Gå til innhold
Hundesonen.no

Å la et barn gå tur med hund. Forsvarlig eller uforsvarlig?


Tommy
 Share

Recommended Posts

Utifra svarene dine i denne tråden, i alle fall på de siste sidene, så er jeg nå egentlig litt i tvil om du kan ha vært mor i 20 år. Det er ingenting som tyder på en veldig nøktern og voksen holdning. Men kanskje man går i barndommen igjen av å ha egne unger? Hva vet vel jeg, jeg har jo ikke egne barn, så da vet jeg vel INGENTING. Ikke har man lov til å mene noe heller.

:lol::D Nei nei - du kan jo spørre noen felles kjente. :ahappy: *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 215
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er da ingen som har uttalt seg negativt om din barneoppdragelse? Tvert om, så har vi jo påpekt flere ganger at det IKKE er de som gir barna den type oppdragelse vi snakker om. Ellers ignorer j

Med 7 tantebarn har jeg alltid blitt mast ihjel om at de har lyst til å gå tur med hundene fra 8-10 årsalderen, og det kommer ikke på tale at jeg sender et barn avgårde med en av mine hunder. Ikke for

Vil bare oppdatere med en liten historie jeg opplevde på tur i går. Jeg gikk bortover veien med Ozu og så der fremme en gutt med en berner sennen. Vanskelig å si alderen på gutten, men kanskje rundt e

Jeg er glad for at jeg er oppvokst med hester, hunder og katter.

Har hele livet vært i stallen, på stallen er det barn, hester (store, små, hingster og div hester som ikke er riktig skruddsammen), hunder, katter, noen ganger fjærkre og kaniner.

Man venner seg til fra man er barn at dersom noe skjer mellom de forskjellige dyreslagene så tar den som er nærmest bråket å avbryter tullet, det om det er voksen eller barn, har ikke opplevd at det har vært noe problemer av noen slag ved å bryte av en uoverstemmelse.

En gang hadde en kanin kommet seg løs, den ene hunden hadde fått tak i den og jeg var selvfølgelig nærmest og fikk tak i kjøteren, som faktisk ga fra seg kaninen når jeg ba den om det, kaninen var stein dau...

Dette er en opplevelse jeg lærte av, jeg begynte ikke å grine eller ble nervøs.

Jeg gjorde det jeg hadde blitt fortalt hvis dette skjedde, få tak i hunden og få den til å gi fra seg kaninen eller høna/hanen, om hunden ikke ville komme til meg eller ikke ville gi fra seg fangsten sin så skulle jeg løpe etter noen voksene for hjelp.

Jeg syntes det er viktig å prate med barnet om hva som må gjøres hvis noe skjer, da er barnet i alle fall klar over at noe kan skje og hva de skal gjøre, de kan jo glemme hva de skal gjøre eller blir for redde, men man har i alle fall pratet om det.

Er glad for at jeg har trådd mine barnsben i stallen, har fått et naturlig forhold til dyr, klarer å tenke klart og ikke minst fort dersom det skjer noe, og blir heller skjelven etterpå

Jeg er glad for at foreldrene mine har latt meg få lov til å utvikle meg sammen dyr på en naturlig måte, har selvfølgelig hatt grenser som for eksempel ikke gå inn til den og den hesten, la den hunden være og man skal være med en voksen for å gå inn i hønsegården, jeg har lært på en naturlig måte å håndtere dyrene og ser dem kanskje på en annen måte enn folk som kanskje ikke har hatt dyr så lenge.

Kan skjønne at foreldre som har god erfaring med hund og som kjenner både sitt eget barn og hunden, lar barna gå tur med en snill hund, alt kan skje, men skal man la være å gjøre ting fordi ting kan skje?

Jeg tror også at barn lærer hvis det skjer noe, klart de blir redde og skjelvene, men da har de opplevd det også (er jeg kjempe kald nå eller? Learning by doing...).

Møter jeg barn på tur så går jeg litt unna dem, jeg har jo Chicka som ikke alltid er like grei med andre hunder, så jeg er grei og ikke ypper til bråk ved å gå for nerme dem.

