Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan elske seg selv? (Selvtillitt)


Raya
 Share

Recommended Posts

Tror egentlig vi ikke tenker så forskjellig, jeg. Nå har jeg akkurat lest en artikkel (intervju med en mor) i Aftenposten. Det faller stadig brikker på plass når det kommer til alt Ia slet med, også. Det er ikke bare lett å ligge flere hestehoder foran sine jevnaldrene på så mange felt. Selv om IQ-tester er noe tull, kan den gi en liten pekepinn om visse faktorer. Noen ganger skulle barna kommet med en oppskrift :D

Som jeg sa til helsesøster er det uaktuelt å teste A med mindre han får problemer . Søskenbarnet skulle vært testet i barnehagealder, men han har hatt såpass store "problemer" at de trodde han hadde aspergers eller add. Jeg tror ikke A er begavet, dritsmart, smartere enn sitt eget beste, men ikke begavet. Jeg var også tidlig ute, det samme med faren. Vi er langt fra begavet.

Uansett gjør det ingen forskjell så lenge han ikke får et problembarn stempel.

Men han er overdrevent selvkritisk av natur slik som mange i denne tråden og DET bekymrer meg.

Aya: har du link? Skulle gjerne lest litt mer om emnet. Jeg føler at sterk selvfølelse er den viktigste tingen jeg kan prøve å lære han. Eller et hvilket som helst barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er bare nødt til å linke denne, den er fantastisk:

Jeg tror ikke selvtillit handler om å elske seg selv, men å akseptere seg selv. Og med det aksepterer man også at ingen er perfekte. Summasummarum er man hverken bedre eller dårligere enn noen andre

Dette kan bli en fin tråd. Jeg er særdeles opptatt av dette og vil gjerne dele betraktningene mine når jeg er hjemme fra jobb. Tommelen opp for godt formulert og spennende start!

Ok. Selvfølgelig, men da gjerne: "Så flott at du trøstet Siri da hun slo seg". "Så bra at du lånte bort spaden din. Ikke sant det er morsommere når alle kan leke sammen?" Det er jo ingen motstninger her.

Jeg måtte faktisk be en assistent på SFO slutte å si at IA var pen. Hvilke verdier ville det gitt henne om hun lærte at det som var viktig her i verden var å se ut som en, eh ja, liten prinsesse? Samtidig er det en mammas rett å si at hun har de vakreste ungene i verden. Både inni og uttapå! Både til dem og om dem :heart:

Ikke sant. Et nært familiemedlem av meg fikk hele tiden høre hvor pen og vakker hun var som liten - og hun VAR det, helt fortryllende faktisk, sånn som folk snudde seg etter på gaten. Men da hun vokste seg til litt og forandret utseende var hun bare normalt søt og pen, og da sluttet jo alle de kommentarene å komme. Hun ble veldig likegyldig med tanke på hygiene, klær, vasking av hår og så videre, og brukte ganske lang tid på å få et vanlig forhold til utseende og slikt igjen. Jeg er rimelig sikker på at det henger sammen med alt det utseendefokuset hun fikk som liten.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri hatt det beste selvbilde. Var en periode jeg ble veldig fokusert på å gjøre meg selv "bedre". Jeg måtte bli tynnere, pener på håret, sminke meg finere, gå pent kledd. Så en dag, helt ut av det blå. "Ga jeg opp". Jeg ga opp å tilfredstille alle andre. Jeg ville bare ha det fint. Selv om det var vanskelig. Jeg har slitt i mange år med deprisjoner, gått til psykolog mer enn en gang. Å ha noen og snakke med, har hjulpet meg. Noen som har satt litt perspektiv på ting for meg. Jeg har nå truffet en fantastisk mann som tar godt vare på meg, å jeg elsker og ta vare på han!

kanskje du trenger noen å snakke med? Få ut det du føler, jeg viste ikke at jeg slet med deprisjoner før jeg faktisk fikk hjelp av legen min. Nå har jeg ikke lest hele tråden, men håper ting har blitt bedre for deg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke bli tynnere, smartere, penere eller morsommere. Jeg vil bare ha følelsen av å være god nok, for den har jeg ikke.

