Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundeutstillinger er blitt en «catwalk» hvor utseendet betyr alt


Ozzy
 Share

Recommended Posts

Jeg synes enkelt og greit det er skremmende å se hvor stor makt dommerne har over hvordan en rase skal se ut! De bestemmer f.eks hvor kort nese en rase skal ha- for det som blir premiert på utstilling, er det oppdrettere strever mot å produsere. Om det er grov benstamme som vinner i utstillings ringen, så avler oppdrettere mot det- og helst enda grovere- for da vinner de sikkert enda mer... Osv osv- listen er lang..

Dommere skal liksom kunne standarden ut og inn, og dømme etter den, men jeg vet ikke hvor mange jeg har sett kommentarer på kritikker som er direkte FEIL etter rasestandarden, så min tiltro til dommerstanden bare synker og synker.

Når raser får ett ekstremt eksteriør som er direkte helseskadelig, men det er fortsatt de ekstreme som vinner og vinner på utstilling, så visst pokker avles det videre på de ekstreme- folk er folk og folk vil vinne! og om det finnes noen få som ønsker å avle for hele pakka, så vil de rimelig kjapt miste en del av pakka- nemlig utstillings resultatene, fordi de rett å slett ikke vinner pga at hundene ikke lenger er ekstreme- og det er de som blir premiert.

Utstillings dommere er en skummel rase, og de har etter min mening ødelagt utrolig mange raser opp igjennom tidene!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 50
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Dette er jo et tema som åpenbart engasjerer veldig mange, også meg - og jeg kjenner jeg har så mye på hjertet at jeg sliter med å strukturere det jeg gjerne skulle sagt på en fornuftig måte. Selvs

Som eier og oppdretter av flatnesehund (kjempeerfaren - har èn voksen som har fått èn valp, liksom.. lol) så vil jeg bare si at det ER faktisk igang en endring på dette. Dommere (i alle fall fra litt

Jeg reagerer særlig på 2 ting i teksten: "Det er altfor stort fokus på utseende på norske hundeutstillinger." - Trodde utseende og funksjonalitet ble bedømt der, ikke bruksegenskaper? "Dette bid

Skriver det samme som jeg skrev på ei vennines status på facebook i går.

Å være Norsk Utstillingschampion har da ingen ting med hvorvidt en hund er en god avlshund? Jeg forstår rett og slett ikke problemet her jeg. Utstilling er en missekonkurranse, ja er det noen som har påstått noe annet da? En dommer dømmer ikke avlshunder. Under kvalitetsbedømmelsen premierer riktignok en dommer individene etter den gitte rasestandaren. En dommer er bare et menneske, og alle standarer har rom for tolkning. Det er ikke hundeutstillingenes feil at mennesker avler på rosetter fremfor helse. Det burde være lov å bruke hodet ved siden av mener nå jeg...

Dessuten så syntes jeg et er vel så bekymringsfullt at det avles på "gode" agilityhunder, der fines det mye grelle eksempler på Bordere med "interessant" anatomi. Det avles på intensitet og andre egenskaper som de fleste av dere ville summert opp som STRESS (med store bokstaver).

Bunnlinjen er vel egentlig at skal man drive med hundeavl så bør man vite hva man driver med, og ikke bare velge seg en ting en foretrekker, om det være seg, helse, gemytt, eksteriør, arbeidsevne, og ikke minst evnen til å fungere i samfunnet. Ingen avlsdyr er perfekt, men det er jo det en jakter etter. "Ja takk alt sammen!"

Det blir litt for enkelt å legge skylden for dårlig oppdrett på hundeutstillinger. Minner litt om ansvarsfraskrivelse syntes jeg..

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utstillings dommere er en skummel rase, og de har etter min mening ødelagt utrolig mange raser opp igjennom tidene!

Mener du virkelig at det er riktig å legge all skyld på dommerne? Oppdretterne har da, som de fleste andre mennesker, et VALG. Det er ingen som tvinger oppdretterne til å avle på det dommerne ønsker å se.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Mener du virkelig at det er riktig å legge all skyld på dommerne? Oppdretterne har da, som de fleste andre mennesker, et VALG. Det er ingen som tvinger oppdretterne til å avle på det dommerne ønsker å se.