Da jeg var liten og ville gå tur med hundene hjemme, så gikk jeg først i hagen til ca skolealder, også gikk jeg lengre etter det, på stallen var hundene alltid løse, så der var de liksom enten i hælene våre, eller på egne eventyr rundt gården ;)

Det jeg skal frem til er at de som har hatt hunder veldig lenge tenker kanskje litt annerledes enn de som ikke har hatt hund så lenge?? Ikke vet jeg, men etter mange år så blir liksom hundehold en ting som bare er der hele tiden og man har senkede skuldre...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er da ingen som har uttalt seg negativt om din barneoppdragelse? Tvert om, så har vi jo påpekt flere ganger at det IKKE er de som gir barna den type oppdragelse vi snakker om.

Ellers ignorer jeg glatt hersketeknikker av typen "Bare vent til den dagen du...". Det er så unødvendig, og bidrar bare til å forringe debatten.

Når man sier at det en avgjørelse en forelder tar er uansvarlig, så har man vel uttalt seg negativt om den forelderens barneoppdragelse.

Hersketeknikker må være et av de mest forslitte og oppbrukte ordene her på sonen. Det å nedvurdere andres erfaring, det er selvsagt ikke en hersketeknikk. Nok om det.

For ti år siden, da var mine barn 6 og 9 år gamle. Jeg hadde to hunder, en 11 år gammel alaska husky og en 14 mnd gammel tervueren hannhund. Den gangen var det større sjanse for snø i ******* enn at mine barn fikk gå tur med hundene mine. 3 år senere er mine barn 9 og 12 år gamle, og hundene mine er to tisper på 1 og 4 år, der 1åringen er verdens snilleste hund, både mot folk og andre dyr, og 4åringen svært kontrollerbar. Da var bildet et helt annet. Da fikk 12åringen gå tur med 4åringen, og 9åringen fikk gå tur med 1åringen.

Så jo. Erfaring har faktisk noe å si. Kall det gjerne hersketeknikk her på sonen, ute i den virkelige verden blir visst sånt kalt "realkompetanse", og blir satt pris på.

Og kom med neste hersketeknikk-argument - "hvorfor må man være så spydig?" Det er fordi at spydigheter setter ting på spissen, og forhåpentligvis gjør at folk ser at det ikke er sort/hvitt. Og da er jeg tilbake til mitt første svar i denne tråden. Det kommer an på barnet og hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk med en 45 kg schäfer alene i Oslo når jeg var 9-10 år. Han var ikke verdens snilleste (ville helst spise stirre-hunder), men det gikk fint det. Hunder med greit vett tilpasser seg hvem som er i andre enden av kobbelet.

Jeg sender Amira med barn. Senest forrige uke sendte jeg to 6-åringer ut på tur med henne. De var SÅ stolt når de kom tilbake og kunne fortelle masse om alt de hadde opplevd de 10 minuttene de var gatelangs :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og kom med neste hersketeknikk-argument - "hvorfor må man være så spydig?" Det er fordi at spydigheter setter ting på spissen, og forhåpentligvis gjør at folk ser at det ikke er sort/hvitt.

Det eneste spydighet gjør med meg er å gjøre meg oppgitt og frustrert. Og mindre interessert i å lese hva vedkommende skriver i neste debatt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var det mange argumenter for begge sider eller alle tre...
Jeg har ingen unger, men har vært unge på tur med naboens schäfer som slettes ikke var spesielt godt likt i nabolaget, gjennom turer med denne fra jeg var ung (10 år) bygget jeg opp erfaring med å håndtere hunder. Tipper majoriteten av de hundene vi ville sluppet ut sammen med barn er vesentlig enklere enn den jeg tok med meg. Jeg gikk også tur med en annen schäfer hannhund noen ganger.. det var ikke nødvendigvis like vellykket, men tiltross for det, jeg ble ikke spist, ingen andre ble spist/skadet/eller satt i fare. (leken hannhund på +/-40 kg, kan være krevende når den hopper og er rampete)... Men erfaring gir også ofte mestring, og mestring er viktig å ha med seg videre i livet. Det er gjort endel forskning på hestejenter og deres utvikling. Det å håndere og klare å håndtere eller tro at man klarer å håndtere dyr (store) gir faktisk mestring som er kjempe viktig å ha med seg videre i livet. Jeg ville også sett ann hvilken av mine hunder jeg ville lånt bort, mest fordi jeg sikkert er overbeskyttende...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk med en 45 kg schäfer alene i Oslo når jeg var 9-10 år. Han var ikke verdens snilleste (ville helst spise stirre-hunder), men det gikk fint det. Hunder med greit vett tilpasser seg hvem som er i andre enden av kobbelet.

