Gå til innhold
Hundesonen.no

Jeg har så lyst på ny hund NÅ! Hvorfor vente?


Recommended Posts

Skrevet

Hei!

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om at jeg etter mange år planer om å skaffe ny hund, begynte å tvile på om jeg burde gjøre det nå. Hunden jeg har nå er familiehunden/min og søsteren min sin, jeg har altså ikke eneansvaret for henne og ikke økonomisk ansvarlig for henne. Hun er snart 10 år, og jeg er veldig giret på å få en hund jeg kan være mer aktiv med innen ulike hundesporter.

Jeg har vært på ett års utveksling i Australia, som har vært helt fantastisk, og jeg føler jeg ikke er helt ferdig med utenlandsstudier og Australia. Først tenkte jeg at jeg ville tilbake og studere i Australia igjen. MEN, dersom jeg tar master der, betyr det, med mindre jeg skaffer hund der nede (det har jeg ikke så lyst til da jeg syns det er vanskelig nok å orientere seg i Norge ang oppdrettere og helse osv) betyr det at eventuell hund ikke kan bli før om 3 år fra nå. Og det er LENGE!

Så tenker jeg, hva er grunnen til at jeg vil tilbake til Australia? Først og fremst er det fordi det er så sinnsykt mye der jeg enda ikke har opplevd, ting jeg hadde lyst til å gjøre. Ting jeg ikke hadde tid og råd til mens jeg var der dette året, type dykke mye mer, reise omkring og oppleve landet. MEN om jeg drar tilbake til dit for å ta master vil jeg jo ikke ha noe mer penger enn jeg hadde nå, jeg fikk lån pluss mamma og pappa var veldig hjelpsomme, men den hjelpen får jeg ikke økonomisk av dem igjen om jeg drar dit.

Så jeg tenker at jeg kankje ikke burde reise dit for å studere, men da isteden spare opp masse penger til å ta en ordentlig gjennomreise på kanskje noen mnd, når jeg kan.

Jeg tenker at om jeg vil studere i utlandet igjen, kan jeg jo dra til et annet land. Det som gjør Australia så vanskelig er jo avstanden og karantenen.

Så nå er jeg ett år i hjembyen for å finne ut hva jeg vil videre. Imens gnager lysten på hund mer og mer.

En hund beriker hverdagen min - det er jo hverdagen som til syvende og sist ER livet mitt... Sant? Jeg KAN enda studere i utlandet selvom jeg får meg hund, det krever bare litt mer. Men jeg har allerede studert 2 og et halvt år uten hund og føler godt jeg kunne hatt hund nå. Det er jo denne langreisen min til Australia som nå er eneste hinder. Men dette er jo en plan som realistisk sett ikke blir utført før om 3 år, jeg tror ikke jeg kommer til å klare å spare opp nok og planlegge en tur innen et år, og jeg vil helst ikke utsette master med enda ett år.

Ingen andre enn andre hundefolk skjønner dette dilemmaet mitt, alle sier bare "hund kan du skaffe deg når som helst, vent til du slår deg ned", som jo stemmer, jeg kan alltid få hund. Men nå er jo dette en hobby jeg er veldig giret på, ikke som vanlig mann i gata får seg hund når de har hus bil og barn. Dere skjønner nok hva jeg mener. Det er jo noe jeg liker å drive med. Og jo mer jeg treffer og snakker med andre hundegærne, folksom her på Sonen og andre som driver aktivt med hund, jo mer får jeg lyst på ny hund selv.

Tenker at det blir master på meg om et år, jeg tar et jobbeår nå. Om det blir utlandet gjenstår å se, jeg tar høsten til å tenke på. SÅ har jeg såå lyst på hund.

Hva tenker dere? Sette en vitkig hobby på vent fordi jeg kanskje vil ditten og datten om 3 år, eller bare hoppe i det? Snakket med en venninne, som sier selvom hun elsker å reise er det ingen reise som er vitkigere enn hunden, og det blir jo gjerne sånn, så om jeg ikke får tatt den langreisen min akkurat når jeg vil det, er det kanskje ikke et så stort offer der og da når jeg har en hund jeg er kjempeglad i?

Jeg kan jo enda ta den reisen, hvis jeg finner noen som vil passe hunden min over så lang tid. Dette er jo ikke noe jeg har tenkt å gjøre regelmessig akkurat, det er den ene langreisen jeg har så lyst til å få gjennomført...