Tja - all skyld har vel neppe dommerne - MEN, for mange oppdrettere er det å vinne på utstilling den ultimate opplevelsen og klart, får du ti kritikker på hunden som sier "ønsker noe smalere skalle" - ja, så går neppe den oppdretteren hjem og forsøker å lage breiere skalle i alle fall. Eller får de stadig "ønsker mer vinkler bak" - ja, så går man vel for å lage mer vinkler bak.

Heldigvis så finnes det innen de fleste raser oppdrettere som tenker selv og som pga. sitt arbeid gjør at det fortsatt finnes en viss balanse i galskapen, men det er ingen tvil om at titler og vinster er med på å øke ekstremtilfellene innen rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men det er ingen tvil om at titler og vinster er med på å øke ekstremtilfellene innen rasen.

Dessverre - for mange raser :(.

Jeg har jo en rase som i kropp og bygning er sunn og sterk uten å skulle ha noen ekstreme trekk overhodet, MEN - og det er et stort men.... Pelsen. Det skal vel ikke skyves under en stol at svært mange lar seg blende av en lang, vakker og velstelt pels, og man ser enkelte storoppdrettere som åpenbart legger stor vekt på lange pelser som omtrent går til bakken. En briard skal ikke ha så lang pels, den, men jeg tar jo meg selv i å ønske noe lengre pels til og med på min egen hund (selv om jeg vet at han med sine litt stutte bein bare vil se enda stuttere ut med lengre pels, liksom). Det ER lett å se seg blind på dette, og mye vil ha mer, dessverre.

I tidligere rasestandard så stod det faktisk noe om pelslengden også - den skulle være minimum 7 cm (det er ikke fryktelig langt på en sånn pelsrase) - og det står det fortsatt, men det stod også noe om ideallengden. Den skulle være 14-15 cm. Det er fjernet fra nåværende standard, merkelig nok. Men de har fått inn et annet moment - det skal ikke være overdrevnt mye hår på hodet. Jeg ser den, de trenger ikke ha ekstreme mengder hodehår, men det er heldigvis også lett å gjøre noe med: det er jo bare å bruke tynnerkniv, effileringssaks etc, så er ikke det et problem.

Også har man farge, da... DET er kjempeviktig på rasen, nemlig. Helst skal de være fawn med en jevn, dyprød farge. DA får man mange "likes" på FB, da... Og jeg hører det rundt ringen her hjemme også - så lenge en hund har "rett" farge, så er det ikke måte på hvor for roper over seg av begeistring. At hunden omtrent ikke eier frambeinsvinkler og brystkassa er et høl der gittar'n passer, er liksom ikke så nøye, for den har jo så vakker farge, må vite :aww:.

Så nei, selv om jeg synes det er ustyrtelig morsomt med utstilling, spesielt når man vinner, så ser jeg helt klart faremomentene med konkurransen i ringen. Det fremelsker fort ekstreme trekk, LITT mer av det gode er jo enda bedre, sant?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utstilling går på bedømning av resultatet av avl. Og når raseklubber setter premiering på utstilling som krav, så kan man fint si at utstilling brukes som et verktøy innen for avl. Men man kan ikke legge alt ansvar over på dommerne, selvom de burde slått hardere ned på "feil" som (kan) går på helsa løs. Det burde slått kraftig ned på tunge individer av en rase, for kort snute, for utstikkende øyne, for smale nesebor, for korte bein osv osv. Lista er lang!

Men ansvaret ligger til slutt hos oppdrettere som faktisk velger å gjøre en kombinasjon. Og finnes tydeligvis nok av de som ser seg blind på sitt eget oppdrett, og ser på sine egne som det beste, selvom det er så langt fra sunt og riktig i forhold til f.eks hundens opprinnelige bruksomr, eller sunnhet i seg selv...

Og slik som utstillere jakter dommere som liker sin type (burde man ikke sett på helheten av det dommere liker, enn å jakte "typedommere"?) så kan nesten hvem som helst på en champion, bare de vet hvem de skal gå etter (og det blir feil, om man sitter på en bedriten hund helsemessig bare fordi du finner en liten neve dommere som kun bryr seg om utseendet).

Det siste her er nok (forhåpentligvis) litt overdrevet, men ikke altfor langt unna sannheten.

Og føler man seg tråkket på tærne når noen går ut med noe sånt i media, så bør man kanskje tenke litt på hvorfor...

