Gå til innhold
Hundesonen.no

Å pensjonere en hund


Nirm
 Share

Recommended Posts

Putter denne her, siden den kan passe inn i flere sporter, og at ikke alle sitter og følger med i AN hele tiden.

Men. Vi kommer alle til et punkt i hundens karriere, der den enten skal bli pensjonist eller "uføretrygdet". Med noen hunder er det lett å sette en stopper for en karriere, andre er litt mer diffuse. Og jeg har ikke lyst til å være den som folk snakker om bak ryggen min fordi jeg presser hundene mine for langt for å oppnå personlige mål.

Vida er 9.5 år. Hun har ikke konkurrert på 1.5 år pga et skadet kne som sikkert flere husker fra i fjor. Hun er en hund som har høy arbeidsmoral og viser ikke at hun har vondt eller er skadet spesielt mye. Hun kommer til å gå felt og spor så lenge jeg ber henne om det, og så lenge hun klarer å få med seg kroppen sin.

Helsemessig har Vida en rygg som får låsnnger om hun ikke knekkes opp jamnlig. Dette er en ting som overhode ikke legges merke til i det daglige, eller under trening, annet enn at jeg ikke har samme krav til henne i krypen som hun hadde før, og at jeg trener ekstremt lite hopp.

Fysisk sett så henger hun med på alt av turer, enten vi løper eller går. Hun er smidig, rask, ingen problemer med å ta seg fram i terrenget. Men hun har mistet muskelmasse i bakparten nå, så hun skal starte å trene styrke nå framover.

Det jeg starter å tenke på da, er at med mindre muskler i beina, så er det også større sjanser for at kneet blir utsatt igjen, samt at hun kanskje da vil belaste ryggen sin mer enn nødvendig under enkelte øvelser.

Å bli pensjonist i mitt hus, er ikke å bli "gjemt og glemt" overhode. Hun kommer til å få turer, treninger og aktivitet som før, bare at jeg ikke har noe konkurransemål med henne, og kommer til å kjøre eksempel bare enkle LP øvelser som ikke tar på kroppen hennes. Hun bryr seg ikke om hun ikke får konkurrere, bare hun får være aktiv som betyr noe for henne. :)

Så hun er en hund som fungerer utmerket i det hverdagslige. Men jeg tenker også på at hun ikke akkurat er noen ungdom noe mer, og er vel egentlig "godt brukt". Siden hun viser smerter så ekstremt dårlig som hun gjør, så er det jeg som må si at hun skal bli pensjonist, og ikke vente til at jeg ser at ting blir for tungt for henne.

Så. Noen tanker? Er det kanskje på tide å la henne bli pensjonist, og satse fult på Noomi? At man gir seg mens "leken er god"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en litt yngre hund enn det du har, Nirm, men jeg har jo tenkt på det samme selv, av litt mer egoistiske grunner. Nå som Nora ligger såpass høyt i stress, så er alt så mye "mer" med henne, også redsler/reaksjoner, og med tanke på hvor miljøberørt hun er, så er bare tanken på å konkurrere med henne nedslående, så hun er "pensjonert". Det vil i praksis bety lite for henne, hun vil fortsatt bli trent, men jeg kommer ikke til å trene henne mot konkurranse. Men vi trener ikke så mye i utgangspunktet nå, så kanskje det faktisk blir mer trening på henne den dagen jeg har en hund jeg vil konkurrere med igjen?

Men dette blir babling. Ja, jeg syns det er helt greit å gi seg mens leken er god. At man pensjonerer en hund betyr ikke at man glemmer den, det betyr bare at man tilpasser aktivitetene, skrur ned forventningene, minsker presset - kall det hva du vil. Det er litt synd egentlig at man føler at "pensjonert" betyr "stuet bort og glemt", man skal kose seg med pensjonisten sin. De trenger ikke å måtte konkurrere til de stuper bare fordi at de skal bli husket, liksom :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gi dere mens leken er god er min mening. Hunden din vil jo slett ikke bli glemt og gjemt; bare tone ned aktivitetsnivået.

