Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har to rottegutter på litt over to år nå. Etter hvert (forhåpentligvis en god stund til) vil de jo dø. Gruer meg veldig til det, og jeg har begynt å tenke på hva som skjer når den ene dør. De er veldig avhengig av hverandre, og jeg ser ikke føre meg at noen av de vil trives alene. Om det er tilfelle, bør man da prøve å omplassere den? Har jo egentlig mine tvil om at de ville gått bra sammen med andre, men de kan jo kanskje gå bra likevel?

Det er ikke aktuelt for meg å skaffe meg en til.

kom gjerne med egne erfaringer :)

Skrevet

Dør den ene naturlig og den andre blir trist, så hadde jeg avlivet den andre. Hvis den ene blir så syk at den må avlives, så vet jeg at noen avliver den andre med det samme (ikke fordi man er hjerteløs, men fordi man ikke unner de å gå alene). Nå er begge rottene dine to år gamle, og de lever stort sett fram til de blir 2,5 år, så jeg hadde ikke hatt noen kvaler med den løsningen. Jeg fikk låne en rottebaby til min gamlefar (faktisk hans eget avkom) og de hadde det veldig fint sammen til han døde :)

Skrevet

Dør den ene naturlig og den andre blir trist, så hadde jeg avlivet den andre. Hvis den ene blir så syk at den må avlives, så vet jeg at noen avliver den andre med det samme (ikke fordi man er hjerteløs, men fordi man ikke unner de å gå alene). Nå er begge rottene dine to år gamle, og de lever stort sett fram til de blir 2,5 år, så jeg hadde ikke hatt noen kvaler med den løsningen. Jeg fikk låne en rottebaby til min gamlefar (faktisk hans eget avkom) og de hadde det veldig fint sammen til han døde :)

Takk for svar :) Er egentlig avlivning jeg har tenkt vil være det beste om den ene dør. Hadde nok blitt mye stress for han å bytte boplass og familie og i tillegg teste ut om han går sammen md fremmede rotter.

Trist å miste begge dyrene samtidig, men så lenge avlivning er det beste for dem når den tid kommer så blir det nok det da.

  • Like 1
Skrevet

Derfor hadde jeg alltid tre eller flere hehe

Men til slutt vil det jo bare være en igjen uansett? Skal ikke fortsette å ha rotter, derfor er det uaktuelt å skaffe en til.

Skrevet

Var en sirkel når jeg hadde rotter, dette.

Startet først med to, eldste døde, så kjøpte derfor en baby. Eldste viste drepeadferd på nykomlingen så turte ikke ha de sammen da, og måtte da kjøpe en til som selskap for den lille... Ikke at jeg hadde noe imot flere, hehe. :)

Ved et uhell (kløpper på å klare å rømme, og komme dit hun vil) klarte den eldste å komme seg ut en dag, og jeg fant henne i buret til de to andre som da var store, i full fred og harmoni som spiste sammen. Og da fikk de såklart bo sammen og.

Virker som eneste problemet til hun vi hadde var så små unger, lest at det ikke er helt uvanlig, selvom det har gått veldig bra med tidligere rotte vi hadde å få baby sammen med henne.

Men når 2 av de 3 da tilslutt døde, så levde den siste alene en stund. Ikke optimalt, men hun var veldig gammel, så synes hun skulle få bo resten av livet hos oss og. Med en yngre og veldig sprek rotte ville jeg prøvd omplassering, er ikke optimalt for dem å leve alene, isåfall burde en gi den veldig mye oppmerksomhet iløpet av en dag synes jeg.

  • 1 month later...
Skrevet

Nå har jeg bestilt time til dyrlege på mandag. Egentlig for en helsesjekk, men mye sannsynlig det blir avliving.

De siste ukene har spesielt Pilt sluttet å bruke bakbeina, han sleper de bare etter seg. Pompel bruker de også mindre men han har hvertfall litt bevegelse i de. Derimot har han blitt veldig dårlig på å vaske seg, og han er ofte helt våt av tiss på magen.

I tillegg har de nok noe luftveisproblemer.. mye rare lyder i de til tider, høres ikke behagelig ut.

De oppholder seg kun i bunnen av buret nå, og når jeg har de ute klatrer de ikke rundt på meg som før.

Alt dette er vel tegn på alderdom som vi ikke kan gjøre noe særlig med? Eller er det noen som har noen tips og erfaringer å komme med?

Kjempetrist å måtte avlive så mange dyr på kun 1,5år.. To hunder, en katt og nå muligens begge rottene. Men om det er det beste for de så må jeg jo selvfølgelig det!

Og nå kom jeg på noe jeg glemte å nevne i tlf med dyreklinikken, men kanskje noen her vet hva det kan være. Pompel har fått et slags "utslett" i huden. Helt sort og ganske stort, på hodet. Ikke riktig å si utslett heller, virker som bare huden har skiftet farge.. ikke noe sår eller noe.

Skikkelig rotete innlegg dette, men må få sortert tankene litt. Om det viser seg at Pompel ikke har noe problemer med åbleve videre, mens Pilt bør avlives. Veldig usikker på hva jeg vil da. Pompel er ikke særlig sosial annet enn med Pilt. Han liker ikke å bli løftet og vil helst unngå kontakt. Han tolerer at vi løfter han, men han løper aller helst og gjemmer seg. Det er kanskje best isåfall å avlive dem begge? Pompel ville nok ikke taklet å bo alene. Pilt hadde nok taklet det bedre, han er myye mer sosial.

