Gå til innhold
Hundesonen.no

Er valpetida så fantastisk?


Koxer
 Share

Recommended Posts

Min utheving.

Dette er jo helt opp til hver og en som anskaffer seg valp, hvordan man ønsker å løse disse problemene. Ja, de bæsjer og tisser inne, men er du flink til å løpe ut med den i starten så bør det normalt sett ikke ta mange ukene før den forstår at den skal ut å gjøre fra seg. De kan ingen ting? Nei, selvsagt kan de ikke det, de er jo splitter nye og er blanke ark som du skal fylle inn:-) Og nei, de trenger nødvendigvis ikke bite eller ødelegge noen ting som helst - det er opp til deg å lære valpen så raskt som mulig at det skal den ikke gjøre.

Jeg ser mange sliter med hunder som biter de til blods og inventar som blir ødelagt av gnaging. Hvorfor blir det sånn? Er det fordi man tillater det, er innlæringsmetoden feil iom at de faktisk biter og gnager?

Vår valp på 12 uker biter ikke og hun gnager ikke på inventar. Hun har ikke ødelagt noen verdens ting siden hun kom i hus. Fordi vi fra dag en har gitt klar beskjed om det er ikke lov. Hun lære hva et nei betyr etter to-tre dager.

Når jeg skriver at hun ikke biter så mener jeg ikke å "kosebite" under rolig lek når jeg gir henne hånden min. Jeg mener biting som å komme løpende å glefse meg i tærne, ansiktet, hendene eller armen. (Altså når jeg ikke har gitt henne kroppsdelene mine å tygge på.) Og når hun helt klart har et tyggebehov så sørger jeg alltid for at hun har noe å tygge på, det være seg et teppe, en kose- eller tyggeleke, tyggeben etc. Dette i kombinasjon med å gi klar beskjed fra dag en om hva som ikke er lov når hun ikke hører, gjør at hun vet veldig godt hva et "nei" betyr og hun hører på det og respekterer det:)

Soverutiner likeså. Piping, masing og krafsing på sengen ble fullstendig oversett etter et par dager. Da har hun rukket å bli litt kjent og savnet etter mamma og søsken har lagt seg noe. Det tok ikke mange kveldene før hun begynte å legge seg kl 2200 på kvelden og sove til 7-8 dagen etter. Da ligger hun våken og venter til vi våkner. (Innen rimelig tid selvsagt, vi kan ikke dra oss til langt ut på formiddagen, det blir jo galskap).

Men at mange synes valpetiden er usjarmerende og masete, det kan jeg forstå. Så innlegget mitt var ikke ment som noen kritikk til deg, jeg ønsket bare å svare på den biten som tydeligvis er et problem for mange.

Valper er innmari forskjellige. De har forskjellig behov for å bite, de har forskjellig energinivå, de har forskjellig søvnbehov, de har forskjellig lydnivå, biteterskel, aktivitetsbehov, etc etc.

Det er ikke alt man klarer å kontrollere inne et par dager på alle valper, det er ikke alt man får under kontroll på et par måneder engang, selv om man er en erfaren og trygg hundeeier med mange valper under beltet.

Det er ikke alt som er opp til eier, iallfall ikke med en gang. De er ikke roboter som man bare programmerer etter beste evne om du skjønner? Jeg sier det ikke for å være bedrevitende altså, men fordi jeg har sett mange valper som er helt bananas spinnville og krevende selv i de flinkeste hender, og jeg vet du sitter med din aller første valp. Du er helt sikkert flink med henne, det er jeg ikke i tvil om, men det kan også hende at i tillegg så har du vært heldig med valpen du har fått.

Valper er litt som unger på det viset, noen er veldig enkle, andre er mer utfordrende, enkelte er regelrett mer enn en håndfull, men alle er de unike. Så gjør man det beste ut av det og lærer en drøss på veien. :)

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 126
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Klokka er 00:02 og jeg er på nippen til å til å legge ut følgende annonse: Hyperkativ Kleinspitzvalp 1,3kg og 13 uker byttes mot kosebamse eller lignende.