Edit: noen bokstaver feil. Går fort galt på ipad :P

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Så nei, selv om jeg synes det er ustyrtelig morsomt med utstilling, spesielt når man vinner, så ser jeg helt klart faremomentene med konkurransen i ringen. Det fremelsker fort ekstreme trekk, LITT mer av det gode er jo enda bedre, sant?

Det er jo her problemet starter liksom - det der med en smule som fort blir til ett helt brød osv.

Vi har jo utfordringer der på belgeren også - i streben etter laaaaange hoder og laaaang nakke har man glemt resten av kroppen - det er jo drittrist når 70% av bikkjene du ser på utstilling mer ligner trillebårer enn belgere liksom - for man trenger jo ikke embetseksamen i anatomi for å skjønne at fremskudd skulder og lite vinkler i fronten vil gi en illusjon av "araberhestlook" fordi skulderknotene nesten stanger i haka. Det er så trist at man nesten vil gråte bare ved tanken. Og hodene skal være så smale og lange at de ser ut som om de er støpt i en konform - (schtøgt).

For en del år siden var det to brødre nede på kontinentet som var superkult å bruke - jeg likte de aldri, jeg har heller aldri likt avkom etter disse - fronten på disse vår så hårreisende at det var ett under at de i det hele tatt kunne bevege seg. Men vant på utstilling gjorde de og brukt an mass også.

*ler* - jeg kan fortsette og fortsette...... og som deg så tar jeg meg av og til i å ønske at Noah hadde tettere ører, mer maske og smalere hode. Men faktum er at ørene hans sitter akkurat der de skal sitte iht. rasekompendiet (når hunden står med ett bein i hvert hjørne og er allert så skal det kunne trekkes en rett linje fra tuppen av øre og ned til midterste tåen på frampotene).

Men han burde være beviset på at man IKKE behøver å avle på hunder hvor skuldrene sitter FORAN brøstkassa for å få lang nakkebue, det går fint an å ha dem på siden liksom *ler*. Og han har jo gjort det greit - for både spesialdommere og allround-dommere - men igjen, skulle gjerne hatt....... *ler*

Det triste på belgeren er jo at oppdrettere nå mener man har kjørt seg så fast at man må begynne å krysse mellom variantene - og det sier jo litt om hva en del oppdrettere vektlegger når de avler - det er showtitler liksom.

Heldigvis for rasen så finnes det noen som følger sin egen magefølelse og gjør andre ting sånn at man forhåpentligvis får en viss balanse.

Utstilling går på bedømning av resultatet av avl. Og når raseklubber setter premiering på utstilling som krav, så kan man fint si at utstilling brukes som et verktøy innen for avl. Men man kan ikke legge alt ansvar over på dommerne, selvom de burde slått hardere ned på "feil" som (kan) går på helsa løs. Det burde slått kraftig ned på tunge individer av en rase, for kort snute, for utstikkende øyne, for smale nesebor, for korte bein osv osv. Lista er lang!

Men ansvaret ligger til slutt hos oppdrettere som faktisk velger å gjøre en kombinasjon. Og finnes tydeligvis nok av de som ser seg blind på sitt eget oppdrett, og ser på sine egne som det beste, selvom det er så langt fra sunt og riktig i forhold til f.eks hundens opprinnelige bruksomr, eller sunnhet i seg selv...

Og slik som utstillere jakter dommere som liker sin type (burde man ikke sett på helheten av det dommere liker, enn å jakte "typedommere"?) så kan nesten hvem som helst på en champion, bare de vet hvem de skal gå etter (og det blir feil, om man sitter på en bedriten hund helsemessig bare fordi du finner en liten neve dommere som kun bryr seg om utseendet).

Det siste her er nok (forhåpentligvis) litt overdrevet, men ikke altfor langt unna sannheten.

Og føler man seg tråkket på tærne når noen går ut med noe sånt i media, så bør man kanskje tenke litt på hvorfor...

Edit: noen bokstaver feil. Går fort galt på ipad :P

Poenget er at om det ikke fantes titler, premiering eller annet på utstilling så ville oppdrettere ha måttet tenke selv skjønner du - og da hadde man kanskje faktisk unngått en del ødeleggende trekk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget er at om det ikke fantes titler, premiering eller annet på utstilling så ville oppdrettere ha måttet tenke selv skjønner du - og da hadde man kanskje faktisk unngått en del ødeleggende trekk.