Jeg sender Amira med barn. Senest forrige uke sendte jeg to 6-åringer ut på tur med henne. De var SÅ stolt når de kom tilbake og kunne fortelle masse om alt de hadde opplevd de 10 minuttene de var gatelangs :)

Mormor gikk med Chicka helt til hun var 80år og vi måtte stoppe hun fordi hun var kreftsyk og ble veldig fort slapp, men hun elsket turene med Chicka :)

Når mormor gikk med Chicka så gikk hun så rolig, reagerte ikke på andre hunder i det hele tatt.

Så jeg tror nok noen hunder skjønner hvem som er i andre enden av kobbelet, andre hunder, kanskje ikke... ;)

Chicka er ikke kjempe begeistret for barn, hun går unna, men når vi går forbi spesialskolen her nede og barna er ute så ELSKER hun å få kos og klapp, jeg lar dem gjerne holde i båndet også, da er de kjempe stolte.

De er så inmari søte når de ser oss oppi bakken, "nå kommer Siika!!!! " hyler dem og kommer løpende til porten :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er glad for at jeg er oppvokst med hester, hunder og katter.

Har hele livet vært i stallen, på stallen er det barn, hester (store, små, hingster og div hester som ikke er riktig skruddsammen), hunder, katter, noen ganger fjærkre og kaniner.

Man venner seg til fra man er barn at dersom noe skjer mellom de forskjellige dyreslagene så tar den som er nærmest bråket å avbryter tullet, det om det er voksen eller barn, har ikke opplevd at det har vært noe problemer av noen slag ved å bryte av en uoverstemmelse.

En gang hadde en kanin kommet seg løs, den ene hunden hadde fått tak i den og jeg var selvfølgelig nærmest og fikk tak i kjøteren, som faktisk ga fra seg kaninen når jeg ba den om det, kaninen var stein dau...

Dette er en opplevelse jeg lærte av, jeg begynte ikke å grine eller ble nervøs.

Jeg gjorde det jeg hadde blitt fortalt hvis dette skjedde, få tak i hunden og få den til å gi fra seg kaninen eller høna/hanen, om hunden ikke ville komme til meg eller ikke ville gi fra seg fangsten sin så skulle jeg løpe etter noen voksene for hjelp.

Jeg syntes det er viktig å prate med barnet om hva som må gjøres hvis noe skjer, da er barnet i alle fall klar over at noe kan skje og hva de skal gjøre, de kan jo glemme hva de skal gjøre eller blir for redde, men man har i alle fall pratet om det.

Er glad for at jeg har trådd mine barnsben i stallen, har fått et naturlig forhold til dyr, klarer å tenke klart og ikke minst fort dersom det skjer noe, og blir heller skjelven etterpå

Jeg er glad for at foreldrene mine har latt meg få lov til å utvikle meg sammen dyr på en naturlig måte, har selvfølgelig hatt grenser som for eksempel ikke gå inn til den og den hesten, la den hunden være og man skal være med en voksen for å gå inn i hønsegården, jeg har lært på en naturlig måte å håndtere dyrene og ser dem kanskje på en annen måte enn folk som kanskje ikke har hatt dyr så lenge.

Kan skjønne at foreldre som har god erfaring med hund og som kjenner både sitt eget barn og hunden, lar barna gå tur med en snill hund, alt kan skje, men skal man la være å gjøre ting fordi ting kan skje?

Jeg tror også at barn lærer hvis det skjer noe, klart de blir redde og skjelvene, men da har de opplevd det også (er jeg kjempe kald nå eller? Learning by doing...).