Jeg var midt i den værste perioden når jeg laget denne tråden, og ting er mye lysere nå, men jeg føler fortsatt ikke at jeg er god nok. Det er ikke sånn at jeg streber etter å være noe jeg ikke er, jeg trenger bare følelsen av å være god nok, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til.

Mange fine tips i denne tråden! I dag har jeg kjøpt meg studiomikrofon og sitter og synger! Kanskje en vakker dag kommer jeg til å tørre å "offentliggjøre" det ^^

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg veldig igjen i mye av det som blir skrevet. Jeg er sjenert og har veldig problemer med å bli kjent med andre. Jeg harblitt mye bedre på å tørre snakke med folk, men jeg sliter endamye. Vet ikkehva jeg skal si osv. Dette er nok mye av grunnen til at jeg ikke har noen venner, ikke på den måten at jeg kan ringe noen og si hvordan jegføler meg f.eks. Jeg er en loner, som de sier.

Heldigvis har jeg fått en kjempesnill kjæreste, men pga diverse har jeg hatt mine tvil om egentlig synes noe om meg.

Selv synes jeg at jeg er stygg, feit og kjedelig og forstår godt hvorfor folk ikke vil være med meg. Har prøvd gang på gang å endre synet mitt om meg selv, men klarer ikke å legge det fra meg. Eneste som hjelper bittelitt for meg her er å bruke litt ekstra tid på å pynte meg.. Jeg er ingen pyntejente, bruker vanligvis mascara av sminke og klærne er så som så. Men om jeg tar på meg klær jeg ikke vanligvis bruker, som er litt finere, setter opp håret og har på litt mer sminke føler jeg meg ihvertfall litt bedre... så lenge det varer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler at brorparten faktisk har mest negativt å si om seg selv. Og jeg synes det er fryktelig trist! Fordi det finnes så mye bra i de fleste.

Selv kan jeg faktisk si rett ut at jeg elsker meg selv. Selv om jeg kanskje ikke ville brukt akkurat de ordene selv, men jeg har ingen problem med meg, synes jeg er mer enn bra nok og er fullstendig klar over at jeg har et hav av positive egenskaper! I tillegg til negative sider selvfølgelig, som alle jo også har :lol:

Det jeg synes er mest rart er at tilbake i tid, når jeg var sånn 15-20 og syntes jeg selv var det verste mennesket på denne jord, da sa alle hvor smart, pen, flink, omtenksom bla bla bla jeg var. Nå som jeg har et bra syn på meg selv får jeg litt det motsatte fra enkelte, og jeg synes det er merkelig. Hvordan kan det være negativt å trives med den man er? Men folk blir litt sånn dustete og bare haha synes du selv er så bra du da! Og jeg bare ja jeg trives med meg selv, er det rart?! :huh: Dont get it!

Vel det som endret hele greia hos meg (etter en passe kjip oppvekst av ulike grunner, fryktelig kjipe ting som har skjedd meg og alt mulig som prøvde å trykke meg ned og flere år på psyk. sykehus) var hvordan jeg tenkte. Jeg skulle i bryllup til brosjan og grudde meg noe helt forferdelig. Masse folk jeg ikke kjente, jeg måtte spise sammen med fremmede, sitte med fremmede osv. Og hadde mest lyst å bare droppe hele greia... Så snakka jeg med søstra mi og hun sa at jeg istedenfor å se alt det negative, så skulle jeg kun tenke positivt om bryllupet. Jeg tenkte nok innerst inne at dette var søkt og ville jo aldri i livet funke. Men det funka fjell!