Det er ikke vits å komme med den "skjønner du" til meg, som ikke forsvarer det som foregår på en utstilling, og verken driver aktivt med utstilling eller syns noe særlig om det :P

Edit: endret litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mener du virkelig at det er riktig å legge all skyld på dommerne? Oppdretterne har da, som de fleste andre mennesker, et VALG. Det er ingen som tvinger oppdretterne til å avle på det dommerne ønsker å se.

Denne har blitt svart på langt bedre en jeg kan klare av flere her.

Selvsagt skal ikke dommerne har hele skylden, det er jo ikke de som reiser å parrer (eller i noen tilfeller gjør de jo også det) men når det for noen oppdrettere handler om å vinne, vinne STORT, og det er alt de ønsker med sitt oppdrett, så avler de etter det som vinner- og når det da er de ekstreme variantene som vinner, gang på gang, på små og store utstillinger, så ja da bør jo oppdretterne avle den veien skal de vinne. Enkel matte i mitt hode.

Om de mest ekstreme variantene sluttet å vinne, så ville folk slutte å kjøpe de, da ville oppdrettere slutte å avle de. Resultat: slutt på ekstreme hunder.... Slik veldig enkelt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Orker jeg en runde til med dette?

Det er lett å skylde på dommerene, men det er ikke dommerene som bruker hunder i avl, det er det oppdretterene som gjør. Utstilling skal evaluere hva foreldredyrene har gitt for slags eksteriør, så når oppdretterene bruker multivinner SuperKjekkasen av Flatneseland fordi han bare må gi bra avkom, så bæsjer de seg på leggen - det er faren som ga bra avkom, ikke SuperKjekkasen. Og alle bruker SuperKjekkasen, fordi han har en bokstavrekke lang som et vondt år, fremfor å bruke en bror eller som før nevnt, faren. Fordi oppdrettere er problemet med oppdrett, ikke utstilling.

De aller fleste raser som har et krav om premiering på utstilling, har som regel et krav om to røde eller to blå for at hunden skal ha dekket det kravet. Det er ikke et høyt krav. Selv på puddel, som er en utstillingsrase, er ikke kravene til avl høyere enn 2 ganger rød. Det burde ikke være et problem å oppfylle de kravene.

Valpekjøpere kan også ta sin del av skylda. Det er mange som tror at jo flere champions det er i stamtavla, jo bedre er hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke vits å komme med den "skjønner du" til meg, som ikke forsvarer det som foregår på en utstilling, og verken driver aktivt med utstilling eller syns noe særlig om det :P

Edit: endret litt.

Jeg tror du fikk en støtteerklæring altså. :)

Kan jeg stille et spørsmål? Om vi har kommet så langt i raseavl at vi knitpicker på nakkebue, at det hvite på poten skal ikke gå en cm over ditt eller datt, og vi har detaljstyring på det nivå at vi måler mellomrom mellom ørene ned til millimeteren, går det an å si at vi har havnet i mål? At da produserer man så homogent som vi klarer?

At vi kan legge litt av skylden også her, at vi produserer så jevnt nå, at vi må dytte det bare litt ekstra, bare litt mer særpreg og så har snøballen startet å rulle. Og endringene er så små av gangen, de går over generasjoner, og vi ser oss blinde tror jeg. Det er innmari lett det. Og til slutt så har man havnet en plass man aldri egentlig planla eller var et mål. Problemet er at da er det nye blitt normalisert. Om det da dukker opp helseproblemer som følger, så er ofte målet å beholde særpreget og fjerne helseproblemene samtidig, i stedet for å ta et skritt eller to bakover og være åpne om at "vettu hva, her gjorde vi ei blemme, og vi gjorde den med de beste intensjoner".

Ellers er jeg veldig enig med 2ne. Vi kan ikke legge skylden på en enkelt part. Her må alle dele på ansvaret, oppdrettere, dommere, valpekjøpere, og også til dels NKK med sitt hovedfokus på (og største inntekstkilde fra?) utstilling.