Møter jeg barn på tur så går jeg litt unna dem, jeg har jo Chicka som ikke alltid er like grei med andre hunder, så jeg er grei og ikke ypper til bråk ved å gå for nerme dem.

Da jeg var liten og ville gå tur med hundene hjemme, så gikk jeg først i hagen til ca skolealder, også gikk jeg lengre etter det, på stallen var hundene alltid løse, så der var de liksom enten i hælene våre, eller på egne eventyr rundt gården ;)

Det jeg skal frem til er at de som har hatt hunder veldig lenge tenker kanskje litt annerledes enn de som ikke har hatt hund så lenge?? Ikke vet jeg, men etter mange år så blir liksom hundehold en ting som bare er der hele tiden og man har senkede skuldre...

Veldig bra skrevet :):thumbs:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt barn lenge, i og med at mine er 21 og 25 år. Har hatt hunder omtrent like lenge. Så da har jeg vel den kompetanse og erfaring som trengs for å kunne uttale meg her?

Jeg må si meg enig i det Mari sier. Til tross for at hun kun har vært mor i 3 år :) Men hun har mye fornuftig å komme med. Et barn trenger ikke den erfaringen det får den dagen det IKKE går bra. Et barn har ikke samme forutsetning til å takle stygge episoder med hunder like bra som en voksen. Hverken når det skjer eller etterpå. Selv om barnet er både hundevant og trent på hvordan det skal takle hunder.

Om noen her har barn som fint takler egen hund, og som også er godt vant med hunder...jada, det er flott. Men vet man dermed hvordan barna takler det når det blir krise? Når hunden de går med blir angrepet? Det skjer faktisk stadig vekk sammenstøt og angrep hunder imellom, og da tror jeg voksne takler det bedre enn barn både når det gjelder handling i det øyeblikket det skjer, og det å måtte takle det psykisk etterpå.

En kan helt klart se an nabolaget, og vite at der er det få/ingen trusler sånn sett. Og det kan være en helt riktig vurdering. Men generelt så vil jeg tro at i hundetette områder, så vil det være flere hunder som ikke er greie. Og da spørs det hvor ansvarlige eierne er. Jeg har hørt om flere stygge enkeltepisoder der hunder i min klubb har blitt angrepet av andre hunder, hvor eierne av disse ikke har vært ansvarlige nok. Dvs hunder løse på eiendommen, hunder løse på tur, hunder som "er så snille, og må få hilse". Og så skjer det et angrep, som deretter følges av dyrlegebesøk.

Sånt ønsker man ikke at et barn skal måtte takle, selv om barnet er hundevant? Hunden som barnet har ansvar for kan bli skadet/drept. Barnet kan bli bitt.

Joda, jeg vet at barn kan bli skadet ellers også, og at de må få slippe å ha overbeskyttende foreldre. Men de bør også få slippe å komme opp i traumatiske situasjoner der de har et ansvarsforhold.

Jeg har ikke vært noen overbeskyttende mor, selv om mine barn ikke fikk gå med våre schæfere på tur da de var små. Selv om schæferne var veldig lydige og greie. Jeg trodde ikke de hadde sjans til å holde dem om noe skjedde, og dermed tenkte jeg ikke mer på det. Det ble turer med meg til stede.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt barn lenge, i og med at mine er 21 og 25 år. Har hatt hunder omtrent like lenge. Så da har jeg vel den kompetanse og erfaring som trengs for å kunne uttale meg her?

Jeg må si meg enig i det Mari sier. Til tross for at hun kun har vært mor i 3 år :) Men hun har mye fornuftig å komme med. Et barn trenger ikke den erfaringen det får den dagen det IKKE går bra. Et barn har ikke samme forutsetning til å takle stygge episoder med hunder like bra som en voksen. Hverken når det skjer eller etterpå. Selv om barnet er både hundevant og trent på hvordan det skal takle hunder.