Valper er innmari forskjellige. De har forskjellig behov for å bite, de har forskjellig energinivå, de har forskjellig søvnbehov, de har forskjellig lydnivå, biteterskel, aktivitetsbehov, etc etc. De

Det å ha valp ligner en del på det å ha småbarn, synes jeg. Slitsomt, koselig, bekymringsfullt, spennende, morsomt, irriterende, frustrerende, til å bli gal av, fantastisk. For meg var summen positiv,

Valper er innmari forskjellige. De har forskjellig behov for å bite, de har forskjellig energinivå, de har forskjellig søvnbehov, de har forskjellig lydnivå, biteterskel, aktivitetsbehov, etc etc.

Det er ikke alt man klarer å kontrollere inne et par dager på alle valper, det er ikke alt man får under kontroll på et par måneder engang, selv om man er en erfaren og trygg hundeeier med mange valper under beltet.

Det er ikke alt som er opp til eier, iallfall ikke med en gang. De er ikke roboter som man bare programmerer etter beste evne om du skjønner? Jeg sier det ikke for å være bedrevitende altså, men fordi jeg har sett mange valper som er helt bananas spinnville og krevende selv i de flinkeste hender, og jeg vet du sitter med din aller første valp. Du er helt sikkert flink med henne, det er jeg ikke i tvil om, men det kan også hende at i tillegg så har du vært heldig med valpen du har fått.

Valper er litt som unger på det viset, noen er veldig enkle, andre er mer utfordrende, enkelte er regelrett mer enn en håndfull, men alle er de unike. Så gjør man det beste ut av det og lærer en drøss på veien. :)

Som jeg skulle sakt det selv!

Jeg har hatt tre valper, oppdratt på samme måte men alikevel helt forskjellige når det kom til biting og hvort de ble husrene og ikke minst hvor mye de har ødelagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter MANGE valper kan jeg si: de er ulike. Veldig ulike. Noen er husrene i alder av 4 mnd. Andre trenger lang tid. Og hvis hunden i tillegg har en skjult sykdom, som en av mine hadde, kan det hende det tar ett år før de blir husrene.
Og vedr biting så har jeg hatt noen som aldri har vært et problem der. Som setteren jeg har nå. Bite gjorde man på leker og gnagebein og intet annet. Andre derimot har spist opp møbler…

Noen er rolige inne helt fra starten av. Andre må lære å være rolige. Noen sover hele natten gjennom fra dag 1. Andre må ut 2 − 4 gg hver natt de første ukene. Ev månedene, om man har fått en valp med "ekorn-blære" (sitat - datteren min)
Man må ta den valpen man får og gå stien opp litt undervegs. De er individer. Og det er nettopp DET syns jeg, som gjør at valp er spennende og morsomt og interessant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også inneforstått med at valper er ulike, det gjelder alle dyr. De er ulike individer med ulik personlighet og behov:)

Det jeg forsøkte å få frem er spørsmålet om mange er litt for "snille" og litt for engstelige for å være mer direkte og tydelige når det kommer til oppdragelsevog dette med biting og gnaging. Det må være to av de medt slitsomme og plagsomme tingene valper gjør.

Jeg stiller spørsmålet fordi jeg regisrerer at det er så mange som sliter med dette med biting, og det over lengre perioder. Så lenge at hunden jo nærmer seg voksen alder.

Det er mulig jeg har vært heldig med valpen vår. Men hun bet som en huggorm da vi fikk henne, noe hun tydeligvis syntes var veldig stas, akkurat som de fleste andre valper. Jeg vet gjennom valpegrupoen vår på FB at noen av de andre også sliter med å få lagt av valpene den vonde bitingen, de håper det "går over snart", mens andre av oss har blitt ferdige med bitingen relativt raskt ved å gi klare og tydelige beskjeder om at det ikke er lov å bite.