Det samme har jeg gjort med Amigo; han er 8 1/2 år og han har en dårlig rygg som tåler lite før han får smerter. Så jeg tenker meg om før jeg drar ham med på turer og ettersøksjobben skal så fort som mulig overføres til Storm (mangler bare èn siste prøve på ham så er han klar).

Jeg vil heller ha en glad og lykkelig pensjonist enn en som slites ut og blir gretten og lei.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt der at om du begynner tenke på at den fysiske belastningen KAN bli for mye for hunden, det KAN være det er urettferdig pga fysisk skavanke o.l. da er den gjerne klar for å ikke konkurrer lengre. :)

Jeg har valgt å ta ett år før heller enn ett år for sent med Blaze.

Legger også opp dagene slik at hun får en god treningsøkt fysisk selv om jeg trener med Talli. For i den alderen så føler jeg at den fysiske trimmen er mye viktigere enn at hun skal få 15-20 min trening på en bane og løpe rundt med en ball. Da tar jeg heller 15-20 min svømming med henne etter en ball feks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er akkurat den tanken jeg har i hodet også. At det er bedre for tidlig enn for seint. Og at det er bedre å ta henne ut nå, som jeg vet at hun er frisk og fin. Konkurranser er tross alt for oss når alt kommer til stykket...

Eksempel i går på tur skled hun, og landa med hele høyre side i fjellet. Ikke en lyd kom fra henne. Eneste hun ville var at jeg skulle holde halsbåndet akkurat forbi det stedet, og så var det full rulle videre. Men hun slo seg skikkelig, og er ordentlig øm i låret i dag. Samme var det med kneet. Hun hadde ikke sagt et pip før korsbåndet hadde røket garantert, og man halter tross alt ikke før beinet har falt av...

Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, er jo fordi jeg har tenkt tanken en stund. Men det er greit å lufte litt åpent til folk som kan se litt forbi "men hun er jo så frisk og rask og fin form". Ja, hun er fin form, men har sine ting jeg må ha i bakhodet... Uten den behandlingen hun får, så hadde hun ikke vært frisk og rask tross alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg aldri kommet dit at jeg har hatt konkurransehund å pensjonere i "pensjonsalder", men jeg tenker jo som dere, at det er bedre å gi seg - spesielt hunder som ikke viser smerte. Hunden merker jo negativ forskjell på om dere trener til konkurranse eller om dere kosetrener og fokuserer på det hunden syns er artig og som fungerer for kroppen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten sammenligning forøvrig, så har jeg jo også pensjonert Aiko i en alder av 3-4 år. Jeg fokuserer kun på den fysiske treninga av henne så jeg får beholde henne så lenge som mulig, og har innsett at det jeg har ansett for å være irriterende gøyalfaenskap fra henne, vel så mye er avledninger for å slippe å drive med noe hun synes er anstrengende.

Det hører med til historien at jeg har vurdert å avlive bikkja hver eneste vår siden hun var 9 mnd gammel, og at hun har blitt trent gjennomgående mye lydighet med fra ung alder. Denne våren er første gang hun har vært seg sjøl uten å surne eller svinne hen, og jeg har knapt gjort annet enn å gå tur og legge et spor eller tre det siste halvannet året. Om det har noen sammenheng kan jeg ikke si, men det føles riktig å bare la henne kose seg, tulle og være glad uten å jobbe mot et mål hun ikke har noe interesse av å oppnå likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har heldigvis ikke vært i situasjonen (og ser med angst på fortiden for Odin som tippet 7 i år), men er jo enige med de fleste her.

Forøvrig kjenner jeg mange som har rally som "pensjonistsport". Hopp over ett hinder (40 cm for hunder over 50 cm i manke) i klasse 2, 2 hinder i klasse 3, men lite som ellers tar på gamle kropper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Choco ble pensjonist i en alder av bare 6 år fordi jeg oppdaget at vegringen for å sykle, trekke og noe uforstålig oppførsel under konkurranse slett ikke bare var primadonna nykker og "uflaks" men skjevt bekken og masse låsninger over hele bikkja. (feilbelastning fra gammel skade) som vi fikk fikset på, men som kommer igjen om hun blir kjørt hardt. Så nå er lydigheten og bruksen lagt på hylla, men hun fortsetter å være med på turer/treninger + litt spor. Vi hadde planer om å forsøke oss i Rally lydighet for å ha noe å trene mot, men det blir utsatt til neste år :P