Om noen her har barn som fint takler egen hund, og som også er godt vant med hunder...jada, det er flott. Men vet man dermed hvordan barna takler det når det blir krise? Når hunden de går med blir angrepet? Det skjer faktisk stadig vekk sammenstøt og angrep hunder imellom, og da tror jeg voksne takler det bedre enn barn både når det gjelder handling i det øyeblikket det skjer, og det å måtte takle det psykisk etterpå.

En kan helt klart se an nabolaget, og vite at der er det få/ingen trusler sånn sett. Og det kan være en helt riktig vurdering. Men generelt så vil jeg tro at i hundetette områder, så vil det være flere hunder som ikke er greie. Og da spørs det hvor ansvarlige eierne er. Jeg har hørt om flere stygge enkeltepisoder der hunder i min klubb har blitt angrepet av andre hunder, hvor eierne av disse ikke har vært ansvarlige nok. Dvs hunder løse på eiendommen, hunder løse på tur, hunder som "er så snille, og må få hilse". Og så skjer det et angrep, som deretter følges av dyrlegebesøk.

Sånt ønsker man ikke at et barn skal måtte takle, selv om barnet er hundevant? Hunden som barnet har ansvar for kan bli skadet/drept. Barnet kan bli bitt.

Joda, jeg vet at barn kan bli skadet ellers også, og at de må få slippe å ha overbeskyttende foreldre. Men de bør også få slippe å komme opp i traumatiske situasjoner der de har et ansvarsforhold.

Jeg har ikke vært noen overbeskyttende mor, selv om mine barn ikke fikk gå med våre schæfere på tur da de var små. Selv om schæferne var veldig lydige og greie. Jeg trodde ikke de hadde sjans til å holde dem om noe skjedde, og dermed tenkte jeg ikke mer på det. Det ble turer med meg til stede.

Så du mener at mine foreldre var uansvarlige som lot meg samhandle med hunder og andre dyr fra barnsben? Bare tull og tøys!!!

Jeg har sett mange slagsmål opp igjennom, det har jeg vel fått inn med morsmelken, og jeg kan si at jeg ikke har blitt så redd av det, hadde jeg blitt redd av det, så hadde jeg så klart fått trøst, men det trengtes ikke.

...men jeg tror kanskje ikke vi som er oppvokst med masse dyr rundt seg og får lov til å håndtere dem kan sammenlignes med vanlige barn som har hatt en familiehund som foreldre har hatt mest med å gjøre, vi har vel kanskje litt mer bein i nesa og klarer å håndtere dyrene på en helt annen måte og leser dem bedre, bare tanker.

Jeg har full forståelse for at noen vil være forsiktige med barn og hund, jeg vil ikke kritisere dere for det, det er deres valg, men ikke døm andre som lar barna få ha kontakten med dyrene ved å lære seg å håndtere dem for seg selv.

I fleste tilfeller så går det veldig bra og i de tilfellene som det ikke går bra så er vel jeg skikkelig kald når jeg sier at det er liksom livet, man må lære seg å få noen trøkker, selv fra barnsben, vi er ikke lagd av porselen ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig er det hele ganske enkelt. i min verden. Man må se an barnet, hunden og miljøet. Her oppe møter man ikke løshunder annet enn i skiløyper på vintern, og selv da er det kun i påska det faktisk kan være et issu med løse hunder, (om man ser bort fra tass da - men innen baby er klar for egen hund så har han vandret). Er ikke mange som er bortskjemt med slikt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det avhenger av mye.

Jeg lar aldri barn gå tur alene med mine hunder. Mest fordi jeg ikke stoler på mine hunder, de er sterke og ikke kan de gå pent i bånd heller. Der jeg bodde før fikk nabojenta på 6-7 år være med på tur og fikk leie Toya (som var 10-11 da, nå er hun 12). Hun fikk streng beskjed om å slippe Toya om noen skulle se. Det er bedre at hun slapp Toya enn å bli dratt bortover veien etter en katt etc

Men jeg slapp de aldri alene.

Jeg luftet mye hunder når jeg var liten, og i dag skjønner jeg egentlig ikke at vi fikk lov. Vi fikk familiehund når jeg var 12 år, når han var 2år (og jeg 14 år) så var han en agressiv hund og jeg måtte passe godt på når vi gikk tur. Lærte meg å skille han i slosskamper og førevar prinsippet.