Skrevet

Hver gang en sånn her tråd kommer så har jeg så lyst å rope at HALLLO DU MÅ BESTEMME SJÆÆÆÆÆL! :P For uansett hva VI sier, så er det jo umulig for oss å vite hva du egentlig føler innerst inne i det senteret for følelser. Og alle oss er så himla forskjellig. Mange som har hund 24/7 tenker at det kan du får nårsomhelst og hallo du må reise, mens andre tenker hallo reise kan du gjøre nårsomhelst få deg hund nå. Begge er jo like riktig, bare for forskjellige folk.

Jeg liker og å reise, reiser mer og mer for tiden. Ting endrer seg så fort. Når jeg fikk meg bikkje hadde jeg så flyskrekk at jeg aldri trodde jeg skulle komme meg fra Nord-Norge, jau jau, vi kan jo se hvordan DET gikk liksom :lol: Hva som er rett ett år endrer seg til neste år. Jeg tror bare du må følge litt strømmen og se hva som kommer over deg. Det er alltid mulig å både reise OG å få hund senere. Det er ingen fasit.

En ting er sikkert - du kan få langreise til Australia selv om du får deg bikkje - Monica her inne skal jo på 1-2 mnds reise til Australia snart og hun har da 2 vofser :) Hvis du tar en master i dag kan du også ta en master i utlandet senere om du brått får lyst til det og liksom :P Jeg har tenkt å ta en til master etterhvert.

Skrevet

Hver gang en sånn her tråd kommer så har jeg så lyst å rope at HALLLO DU MÅ BESTEMME SJÆÆÆÆÆL! :P For uansett hva VI sier, så er det jo umulig for oss å vite hva du egentlig føler innerst inne i det senteret for følelser. Og alle oss er så himla forskjellig. Mange som har hund 24/7 tenker at det kan du får nårsomhelst og hallo du må reise, mens andre tenker hallo reise kan du gjøre nårsomhelst få deg hund nå. Begge er jo like riktig, bare for forskjellige folk.

Jeg liker og å reise, reiser mer og mer for tiden. Ting endrer seg så fort. Når jeg fikk meg bikkje hadde jeg så flyskrekk at jeg aldri trodde jeg skulle komme meg fra Nord-Norge, jau jau, vi kan jo se hvordan DET gikk liksom :lol: Hva som er rett ett år endrer seg til neste år. Jeg tror bare du må følge litt strømmen og se hva som kommer over deg. Det er alltid mulig å både reise OG å få hund senere. Det er ingen fasit.

En ting er sikkert - du kan få langreiset til Australia selv om du får deg bikkje - Monica her inne skal jo på 1-2 mnds reise til Australia snart og hun har da 2 vofser :) Hvis du tar en master i dag kan du også ta en master i utlandet senere om du brått får lyst til det og liksom :P Jeg har tenkt å ta en til master etterhvert.

Joda såklart skal jeg bestemme selv, men det er betryggende med andre sine synspunkter :lol: Eller kanskje jeg innerst inne vil at noen bare skal velge for meg haha. :P Så vanskelig!

Skrevet

Vent! Du har ennå Dixie du kan gjøre masse med, selv om det kanskje virker "kjedelig".

Jeg er litt der selv, og har slått meg til ro med at jeg venter til drømmekullet kommer. Når det blir får så være, men jeg har ikke hastverk. Helt seriøls å ville jeg bare prøvd å tenke på litt andre ting. Etter 3,5 år som student fikk jeg meg hund. Jeg synes det var fantastisk å ha de årene UTEN hund først, faktisk. Jeg er glad jeg ventet. Du vet ikke nok om hva du vil til at du bør la en hund "styre" deg. Eneste grunnen til at jeg ville kjøpt hund, hvis jeg var deg, var hvis du virkelig ikke klarer å leve uten og hvis du er villig til å ofte andre planer til fordel for hunden :)

Skrevet (endret)

For å dele litt erfaring: kan jo bare si at jeg, som nå har bodd offisielt borte fra bikkja mi i over 1 år, takler det sånn passelig. Det er konstant noe som mangler, men jeg reiser jo såpass ofte opp at det aldri blir helt kronisk. Jeg ville ikke levd uten hund, og kjente det umiddelbart i sjela når vi lette etter ny leilighet å leie. Vi MÅTTE ha ei leilighet med hund, for når det brått ble seriøst og alvorlig ang evt hundeforbud - det var da "min indre stemme" hylte ut hva som var rett :P Det var en reell vond følelse at det kanskje ikke var tillatt med hund i drømmeleiligheta. Men det var OK, og da bare falt lettelsen over meg. Hadde ikke gjort meg opp noen formening om temaet før vi kom i kontakt med noen som hadde en aktuell leilighet.