Så synes jeg også at det blir litt dumt å legge skyld i det hele tatt egentlig, fordi med skylfd så impliserer man overlegg. Og jeg tror ikke noen av ekstremrasene er blitt til fordi det finnes onde mennesker som driter i hundene så lenge de ser ut som de ønsker og de vinner, eller som lar seg motivere av penger, penger, penger. Jeg tror de like mye blir til på gode og engasjerte intensjoner, av godhjertede mennesker som ønsker det beste for både rasen og sine hunder. Men som Siri så riktig påpeker, har sett seg blinde på en trend som har skjedd sakte sakte over lengre tid.

Jeg synes det er et mye større fokus på helse og raseavl nå enn tidligere. Det er veldig positivt.

Men jeg synes også det er mye svartmaling og regelrette angrep på enkelte raser, hvor problemet blir at de som eier og avler rasene ikke kjenner seg igjen i det som males, ei heller blir de hørt, og dermed får man de ikke med i en konstruktiv debatt. Dét tror jeg faktisk er et ganske stort problem, og at kritikerene i så forstand lager ris til egen bak.

Hele rasen engelsk bulldog ble kalt "alvorlig handikappet" i en tråd her for ikke lenge siden, og da skjønner jeg at bulldogfolket ser at her er det ingen vits i å delta. Og om man forteller om sunne hunder med aktive og fulle liv, så blir de ikke applaudert og hentet fram i lyset, men de blir avskrevet som unntak. Jeg tror det funker helt mot sin hensikt.

Det har kommet fram mange interessante og kloke innlegg i tråden, og deilig at det blir pratet åpent og fritt synes jeg. Gode poenger. Men hvordan kan man snu dette?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du fikk en støtteerklæring altså. :)

Kan jeg stille et spørsmål? Om vi har kommet så langt i raseavl at vi knitpicker på nakkebue, at det hvite på poten skal ikke gå en cm over ditt eller datt, og vi har detaljstyring på det nivå at vi måler mellomrom mellom ørene ned til millimeteren, går det an å si at vi har havnet i mål? At da produserer man så homogent som vi klarer?

At vi kan legge litt av skylden også her, at vi produserer så jevnt nå, at vi må dytte det bare litt ekstra, bare litt mer særpreg og så har snøballen startet å rulle. Og endringene er så små av gangen, de går over generasjoner, og vi ser oss blinde tror jeg. Det er innmari lett det. Og til slutt så har man havnet en plass man aldri egentlig planla eller var et mål. Problemet er at da er det nye blitt normalisert. Om det da dukker opp helseproblemer som følger, så er ofte målet å beholde særpreget og fjerne helseproblemene samtidig, i stedet for å ta et skritt eller to bakover og være åpne om at "vettu hva, her gjorde vi ei blemme, og vi gjorde den med de beste intensjoner".

Ellers er jeg veldig enig med 2ne. Vi kan ikke legge skylden på en enkelt part. Her må alle dele på ansvaret, oppdrettere, dommere, valpekjøpere, og også til dels NKK med sitt hovedfokus på (og største inntekstkilde fra?) utstilling.

Så synes jeg også at det blir litt dumt å legge skyld i det hele tatt egentlig, fordi med skylfd så impliserer man overlegg. Og jeg tror ikke noen av ekstremrasene er blitt til fordi det finnes onde mennesker som driter i hundene så lenge de ser ut som de ønsker og de vinner, eller som lar seg motivere av penger, penger, penger. Jeg tror de like mye blir til på gode og engasjerte intensjoner, av godhjertede mennesker som ønsker det beste for både rasen og sine hunder. Men som Siri så riktig påpeker, har sett seg blinde på en trend som har skjedd sakte sakte over lengre tid.

Jeg synes det er et mye større fokus på helse og raseavl nå enn tidligere. Det er veldig positivt.

Men jeg synes også det er mye svartmaling og regelrette angrep på enkelte raser, hvor problemet blir at de som eier og avler rasene ikke kjenner seg igjen i det som males, ei heller blir de hørt, og dermed får man de ikke med i en konstruktiv debatt. Dét tror jeg faktisk er et ganske stort problem, og at kritikerene i så forstand lager ris til egen bak.

Hele rasen engelsk bulldog ble kalt "alvorlig handikappet" i en tråd her for ikke lenge siden, og da skjønner jeg at bulldogfolket ser at her er det ingen vits i å delta. Og om man forteller om sunne hunder med aktive og fulle liv, så blir de ikke applaudert og hentet fram i lyset, men de blir avskrevet som unntak. Jeg tror det funker helt mot sin hensikt.