Når jeg en gang selv får barn så får jeg bare se an barnet og hunden. Enkelt og greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt for mange faktorer som spiller inn for meg iallfall til å være svart/hvitt svar: hvem er barnet, hvem er hunden og v or er vi er kort fortalt.

Talli har jeg overlevert til både den ene og andre ungen opp til flere ganger.

Blaze kommer jeg aldri til å gjøre det med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke jeg.. sønnen min er 30 nå, datteren min ville vært 25 - da de var små var ikke hunder blitt så "farlige" enda, men aldri om de fikk lov å gå tur med hundene alene den gangen heller. Ikke for det, våre flat-tisper var så snille så snille mot folk og fe, ignorerte andre hunder osv - men jeg var redd for hva hvis de ble angrepet av andre hunder? Selv den gangen var det hunder av ymse gemytter der ute..

Mange år senere da vi bodde i Lommedalen møtte vi av og til en flatcoat hannhund med 10 år gammel gutt. Gutten var ansvarsfull og bevisst men den flatten skulle alltid fly på kakkelakken og slepte ungen bort for å fly på hunden min. Ti-åringen føk alltid inn i kampens hete og skulle fiske ut hunden sin. Jeg sa til han gang på gang at sånt måtte han ikke finne på¨, til ingen nytte. Det var et regelrett under at han ikke ble bitt (lynkjappe reflekser på den unge mannen..). Stakkars Kakkelakk som måtte ta imot rett som det var - var ikke alltid jeg kunne forhindre angrepene. Og det der likte jeg svært DÅRLIG! Snakket med foreldrene som fortalte meg at ungen hadde som plikt å lufte hunden når han kom hjem fra skole.. sikkert bra for barnet, han fikk sikkert masse bra hunde-erfaring som flere her nevner de fikk - men uten tanke på omgivelser som må ufrivillig bidra til den erfaringen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Vil bare oppdatere med en liten historie jeg opplevde på tur i går. Jeg gikk bortover veien med Ozu og så der fremme en gutt med en berner sennen. Vanskelig å si alderen på gutten, men kanskje rundt en 12-13 år. (Verken et lite barn eller en fully-fledged tenåring). Med en gang han så meg så stilte han seg bredbent over berneren, og jeg fikk bange anelser. Hvordan i alle dager skulle denne guttungen klare - både fysisk og mentalt - å ha kontroll over en svær berner hvis den slo seg vrang?

Jeg så for meg Ozu bli spist av den svære bamsen og vurderte nesten å snu, men svelget katastrofetankene og gikk videre. Da jeg nærmet meg, kikket gutten opp på meg, smilte og sa "Fin hund du har!"

Jeg ble ganske overrasket da jeg trodde han ville ha mer enn nok med hunden og ikke ha overskudd til å si noe sånt. Litt forfjamset svarte jeg "Takk, det samme!"

"Du ser...", fortsetter gutten, like vennlig i stemmen. "Han vil bare leke, men han er for voldsom."

"Åja", svarer jeg. "Ja, min har passeringsproblermer med andre hunder." Men jeg så at Ozu - av en eller annen grunn - faktisk oppførte seg når vi passerte. Berneren sto også bare og så på og var rolig.

Så vi gikk videre. Og jeg var mektig imponert over hvor høflig, vennlig og moden den guttungen var. Nå skal det sies at det kom en voksen dame med en annen hund noen meter bak, og de to pratet med hverandre. Hvorvidt det var tilfeldig eller om det var moren hans som også var med på tur, aner jeg ikke.