Jeg tenker også at når jeg bruker såpass mye tid på hundeforum, hundeartikler, hundebøker, hundefolk, hundenerding - at det skulle være rart hvis jeg IKKE prioriterte hund liksom. Det finnes folk som har bikkjer uten å nevneverdig bry seg, jeg bryr meg hjertens oppriktig veldig mye om hund. Hvis man stiller det litt i slik perspektiv vil det også bli enklere å kjenne på den "må/må ikke". Se deg selv litt utenfra, eller noe. (Jeg prøver kanskje å si noe sånn som at når man bruker veldig mye tid på å engasjere seg i noe så sier det jo litt om hvor viktig dette er for deg.)

Bare for å videre gi noen eksempler på min vurdering: jeg er ikke så mye en "people's person" som jeg er en hundeperson. Jeg tar heller 10 døgn i isolasjon fra andre med en hund, enn vice versa (selv om sistnevnte selvsagt skjer ofte iom at bikkja mi er en 2 timers flytur unna :P ). Batteriet mitt laddes med hund, og utladdes med mennesker. Den er jo litt relevant ifht studier vs. hund.

Har du kjent litt på sånne perspektiver?

For selve reisedelen vil du alltid kunne gjøre irrelevant av hund. Selv jeg som ikke lar min egen far passe bikkja fordi jeg er overhysterisk hønesnurpemor som har en liste lengre enn bibelen på antall kriterier og ting man må være OBS på med bikkja - har nå folk som kan passe henne i kortere eller lengre perioder :P

Endret av Gjest
Skrevet

Jeg har aldri angret på at jeg skaffet meg hund. Jeg må ha hunder rundt meg, de er en del av livet mitt og jeg ofrer glatt det meste for og kunne ha hund. Det sagt så har det vært vanskelige situasjoner under veis og øyeblikk hvor jeg, tross alt, gjerne hadde sett at jeg hadde ventet litt med kjøp av hund. Type vanskelig og finne bolig, ekstra utgifter, vanskelig eller umulig og være med på alt man vil være med på av sosiale ting osv. men det meste går, spm er bare hvor mye du vil dette, hvor mye du er villig til og "ofre" av fritid og sosialt liv og hvor mye du er villig til og kjempe med evt dårlig studentøkonomi og mulige problemer mtp flytting, finne leilighet osv. og det er det faktisk bare du som kan svare på. :)

Skrevet

Jeg tenkte litt som deg før jeg fikk Aska. Jeg hadde så kjempelyst på hund, jeg var på hundeforum, jeg leste hundebøker, jeg leste alt jeg kom over på canis, jeg så på opprettere osv osv osv. Men jeg skulle egentlig ikke ha hund ennå, for jeg studerte jo og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre etterpå og mamma sa at jeg måtte ikke finne på å få meg hund.

Så var det en helg jeg var på telttur, og satt ved bålet sammen med Zeppelin, som jo fortsatt levde. Han var 10-11 år på dette tidspunktet og jeg visste det ikke da men det ble vår siste ordentlige fjelltur sammen, og jeg bare skjønte skjønte at jeg må ha hund. Så tenkte jeg og på fordelene ved å få valpen med en gang, mens jeg fortsatt bodde i Stavanger. Så fikk jeg meg valp da, og selv om mamma og pappa syntes jeg skulle vente så var de jo veldig glade da hun kom likevel, og har stilt opp som hundepassere når jeg har trengt det. Og det var lurt for meg å få valpen på det siste året hjemme i Stavanger der jeg har hatt foreldre og venner og er kjent selv.