Fra å ha 3 ulike diagnoser (har jo de fremdeles da, bipolar og adhd hvertfall), samtaleterapi og inn og ut på akuttpsyk. så endret alt seg i løpet av 2(!!!) uker. Not kidding :shocked: Eneste grunnen var endring av tankemønster. Man må virkelig gå inn for det da, det kan ikke gjøres halvveis. Man må overbevise seg selv om at man er bra nok! Jeg kunne gått på en scene foran tusen mennesker og holdt tale uten at det hadde plaga meg nevneverdig nå, før taklet jeg ikke snakke foran 10 mennesker jeg kjente engang.

To uker etter den telefonsamtalen med min søster så avsluttet jeg samtaleterapi og har ikke vært i nærheten av en psykiatrisk avdeling siden :D For meg var det ikke selvtillit jeg prøvde finne tilbake til, det var livet. Selvtilliten var bare en bonus!

Og susselussa, ikke tenk at du kanskje en vakker dag kommer til å gjøre det offentlig. Bare gjør det! Det verste som skjer er at det ikke blir noen suksess, men da går livet tilbake til slik det var før :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Oi, her var det mye jeg kjenner meg igjen i!

Jeg skjønte fort at jeg aldri er bra nok. Sjenert, dårlig selvtillit og trodde venner/kjæresten egentlig bare var med meg fordi de syns synd på meg. Jeg var en god del ute på byen, fordi tvert jeg drakk litt økte selvtilliten, og jeg hadde det bra. Etter en veldig snill og god kjæreste skjønner jeg nå at jeg kan få den følelsen uten å drikke, vennene mine er vennene mine fordi de liker meg som jeg er, og kjæresten min elsker meg fordi jeg er meg.

Jeg fikk hjelp flere ganger, men kun siste "behandling" hjalp for da følte jeg at jeg fikk en del gørr ut av livet mitt. For meg snudde det værste når jeg fikk en kjæreste som fikk meg til å føle meg bra nok, og som satte pris på alt med meg. Han har hjulpet meg mye med å presse bort monsterne som bor inni meg til tider.

Jeg er fortsatt sjenert. Hvis jeg prater med noen er jeg sikker på at de baksnakker meg med en gang jeg snur ryggen til. Jeg føler kjæresten fortjener bedre enn akkurat meg. Jeg føler meg som familiens sorte får, da alle ser bedre ut. Jeg tenker innimellom at folk sier hyggelige ting enten fordi det er ironi eller for å bare prøve å glede meg. Jeg føler jeg ikke er flink til noe. Jeg er ikke tynn/søt/pen nok. Jeg er ingenting.

Alt dette er jo ikke sant, det vet jeg så godt. Men innimellom tar bare de dumme tankene over.

For min del funker det å gjøre å gjøre noe jeg virkelig liker, å bare blokkere alt ut. Da får jeg en følelse av at jeg kan. Jeg er bra nok.

Tankene som kommer en time etterpå om at jeg egentlig ikke kan føyer jeg da bare bort, for jeg beviste "netopp" at jeg kan.

En ting som gir meg god følelse i kroppen er å ha en egoboost. Lås deg inn på badet, sett på musikk. Ta hårkur, ansiktsmaske, lakker neglene, smør deg inn i bodylotion og ta en lang dusj. Finn frem fine klær, hold hodet hevet og vær deg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere er så gode alle sammen. Jeg var så redd for å poste innlegget fordi jeg var redd for kritikk, eller "ta deg sammen" svar.

Så masse gode tips! I kveld skal jeg fikse neglene til mora til samboeren, kanskje jeg bare skal fortsette i den duren og da en meg-kveld når jeg kommer hjem?

Jeg prøver veldig å tenke annerledes, men fy så vanskelig de dagene man virkelig er nede :o Nå har jeg kanskje ikke ordentlig gått inn for det, men fra i dag. I dag begynner min "tankereise" x)

Takk for at dere alle er så fantastiske mennesker :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere er så gode alle sammen. Jeg var så redd for å poste innlegget fordi jeg var redd for kritikk, eller "ta deg sammen" svar.