Tror ikke hundene helt bryr seg om de er pensjonister eller ikke så lenge de får være med og gjøre ett eller annet :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begge mine er pensjonert nå. Det eneste et betyr for oss, er at vi ikke har forventninger til noe som helst, annet enn å ha det gøy og kose oss. Vi går fortsatt på ett og annet kurs her og der, for selv om helsa ikke er som den engangvar, så er nøtta det. Gamle grisen storkoser seg fortsatt når han får jobbe, vi tar bare ting i hans tempo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er akkurat den tanken jeg har i hodet også. At det er bedre for tidlig enn for seint. Og at det er bedre å ta henne ut nå, som jeg vet at hun er frisk og fin. Konkurranser er tross alt for oss når alt kommer til stykket...

Eksempel i går på tur skled hun, og landa med hele høyre side i fjellet. Ikke en lyd kom fra henne. Eneste hun ville var at jeg skulle holde halsbåndet akkurat forbi det stedet, og så var det full rulle videre. Men hun slo seg skikkelig, og er ordentlig øm i låret i dag. Samme var det med kneet. Hun hadde ikke sagt et pip før korsbåndet hadde røket garantert, og man halter tross alt ikke før beinet har falt av...

Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, er jo fordi jeg har tenkt tanken en stund. Men det er greit å lufte litt åpent til folk som kan se litt forbi "men hun er jo så frisk og rask og fin form". Ja, hun er fin form, men har sine ting jeg må ha i bakhodet... Uten den behandlingen hun får, så hadde hun ikke vært frisk og rask tross alt.

Det er de små tingene. Blaze var det hørselen, så jeg følte det var urettferdig å konkurrere, også hadde jeg jo "valp" veldig klar for å overta den dronning plassen :P

Men jeg ser nå at jeg på en måte var "heldig" som har en hund som mistet hørselen så tidlig. Nå er hun jevn gammel med Vida og jeg ser at hun har mindre muskler (selv om ingen andre gjør det). Hun har dårligere balanse og den som aldri ble vippet av pinnen av andre hunder kan nå tryne, hun kan bomme på hopping pga ræva er for tung osv (og ja hun er sjekket og funnet sprek for alder, men de blir faktisk gammel med normale slitasjer).

Og ja, ingen skjønner at Blaze ble "tatt ut av tjeneste" heller, men hva gjør det :)

Tror vi begge har sett og opplevd i miljøet folk som holder på for lenge både to og fire ganger, og det er ikke pent egentlig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også det er rettferdig å pensjonere en hund som ikke orker/kan konkurranser lengere. Bare vær aktiv og gi de et godt liv så er det viktigst. Zebra ble jo pensjonert som toåring, og det var vansklig. Men uten tvil det beste for ho.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bare turhund, så jeg vet ikke om dette blir så relevant. Men jeg tenker som de andre, at det er bedre for tidlig enn for seint.

Jeg har faktisk pensjonert Mona fra enkelte aktiviteter, selv om hun bare er 6 på papiret (dog mistenker jeg at hun er eldre, omplasseringsstedet måtte få veterinær til å anslå alder før hun kom til meg for litt over 3 år siden). Hun viser ingen tegn til smerter, men jeg har merket at hun er mindre entusiastisk over fysisk aktivitet enn hun var før. Så vi har sluttet med kløv, begrenser lengden på skiturene litt, og i det siste har jeg også pensjonert henne fra joggeturer. Kanskje strengt tatt ikke nødvendig, men jeg synes hun er mer entusiastisk på tur nå - og jeg vil heller ha noen roligere turer som vi begge har glede av, enn treningsturer som kanskje er for mye for henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er helt riktig å pensjonere hunden nå. Du sier jo selv at hun ikke blir glemt, så for henne blir det vel ikke de veldig store forskjellene :)

Jeg har selv en 10- åring og en 1- åring og eldste har problemer med stive ledd, vond rygg osv, men veldig sprek!

