeligvis blitt alvorlig psykisk syk, og slitt resten av livet. Nå er jeg i en ende av skalaen, det var mest for å illustrere at det antakeligvis er mye følelser i sving. Iallefall om dette var noe man ikke var klar over før man hadde født. Håper familien er bedre rustet for slikt enn meg (og det er de antakeligvis ).

[soelvd]

Tja. Hadde det skjedd meg og folk rundt meg hadde latt som ingen ting ville jeg følt det ubehagelig. Alle reagerer forskjellig. Ville safa og følt meg litt fram, for det er mange måter å,reagere på noe sånn på. Jeg har alltid vært åpen og ærlig om at det ville vært ekstremt ubehagelig for meg å fått et funksjonshemmet barn, i så stor grad at livet mitt aldri hadde vært det samme etterpå fordi jeg aldri ville hatt "ro med meg selv" i ettertid. På den ene siden ville man tenkt at nå løper jeg til amdre siden av jorda og gjemmer meg, på den andre siden kan du jo ikke bare forlate et levende barn. På den ene siden vet jeg jeg aldri kunne tatt vare på et slikt barn, på den andre siden vet jeg jeg aldri hadde klart å adoptere bort eller forlate noe jeg hadde bært fram i x antall måneder. Jeg ville antakeligvis blitt alvorlig psykisk syk, og slitt resten av livet. Nå er jeg i en ende av skalaen, det var mest for å illustrere at det antakeligvis er mye følelser i sving. Iallefall om dette var noe man ikke var klar over før man hadde født. Håper familien er bedre rustet for slikt enn meg (og det er de antakeligvis ).

Tja.. Hvordan kan man vite hvordan man ville reagert? Ved sorg og lignende hadde det vært rart, unaturlig og veldig merkelig om alle lot som ingenting. Men vi snakker faktisk om to styker som har bygget seg opp forventninger og glede i 9 mnd. Som antageligvis synes det lille mirakelet deres er så utrolig fint selv om det ikke er som alle andre. Det er endel glede oppi alt sammen selv om det samtidig er vanselig. Og selv om man gratulerer, inviterer på babytreff, etc så betyr ikke det at man later som ingenting, man kan da snakke om det om foreldrene er åpne og ønsker det.

[Gjest]

Tja.. Hvordan kan man vite hvordan man ville reagert? Ved sorg og lignende hadde det vært rart, unaturlig og veldig merkelig om alle lot som ingenting. Men vi snakker faktisk om to styker som har bygget seg opp forventninger og glede i 9 mnd. Som antageligvis synes det lille mirakelet deres er så utrolig fint selv om det ikke er som alle andre. Det er endel glede oppi alt sammen selv om det samtidig er vanselig. Og selv om man gratulerer, inviterer på babytreff, etc så betyr ikke det at man later som ingenting, man kan da snakke om det om foreldrene er åpne og ønsker det.

Selvfølgelig, ingen kan si noe før de står der, men man kjenner en gang seg selv best. Står fast ved at jeg ikke er i tvil om egen reaksjon i tilfelle noe slikt hadde skjedd, fordi det handler om at livet rent praktisk snus på hodet. Det blir ikke A4, og det blir ikke a walk in the park. Dette er to enkle livskvalitets-ting man raskt kan konkludere ut fra.

Men ja, jeg misforstod kanskje. Fikk inntrykk av at man skulle gratulere uten å virke berørt av det som er "åpenbart". Men om det kun er "gratulerer" og så "gå vekk" uten å prate noe mer om det så er det kanskje det mest safe man kan gjøre

[Raksha]