  • 2 weeks later...
Skrevet

Ikke opplevd at rotter ikke klatrer som før på grunn av alderdom, bare i tilfelle da en ble veldig redusert og det da snart endte med avliving siden hun da ble enda verre. Men at energinivået avtar er veldig normalt, at de også da blir mye mer kontaktsøkende til eier og ikke skal sjekke ut alt mulig og fly rundt. :-)

Luftveisinfeksjoner og -plager får de veldig lett, sagflis er veldig fy og selv harde pellets støver og har gitt en av de jeg hadde tidligere en infeksjon. Kuttet ut det veldig snart etter at jeg begynte med rotter, og ingen fikk noen plager siden. Brukte kun slitte håndklær, avispapir og kluter inne i hus, som bunn og hengekøyer, så rengjorde jeg minst en gang ukentlig og bare ristet håndklærene+klutene godt før de gikk alene som koking i vaskemaskinen, på den måten kunne de bli brukt ganske lenge også.

Kondolerer så mye. Man blir knyttet til selv disse små når man steller, koser og viser omsorg til dem, det er det ikke tvil om.


Skrevet

Ikke opplevd at rotter ikke klatrer som før på grunn av alderdom, bare i tilfelle da en ble veldig redusert og det da snart endte med avliving siden hun da ble enda verre. Men at energinivået avtar er veldig normalt, at de også da blir mye mer kontaktsøkende til eier og ikke skal sjekke ut alt mulig og fly rundt. :-)

Luftveisinfeksjoner og -plager får de veldig lett, sagflis er veldig fy og selv harde pellets støver og har gitt en av de jeg hadde tidligere en infeksjon. Kuttet ut det veldig snart etter at jeg begynte med rotter, og ingen fikk noen plager siden. Brukte kun slitte håndklær, avispapir og kluter inne i hus, som bunn og hengekøyer, så rengjorde jeg minst en gang ukentlig og bare ristet håndklærene+klutene godt før de gikk alene som koking i vaskemaskinen, på den måten kunne de bli brukt ganske lenge også.

Kondolerer så mye. Man blir knyttet til selv disse små når man steller, koser og viser omsorg til dem, det er det ikke tvil om.

At de ikke klatrer hadde nok sammenheng med lammelse i bakparten. Dyrlegen sa det kunne ha sammenheng med kraftig luftveisinfeksjon, at de ble lammet bak?

Jeg har helt siden jeg fikk dem passet på å ikke bruke støvete underlag osv. Har stort sett brukt avispapir, og en liten periode pledd i bunnen. Ble rengjort hvertfall 2ganger ukentlig. Så det jeg tenker må ha gjort at dem fikk problemer med lungene er temperatursvingninger. Her bor vi i en ettroms, altså både sover vi og oppholder oss i samme rom. Dermed svinger temperaturen en del (kaldt når vi sover), og det er generelt kaldt. Hadde buret på et bord da, så de kom opp fra det kalde gulvet, og de var plassert i den varmeste kroken i leiligheten..

Ja, blir veldig knyttet til dem! Var spesielt vanskelig å se Pilt dø, han var dårlig hele dagen. Lå bare på samme plass i buret og pustet seint og var iskald. Jeg tok han over i en balje med pledd og varmeflasker i og satt med ham foran ovnen for å prøve å få varmen i han. Men han døde, rett etter jeg hadde spurt typen om Pilt skulle ligge foran ovnen eller i buret på natta.. Vanskelig å se han streve så, men det gjorde det også litt lettere å ta farvel med Pompel. For da slapp hvertfall Pompel å bli så dårlig!

  • 9 years later...
Skrevet

Jeg hadde to rotter men den ene måtte avlives 9.04.2023 den ble så syk. Orket ikke lenger og hente seg mat eller drikke. Så den andre rotta la jo veldig merke til det og ga mat til hun som heter Lea som er død nå. Men nå når jeg har en rotte, så har jeg lagt merke ril en ting hun begynner og bite meg. Det er den eneste rotta som aldri har biter meg hva skjer nå? De to rottene hadde samme bur i dyrebutikken og har vært bestevenner hele livet sitt. Deg var innmari trist og miste Lea.  Kommer hun til og død fordi Lea døde. Isåfall noen fortalt meg at de dør når de mister noen og blir lei seg og andre sier at de ikke dør Og smerten bare går over.

å jeg har hatt nok rotter nå! Så har ikke tenkt til og kjøpe ny rotte.

biter hun fordi hun savner Lea? Ellet at hun er lei seg og deppa?

 

Skrevet

Det kan nok være en reaksjon på at den andre døde. Og rotter er såvidt jeg har skjønt sosiale dyr, så det kan være den er ensom.

Jeg tenker det kommer litt an på alderen til den du har. Om den ikke er så gammel ville jeg vurdert å skaffe en rotte til, eller vurdere å omplassere den til noen som har en rotte som er vant til å være sammen med andre. Hvis den er godt voksen så ville jeg bare hatt tålmodighet med den den tiden som er igjen.

Skrevet
1 time siden, simira skrev:

Det kan nok være en reaksjon på at den andre døde. Og rotter er såvidt jeg har skjønt sosiale dyr, så det kan være den er ensom.

Jeg tenker det kommer litt an på alderen til den du har. Om den ikke er så gammel ville jeg vurdert å skaffe en rotte til, eller vurdere å omplassere den til noen som har en rotte som er vant til å være sammen med andre. Hvis den er godt voksen så ville jeg bare hatt tålmodighet med den den tiden som er igjen.

Hun er godt voksen. Det er 2 måneder til den blir 2 år. Tenker det kan være lurt og være med hun resten av tiden. Da jeg har rotta ute ser jeg at hun leter etter Lea hun reiser seg opp på to bein og strekker deg så høyt opp hun kan får og lete. 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...