Derfor jobber jeg mye med rolig og riktig trening av eldste og har ingen andre mål enn at vi skal kose oss og ha det gøy. Så har heller den yngste tatt over den litt hardere treningen.

Men ja, som sagt synes jeg det er veldig greit å pensjonere dem før det plutselig skjer noe og hunden er skikkelig dårlig. Ett liv som pensjonist er nok ikke vondt det heller :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En veldig god trener sa til meg en gang at : Dyra vet ikke forskjell på trening og konkurranse, de har ikke ambisjoner.

Det syns jeg er treffende sagt og veldig klokt.

Det kan jeg skrive under på mange ganger og også noe jeg etterlever med min(e) hund(er) :)

Mine salukier merket ikke en dritt om de "bare" løp opp banen til en konkurranse eller om de faktisk var med i den. Forskjellen var at de løp gjerne bare en omgang, de var tross alt pensjonister og skulle ikke drives "rovdrift" på. Likheten var at de hadde det like moro selv om det ikke hang et cert i deres fille ;) Eller Robin, som aldri fikset å ha en makker på banen, han var überlykkelig å få løpe alene han, og da fikk han det, i trening :) I LC får man ikke konkurrere lengre enn ut det året hunden fyller 8 år, men mine "gamle" damer holdt koken til de var 10 og 11, men da kun for gøy, og evt støtte for yngre hunder som skulle ta lisens.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er konkurranser kun for oss... Vida bryr seg nok nada om hun starter eller ikke, bare hun får gjøre sine ting.

Nå skal det sies at Vida ikke har smerter eller store plager eller hindringer i hverdagen. Hun har heller ikke fått noen signal fra kiropraktor eller fysioterapaut at hun ikke bør starte noe mer. Så hun er under oppfølging hele veien, for at det ikke skal bli noen problemer. Hun er fysisk i stand til å gå 2.5 mil på tur, trene og gjøre akkurat like mye som før, og er like entusiastisk som før. Det er litt "føre var" tenking fra min side, siden hun er en hund som ikke viser smerter og jeg ikke alltid kan se at nå er ting alt for mye for henne...

Men det er som Jeanette sier. Vi har sett flere hunder bli holdt alt, alt for lenge i konkurranse, og det er bedre ett år for tidlig enn for seint. Jeg har ikke så høye ambisjoner selv at det skal gå utover hunden min. Jeg har dessuten noen "pensjonistplaner" i bakhodet, så hun blir hverken lagt på hylla, eller stagnert i sportrening. :P Da får hun evt drive med akkurat det hun liker aller best uansett. Rally LP er nok ikke noe noen av oss har lyst til å holde på med...

Jeg har jo Noomi å satse på uansett. Hun er ung, lovende og vilter. Og en hund med større potensiale.

Jeg har vel egentlig bestemt meg. Det er vel bare å få lufte litt tanker, siden jeg fikk høre så mye ang Nirm da han ble pensjonert (for tidlig i følge mange, siden ingen så at det tok på ryggen hans å gå et fult program...). Om noen hadde sagt til meg at jeg måtte velge mellom tur og trening/konkurranse med henne, så hadde jo svaret vært lett. Det er hverdagen vi tross alt har hundene i, og jeg ville ikke vært foruten turene våre. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både barndommen og "vil ikke" HAR kommet inn i vokabularet hennes. Om fredagen måtte jeg løpe etter henne på tur, for hun skulle nemlig bade, og hadde ikke planer om å komme da jeg sa hun ikke fikk skli ned en bratt skråning laaaaangt ned til vannet. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både barndommen og "vil ikke" HAR kommet inn i vokabularet hennes. Om fredagen måtte jeg løpe etter henne på tur, for hun skulle nemlig bade, og hadde ikke planer om å komme da jeg sa hun ikke fikk skli ned en bratt skråning laaaaangt ned til vannet. :lol:

:lol:

Var du også her? :o

1157651_10153182645570072_698738827_n.jp

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chicka har alltid blitt brukt til lange turer, det er det jeg liker best.

I vår da hun ble 11år så merket jeg samtidig at det ikke var samme sprut i henne på langturene våre, så vi har nå kuttet ned til litt kortere turer og da kom spruten tilbake.