Nå har jeg en venn, en voksen (nesten da) schæfer å ta med meg til Tromsø. Det er kanskje litt på grunn av henne at jeg ikke har funnet meg plass å bo ennå men jeg angrer ikke. Jeg kan godt bo i telt og lavvo for hennes del. Det er verdt det!

Jeg angrer ikke. Jeg tenkte, hvorfor vente. Jeg elsker også å reise og da jeg fikk henne visste jeg ikke hvor jeg skulle studere. Men jeg tenkte, hvorfor utsette det jeg ønsker skal være hverdagen min. Hun er hunden min, om jeg må bli hjemme når de andre skal på ferie så gjør det ingenting.

Skrevet

Det fornuftige vil ofte være å vente. Men jeg forstår deg veldig godt. Det hjelper jo ikke om man venter fordi man bruker tiden på reiser hvis man ikke helt klarer å slappe av og kose seg på de reisene fordi man hele tiden savner det å ha hund.

Men du bør på forhånd finne ut av hvem og hvordan du skal ordne pass når du reiser på ferie. Har du det ordnet, så er det ingenting som stopper deg fra å reise etter du har skaffet deg hund. Men hund ER begrensende, og det er ting du må ofre når du har hund. Jeg endte f.eks opp med ikke å studere på en annen kant av landet pga dyrene. Det er noe jeg har ofret som jeg der og da kunne tenke meg. Og det er helt greit - så lenge man er klar over dette på forhånd og forstår at ting blir vanskeligere - noen ganger umulig - med hund, og ting må ofres.

Skrevet

På den ene siden så tror jeg du bør vente med å skaffe deg hund - da du tydelig får stort utbytte av å reise, samt at det er noe du sterkt "dras mot". Sier som klisjéen - hund kan du skaffe deg når du kommer hjem og vil slå deg til ro.

På den annen side forstår jeg utrolig godt at du sliter med valget! Og for å være helt ærlig synes jeg i bunn og grunn at innlegget ditt lyser av at du egentlig har bestemt deg allerede :P For meg høres det ut som om du ikke kommer til å klare å slutte å tenke på at du ønsker deg hund - og at du kommer til å ende opp med hund enten det blir planlagt eller spontant.

Mitt eneste råd til deg er at du skal sette deg ned - skrive en liste med for/imot utlandet/hund hvor du tar med alle tenkelige punkter - og se hva du ender opp med. Uansett hva du velger vil det berike livet ditt :ahappy: Lykke til!

Skrevet

Vet ikke om det funker for deg, men jeg prøver å se meg selv 5-10 år frem i tid, og prøve å se hva jeg da ville ønsket at jeg hadde gjort de siste 5-10 årene.

Skrevet

Australia blir litt langt å reise med hund syns jeg, men jeg veit om en kar som tok med seg en hest til Norge derfra så alt er mulig ;)

I sommer har jeg tatt med gårdshunden min til England i to uker og merka meg noen viktige ting mtp reising: Burtrening, alenetrening, miljøtrening. Om hunden er vant til å være i bur, å være aleine og til høye lyder og rare lukter fjerner du mange stressmomenter bare der. Min er ti måneder nå og jeg har brukt mye energi på å ta henne med på det meste. Jeg leser hunder godt nok til å se at hun tok hele turen med knusende ro, selv da vi måtte ta metroen i London i rushen..

Videre er det en kjempefordel om hunden ikke er av de største fordi den får plass på fanget på toget, du kan stå over den og beskytte den om det blir trangt på bussen, du kan ha den som håndbagasje på fly (men jeg valgte å sende min fordi bagen hun måtte ha vært i i kabinen er ørliten - hun veier lite nok, men blir litt lang i beina), det meste av reiserelaterte kostnader blir mindre (mindre vekt, lavere dose av vaksiner og ormkurer, gratisbillett på tog for hunder som kan sitte på fanget etc). Det er mange relativt små raser som er mye hund uten at de blir sånne gneldrete som kompenserer for størrelsen =) Selv har jeg gårdshund og anbefaler den varmt (tynn pels gjør også at den takler varme ganske greit om du for eksempel vil til Spania), men det er mye annet supert der ute også!

Pass på å kjøpe hund fra noen som avler mentalt sterke individer og så miljøtrener du godt fra ung alder. Bare ta'n med på alt, men sørg for å ha med noe som hjelper den å sove hvor som helst (teppe osv).

