Å la et barn gå tur med hund. Forsvarlig eller uforsvarlig?

[Emilie]

Til dere som konsekvent ignorerer alle de svarene hvor det står at "det kommer an på barn og hund". Jeg antar at det ikke er det det står på, siden den biten av innleggene aldri blir kommentert? Enten så lar man barna "lære" en ting og to om ansvar, eller så er man hysterisk og overbeskyttende. Men la meg snu litt på det, siden det virker som om det for noen kun er enten eller, hadde dere sendt ungene deres ut med mine hunder? Verden er jo svart/hvit, så her må det bli ja/nei. Bring it!

[Nowisclee]

Jeg gikk masse tur med nabohunder fra jeg var 10 år og oppover. Beagleblanding, mellomschnauzer og cocker spaniel blant annet. kjempefine erfaringer og masse gode minner. Og veldig snille hunder, ikke minst. Jeg fikk også nei fra et par naboer jeg spurte, da de mente hundene var for store/sterke/viltre.

Etter vi flytta til Hamar(når jeg var 13) var det strihåret vorsteher, gordon setter, engelsk setter, labrador og en rottweiler tispe (hannhunden fikk vi ikke gå med, da han kunne fly på andre hannhunder.)

Nå har jeg hatt egen hund i seks år og jeg ville ikke latt nabobarn gå med de hundene jeg har per i dag. Lundii er ikke så glad i fremmede folk at hun ville hatt glede av det. Martin kan reagere på andre hannhunder og utagere, og jeg vil ikke at noe skal skje der igjen så han blir mer skremt. Og Chiara er rett og slett for uoppdragen og drar for mye i bånd.

Strengt tatt kunne jeg sluppet ut Chiara på tur med et hundevant barn jeg kjente. Hun er jo bare SNILL selv om hun drar og hopper og bjeffer på andre. Men med tanke på alle oppdragelsesmetodene som fins skulle jeg kjent barnet godt.

Egentlig handler det for min del nesten mer om hva jeg vil at hundene mine skal oppleve på tur. Jeg vil ikke at de skal på tur med et barn som ikke klarer å takle situasjonen på en måte JEG synes er ok HVIS noe skulle skje.

Når/hvis jeg får egne barn som vokser opp med hundene, kjenner dem og vet hva sol skal gjøres, kan det nok være en annen sak.

@Emilie Nei, jeg ville ikke sendt ut mine(hypotetiske) barn med dine hunder, uten at de KJENTE dem og var blitt fortalt hvordan de var og hva som var. Jeg vet ikke om jeg ville gjort det uansett, fordi HVIS dine hunder skulle bli angrepet av en møkkahund så ville mitt barn stått i en veldig vanskelig situasjon med ansvar for andres hunder. Da hadde det for meg vært lettere med mine egne. Nå snakker jeg om barn mellom 8-12 år. Etter det kunne det kanskje vært aktuelt hvis jeg følte dine hunder var boe mitt barn kunne takle. Men det hadde kommet an på mitt barns modenhet og evne til å løse situasjoner, og dine hunders personlighet og reaksjoner på ting.

[Guest 2ne]

Høres deilig ut å bo der du bor!

Det er veldig deilig å bo her jeg bor

Til dere som konsekvent ignorerer alle de svarene hvor det står at "det kommer an på barn og hund". Jeg antar at det ikke er det det står på, siden den biten av innleggene aldri blir kommentert? Enten så lar man barna "lære" en ting og to om ansvar, eller så er man hysterisk og overbeskyttende. Men la meg snu litt på det, siden det virker som om det for noen kun er enten eller, hadde dere sendt ungene deres ut med mine hunder? Verden er jo svart/hvit, så her må det bli ja/nei. Bring it!

Vel, jeg har vel ikke ignorert svarene der det står at det kommer an på barn og hund, jeg svarte som før nevnt det på diskusjonens første side. Nå har ikke jeg unger i den aldersgruppa det er snakk om lenger, men nei.. Jeg ville ikke sluppet mine barn ut med dine hunder uten å vite mer om hundene dine. De har blitt sluppet ut med mine hunder fordi jeg veit hvordan mine hunder er.

Og de fleste har samtidig skrevet at det kommer an på hund og barn. Altså, de har ikke skrevet at DU er uansvarlig, de svarer på et mer generelt grunnlag regner jeg med. Uten at jeg mener noen er evneveike så mener jeg det er forskjell på hundefolk, jeg oppfatter de fleste på sonen som over gjennomsnittet interessert i hund.

Men du vrir det jo til å være personlig mot deg? Når de deler erfaringer de har hatt? Generelt sett betyr at det finnes unntak. Det kan godt være at du er unntaket

Skal vi se hva folk har svart? Ja, jeg gikk til side 3 og siterte, de to første sidene har jeg jo dekket allerede:

Ser at mange nevner at de "ser an hunden sin og barnet sitt" før de evt lar barnet/barna gå tur med hunden. Dette synes jeg er litt rart. Det er som regel ikke egne hunder man har noe å frykte fra, men fremmede.

Hva om barnet ditt er ute på tur med din akk-så-snille og godslige hund, og så kommer det brasende en svær rottweiler eller noe uten godt i sikte? Løs? Som bare hiver seg over din hund i bånd, og så havner barnet mitt oppi en situasjon det overhodet ikke burde være nødt til å havne i.

DET er det som skremmer meg. Jeg lar ikke guttungen gå tur med hundene. Jeg stoler greit nok på egne hunder, men det er hunder man møter, løse eller i bånd, som kan være farlige. Med all den Flexibåndbruken som er, har ikke alle like god kontroll over dyret sitt heller, selv om de offisielt er "i bånd"...

Har faktisk. ved et par anledninger hatt en fremmed polarhund løs i hagen, som bare kom byksende ingensteds fra og med blikket låst på mine hunder... jeg rakk akkurat å føyse dem inn i huset og slamre igjen døra. Heldigvis ga den opp fort og forsvant igjen. Hadde guttungen møtt f.eks.den hunden ute på tur med våre to i bånd er det ikke godt å si hva som hadde skjedd. Guttungen hadde sannsynligvis blitt vettskremt og begynt å gråte og det unner jeg ham ikke.