Da lurer jeg jo på om det er en sammenheng mellom hvordan man oppdrar og korrigerer valpene? Noen venter det tydeligvis ut, med det resultatet at valpen fortsetter å tygge hull på eierne sine, mens de som er tydeligere i språket har valper som forstår at biting ikke er lov.

Jeg bare undres:)

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min utheving.

Dette er jo helt opp til hver og en som anskaffer seg valp, hvordan man ønsker å løse disse problemene. Ja, de bæsjer og tisser inne, men er du flink til å løpe ut med den i starten så bør det normalt sett ikke ta mange ukene før den forstår at den skal ut å gjøre fra seg.

Du skriver veldig svart hvitt.

Jeg har brukt samme fremgangsmåte på alle mine valper. De har vært husreine på alt fra over et halvt år til en uke. Valper er forskjellige.

Noen valpebiter mye, noen ødelegger mye, osv. Det har ikke bare med oppdragelse å gjøre, det har også med hvordan selve valpen er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også inneforstått med at valper er ulike, det gjelder alle dyr. De er ulike individer med ulik personlighet og behov:)

Det jeg forsøkte å få frem er spørsmålet om mange er litt for "snille" og litt for engstelige for å være mer direkte og tydelige når det kommer til oppdragelsevog dette med biting og gnaging. Det må være to av de medt slitsomme og plagsomme tingene valper gjør.

Jeg stiller spørsmålet fordi jeg regisrerer at det er så mange som sliter med dette med biting, og det over lengre perioder. Så lenge at hunden jo nærmer seg voksen alder.

Det er mulig jeg har vært heldig med valpen vår. Men hun bet som en huggorm da vi fikk henne, noe hun tydeligvis syntes var veldig stas, akkurat som de fleste andre valper. Jeg vet gjennom valpegrupoen vår på FB at noen av de andre også sliter med å få lagt av valpene den vonde bitingen, de håper det "går over snart", mens andre av oss har blitt ferdige med bitingen relativt raskt ved å gi klare og tydelige beskjeder om at det ikke er lov å bite.

Da lurer jeg jo på om det er en sammenheng mellom hvordan man oppdrar og korrigerer valpene? Noen venter det tydeligvis ut, med det resultatet at valpen fortsetter å tygge hull på eierne sine, mens de som er tydeligere i språket har valper som forstår at biting ikke er lov.

Jeg bare undres:)

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Hvor mange valper har du hatt? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke hatt mange, vi har vår første nå. Jeg skal derfor ikke påberope meg at jeg kan og vet så mye og har et bredt kunnskapsnivå bak meg. Men jeg har årelang erfaring med hest og her er det mange paraleller å trekke.

Men selv om man kanskje ikke har årelang erfaring med valp selv, så er man kanskje alikevel i et miljø med andre som lærer bort, viser og tipser, man har mennesker rundt seg med erfaring, man leser, og gjør selvsagt også egne erfaringer ettersom tiden går.

Jeg ser hvor du vil med spmørsmålet ditt:) Det finnes mange talentløse dyremennesker med årelang erfaring på baken, og det finnes mange dyktige mennesker som har talent og et medfødt håndlag som ikke har like mange år å vise til. Erfaring teller, men det er ikke en garanti for at man er god på noe.

Men vær så snill å les hva jeg skriver, og ikke legg noe mer mellom linjene enn det som står. Det er ikke svart hvitt, men jeg stiller spørsmål til hvordan man oppdrar valpene sine når det kommer til biting.

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg spurte fordi jeg syns du er fryktelig svart hvitt.

Ja, hunder er individer skriver du, men allikevel skriver du at det virker som at eierne som ikke blir kvitt valpebiting ikke sier ifra godt nok. Jeg tror ikke det er så himla enkelt jeg.