Hun har vært svært lite syk og har ingen anmerkninger på den store blod prøven som vi akkurat har tatt...men hun har beina sine.

I utgangspunktet så har hun middels h/d med forkalkninger i høyre hofte og forkalkninger i venstre kne.

Disse feilene gjør at hun låser seg fort i krysset og hun har sin egen "chickawalk" som vi kaller det.

Hun går til kiropraktor en gang i mnd og jeg masserer hun ofte, samtidig så gjør vi mye fysioterapi både inne og på turer.

Hun kan ikke lenger være med på lange turer og ting med mye action uten at hun blir stiv, så man kan vel kalle at hun er pensjonert.

Vi har begynt å trene litt freestyle og det syntes hun er kjempe gøy, hun spørr stadig på tur om vi kan trene litt ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en ES på snart 11 år. Ble pensjonist i fjor;) Bare koser oss om dagene og har turer i hans tempo og løpe turer der han styrer alt selv.Tar stand på småfugl, måker o.l Han er en hund med sammensatt problematikk, litt artrose, en kreft type som er veldig sen, IBD og lett allergi. Går for tiden ikke på medisinering da han ikke trenger det, men får glycoflex for leddene. Dette fungere for han, da han er i god form og godt humør ;) ingen tegn til smerte og ubehag, annet enn at han er litt løs i bakparten, snublefot. Veldig barnslig og leken, og "ørene" fungere kun når han har tenkt det sånn.. hehe ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en vorsteh tispe på 14,5. Hun var med på apportprøver til hun var elleve. Som tiåring fikk hun 10X3 og vant Elite konkurransen som var. Kjempe gøy :) Hun fikk være med så lenge vi så hun koste seg, og hun var frisk nok. Gikk på jaktprøver til hun var 10-11 og fikk vk premier. Her gikk hun også så lenge vi så hun ville, og vi så at hun gjorde det hun kunne. når hun begynte å bare lunke rundt, så ble hun pensjonert. Nå er hun blitt en del stivere i bein, med alderen, men ikke slik hun plages. Eneste vi merker med henne er at hun ikke hører lengre og at hun driter inne, egentlig bare der hun føler for. Som er sofaer, gulvet i bilen, trappen osv. Man må nesten bare ta det med et smil så lenge hun ikke har vondt noe sted! :)