Den slags situasjoner kan man aldri forutsi, og derfor er det kun jeg eller gubben som går tur med hundene alene her i huset. Fordi vi ikke kan forutsi hvordan alle andre hunder er mot våre ved et evt møte.

Jeg derimot syns ikke det er "rart" i det hele tatt. Som nevnt opptil flere ganger her, jeg har gått tur i dette området i 30 år, sjansen for å komme ut for situasjoner som MiO beskriver er - basert på min erfaring - forsvinnende liten. Om de skulle ha hatt så uflaks at de hadde møtt på den en gang i 10 året-situasjonen, så hadde vi taklet det da.

Jeg personlig har ingenting til overs for folk som lar ungene gå tur med en hund de rett og slett ikke klarer å kontrolere. Vi var i hundeparken her en dag da det kom 2 jenter på 9-10 år med en stor boxerhann, de hadde tatt båndet under og rundt magen hans sånn at de skulle kunne ha noe kontroll men fortsatt hang hun som holdt hunden relativt på slep...

Når de kom inn i hundeparken og slapp boxern løs så var det første han gjorde å prøve å jukke på Zappa Jenta som hadde holdt hunden prøvde å dra han av men det gikk jo ikke, så jeg løfta den av. Jentene følte seg utilpass fordi denne boxern ville jo ikke la Zappa være i fred så da valgte de å gå derifra hvilket jo var lettere sagt enn gjort; boxern ville jo ikke gå...

Dette er et klart eksempel på hva jeg oppfatter som uansvarlig.

Jeg personlig har ingenting til overs for folk som har hunder de rett og slett ikke klarer å kontrollere. Punktum. Det er ikke aldersbetinget, og samtlige av mine 1 gang i 10året-situasjoner har vært med voksen hundefører. Skal jeg generalisere like mye som det gjøres i denne tråden, burde ingen gå tur med hund, uavhengig av alder.

Syns mange snakker om "krisemaksimering", blandet med en "man må da leve"-holdning. Og joda, jeg er enig i det. Det verste jeg ser er mødre og fedre som omtrent tar på poden fullt hockeyutstyr, gassmaske og med en hard beskjed om å ikke, under noen omstendighet, å snakke med fremmede.

Men akkurat denne type sak kan man sette opp mot bilbelteordningen. Joda, du TRENGER ikke bilbelte, for sannsynligheten for at noe skjer er forsvinnende liten. Du kan si det samme her. Det er uforsvarlig, men man må da leve. Og det er jo ikke akkurat slik at det er heroin det er snakk om.

Bullshit.

Så klart, du kjenner barnet ditt og hunden din. De er så søte, smarte og flinke så. Jupp, for mange av dere stemmer det også. Men jeg tror samtlige som lar barnet sitt gå med hunden tenker i de baner. Likevel hender det at ditt avkom havner i en situasjon hvor det ender opp med blod, tårer og snørr. Når barnet ditt selv ikke er ansvarlig er det en forferdelig hendelse. Når barnet ditt ER ansvarlig for situasjonen er det enda verre.

Jeg erindrer en liten ting som hendte et par år tilbake, da jeg fortsatt var østfolding og blodet mitt bestod av 45% Baconfett. Jeg kjørte nedover en lang vei. 50 - sone, men var sjeldent noen som kjørte i 50 på den tiden. Da hadde det ikke kommet opp en eneste fartsdump. Uansett. Langs denne veien er det hus tett i tett, med små stikkveier inn de merkeligste steder. Gjennom en gård, bak en busk, bak en mur, mellom to parkerte biler. For meg som var vane med å kjøre der var det ikke noe problem, for jeg visste hvilke gater det var mest sannsynlig å komme biler ut i fra. Og siden tidspunktet på døgnet tilsa at det var enda færre tofotinger ute enn det vanligvis var, så tenkte jeg ikke så mye over ting. Lå i 60 - 70 kanskje, ganske midt i veien. Og heldigvis lå jeg midt i veien.

For ut av ingenting kom det 4 eller 5 jenter, i sin egen verden. De gikk liksom ut på veien, og inn på fortauet igjen. Roet ned farten i god tid, for den ene jenta hadde på seg refleks og var dermed godt synlig. Mens jeg er i ferd med å kjøre forbi, forsvinner brått en valp ut i fra jentene og mot andre siden av gaten. Tror ikke jentene innså hva som hadde skjedd engang før jeg tråkket inn bremsen og fikk - på en eller annen måte - vridd bilen sidelengs.

Mens jeg stod sidelengs og var i en form for katatoni, ser jeg på jentene - som var i enda større sjokk enn hva jeg var i. Valpen? Den fortsatte å løpe frem og tilbake mellom høyre og venstre kjørefelt den.

Hadde vært greit kjipt for alle parter om noe skulle skjedd. Hadde jo vært det med en voksen også, men det er - i mine øyne - verre om et barn opplever noe slikt.

En annen ting skjedde i dag også, da jeg var ute med valpen min. Rundt her jeg bor er det veeeeeldig mange hunder. En astmatiker måtte hatt gassmaske for å i det hele tatt kunne bevege seg noe sted. Uansett, med antall hunder er det mye forskjellige hundeeiere. Alt fra den joviale 40 - åringen med en kjønnsmoden labrador som fortsatt tror hun er 18, men det eneste hun har til felles med tallet 18 er at det også reflekterer IQ-poengene hennes, til jegeren av den gamle skolen som mener at setteren hans hører hjemme enten under trappa eller i ræva til en elg, til småbarnsfamilien med både barnevogn og pappilon.

Til poenget! Når jeg er ute og går forventer jeg at jeg møter mange hunder i alle aldere og alle raser. Og jeg forventer akkurat det samme med eierne også. Og man kan ofte se lang vei hvilke eiere og hunder man hilser på, og hvem man øver ignorering med. Akkurat i dag var det annerledes.