Jeg tar det som en selvfølge å gratulerer og kjøpe noe til den lille. Bare så det er sagt, bare litt usikker på akkurat hvordan jeg skal gå frem. Kjøpe en liten ting og et kort, skrive noen ord og med oppfordring om at vi gjerne vil møte den lille for å bli kjent med henne tror jeg kanskje er riktig fremgangsmåte. Jeg er ikke "redd" funksjonshemmede som veldig mange andre er. Men jeg ser for meg at familien er i en sorgprosess og må reorientere seg, de har to andre barn som må forklares og skjønne at den lille ikke er som alle andre, de har sikkert mye spørsmål og engstelse for hva det bringer med seg å ha et barn med den diagnosen. Håper de har fått hjelp på sykehuset og er klare for å takle det. Samtidig har de jo fått verdens nydeligste lille jente uansett, som de helt sikkert vil vise frem, glede seg over, vil høre godord om, som alle andre foreldre ønsker.

Folk her oppe er ikke spesielt politisk korrekte, mange eldre og "uvitne" så tipper det er mange som kommer til å tråkke i salaten med begge beina uten å se det selv. Håper jeg klarer å unngå det.

Over til noe helt annet, spent på denne helga jeg. Svigermor hadde bursdag på torsdag, så vi var inne der og spiste kake og sånt. I helga er Bonden opptatt med spilling både lørdag og søndag, og nå har svigersøster kommet hjem. Så da lurer jeg fælt på hva de planlegger - for å fortelle planene er ikke akkurat svigermors sterkeste side. Det hender vi går ut og spiser på bursdager, men jeg er dritkjip og nekter faktisk å gå alene med dem og Ida ut for å spise. Jeg orker ikke. Har jeg urolig unge så får jeg hverken spist eller kost meg, og blir bare stressa fordi alle skal "hysje" og si "neii!" til ungen som bråker og spørre meg hva som er galt og hvorfor hun gråter og akke og oie seg. Er bonden med så kan vi bytte på å gå ut med henne. Og så lurer jeg på om svigermor nå hopper bukk over "vandre rett inn"forbudet siden svigersøster er hjemme, for må ikke tro hun tør gå inn her alene, spesielt ikke når Bonden ikke er hjemme. Så enten får jeg svigermor med svigersøster på kjøpet, eller så reiser svigersøster igjen på søndag og er dypt såret og lei seg for at hun ikke har fått sett tantebarnet. Svigersøster er selvsagt velkommen inn. Men skal svigermor være med så vil jeg ha beskjed på forhånd så jeg får rydda vekk bikkjer og rot og i det heletatt. Og at de ikke kommer når lillemor sover. Damen evner ikke å snakke lavt, og er så tunghørt at man må jo brøle for å bli hørt.

Spurte Bonden om han visste noe. "næh" Har ikke spurt heller, kjenner jeg han rett.

Dysfunksjonell familie much? Er ikke bedre jeg altså Men kjenner at jeg gir litt f.

[Fillerya]

Hun ene på unge mødre fikk en sønn med downs uten at hun visste det på forhånd. Hun hadde en venninne som var gravid samtidig. Hun sa at det var sårt å se hvordan den andre ungen utviklet seg fort mens hun tenkte at sånn burde min sønn også ha vært. Men hun sa at hun synes det var vanskelig når alle venner plutselig forsvant for hun var jo stolt av ungen sin uansett.

(herlig å kunne bruke unge mødre som kilde )

Det samme skjedde med kollegaen min. Hun syntes også det var sårt at andre så på sønnen hennes som et "problem" og ikke inkluderte henne fordi det var vanskelig for alle andre å forholde seg til dem.

Når man bor på et lite sted og det ikke er så mange unger i samme alder, så tror jeg nok at om du tar kontakt så vil det være lettere for de å ta kontakt med deg igjen når de har tid/lyst

[Mud]

Man vet ikke hvordan man reagerer før man står i en slik situasjon.

Noen foreldre bruker lang tid på å fordøye det, andre aksepterer det umiddelbart. Alle forventninger blir jo snudd på hodet. Jeg klarte ikke å forutse hvordan jeg skulle reagere når jeg sto der med et funksjonsfriskt barn en gang