Sent from my iPhone using Tapatalk - now Free

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har konsultert Twitter/X sin AI Grok3(*) om håndtering av Edes stressproblemer. Deler fordi jeg selv aldri har blitt informert om at kronisk forhøyet kortisol kan bli et problem med vintervalp i nordlige områder. Om dette har gått meg hus forbi, så er det sikkert flere som ikke vet dette fra før.  https://x.com/i/grok/share/kn2sCPvPbS7vXho8lO9zSJbtH     *)Som Simira ved en tidligere anledning påpekte, så skal en ikke sluke alt fra en AI rått, men jeg synes Grok3 er god på kildekritikk, ekstraksjon og presentasjon av informasjonen den har vurdert som essensen fra gode kilder. Internettet er stort og inneholder mye tull. Grok3 navigerer det godt og svarer vettugt og on case. 
    • Vi har kranglet i dag. Kjøkkenbenken. "No go zone!" mener Muttern. "Su casa, mi casa!" mener Ede. Det er steile fronter og lite håp om en fredlig løsning. Hver gang Ede "gir opp" blir det hard rock emo konsert i forsøk på å påkalle PETAs oppmerksomhet. Han har ingen frykt for kniver og varme plater. Lukter det mat trenger muttern forstå at han holder på å sulte ihjel, stakkars, og det er grove brudd på dyrevelferdslover og krigsforbrytelser og hele pakka å ikke tillate ham å forsyne seg selvstendig.  At han not even once har fått annet enn løk og sitron fra den benken har ikke drept håpet hans om å en dag få melk, yoghurt, fisk, kjøtt og kylling derfra. Lot som jeg ikke så det da han knabba en hel vårløk og struttet ekstatisk til plassen sin for å fortære byttet. Ble litt lang i maska først, for han gnagde og tygde og viste ingen tegn til discomfort først. Det tok mange lange sekunder før han oppdaget at det der ikke var doggie treatos. Tenkte jeg skulle være snill og bytte den til meg med vann og tørrfor, men ikke **** om han ville gi den fra seg. Samme hvor hoggorm den der smakte, så var den en massiv triumf, et krigsutbytte, og han voktet den som den hadde større verdi enn noe annet han har vært i besittelse av tidligere. Selv oppvasksvamper — også fra kjøkkenbenken, en location hvis dramatisk hever verdien av whatever, crap consistens og såpesmak betyr ingenting, beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet — selv faktisk god mat lå lavere i kurs enn den vårløken der.  Jeg lot ham beholde den. Han tygde trassig på den mens han så på meg med DET blikket og forsøkte overbevise oss begge om at han hadde vunnet, mens han gren på nesen av den vemmelige smaken. Blikket var en blanding av påtatt triumf og disgust han ikke klarte skjule. Et dårlig skuespill.  Han kom til sansene sine, realiteten overvant stoltheten og ønsket om triumfere. Smaken av vårløken ble for mye. Ede sluttet projisere Hitler på meg og ble igjen en liten gutt som oppsøkte mamsen sin for hjelp. Han fikk nytt tilbud om vann og tørrfor og tok takknemlig i mot noe å døyve "Fysjom, pføy!" fra vårløken med.  Lærte han? Neeei.  Nye runder. Duften av stekt kylling overgikk ethvert ønske om fred. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg vekslet mellom Dr. Jekyll som roste ham med blid stemme og ga ham tørrforkuler med ujevne mellomrom og Mr. Hyde som med sinnastemme og sinnaansikt bryskt dyttet ham ned for så å umiddelbart bli Dr. Jekyll igjen. Ingen effekt. Han tror somehow at han skal få fri tilgang til den benken der om han bare prøver mange nok ganger.  Konsertene han holder mellom approachene er på et volum ment å presse meg til overgivelse vha naboklager fra nabokommunen. ..men han ga (midlertidig) opp til slutt(en av denne runden). Litt over midtveis i måltidet mitt, etter å ha holdt på i mer enn 30 min fra jeg begynte lage mat, så seg han sammen på gulvet med et tungt sukk og tidde stille. Han forventet ikke den kyllingbiten han fikk et par minutter senere, derfor fikk han en.  Senere på kvelden har han hentet vårløken igjen flere ganger og gitt den juling på sengen sin. Det handler bare om å vinne NOE fra den benken der, og han er sint på den ***** vårløken fordi det er alt han har fått tak i og den har nerver til å smake vondt: "GRRRR!"  Han er bare en liten gutt. Begge ballene er på plass, men de har ikke begynt å virke ennå. Det skal bli en bra festlig tid når jingle bellsa begynner blande seg i personligheten hans. Jeg fikk spørsmål, relatert til valget av kjønn og rase: "Du kommer ikke til å angre da?" Jeg svarte som sant er: "Selvsagt kommer jeg til å angre innimellom." Innimellom hadde det vært mer behagelig med en chihuahua tispe, no doubt.  ..men så hadde vi en nyyydelig treningsøkt hvor Ede var SÅ motivert og glad og jobbet IVRIG og med innlevelse for eneste tørrforkule. Som om lønna bare var en bonus, og ikke main reason for å gjøre det.  "Do what you love, you never have to work a day in your life!" Søteste, snilleste, nuskesnuske kosemose dansepartneren synes heelwork i alle andre posisjoner enn i LP  er KJEMPEGØY. Han viser også kreativitet ved å kombinere ting vi nylig har gjort. La uoppfordret på en "haka på target" på alle "targets" han syntes bød seg for anledningen i nesten alt jeg ba ham om hvor det lot seg gjøre, og oste en aura av: "Se på meg nå! Se så flink jeg er!"  Ble nødt til å belønne ham ekstra pga måten han la sjelen sin i det. Den haka på alt var så naivt forventningsfull og så helhjertet, jeg hadde knust hjertet hans om jeg ikke hadde gitt den positive feedbacken han håpet på for det der.  Han er så søt 🥰 .. selv når han er pøbel og rakker. 
    • Det er... råfôr uten kylling?
    • Er det noen som har prøvd den nye varianten av vom og hundemat; vom zero chicken? Ute etter erfaringer  
    • Vi har større problemer enn FVF. Skjønneste, rolige, snille og greie Ede i alle andre situasjoner går så høyt i stress når vi ankommer treningssenteret, han setter i en slags smerteskrik av rent stress.  Ikke hørt verre siden første hunden fikk panikkanfall pga aggressivt "angrep" fra annen hund. Han hadde mer legit reason til å få den typen angststress. Ede har lagd samme lyd to ganger nå, men utløsende faktor er noe så simpelt som utålmodighet ifbm en forventning om lek.  Muttern har shoppa. Magnesium og DHA/EPA legges til daglig kost, og godbiter med cannabidiol - jepp, dop - inntas i god tid før vi nærmer oss treningssenteret igjen.  Vi ble anbefalt Trikem MaxRelax, men jeg avventer pga melatonin i produktet. En kan bli irritabel av melatonin om en ikke sovner av det, derfor tror jeg det er dumt å gi det unntatt på kvelden, før lang transport eller lengre opphold i bur av andre årsaker. Resten av produktet ser bra ut til vår bruk, så får ta frem labfrakken og labbrillene og lage en egen mixtur uten melatonin til dagtid, dersom ikke det hasjplante-dopet CBD gjør susen.  Ede kan ihvertfall drite i å få lek som belønning der inne på en stund. Trenger ikke høyeste verdi godbiter heller. På cannabidiol er han antakelig fornøyd med tørre tørrforkuler til munchies, ble jeg fortalt av en venn.  Han roer seg alltid etter en stund der inne, men å gå så i taket av forventninger som han gjør på bølgetoppene er virkelig ikke bra. Trodde jeg hadde ham godt nede mot slutten av dagens "koselige" (skulle være) såkalte miljøtrening. Hadde gått så rolig og fint gjennom løypa flere ganger. Utfordret alle sine usikkerheter og på eget initiativ bare valset rett over et hinder jeg selv trodde det ville være dumt å prøve lokke utpå, pga stresset. Dette nektet han plent forrige gang. Nonchalant utpå på eget initiativ i dag.  Den lealøse plattformen var også helt kul med bare forbeina. Klar forbedring. No stress. Etter å ha blitt oppgira igjen av tunnelen, som er en klar favoritt  så tok vi det litt rolig med en nær flat balansepute som kasse å pivote rundt. Bort fra puta, og plasserte ham i en sitt. Ren rutine. Gikk noen meter. Han begynte dirre - synlig fra to meters avstand - av overivrig forventning da jeg nærmet meg tilbake, og klarte ikke holde begeistringen, men spratt opp i glede da han så hånden med godbit på tur ned, og begynte jukke av stress da han ikke fikk den fordi han hoppet opp på meg.  Det er ille. Det er virkelig ille. Derav turen innom det lyse nettets SilkRoad for å kjøpe (lovlig) dop til ham. Så voldsomt stress som det der trenger han ikke ha i kroppen mens vi trener på å senke forventningene til stedet.  Å gå ham endorfin-rolig før desensitivering på senteret kunne fungert om jeg hadde hatt kontroll på hvor hans after exercise sweet spot er. Slik vi har det nå går han i raptus om turen blir for kort før han oppfatter at den snart er over, eller han blir plutselig kaputt og trenger bæres om den blir for lang. Ingen av delene er bra før rotrening, så dop er altså løsningen muttern velger her. (Kan hende en eske cannabis-cookies til seg selv også var en stein på vektskålen i den decision making prosessen)  Ellers er Ede bare fin og rolig og snill og god, altså, selv på fulle busser og i travle gater, med og uten musikk og rare mennesker, og alskens matlukt. Han er nonchalant og tar godis overalt ellers, men stresset inne på det senteret er så ekstremt at han ved flere anledninger avviste godbiter der i dag.  Dette er målet. Stillbilde sier ikke mye, men han var avslappet, ikke sliten. Nøt livet mens vi ventet på bussen hjem etter 40 min koslig søndagskos i varmende vårsol på torg og i park. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...