Klokken var rundt 12, og da er det som regel kun eldre mennesker ute. Iallefall på den ruten jeg pleier å ta. I dag tenkte jeg å ta en liten "detour" fordi Falcon mest sannsynlig hadde fått i seg fleinsopp eller noe. Overhyper og ulogisk. På denne veien går vi forbi en skole. Og utenfor denne skolen møter står det ei 11 - 12 år gammel jente med en eller annen form for handicap, og en liten terrier. Vi ser ho fra lang vei, og tenker ikke mye på det. Men i det vi kommer oss bort til skolen, kommer det en gutt på rundt 13 - 14 med en annen terrier rundt hjørnet. Vi møtes da alle tre samtidig.

Jenta tenker ikke så veldig mye tror jeg, og lar egentlig bikkja fly som den vil i sånn flex(?). Gutten med sin hund er tydelig engstelig og holder bikkja så hardt fast han kan. Og den bikkja er fly forbanna. Jenta tenker ikke og går bort til gutten ho. For ho må jo hilse på hunden hans. Hunden hennes derimot prøver å komme seg vekk med halen godt mellom beina. Bikkja til gutten kommer seg løs en halv meter, og gjør et helsikes byks mot hennes hund. Akkurat DA kommer jeg meg bort, og jenta velger å hilse på min istedet. For han er jo valp, og ser ut som en liten ulv. Gutten får sin hund løs og snur på flekken, mens han drar droget etter seg.

Nå skal det sies at de FLESTE barna som går med hund her har fine hunder, og er fine folk. De er sikkert bedre enn meg til å forstå dyra, og noen av de er sikkert fantastisk flinke. Men når man møter så mye rart, spesielt akkurat i det nabolaget her, så har ikke alltid en 12 åring forståelse eller styrke nok til å håndtere de virkelig vanskelige situasjonene.

Når man er inne på hersketeknikker..

Men altså. Å gå tur med hund har blitt like farlig som å kjøre uten bilbelte (og apropos det. Ja, folk døde i bilulykker før også, men tallene stiger stadig til tross for at det nå er påbud om f.eks å bruke sikkerhetsbelte i bil - hvorfor det? Kan det være fordi det er mer trafikk? Høyere fartsgrenser?). Og det å kjøre uten bilbelte eller gå tur med hund, er jo ikke like farlig som heroin, men det er såpass farlig at man bør skjerme barnet sitt fra det, ikke sant? Det er helt likt å være med i en bilulykke uten å ha på belte, og være utsatt for et uheldig hundemøte. Sånn omtrent, ihvertfall.

Og det er klart. Alle mammaer mener at barna deres er gullegode englebarn som håndterer alt på strak arm, så de kan vi jo ikke ta alvorlig.

Nei, jeg mener det er så uforsvarligt av voksne å la arn gå med hund på tur... om hunden er liten og lett, eller snill, så spiller det ingen rolle, for arn kan komme i situvasjoner der de møter en hund som er løs, eller en mye større hund som som vil angripe den lille hunden, og hva vil da barnet gjøre? er det verdt å risikere noe? Nei, det synes jeg ikke...

Det er uforsvarlig av voksne å la barn gå på tur med hund, det spiller ingen rolle hvordan hund man har, for barnet - uavhengig av hva slags barn - kan møte på en løs hund som vil angripe, og det er ikke verdt risikoen. Så da veit vi det.

Jeg liker ikke å møte barn med hunder. Jeg føler meg i en utrygg situasjon da, for jeg aner ikke om denne ungen er ansvarsfull, dyktig, fornuftig, flink, hundeverdenens Jesus osv., eller om det er en som slipper bikkja i det øyeblikk det blir press i båndet, løfter den etter halen og forventer at den skal kunne lese latin.

Kjempeflott at unger får være med dyr og oppleve ansvar, men jeg er mest komfortabel med at dette skjer under voksne øyne. Dette gjelder alle dyr. Det betyr ikke at den voksne skal holde i båndet til hunden hele tiden, nekte ungen sin å ri på hest uten leier, eller aldri la ungen mate katten, men for alle involverte parter er det en trygghet at barnet ikke er helt alene med dyret.

Akkurat nå kommer jeg definitivt ikke til å la unger gå tur med valpen min. De kan få kose med han og leke med han om jeg kjenner barna, og barnas foreldre og jeg selv eller samboeren min er med. Når valpis blir voksen kan det hende jeg lar barn gå tur med han, men aldri alene. Det skal alltid være med et voksent menneske som jeg stoler på i nærheten.

Forøvrig har jeg ikke barn og valpen jeg har nå er min første hund. Da jeg selv var barn gikk jeg tur med naboens avls-sheltie og puddelgreia til ei gammel dame. Med førstnevnte måtte jeg lete bygda rundt etter løs hund etter hver tur, og med puddelgreia gikk det helt fint.

Dette har blitt kommentert av flere andre, men det jeg har uthevet, det veit man ikke om voksne folk heller. Som jeg skreiv lenger opp her, samtlige av mine uheldige episoder med andre hunder har vært med voksne hundeførere. Bør jeg være engstelig hver gang jeg møter noen med hund da? Eller bør jeg gå ut fra at inntil det motsatte er bevist, så kan faktisk folk håndtere dyret de er ute med?

Jeg mener også at det er større sjanse for at voksen vil kunne takle en situasjon som oppstår, eventuelt motverge en mulig situasjon, bedre enn et barn. Jeg har tenkt litt på dette de siste dagene, og jeg tror at min motvilje mot at barn går tur med hund kommer fra min manglende tro på mennesker generelt.

Og da snakker jeg IKKE om dere her på sonen som har lært opp barna deres, som vet hva deres barn kan om hund, og som kun lar barna gå tur med de hundene dere vet de kan styre. Jeg mistenker nemlig at flertallet av barn som går tur med hund IKKE har såpass oppegående foreldre. Etter mitt syn så er det altfor mange idioter som har hund og som ikke har snøring på hundespråk, ei heller noen interesse for å lære seg noe særlig om det - kanskje bortsett fra det de ser på CM over kaffekoppen (ja, jeg har litt fordommer mot ganske mange hundeeiere).