Så masse gode tips! I kveld skal jeg fikse neglene til mora til samboeren, kanskje jeg bare skal fortsette i den duren og da en meg-kveld når jeg kommer hjem?

Jeg prøver veldig å tenke annerledes, men fy så vanskelig de dagene man virkelig er nede :o Nå har jeg kanskje ikke ordentlig gått inn for det, men fra i dag. I dag begynner min "tankereise" x)

Takk for at dere alle er så fantastiske mennesker :)

Ja det er en ekstremt hard kamp, men åh så verd det når man plutselig en dag står der og føler seg bra nok! :hug: Du kommer dit! :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Har du noen forslag til gode bøker? :)

Beklager seint svar, glemte denne litt.

Jeg har ikke lest så mange om akkurat hvordan elske seg selv, men prøv å google det kanskje? Jeg leser en veldig god en nå som heter "59 seconds". Alt i den er basert på forskning. Det er mye forskjellig. Blant annet hvordan bli lykkeligere, hvordan overtale noen, hvordan tiltrekke seg en partner osv osv. Jeg er ikke kommet så langt enda, men so far, so good! :ahappy: Det kan jo være noe inni der kan hjelpe!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke så mange tips å komme med men vil bare si: det kan bli bedre! Det kan gå over. Jeg kjenner meg igjen i alt det dere skriver, og ungdomskolen var den verste tiden for meg. Da hadde jeg null selvtillit. Det hjalp å bytte skole og begynne på videregående, og siden da har livet bare bedret seg i positiv retning. Jeg kan fortsatt ha veldig tunge dager, og jeg føler meg ofte ikke tynn nok, men jeg har helt sluttet å tenke at jeg ikke er bra nok for vennene mine for eksempel, og den følelsen av at alle rundt meg baksnakker meg når jeg ikke hører på er så godt som forsvunnet.

Jeg har alltid slitt med å snakke foran folk, type presentasjoner og taler, jeg får hjertebank bare ved tanken, men på de siste to årene mine på kunstskolen gjorde jeg det opptil flere ganger. Noen ganger var det forferdelig, noen ganger gikk det helt ok. Hjertet banker, men opplevelsen av aksept fra de som hører på hjelper. Man blir eldre, de rundt oss blir også eldre. Under siste muntlig eksamen, da vi skulle presentere avgangsutstillingen vår, knakk jeg riktignok sammen, jeg begynte å gråte under eksamen, tenk det! Jeg begynte å hyperventilere og stakk mot døren for å stikke av fra hele greia, men rektor kom etter meg og sa at dette skulle jeg klare, dette skulle jeg gjennom, pust, og du klarer dette, og så måtte jeg inn igjen med tårer i øynene og snakke om arbeidet mitt. Det var helt forferdelig men jeg overlevde! Og en uke senere, på opptaksintervju til kunstakademiet i trondheim opplevde jeg for første gang i mitt liv at en muntlig presentasjon gikk bra! Jeg kom inn også! På to skoler! Livet blir bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også altid haft det svært med mig selv. Jeg har ikke følt mig god nok, følt mig ensom og utiltrækkende. Men det har på det sidste ændret sig stille og roligt.

Jeg er flyttet til Norge, og nærmest ind i et kollektiv, hvor alle gør ting, som jeg altid har syntes var hyggelige, men ikke passede ind i min omgangskreds i Danmark. Det har hjulpet helt vildt meget, at de ting som jeg liker bliver accepteret og folk bliver super glade, når jeg laver varm kakao eller hjælper til i haven.

Jeg har stadig ingen kæreste, men det kommer sikkkert, når det er tid. Jeg har ikke tralvt. Jeg kommer sikkert aldrig først op på toppene med min friluftsklasse, men det gør ikke så meget. Bare jeg kommer op!

Jeg har ingen gode råd, men jeg tror også at alderen har noget at sige. Jeg bliver 25 næste gang, og er blevet bedre og bedre til at acceptere at jeg ikke bliver topmodel eller topatlet. Og det er også ganske okay... :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...