Det har kommet fram mange interessante og kloke innlegg i tråden, og deilig at det blir pratet åpent og fritt synes jeg. Gode poenger. Men hvordan kan man snu dette?

Masse masse kloke ord!

jeg lurer også på hvordan man kan snu dette. Ja det er oppdrettere som lager disse hundene, og det er valpekjøperne som kjøper de, og ett sted har ting gått galt, men jeg klarer ikke å se hvor man kan få stoppet dette om ikke de ekstreme typene slutter å vinne og hvordan skal man få de til å slutte ? jo da må dommerne slutte å sette de fram.... Men jo NKK og raseklubbene? burde komme mer på banen og sette klarer retningslinjer om hva som faktisk ikke skal premieres? Men å tro man får til det er vel som å tro på julenissen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hvem er det som har plantet ideen om at jo flere champions jo bedre i hodet på valpekjøpere?

Jeg har faktisk aldri vært borte i ferske valpekjøpere på min rase som er opptatt av premieringer på foreldredyrene, verken da jeg hadde valpekullet mitt, eller de jeg har snakket med ellers. De vil egentlig bare ha en grei familiehund, de, og da jeg hadde kull var det faktisk mange som gjerne kunne ta valpene som hadde åpenbare feil. Ikke pga at de ble solgt billigere, men fordi de ikke hadde tenkt å dra på utstilling.

Det er nok i hovedsak oppdretterne selv som higer etter tittelhunder - gjerne da de som er litt ferske i gamet, og/eller ikke selv aner hva de driver med.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt der at jeg mener at utstilling fører til mye ondt, men det er ikke roten til alt ondt. Problemene som er med rasehunder er mer komplekst enn som så, og utstilling i seg selv har en helt legitim rolle i hundeverdenen. For meg vil det aldri bli mer enn et supplement, og jeg vil alltid forholde meg kritisk til resultatene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER også mange som avler kun etter utstillingskriterier. Vinner bikkja, er den pr def en bra avlshund. De DÅRLIGE oppdretterne gjør dette. De gode vet hva de ser etter, de trenger ikke å vite om bikkja kan bli BIR og BIG for å bruke hunden i avl - evt ser de at SELV om bikkja er BIS-materiale, så er den ikke nødvendigvis en bra avlshund.

Amen!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som eier og oppdretter av flatnesehund (kjempeerfaren - har èn voksen som har fått èn valp, liksom.. lol) så vil jeg bare si at det ER faktisk igang en endring på dette.

Dommere (i alle fall fra litt "siviliserte" land) har begynt å poengtere trange nesebor, for korte neser eller haler, og sånne åpenbare sunnhetsproblemer. Jeg har selv sett hunder bli disket pga manglende haleledd, og flere dommere poengterer neser og for utstående øyne, f.eks.

Men det er jo ikke så lett å se eller merke for folk som ikke har rasen(e) selv - og forandring av 100 års avel er ikke gjort på en generasjon eller to. Man kan ikke bare bestemme at 'nei, fra og med neste år skal f.eks. boston terriere ha 4 cm lang nese' fordi man vil da måtte innsnevre avlsmaterialet og avle fram en sånn sak på super-kort tid - og det funker liksom aldri særlig bra..

Både dommere og oppdrettere (og forsåvidt valpekjøpere) må få tid å venne seg til bittelitt endringer av gangen, at man ikke "MÅ" beholde den mest ekstreme valpen, da den faktisk kanskje kommer til å bli for ekstrem for utstilling senere. Så får man oppdr. til å være mere moderate, dommerne fortsetter å premiere de gode hundene, og til slutt vil man se en forbedring.

Og de landene som ikke vil være med på slike planer - ja, da får man vel bare slutte å bruke dommerne deres. Og "våre" oppdrettere vil neppe bruke/kjøpe hundene derfra, nettopp fordi de faktisk ikke vil score særlig her hjemme.

Men det må være en plan som iverksettes høyere opp i systemet en at enkeltoppdrettere løper rundt for å finne hunder med de lengste snutene for å bruke... Så det som f.eks. SKK har gjort i utdanningen sin - legge spesielt vekt på at dommere skjønner og kan SE dette - er absolutt måten å gå fram på, tror jeg.