Jeg tror - eller frykter - at når jeg treffer et barn med hund, så er det fra sistnevnte foreldre, ikke fra sonen-type foreldre. Og det er hva jeg ikke liker. Som sagt, så har jeg selv dårlig erfaring med å møte barn med hund. Joda, jeg vet at noen nå kanskje vil si at det vil ikke være særlig mye bedre å treffe de voksne eierne av slike hunder om de har så lite forståelse, men de har som regel fysisk (og mental) styrke og erfaring nok til å styre hunden med båndet om ikke annet, for å unngå en mulig konfrontasjon.(Selv om jeg vet at det finnes unntak - jeg har selv som tenåring skilt to hunder som slåss da eieren av den andre hunden, en voksen dame sikkert dobbel så gammel som meg, bare sto og så på og ikke gjorde noe som helst).

I tillegg, og dette kommer selvsagt an på barnets alder, så kan man ikke forvente at et barn skal kunne lære, lese og forstå nyansene i hundens språk. Det er vanskelig nok for oss voksne som har lest og jobbet med hund i mange år - hvordan skal man kunne vente at en åtteåring skal kunne gjøre det samme? Så har vi selvsagt dette med at uansett hvor flinke foreldrene, barna og hundene er, så vet man aldri hva man møter. Og en hund er heller ikke en robot.

Her er det så mye å kommentere. Jeg tror 95 % av alle unger vi omgås med, har vokst opp med hund, de aller fleste av de med mer enn en hund i huset. Disse ungene er som regel like gode til å tolke hund som den gjennomsnittelige hundeeier er - flere av de er bedre også. De har vokst opp i valpekasser, de har hatt hunder strødd rundt seg fra de er babyer til de er 10-11 år, de har gjerne mer hundeerfaring enn den gjennomsnittelige hundeeier før de kommer i pubertet. Hvorfor kan det ikke være en sånn unge dere møter på?

Lill har svart her, så jeg bruker henne som eksempel. Hun vokser opp med 5 hunder rundt seg (det er 5 hunder du har, Lill?), de har pr i dag et valpekull hjemme, og dere planlegger kull til neste år, sant Lill? La oss si at Lill har ett kull i året de neste 7-8 årene. Da har Soph 10 år erfaring med hund, hundestell, å tolke hunder både sammen med folk og sammen med hverandre når hun blir i den alderen vi nå diskuterer om barn kan ha ansvar for hund lenge nok til å kunne gå en tur med dem. Dere går ut fra at hun ikke kan lese hund, dere går ut fra at hun ikke kan håndtere hund, dere går ut fra at hun ikke kan kontrollere hund. Jeg tør påstå at innen hun er 10 år, har hun like mye eller mer praktisk erfaring med hund enn de fleste som har svart i denne tråden har i dag. Dere kan ikke vite at barnet dere møter med hund, ikke er en som henne. Dere går bare ut fra at dette fikser hun ikke fordi hun er et barn.

Helt enig med ingvildoline. Jeg skygger banen når jeg ser barn komme halsende bak en hund, og for meg er det både rasjonelt, logisk og åpenbart at oddsen for å møte et barn uten kontroll er høyere enn en voksen. Bare fysikken alene er et sentralt poeng, og selv den 5-6 måneder gamle Dalmatineren til naboene røkker barna rundt i nabolaget allerede. De har absolutt null kontroll over bikkja utover at de får den med seg med å ta rennafart og DRA til så bikkja flyr etter dem. Samme gjelder barna med Golden Retrieveren i gata. De røkkes rundt som ping-pong baller, med hunder i fri utfoldelse av manglende impulskontroll, eksessiv glede, nysgjerrighet, lukting, markering (pissing) og ekstremt ivrigt humør. Barn i disse to tilfellene er definert som særlig jenter, men også en del gutter, i alderen 6-12 år. Cirkus. Det er også en gutt på ca 12-13 år som går med en liten terrier jeg skygger banen langt fra, fordi den bikkja ikke er god, og gutten overhodet ikke er tilstede i verden når han går tur. Han kunne gått på en vegg omtrent.

For min del har jeg enda til gode å møte et barn som har gitt meg grunn til å ha automatisk tiltro til barn + hund, og sånn fungerer jo dessverre menneskehjernen. Erfaring = baserer man livet på. Jeg gikk selv med schäfergutten vår på 45 kg med hundeaggressjon alene i 14-15årsalderen, og jeg var ekstremt ansvarlig med det (gikk ut i grøfter og skoger for å unngå utfallene hans). Så jeg vet jo det går an. Har dessverre ikke "møtt meg selv" på tur enda. Møter jeg flere barn med god kontroll på hund så er det jo ikke noe i veien for at min syn kommer til å endres, men per i dag utgjør både erfaring og logisk tankegang at jeg anser barn med hund som et risikomøte.

Hva gjelder foreldre og vurderinger om å sende barna ut med bikkja legger jeg meg ikke opp i. Slik som barna i gata (de uten kontroll på hverken dalmatiner eller golden), vet jeg at foreldrene har kjøpt hund for barna og det derfor er viktig for barna å få gå tur med hunden "deres". Foreldrene er ikke så interessert i hund selv, på en måte. Det er pga kidsa bikkja er der. Tenker man derfor også er litt careless...

Igjen, utgangspunktet er åpenbart helt forskjellig. Men det er overraskende mange her som sier de ikke ville sluppet barn på tur med hund fordi de ikke kan kontrollere dem, og samtidig har vært hundeluftere selv som små.

Da har man kommet til enighet! Det er kun lov å synes det er forsvarlig at barn lufter hund, synes du det er uforsvarlig så er du kynisk, overbeskyttende og hysterisk... Det er vell oppsummeringen så langt

Apropos hersketeknikker, stråmenn, spydigheter og sarkasme..

Gratulerer, du er flink med barneoppdragelse og til å instruere hvordan de skal oppføre seg rundt hund og diverse situasjoner. Men tror du virkelig at alle barn er like flinke som dattera di? Eller at alle familier som har hund er like hundeinteresserte - sånn egentlig? DA har du vært heldig med hvem du har møtt på...