Og nei, jeg har ikke såre tær ;) Min hund var i prinsipp husrein når han ble hentet, var egentlig aldri noe problem på valpebiting (de to-tre gangene han startet fikk han leke/tyggebein som alternativ og dett var dett, han tok poenget uten noe mer beskjed enn som så). Andre tar ikke tegninga så raskt, uten at jeg tror det nødvendigvis er eiers feil (jeg tror ikke at vi var eksepsjonelt flinke valpeiere, han var bare enkel han), jeg tror det handler mye om prosesser vi ikke kan styre i sammenheng med ting vi kan styre. Som det å være husrein, hunden trenger å erfare at man tisser og bæsjer ute (her kan vi bidra), samtidig som at hunden må fysisk og psykisk modnes på blære- og tarmkontroll (her har vi lite å bidra med). Jeg tenker det er mye av det samme som biting, hunden må erfare hvordan den selv kan fikse raptusene sine (vi kan bidra med å gi konstruktive valg), men modenheta må komme med. Som med menneskebarn er ikke alle instinktive problemløsninger like konstruktive, men det å lære det "korrekte" kan man faktisk ikke gjøre før de er modne nok for det.

Hunder, som mennesker, modnes ulikt, og det gjelds å se hva som er hva. Feks har min oppdretter som vi kjenner godt to hunder, ene er mor til min og de to er kopier av hverandre. Begge skremmende lette valper som ikke trengte mye input før de forsto ting, og er herlige og behagelige voksne hunder nå, lite styr med de og sånn har de egentlig alltid vært. Oppdretter har også en unghund nå, som er av samme rase, men et totalt annet kaliber. Med han tok det meste litt lengre tid, og uten at jeg tror at de har blitt dårligere og mindre konsekvente hundeeiere fra første til andre hund. Men han fungerer rett og slett annerledes, og er en merkbart mer umoden hund enn den andre hunden de har når den var på samme alder. Mer impulsiv, liksom.

Med tanke på alt vi vet om genetikk og arvbart gemytt tror ikke jeg at svaret på ulike opplevelser av valper og letthet av oppdragelse avhenger bare av valg av oppdragelsesform :) Det er nemlig ikke alltid bare ;) Men for all del, det er både ting vi kan styre og ikke styre her som jeg er inne på, en kan gjøre feil med valpen og forstørre et problem og!

Rotete innlegg , skriver på mobil nemlig :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mulig jeg har vært heldig med valpen vår. Men hun bet som en huggorm da vi fikk henne, noe hun tydeligvis syntes var veldig stas, akkurat som de fleste andre valper. Jeg vet gjennom valpegrupoen vår på FB at noen av de andre også sliter med å få lagt av valpene den vonde bitingen, de håper det "går over snart", mens andre av oss har blitt ferdige med bitingen relativt raskt ved å gi klare og tydelige beskjeder om at det ikke er lov å bite.

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Hva gjorde du for å få henne til å slutte å bite? Altså, hva er "tydelig beskjed"? Vi fikk høre av noen med valp at det bare er å dytte fingrene langt inni munnen på valpen og trykke når han biter, så slutter han fort med det. Det gjør han nok, men jeg vil ikke at han skal få assosiasjonen "menneskehender i munnen er vondt og ekkelt". Så vi har ignorert valpebitinga så godt det lar seg gjøre, og det funker bra så lenge han ikke er i raptus-modus. Ikke gøy å bite noen som ikke beveger seg, ikke tar ned hendene, og ikke sier masse rart som "fy skamme deg det der må du ikke gjøøøree". Men hvis han blir helt bananas dytter jeg ham vekk og sier nei, og da slutter han. Da gir jeg ham noe annet å holde på med. Et kvarter senere kan han godt begynne å bite igjen :P

Valpebitinga er slitsom, og vi har blitt bitt til blods, men jeg vil heller at vi får litt vondt enn å gjøre noe som gjør vondt for valpen. Jeg syns egentlig ikke valpebitinga til vår valp er så ille... Det er mest når han kjeder seg, så da får vi bare aktivisere ham før han kjeder seg veldig. Og valpebiteperioden kommer jo ikke til å vare evig. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes det er helt topp å ha valp og jeg har prøvd begge deler(dvs jeg har overtatt en voksen hund og) Min erfaring er at det beste er å ha hunden fra den er valp, det å få lov til å prege den fra starten av. Dette med tissing og bæsjing inne og gnaging og diverse, det må man være forberedt på også må man bare som eier være klar og tydelig på hva som er greit og hva som ikke er greit.