Dog, selv om denne gutten imponerte meg, så unner jeg ham ikke å møte på en idiothund med en idioteier og havne i en vanskelig situasjon.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...
Guest Klematis

Jeg tillot det, men jeg merket fort at det ble mye løping, napping i båndet, skrik og skrål, og hunden har jo ikke mulighet til å komme seg unna, så nei, barn får ikke gå tur med hunden på 3 kg alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min datter på 9 år passer valpene mens jeg ligger her på riksen. Hun turer og forer og trener. Sikkert noen som syns det er helt horribelt ;)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Grusomt! Vet du hva jeg gjør eller? Helle på 13 skal begynne å trene IPO med Asti :o FYYYY meg!! Det har det blitt bråk av på bakrommet :P At det er fult av voksne menn sammen med henne har vist ikke noe å si, nei for jeg er jo ikke der.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grusomt! Vet du hva jeg gjør eller? Helle på 13 skal begynne å trene IPO med Asti :o FYYYY meg!! Det har det blitt bråk av på bakrommet :P At det er fult av voksne menn sammen med henne har vist ikke noe å si, nei for jeg er jo ikke der.

Åååh. Kan ikke du være moren min? Vær så snill?.???? Jeg vil også leke!!!
  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min datter på 9 år passer valpene mens jeg ligger her på riksen. Hun turer og forer og trener. Sikkert noen som syns det er helt horribelt ;)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Men altså.. Igjen da, så har det jo noe med hvordan barn er vokst opp, og hva de har blitt vant til opp igjennom årene. Det er jo klart at datteren din, som har vært rundt hunder hele livet, har mer peiling på hva hun driver med enn den gjengse ungen i gata, som vil gå tur med hunden til naboen.

Igjen, så er det slike forskjeller som gjør det for meg, vanskelig å la unger jeg ikke KJENNER går tur med bikkja mi (hvis noen hadde spurt). Jeg har sett mye av god og dårlig oppførsel når det gjelder barn og hund. Og det har jeg alltid i bakhodet om noen skulle spørre meg om å få gå tur med Mana. Hun er for vilter uansett nå da, men dere skjønner vel poenget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min datter på 9 år passer valpene mens jeg ligger her på riksen. Hun turer og forer og trener. Sikkert noen som syns det er helt horribelt ;)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Dersom hun har aleneansvar uten noen voksne tilstede/i nærheten synes jeg det er ganske horribelt. En niåring er et barn og jeg ville aldri stolt nok på en unge til å la den ha ansvar for små valper alene. Ellers signerer jeg pippin :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grusomt! Vet du hva jeg gjør eller? Helle på 13 skal begynne å trene IPO med Asti :o FYYYY meg! Det har det blitt bråk av på bakrommet :P At det er fult av voksne menn sammen med henne har vist ikke noe å si, nei for jeg er jo ikke der.

Stråmann. Det blir litt for dumt å håne andre for ting ingen har uttrykt.

Eller snakker du om konflikter innad i familien kanskje, isåfall trekker jeg det tilbake. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde eneansvar for en schäfer fra jeg var 13. Ja, jeg tok han med meg når jeg dro til venner, tok tog og buss for å komme til hundetreninger osv. Alene. Det var gøy og gikk helt fint. Jeg klarte faktisk fint å holde ham igjen selv når han prøvde å fly på andre hunder. Man er ikke helt idiot selv om man er under 30 år. 14 år fikk jeg Amira. Naturlig nok en mye enklere hund pga størrelsen. Tanken har aldri slått meg en gang at det ikke skulle vært mitt ansvar alene. Gi nå barna litt ansvar! Et valpekull - hva er det som skulle gått galt når en 9-åring passer på i forhold til en voksen? Tispa passer jo valpene selv og 9-åringen har nok ingen problemer med å gjøre daglige rutiner og litt mer til. Og om det skulle skje noe - idag har jo til og med alle telefoner i bukselomma til enhver tid!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror barn har godt av å få litt ansvar på skuldrene sine, jeg. Bestemor fikk seg hund da jeg var rundt 7-8 år, og jeg har alltid fått lov til å lufte og styre med han. Så lenge hunden er trygg ser jeg ikke noe problem med at barn får lufte hunden. Treffer man på et barn med en hund som virker utagerende kan man jo bare snu og gå. ;)

Nå er jeg 15 år, og jeg har fullt ansvar for Simba. Det går helt fint, utenom i mine hormonelle perioder. :lol::icon_redface: (Da får de andre i familien ta litt ansvar for drittbikkja).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



×
×
  • Opprett ny...