Så informasjon, utdanning av såvel eiere (som blir oppdrettere) og dommere, og kennelklubber og raseklubber må ta sunnhet på alvor og aldri, aldri slippe det målet.

Og ja, valpen min har forresten både lengre snute og hale enn moren sin... (:-)) Det synes jeg faktisk er ganske fint.

Susanne

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk aldri vært borte i ferske valpekjøpere på min rase som er opptatt av premieringer på foreldredyrene, verken da jeg hadde valpekullet mitt, eller de jeg har snakket med ellers. De vil egentlig bare ha en grei familiehund, de, og da jeg hadde kull var det faktisk mange som gjerne kunne ta valpene som hadde åpenbare feil. Ikke pga at de ble solgt billigere, men fordi de ikke hadde tenkt å dra på utstilling.

Det er nok i hovedsak oppdretterne selv som higer etter tittelhunder - gjerne da de som er litt ferske i gamet, og/eller ikke selv aner hva de driver med.

Nettopp. Derfor er det tynt å legge skylda på valpekjøpere. (ved å si at de kjøper så fort det er trippelchamiponer i stamtavla).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp. Derfor er det tynt å legge skylda på valpekjøpere. (ved å si at de kjøper så fort det er trippelchamiponer i stamtavla).

Jeg vet ikke helt.. Når jeg leser diverse annonser på diverse nettsteder, så virker det som om 'vanlige folk' er ganske opptatt av og imponert av premiereinger på foreldredyrene. De spør tom om premieringer på blandingskull..

Det virker som om mange ser på premieringer som en slags kvalitetsgaranti.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før i tiden, da jeg var ung og det ikke var internett der man kunne sjekke opp oppdrettere og hunder sjøl, så prata jeg en del med valpekjøpere. De spurte ofte om foreldrene var champions, og jo flere champions det var i ei stamtavle, jo mer imponerende var det.

Min bestefar, som er harabikkje-mann, svært imponert over at jeg eide en champion. For noen så er åpenbart en championtittel det samme som kvalitet.

På den andre siden, så har man de (og de fantes også da jeg var ung i forrige årtusen en gang) som tror at en hund automatisk er bedre om den aldri har blitt stilt ut, fordi man åpenbart tror at en pen hund er bare det - pen. Og alle veit at utstillinghunder er sjuke og innavla.

Begge deler tyder på at man er såpass fersk at man tror at avl er sort/hvitt. Er den pen, er den frisk og trivelig, eller har den vært på utstilling, så er den ihjelavla og sjuk.

Og med fare for å provosere noen nå, så er det fullt mulig å ha mer enn en tanke i hodet samtidig. Man må ikke nødvendigvis like hyper-typer fordi man stiller ut. Man må ikke nødvendigvis forelske seg i tittelrekker selv om man stiller ut. Man må ikke nødvendigvis gi blanke **** i mentalitet bare fordi at man stiller ut. Man kan bry seg om helse selv om man stiller ut. En hund er ikke nødvendigvis bare pen bare fordi at den stilles ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nettopp. Derfor er det tynt å legge skylda på valpekjøpere. (ved å si at de kjøper så fort det er trippelchamiponer i stamtavla).

Det jeg mener med at valpekjøpere har et ansvar er ikke at de nødvendigvis er opptatt av utstillingsresultater, men heller at de skaper et marked for ekstreme hunder. Om ingen hadde kjøpt de, så hadde heller ingen laget de. Så det er litt på siden av utstillingsdiskusjonen, men så er også hele problemet sammensatt. Det er ikke en enkeltfaktor vi snakker om, men mange. Dessverre. Det gjør det jo vanskeligere å få til endring.

Og med fare for å provosere noen nå, så er det fullt mulig å ha mer enn en tanke i hodet samtidig. Man må ikke nødvendigvis like hyper-typer fordi man stiller ut. Man må ikke nødvendigvis forelske seg i tittelrekker selv om man stiller ut. Man må ikke nødvendigvis gi blanke **** i mentalitet bare fordi at man stiller ut. Man kan bry seg om helse selv om man stiller ut. En hund er ikke nødvendigvis bare pen bare fordi at den stilles ut.

Jeg tror ikke noen mener det. Om jeg tar feil så er det neppe folk som har særlig å bidra med i problemstillingen.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...