Vi andre som har havnet i situasjoner hvor barn ikke har kontroll (her hjelper det lite å fortelle dem hvordan de skal oppføre seg ilag med bikkja, eller gi tips eller råd om ting (som forøvrig ikke koster meg en døyt heller)), har opplevd diverse som ikke er direkte positivt. Det hjelper lit på situasjonen når de komme flyvende bak i båndet, mens bikkja kommer byksende for å hilse (har heldigvis bare fått hilseglade bikkjer oppi trynet - takk gud). Selvsagt har jeg sett de som er flinke, men likevel, de er fortsatt barn. Ansvaret man pålegger dem er stort, og jo som regel går det bra. Men så har man de unntakene da...

Til det jeg har uthevet - nei. Men jeg går heller ikke utfra at enhver hundepassering kommer til å ende opp i en dårlig situasjon - hverken når jeg møter voksne med hunder eller barn med hunder.

Jeg har hatt barn lenge, i og med at mine er 21 og 25 år. Har hatt hunder omtrent like lenge. Så da har jeg vel den kompetanse og erfaring som trengs for å kunne uttale meg her?

Jeg må si meg enig i det Mari sier. Til tross for at hun kun har vært mor i 3 år Men hun har mye fornuftig å komme med. Et barn trenger ikke den erfaringen det får den dagen det IKKE går bra. Et barn har ikke samme forutsetning til å takle stygge episoder med hunder like bra som en voksen. Hverken når det skjer eller etterpå. Selv om barnet er både hundevant og trent på hvordan det skal takle hunder.

Om noen her har barn som fint takler egen hund, og som også er godt vant med hunder...jada, det er flott. Men vet man dermed hvordan barna takler det når det blir krise? Når hunden de går med blir angrepet? Det skjer faktisk stadig vekk sammenstøt og angrep hunder imellom, og da tror jeg voksne takler det bedre enn barn både når det gjelder handling i det øyeblikket det skjer, og det å måtte takle det psykisk etterpå.

En kan helt klart se an nabolaget, og vite at der er det få/ingen trusler sånn sett. Og det kan være en helt riktig vurdering. Men generelt så vil jeg tro at i hundetette områder, så vil det være flere hunder som ikke er greie. Og da spørs det hvor ansvarlige eierne er. Jeg har hørt om flere stygge enkeltepisoder der hunder i min klubb har blitt angrepet av andre hunder, hvor eierne av disse ikke har vært ansvarlige nok. Dvs hunder løse på eiendommen, hunder løse på tur, hunder som "er så snille, og må få hilse". Og så skjer det et angrep, som deretter følges av dyrlegebesøk.

Sånt ønsker man ikke at et barn skal måtte takle, selv om barnet er hundevant? Hunden som barnet har ansvar for kan bli skadet/drept. Barnet kan bli bitt.

Joda, jeg vet at barn kan bli skadet ellers også, og at de må få slippe å ha overbeskyttende foreldre. Men de bør også få slippe å komme opp i traumatiske situasjoner der de har et ansvarsforhold.

Jeg har ikke vært noen overbeskyttende mor, selv om mine barn ikke fikk gå med våre schæfere på tur da de var små. Selv om schæferne var veldig lydige og greie. Jeg trodde ikke de hadde sjans til å holde dem om noe skjedde, og dermed tenkte jeg ikke mer på det. Det ble turer med meg til stede.

Jeg tar utgangspunkt i meg selv, og jeg har taklet alt sånt langt bedre enn de voksne rundt meg har gjort. For meg så er det så enkelt som det.

Aldri i verden.

Jeg hadde ikke stolt på at et barn kunne tatt de riktige avgjørelsene i en farlig situasjon.

Igjen, med utgangspunkt i meg selv, så tok jeg langt flere riktige avgjørelser ang hund som barn og tenåring enn de fleste voksne ville ha gjort.

Så jeg er tilbake på at jeg kjenner mine barn og mine hunder best. Jeg kjenner også området de blir sluppet ut i godt. At så mange på sonen ville gått omveier rundt mine barn den gangen basert kun på det at de er barn.. Vel.. Dere om det.

Jeg ser an alle ekvipasjer jeg møter jeg. Jeg går ikke automatisk ut fra at folk er idioter (overraskende nok, jeg har som regel ikke spesielt høye tanker om folk), at bikkjene deres er ute etter å drepe mine hunder, eller at det kommer til å ende opp med i en farlig situasjon. Da er det noe med ekvipasjen jeg reagerer på i så fall - og det gjelder like gjerne voksne folk som unger. Og jeg er ikke enig i at voksne automatisk takler potensielt dårlige situasjoner riktig, snarere tvert i mot, voksne folk har en tendens til å overtenke og forvente drit, og da får man drit. Unger - i hvert fall de jeg kjenner - er litt mer happy-go-lucky, og forventer ikke at ting ikke skal gå bra. For det gjør jo som regel det. Vi turer hund 3 ganger om dagen, hver dag. Statistisk sett er sjansen for at noe skal skje forsvinnende liten. Her jeg bor, vel og merke, jeg har jo skjønt at Kløfta er forholdsvis unikt, med sin store hundetetthet og så få skumle episoder (nei, det er ikke sarkasme, jeg er oppriktig overrasket over at det er så mange som bor i områder med møkkabikkjer, når det er så mange hyggelige hunder rundt her).

[Margrete]

Til dere som konsekvent ignorerer alle de svarene hvor det står at "det kommer an på barn og hund". Jeg antar at det ikke er det det står på, siden den biten av innleggene aldri blir kommentert? Enten så lar man barna "lære" en ting og to om ansvar, eller så er man hysterisk og overbeskyttende. Men la meg snu litt på det, siden det virker som om det for noen kun er enten eller, hadde dere sendt ungene deres ut med mine hunder? Verden er jo svart/hvit, så her må det bli ja/nei. Bring it!