Det er du som må ta avgjørelsen og selv om jeg snakker av vond erfaring fra da vi ikke fikk hund allikevel da jeg var tretten og allergitesten var positiv, er det bedre å ikke få hund enn å måtte gi fra seg en man elsker.

Jeg veit med meg selv at min hund ville vært med på lasset over hele verden om det var et sted jeg skulle være over en lengre periode. Eventuelt at jeg ikke ville flytta dit jeg ikke kunne hatt henne med - men så er jeg veldig hjemmekjær etter tre triste år i England..

Når det gjelder Australia ville jeg heller dratt på en lengre tur for å være ærlig. Da får du faktisk gjort alle de kule tingene du vil. Det er bare å glemme når man er student.. Velg en rase som passer for deg og som du ikke halverer passe-listen på bare ved omdømme (jeg nekter å tro at det er like lett å finne barnevakt til rottweiler eller mastiff som det er å finne til gårdis eller cocker..). Sørg for at du har et miljø rundt deg av folk som kan og vil, og har kompetanse nok, til å passe på hunden mens du er borte over de månedene det tar for deg å hoppe fallskjerm og dykke og klatre og hva du enn vil gjøre =)

Jeg har nå en hund som a) kan være med på de fleste reiser (vil ikke ta henne med til der det finnes rabies om ikke jeg må...) og b) har en laaaang liste av folk som kommer og spør om de kan passe henne.. Og det er så deilig! På den måten beholder du den friheten alle sier at man mister ved å ha hund. Det krever research før valpekjøp og en del jobbing etterpå, men så har du gull i en 10-15 år.

Og den korte versjonen av svaret er: ingenting er umulig om man bare vil det nok og planlegger godt.

Skrevet

Vent! Du har ennå Dixie du kan gjøre masse med, selv om det kanskje virker "kjedelig".

Jeg er litt der selv, og har slått meg til ro med at jeg venter til drømmekullet kommer. Når det blir får så være, men jeg har ikke hastverk. Helt seriøls å ville jeg bare prøvd å tenke på litt andre ting. Etter 3,5 år som student fikk jeg meg hund. Jeg synes det var fantastisk å ha de årene UTEN hund først, faktisk. Jeg er glad jeg ventet. Du vet ikke nok om hva du vil til at du bør la en hund "styre" deg. Eneste grunnen til at jeg ville kjøpt hund, hvis jeg var deg, var hvis du virkelig ikke klarer å leve uten og hvis du er villig til å ofte andre planer til fordel for hunden :)

Hehe. Dixie ER litt kjedelig, det er ikke så veldig mye jeg kan gjøre med henne, men jeg prøver jo :) Merker sånn at jeg vil ha en hund med litt mer liv i og litt mer treningsvillig. Jeg har jo vært 2 og et halvt år uten hund nå, Dixie har jo vært hjemme hos familien min. Men så skal det sies at jeg enda ikke heeelt føler jeg har hatt et vanlig studentliv da jeg hadde kjæreste i avstandsforhold som jeg reiste til når jeg kunne, istedenfor å nyte studentlivet med studentmiljø og festing... Jeg kan nesten ikke svare noe når folk spør hvordan studentmiljøet i Bergen er siden jeg ikke deltok i det, ganske teit. :P

Jeg føler jo jeg kan ofre ting for hunden, det er ikke ofte jeg går ut og fester selvom jeg liker dte nå og da, men elsker late hjemmekvelder og.

For å dele litt erfaring: kan jo bare si at jeg, som nå har bodd offisielt borte fra bikkja mi i over 1 år, takler det sånn passelig. Det er konstant noe som mangler, men jeg reiser jo såpass ofte opp at det aldri blir helt kronisk. Jeg ville ikke levd uten hund, og kjente det umiddelbart i sjela når vi lette etter ny leilighet å leie. Vi MÅTTE ha ei leilighet med hund, for når det brått ble seriøst og alvorlig ang evt hundeforbud - det var da "min indre stemme" hylte ut hva som var rett :P Det var en reell vond følelse at det kanskje ikke var tillatt med hund i drømmeleiligheta. Men det var OK, og da bare falt lettelsen over meg. Hadde ikke gjort meg opp noen formening om temaet før vi kom i kontakt med noen som hadde en aktuell leilighet.