Kjenner jo ikke dine hunder, så det kan jeg ikke svare på Men hadde jeg gjort, og jeg viste at du var en ansvarlig hundeeier som hadde ok hunder, så jo hvorfor ikke? Sa ja, under visse forutsettinger

[ida]

Uff, tror jeg er litt sær, men jeg ville aldri la naboungene gå ut med noen av hundene, jeg. Det er da noe helt annet at jeg luftet og turet nabolagets hunder da jeg var liten Jeg lot da heller aldri noen passe eller trille babyene mine, uten at jeg var der. Egentlig er det det samme for meg hva andre gjør, men dere kan håne mitt valg så mye dere vil. På den annen side, stoler jeg f.eks 100% på Margretes Helle, så når de passer Tinka, ville det vært superkoselig om Helle tok med seg Tinka på tur, til en venninne, i parken, på by-tur, whatevver Skikkelig prinsippfast jeg, kjenner jeg

[Anette]

Nå husker ikke jeg hvor gammel du er på barne skolen. Men før vi fikk hund luftet jeg rektor på skolen sin fuglehund zorro. Lærte meg å sette sjøbein for å holde han igjen. Jeg gikk også mye med naboens labrador. I 2000 var vi noen mnd i nord og da fikk jeg et kjempe tett band med naboens bc. Den var med meg overalt, vi var med på en slik marsj over fjellet. Vi satt på låven og tittet utover sammen og han var som min. Bonden lærte meg også å gjete med den eldste og jeg fikk være med. Dagen vi dro så hoppet den ut av hunde gården :-( mamma nektet meg å si hade så den rømte etter bilen, og da fikk jeg lov :-P Fikk bilder og brev lenge etterpå om hvordan det gikk som gjeterhund. Et år med mas senere fikk vi labrador førerhundvalp, like etterpå fikk vi Foxi, hun døde denne sommeren. Jeg vet ikke helt hva det hadde gjort med meg om jeg ikke fikk gå med de hundene på barne skolen, for jeg ble mobbet og var på utsiden, så de var mine venner. Men ingenting skjedde som jeg kan huske og mamma sier at det gikk alltid fint. Men man må jo bare se Ann ungen. Jeg ville ikke gitt mine til noen. Men tantebarn en har fått gå tur med Issi mens jeg var med ol. Jeg lærte masse av å ha Foxi. Både i hundeklubb en hvor jeg trente hun fast i flere år samt på daglige turer. Men igjen, man ser jo Ann barnet. Tydeligvis har jeg vært et prakt eksemplar

[pippin]

Men er det virkelig så galt å skille på voksne og barn? For det ER da en tydelig forskjell der? Er man uenige i at barn kanskje ikke kan takle diverse situasjoner i forhold til voksne (hvis man ser bort i fra den idioten med hund, som alltid blir nevnt her i tråden - bruk en oppegående, voksen hundeeier som eksempel her nå). Kan de reagere annerledes på ulike situasjoner, og dermed handle på helt andre måter enn voksne? Her er vel svaret JA.. Fordi dette er barn. De har ikke nødvendigvis erfaring nok til å kunne ta ansvar for situasjoner som KAN oppstå ute på tur. De er kanskje ikke modne nok til å forstå forskjellige situasjoner. Eller tolke de for den saks skyld. Eller se for seg utfallet av handlinger som blir gjort. Det er så mange faktorer som spiller inn, for MIN del, at jeg, om jeg hadde hatt barn, ikke hadde latt disse gå tur med en hund alene. Det kan hende, opp til en viss alder, men det hadde kommet helt an på miljø, hvor moden barnet er, hvor interessert hun er i hund og slikt. Og så hadde jeg kalkulert risikoen ut ifra disse faktorene. Akkurat slik som mødre her på sonen gjør.

[Margrete]

Men er det virkelig så galt å skille på voksne og barn? For det ER da en tydelig forskjell der? Er man uenige i at barn kanskje ikke kan takle diverse situasjoner i forhold til voksne (hvis man ser bort i fra den idioten med hund, som alltid blir nevnt her i tråden - bruk en oppegående, voksen hundeeier som eksempel her nå). Kan de reagere annerledes på ulike situasjoner, og dermed handle på helt andre måter enn voksne? Her er vel svaret JA.. Fordi dette er barn. De har ikke nødvendigvis erfaring nok til å kunne ta ansvar for situasjoner som KAN oppstå ute på tur. De er kanskje ikke modne nok til å forstå forskjellige situasjoner. Eller tolke de for den saks skyld. Eller se for seg utfallet av handlinger som blir gjort. Det er så mange faktorer som spiller inn, for MIN del, at jeg, om jeg hadde hatt barn, ikke hadde latt disse gå tur med en hund alene. Det kan hende, opp til en viss alder, men det hadde kommet helt an på miljø, hvor moden barnet er, hvor interessert hun er i hund og slikt. Og så hadde jeg kalkulert risikoen ut ifra disse faktorene. Akkurat slik som mødre her på sonen gjør.

Hvor mange voksne har samme kunnskap om hund som oss særingene her inne? Utifra andre tråder på sonen kryr det jo av hunder og idiot eiere... Jeg for min del, vil mye heller treffe på ett barn for de aller aller fleste som rusler i mitt område er mer ansvarsfulle enn de voksne som går med de samme hundene. Alle er bare søte og snille altså, men setteren er sterk og fullstendig rotete i hodet sitt, den voksne eieren lar han svinse og svanse rundt i flexilina, guttevalpen som er yngre enn Helle tar han inn og venter vakkert på siden av veien. Eller hun som går med golden valpen, der lar far den svinse bort til mine, hun lar han aldri hilse uten å spørre først Slik kan jeg fortsette gjennom de andre barna som er ute å lufter også. Dessuten er unger lettere å snakke til, en får aldri slike svar: "jammen h*n har bare godt å bli satt litt på plass" "min er bare snill og vil bare leke/hilse", de gjør som du sier og gjør sitt beste i situasjonen.

Klart de kan opp i situasjoner som er dritkjipe og oppleve at de mister totalt kontrollen. Jeg forventer nå at det er en voksen i nærheten av den andre hunden som kan takle situasjonen. Det er som med hest, det er stort sett alltid en voksen i nærheten som kan hjelpe barnet om det skjer noe Eller stoler vi ikke på voksne hundeeiere?