Jeg tenker også at når jeg bruker såpass mye tid på hundeforum, hundeartikler, hundebøker, hundefolk, hundenerding - at det skulle være rart hvis jeg IKKE prioriterte hund liksom. Det finnes folk som har bikkjer uten å nevneverdig bry seg, jeg bryr meg hjertens oppriktig veldig mye om hund. Hvis man stiller det litt i slik perspektiv vil det også bli enklere å kjenne på den "må/må ikke". Se deg selv litt utenfra, eller noe. (Jeg prøver kanskje å si noe sånn som at når man bruker veldig mye tid på å engasjere seg i noe så sier det jo litt om hvor viktig dette er for deg.)

Bare for å videre gi noen eksempler på min vurdering: jeg er ikke så mye en "people's person" som jeg er en hundeperson. Jeg tar heller 10 døgn i isolasjon fra andre med en hund, enn vice versa (selv om sistnevnte selvsagt skjer ofte iom at bikkja mi er en 2 timers flytur unna :P ). Batteriet mitt laddes med hund, og utladdes med mennesker. Den er jo litt relevant ifht studier vs. hund.

Har du kjent litt på sånne perspektiver?

For selve reisedelen vil du alltid kunne gjøre irrelevant av hund. Selv jeg som ikke lar min egen far passe bikkja fordi jeg er overhysterisk hønesnurpemor som har en liste lengre enn bibelen på antall kriterier og ting man må være OBS på med bikkja - har nå folk som kan passe henne i kortere eller lengre perioder :P

Hmm... Gode poenger :) Jeg har og vært et helt år borte fra Dixie da jeg var i Australia. Savnet henne såå mye!

Jeg tenkte litt som deg før jeg fikk Aska. Jeg hadde så kjempelyst på hund, jeg var på hundeforum, jeg leste hundebøker, jeg leste alt jeg kom over på canis, jeg så på opprettere osv osv osv. Men jeg skulle egentlig ikke ha hund ennå, for jeg studerte jo og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre etterpå og mamma sa at jeg måtte ikke finne på å få meg hund.

Så var det en helg jeg var på telttur, og satt ved bålet sammen med Zeppelin, som jo fortsatt levde. Han var 10-11 år på dette tidspunktet og jeg visste det ikke da men det ble vår siste ordentlige fjelltur sammen, og jeg bare skjønte skjønte at jeg må ha hund. Så tenkte jeg og på fordelene ved å få valpen med en gang, mens jeg fortsatt bodde i Stavanger. Så fikk jeg meg valp da, og selv om mamma og pappa syntes jeg skulle vente så var de jo veldig glade da hun kom likevel, og har stilt opp som hundepassere når jeg har trengt det. Og det var lurt for meg å få valpen på det siste året hjemme i Stavanger der jeg har hatt foreldre og venner og er kjent selv.

Nå har jeg en venn, en voksen (nesten da) schæfer å ta med meg til Tromsø. Det er kanskje litt på grunn av henne at jeg ikke har funnet meg plass å bo ennå men jeg angrer ikke. Jeg kan godt bo i telt og lavvo for hennes del. Det er verdt det!

Jeg angrer ikke. Jeg tenkte, hvorfor vente. Jeg elsker også å reise og da jeg fikk henne visste jeg ikke hvor jeg skulle studere. Men jeg tenkte, hvorfor utsette det jeg ønsker skal være hverdagen min. Hun er hunden min, om jeg må bli hjemme når de andre skal på ferie så gjør det ingenting.

Hehe høres ut som meg ja. Har såå lyst på. Og jo mer jeg leser på forum og hører om hva andre hundebekjente driver med, jo mer får jeg lyst på hund. Dixie er verdens beste, men som sagt jeg ønsker en hund som kan brukes til litt mer og som jeg kan trene selv fra dag 1, og generelt en litt livligere og yngre hund. Dixie begynner jo å dra på årene hehe. Snart 10 år :)

Det fornuftige vil ofte være å vente. Men jeg forstår deg veldig godt. Det hjelper jo ikke om man venter fordi man bruker tiden på reiser hvis man ikke helt klarer å slappe av og kose seg på de reisene fordi man hele tiden savner det å ha hund.