Håper dette ga mening, jeg er sliten i hodet

[Emilie]

Så det er liksom greit å sende en unge ut med en 70 kilos hund, så lenge det er en ansvarlig unge og en ok hund? Man har liksom ingen betenkeligheter med det?

[PrimaDonna]

Så det er liksom greit å sende en unge ut med en 70 kilos hund, så lenge det er en ansvarlig unge og en ok hund? Man har liksom ingen betenkeligheter med det?

"Greit at barn går tur med hund"? Bedre diskutere konkrete situasjoner, som over.

De har ulik alder, noen ti år andre er fjorten, noen er ni, atter andre åtte. Noen har erfart en lang rekke situasjoner, andre ikke.

Noen har ikke peiling, uansett alder, har ikke innlinjer, og lærer aldri.

Eksempler på barn som ikke skal få lov å "gå tur med hund":

Ei jente på tolv har med seg en liten york shire terrier. Han er totalforvirret, virrer hit og dit, hun ringer på porten. Hvis vi åpner, fyker hunden inn, gjennom sprinkelgjerdet, og rett i strupen på vår.

Har sagt tusen ganger ikke ta med hunden hit. (Hun burde ikke tatt med hunden noen steder, grunn henne selv, og hunden).

Når det går, er det folks uendelige tålmodighet på Kanariøyene. Jeg får raserianfall. Hver og en får tenke for seg, slik tenker jeg:

1. Hvordan vil ungen takle xx og xx og xx og xx situasjoner?

2. Hvordan er hunden? (Dreper den en liten hund som angriper, eller bare skader?)

3. Hvordan håndterer ungene voksnes uforstand (som de treffer på veien).

4. Hva skjer, hva forårsaker hunden i verste fall, dersom den kommer løs.

Hvor selvsikre er de, i håndtering av hund.

Det er ikke spørsmål om de er hundevant, men hva de er vant med.

Hunden. Men din egen hund hjelper lite, når en aggressiv yorkshire terrier angriper vår schäfer.

Omgivelsene. Tusling i gatene, hvor vi kjenner de fleste hunder. De andre kjenner våre.

Var det ikke for alle situasjoner ungene har sett hvordan håndtere bra, ville de ikke fått lov å ta med hundene ut, små eller store. Er særlig opptatt av hvordan andre oppfatter dem. Ungene SKAL lære, at ikke alle elsker hunder like høyt som vi, og noen er redde.

En 70kg hund, det sier seg selv (?) unger ikke skal ta slike hunder ut. Det skaper utrygghet i omgivelsene. Selv voksne, med Presa Canario skaper frykt. Vurdert som en av verdens ti farligste hunder, her på Kanariøyene. Holde-hund, kraftige kjever og bitt, kompakt, muskluløs. Avlet for å holde fast får den grep, gripe på nytt, viktig del av Kanariernes fellesidentitet.

En voksen kraftig mann, kan vel gå tur med en, noe jeg forøvrig ikke har sett før de ble rase. "Hva gjør en Presa Canario på tur" *tonto* (idiotisk).

Det "morsomste", var en synlig innflyttet tolv-fjortenåring. Midt i en turistby, på en benk, med en Presa Canario. Vips kom politiet, hunden ble tatt, de får den neppe tilbake. Uansvarlighet, i høyeste klasse. Eksempel på at "barn ikke skal gå tur med hund", i folk og politiets oppfatning.

Men hva med en voksen, som setter igjen en hund i bånd, som deretter skader en tre-åring (bitt i ansiktet). Skal voksne få lov å gå tur med hund?

Den lille på syv kg fikk mine aldri ta med ut. Men holde i bånd, når en voksen var med. Grunn, hun kunne finne på å glefse til, uten forvarsel. Bedårende søt, unger spør kan jeg få kose, og gjør, før vi har rukket svare.

Peligrosa! (Farlig).

Ungene trente på å si fra, mens jeg var med. Det har noe med autoritet å gjøre, overfor belærende voksne. Neida lille venn , hun er ikke farlig.

Nå var hun vel ikke "farligere" enn andre hunder, men manglet språk, gav ingen signaler før hun bet. (Jeg lærte henne knurre, her hjemme )

Når de holdt dreis på mange barn samtidig, og voksne inkludert belærende å_nei_da_lille_venn_hun_er_ikke_farlig, fikk de ta henne ut, sammen.

Korte turer, for å trene ungene i håndtering av hund.

Å håndtere hund på tur, handler i stor grad om å håndtere andre sine hunder! Og eiere. Og barn uten greie på hund. Og voksne som gjerne vil hilse. Og uforutsette situasjoner.

Jeg gjorde en gedigen tabbe med vår schäfervalp fem mnd, en liten hvit blanding i flexi angrep, kom seg en meter nær, jeg ble livredd.

Tolvåringen er drillet i håndtering av idiotiske hunde-eierne.

Er skråsikker hun ville fokusert på eieren, ropt, dra deg vekk ikke fokusert på lille hunden. Ikke blitt redd. Like automatisk, som en trør inn klutchen ved girskifte. Vært situasjonens herre, det kunne blitt en god erfaring for vår hund. Take it easy, null å bry seg med. Med en sensitiv og førerorientert hund …

Så. Noen ganger kan "barn", takle situasjoner bedre enn voksne.

[borderen]

På dogs4All sendte jeg Amira med min kusine på rundt 11 år. Hun har aldri hatt hund, men har passet Amira noen ganger når jeg har vært bortreist. Hun kan lite og tør ikke å gi godbiter fra hånden Når hun kom tilbake etter en runde hadde hun prøvd agility, flyball, trent triks og fått Amira til å ligge å slappe av mens hun så på en oppvisning. Amira hadde snappet etter en hun som snuste på henne, men da hadde hun visst sagt nei og dratt henne vekk. Hun var SÅ stolt og tok mye mer ansvar når hun bare fikk muligheten. Jeg tror det er veldig, veldig viktig for barn å få sånt ansvar hvis de er motiverte. Kusinen min elsker hunder og har veldig lyst til å begynne med hund selv - særlig etter å ha fått lov til å trene med Amira.