Men du bør på forhånd finne ut av hvem og hvordan du skal ordne pass når du reiser på ferie. Har du det ordnet, så er det ingenting som stopper deg fra å reise etter du har skaffet deg hund. Men hund ER begrensende, og det er ting du må ofre når du har hund. Jeg endte f.eks opp med ikke å studere på en annen kant av landet pga dyrene. Det er noe jeg har ofret som jeg der og da kunne tenke meg. Og det er helt greit - så lenge man er klar over dette på forhånd og forstår at ting blir vanskeligere - noen ganger umulig - med hund, og ting må ofres.

Men hva er det jeg skal vente på? Jeg kommer aldri til å slutte å reise, jeg elsker å reise, men det er jo snakk om 1-2 ganger i året, det å reise på utenlandsferier. Jeg ser for meg mitt fremtidige etablerte liv som aktivt med hund på fritiden, og reise til utlandet i ferier. Pass av hunden på 2-ukers ferier er ikke det jeg bekymrer meg mest for. Jeg ser liksom for meg at jeg har andre hundevenner, og at vi kanskje kan ha en slags passe-avtale, hvor jeg kan passe venners hunder og de kanskje gjengjelder tjenesten. Eller er dette urealistisk? Ser jo og for meg at søsteren min gladelig ville passet, og kanskje foreldrene mine, om jeg får til å få hunden snill og grei ;) Ellers er kennel til nøds siste utvei, jeg håper på å få en hund som er godt miljøtrent og takler en liten stund på kennel om det er krise (type feks hundepasser trekker seg i siste liten eller noe).

Det med at jeg vil vente er jo om jeg vil ut på lengre reiser, det er jo ikke like lett. Som om feks hvis utdannelsen min i biologi tok en vei som innebar reising for å studere dyr i andre deler av verden. Har en sånn liten drøm som egentlig er urealistisk, å bli undervannsfotograf og reise rundt og fotografere delfiner, hval hai osv... Tenk HVIS liksom :P Men jeg kan jo ikke planlegge hele lviet mitt ut ifra "hvis, tenk om atte". Og som Kangerlussaq skriver, jeg kan jo også gjøre disse tingene senere. Vet ikke hvorfor, men jeg føler liksom at ting som dette er kjekkere mens jeg er ung, men det er vel bare tull. :)

På den ene siden så tror jeg du bør vente med å skaffe deg hund - da du tydelig får stort utbytte av å reise, samt at det er noe du sterkt "dras mot". Sier som klisjéen - hund kan du skaffe deg når du kommer hjem og vil slå deg til ro.

På den annen side forstår jeg utrolig godt at du sliter med valget! Og for å være helt ærlig synes jeg i bunn og grunn at innlegget ditt lyser av at du egentlig har bestemt deg allerede :P For meg høres det ut som om du ikke kommer til å klare å slutte å tenke på at du ønsker deg hund - og at du kommer til å ende opp med hund enten det blir planlagt eller spontant.

Mitt eneste råd til deg er at du skal sette deg ned - skrive en liste med for/imot utlandet/hund hvor du tar med alle tenkelige punkter - og se hva du ender opp med. Uansett hva du velger vil det berike livet ditt :ahappy: Lykke til!

Slå meg til ro... Det er så fjernt for meg at det ikke gir noen som helst trøst hehe. Det er så fjernt inn i framtiden og ikke noe jeg tror skjer i nærmeste framtid, og føler det blir for lenge. Det er liksom en tid jeg ikke tenker stort på eller er spesielt opptatt av, og jeg har ingen anelse om når det eventuelt vil skje.

Hehe nja kanskje... Eller at jeg søker bekreftelser på det jeg tenker og VIL at folk skal være enige med meg så jeg ikke får dårlig samvittighet/tviler sånn hehe :P Men spontant skal det nok ikke bli! Dixie var et spontant valg, og har kommet med ganske mange ulemper, så jeg vil gjøre alt "riktig" denne gang.

Skrevet

Australia blir litt langt å reise med hund syns jeg, men jeg veit om en kar som tok med seg en hest til Norge derfra så alt er mulig ;)

I sommer har jeg tatt med gårdshunden min til England i to uker og merka meg noen viktige ting mtp reising: Burtrening, alenetrening, miljøtrening. Om hunden er vant til å være i bur, å være aleine og til høye lyder og rare lukter fjerner du mange stressmomenter bare der. Min er ti måneder nå og jeg har brukt mye energi på å ta henne med på det meste. Jeg leser hunder godt nok til å se at hun tok hele turen med knusende ro, selv da vi måtte ta metroen i London i rushen..