[PrimaDonna]

Til dere som konsekvent ignorerer alle de svarene hvor det står at "det kommer an på barn og hund". Jeg antar at det ikke er det det står på, siden den biten av innleggene aldri blir kommentert? Enten så lar man barna "lære" en ting og to om ansvar, eller så er man hysterisk og overbeskyttende. Men la meg snu litt på det, siden det virker som om det for noen kun er enten eller, hadde dere sendt ungene deres ut med mine hunder? Verden er jo svart/hvit, så her må det bli ja/nei. Bring it!

Svaret er nei.

De ville sagt nei selv, begrunnet "jeg kjenner ikke hunden din godt nok". Og tenkt at hunden kjenner ikke dem. Og tenkt at hunden har lite utbytte av det. Lek, etter din ok, og instruksjon, ville de nok gjerne! Særlig St.Bernard, en rase ingen av de kjenner.

[Sheltienkenai]

Jeg er nok på mange måter litt skeptisk til at barn skal gå på tur alene med hund. Ikke med tanke på alder i den forstand, men mer på erfaringer og kunnskap om hvordan håndtere en potensiell farlig situasjon om det skulle skje. Man vet jo aldri hva den forbipasserende hunden kan gjøre eller om han som går med den har kontrollen. Det skal også sies at det er heller ikke alle voksne hundeførere eller hundeeiere som takler dårlige situasjoner heller, men jeg vil tro en voksen person som kjenner hunden best takler en situasjon bedre enn en 10 åring - uansett hvor snill din hund er. Også tror jeg det at et barn kan fortere bli redd og gjerne stresset om de skulle miste hunden på et vis. La meg ta et eksempel: Ei jente på 11 år går tur alene med en godt voksen og erfaren jakthunden som alle vet er snill og grei. Skulle hun være uheldig å miste hunden, og en ser storvilt etc., så kan man nesten garantere at hunden vil stikke (her snakker vi ikke en en hund som er trent på "å bli" altså eller komme når man roper på den). Jeg vet jo, at hunden vil komme tilbake og jeg stresser ikke med det, men jenta kan jo bli forskrekket og redd i lang tid! Derfor synes jeg også man må se an litt, men generelt synes jeg det er mange farer og skremmende ting som kan skje, og det unner jeg ingen barn å oppleve i tidlig alder hvor de kanskje ikke er klar over ting som kan skje. Marerittet er jo at hunden 10-åringen går med, blir drept av en annen hund! Nei, fy. Jeg har alltid litt hjerte i halsen i mange tilfeller, allikevel så unner jeg barn å være å lag med hunder, men akkurat det å gå turer alene hvor de blir ute av synet er litt verre.

[Ingridhw]

Jeg er nok på mange måter litt skeptisk til at barn skal gå på tur alene med hund. Ikke med tanke på alder i den forstand, men mer på erfaringer og kunnskap om hvordan håndtere en potensiell farlig situasjon om det skulle skje. Man vet jo aldri hva den forbipasserende hunden kan gjøre eller om han som går med den har kontrollen.

Jeg har hatt hund i snart 10 år, og gått på tur med hunder mye lengre enn det. Jeg har aldri opplevd en farlig situasjon, og har per definisjon ikke noe erfaring med det. Man får jo ikke erfaring med farlige situasjoner uten å oppleve det. (mener ikke at man skal prøve og oppleve det) Man vet aldri hvordan man reagerer på ting, uten å faktisk oppleve det. Noen barn tar også farlige situasjoner med knusende ro. Jeg har opplevd tre ganger å være i en situasjon hvor ro eller stress kan utgjøre liv eller død. Hvordan menneskene rundt har reagert har ikke reflektert alder på noen måte.

Det er helt klart at den som tilbringer mest tid med hunden kjenner den best. Jeg gikk mye turer med 2-3 hunder før jeg fikk hund selv. (Fikk hund da jeg var 12). Selv om jeg ikke bodde med disse hundene, visste jeg godt hvordan de reagerte på andre hunder, hva som evt. kunne få de til å stikke og hva jeg måtte gjøre for å holde dem tilbake.

[MollyC]

• Jeg gikk med min fetters store schäfer hannhund når jeg var 7 - 8. Jeg var liten og han så stor at han nesten rakk meg til skulderen. Det gikk alltid bra, selv om han var en slåsskjempe når fetteren hadde han. Med meg overså han alt og alle. Tror han syns det var stas og passe på meg.
• Jeg fikk min egne schäfer når jeg var 14, og tispa var 2 år. Jeg hadde gått tur og trent med henne fra hun var 8 uker og til slutt sa eieren at jeg kunne få henne. Hun ville heller være sammen med meg. Det er den hunden som jeg har hatt best kontakt med. Hadde etter hvert 4 schäfere som jeg syklet med og kjørte ambulansespann i Vestmarka med. Aldri noe tull. Hadde det første valpekullet mitt når jeg var 16.
• Når jeg fikk barn ble jeg mer "pysete" og datteren min fikk ikke gå med blandingen vi hadde den gangen før hun var 12 og den hunden var bare helt unik i forhold til datteren. Noen år senere skaffet hun seg rottweiler som også ble helt suveren i forhold til andre hunder og folk.

[nyfiken22]

Jeg tørr rett og slett ikke la stesøsteren(10) min gå tur med min hund, han begynner å trekke og slite hvis noen andre enn meg går tur med han.

Hunden veier nesten 30 kilo, og vi jogger nesten hver dag, hvis været ikke er for dårlig.

Litt OT, men hunden er veldig forsiktig når han leker med unger, så det forstår han. (Men jeg lar aldri hunden være alene med barn!)

EDIT: Kanskje det er fordi at jeg ble dratt langt på magen selv når jeg gikk tur med en Elghund/Shafer på grus?

Jeg var jo ikke sjef, jeg var ung og bare en del av flokken.