Videre er det en kjempefordel om hunden ikke er av de største fordi den får plass på fanget på toget, du kan stå over den og beskytte den om det blir trangt på bussen, du kan ha den som håndbagasje på fly (men jeg valgte å sende min fordi bagen hun måtte ha vært i i kabinen er ørliten - hun veier lite nok, men blir litt lang i beina), det meste av reiserelaterte kostnader blir mindre (mindre vekt, lavere dose av vaksiner og ormkurer, gratisbillett på tog for hunder som kan sitte på fanget etc). Det er mange relativt små raser som er mye hund uten at de blir sånne gneldrete som kompenserer for størrelsen =) Selv har jeg gårdshund og anbefaler den varmt (tynn pels gjør også at den takler varme ganske greit om du for eksempel vil til Spania), men det er mye annet supert der ute også!

Pass på å kjøpe hund fra noen som avler mentalt sterke individer og så miljøtrener du godt fra ung alder. Bare ta'n med på alt, men sørg for å ha med noe som hjelper den å sove hvor som helst (teppe osv).

Det er du som må ta avgjørelsen og selv om jeg snakker av vond erfaring fra da vi ikke fikk hund allikevel da jeg var tretten og allergitesten var positiv, er det bedre å ikke få hund enn å måtte gi fra seg en man elsker.

Jeg veit med meg selv at min hund ville vært med på lasset over hele verden om det var et sted jeg skulle være over en lengre periode. Eventuelt at jeg ikke ville flytta dit jeg ikke kunne hatt henne med - men så er jeg veldig hjemmekjær etter tre triste år i England..

Når det gjelder Australia ville jeg heller dratt på en lengre tur for å være ærlig. Da får du faktisk gjort alle de kule tingene du vil. Det er bare å glemme når man er student.. Velg en rase som passer for deg og som du ikke halverer passe-listen på bare ved omdømme (jeg nekter å tro at det er like lett å finne barnevakt til rottweiler eller mastiff som det er å finne til gårdis eller cocker..). Sørg for at du har et miljø rundt deg av folk som kan og vil, og har kompetanse nok, til å passe på hunden mens du er borte over de månedene det tar for deg å hoppe fallskjerm og dykke og klatre og hva du enn vil gjøre =)

Jeg har nå en hund som a) kan være med på de fleste reiser (vil ikke ta henne med til der det finnes rabies om ikke jeg må...) og b) har en laaaang liste av folk som kommer og spør om de kan passe henne.. Og det er så deilig! På den måten beholder du den friheten alle sier at man mister ved å ha hund. Det krever research før valpekjøp og en del jobbing etterpå, men så har du gull i en 10-15 år.

Og den korte versjonen av svaret er: ingenting er umulig om man bare vil det nok og planlegger godt.

Oi, glemte å svare på dette lange fine innlegget :)

Joda, Australia er veldig langt. Det blir nok isåfall om jeg velger å reise dit for å bo i noen år, en lang periode altså. Men som student tror jeg det blir vanskelig. Det virket ikke veldig lett å ha hund i Australia som student heller, hund var ikke lov på noe kollektivtransport i byen jeg bodde i.

Ja, jeg har planlagt å fokusere veldig mye på bur-alene og miljøtrening med min neste! Da det er noe Dixie er vanskelig med, er det veldig viktig for meg at jeg får orden på det med min neste... Når det gjelder størrelse tror jeg jo det vil gå greit... Jeg vil ikke ha liten hund, rasen jeg har sett meg ut er mellomstor. Ville ikke ha for stor pga praktiske grunner. Men vil ikke ha liten heller. Så det må bli mellom. Har lyst på en field spaniel, de er sånn mellom cocker og springer.

Jeg har ikke tenkt meg noen "skummel"rase, så den delen går bra :) Håper på å få til en harmonisk og grei hund som er grei for folk å passe...

Hehe jo det er jo liksom det, jeg har vært student i Australia i ett år, og jeg var veldig frusrtert over at jeg ikke hadde råd til å reise så mye der :)

Uff hehe får bare mer og mer lyst nå... :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...