Den voksne hunden jeg hadde tisset stadigvekk inne, det var mer irriterende, han skulle markere overalt og det ga seg aldri. De gangene Nila har tisset inne siden jeg fikk henne kan jeg telle på en hånd, og jeg bor i 2 etage i blokk.

Vi er litt tilbake til det der at en må vite hva en begir seg ut på når man får seg hund, litt strev i starten vil det alltid være, men å bruke positiv læring så går det som regel greit :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg spurte fordi jeg syns du er fryktelig svart hvitt.

Ja, hunder er individer skriver du, men allikevel skriver du at det virker som at eierne som ikke blir kvitt valpebiting ikke sier ifra godt nok. Jeg tror ikke det er så himla enkelt jeg.

Og nei, jeg har ikke såre tær ;) Min hund var i prinsipp husrein når han ble hentet, var egentlig aldri noe problem på valpebiting (de to-tre gangene han startet fikk han leke/tyggebein som alternativ og dett var dett, han tok poenget uten noe mer beskjed enn som så). Andre tar ikke tegninga så raskt, uten at jeg tror det nødvendigvis er eiers feil (jeg tror ikke at vi var eksepsjonelt flinke valpeiere, han var bare enkel han), jeg tror det handler mye om prosesser vi ikke kan styre i sammenheng med ting vi kan styre. Som det å være husrein, hunden trenger å erfare at man tisser og bæsjer ute (her kan vi bidra), samtidig som at hunden må fysisk og psykisk modnes på blære- og tarmkontroll (her har vi lite å bidra med). Jeg tenker det er mye av det samme som biting, hunden må erfare hvordan den selv kan fikse raptusene sine (vi kan bidra med å gi konstruktive valg), men modenheta må komme med. Som med menneskebarn er ikke alle instinktive problemløsninger like konstruktive, men det å lære det "korrekte" kan man faktisk ikke gjøre før de er modne nok for det.

Hunder, som mennesker, modnes ulikt, og det gjelds å se hva som er hva. Feks har min oppdretter som vi kjenner godt to hunder, ene er mor til min og de to er kopier av hverandre. Begge skremmende lette valper som ikke trengte mye input før de forsto ting, og er herlige og behagelige voksne hunder nå, lite styr med de og sånn har de egentlig alltid vært. Oppdretter har også en unghund nå, som er av samme rase, men et totalt annet kaliber. Med han tok det meste litt lengre tid, og uten at jeg tror at de har blitt dårligere og mindre konsekvente hundeeiere fra første til andre hund. Men han fungerer rett og slett annerledes, og er en merkbart mer umoden hund enn den andre hunden de har når den var på samme alder. Mer impulsiv, liksom.

Med tanke på alt vi vet om genetikk og arvbart gemytt tror ikke jeg at svaret på ulike opplevelser av valper og letthet av oppdragelse avhenger bare av valg av oppdragelsesform :) Det er nemlig ikke alltid bare ;) Men for all del, det er både ting vi kan styre og ikke styre her som jeg er inne på, en kan gjøre feil med valpen og forstørre et problem og!

Rotete innlegg , skriver på mobil nemlig :P

Hvordan kan du påstå at jeg er svart hvitt når jeg, som alle andre, er av den oppfatningen at alle er de forskjellige individer? Hvilke metoder som fungerer på en hund fungerer nødvendigvis ikke på en annen, det er det vel ingen som påstår, og ihvertfall har ikke jeg gjort det. Det virker på meg som at mange føler for å gå i forsvar så fort man stiller spørsmål ved inntrening, oppdragelse og sosialisering. JEG vil ikke ha en valp som biter og gnager og har derfor heller ikke en valp som gjør disse tingene i særlig grad, og om hun gjør det så stopper hun med det samme hun hører et "nei". Så får noen mene da at det er flaks og at jeg har vært særdeles heldig med valpen som individ. Selv tror jeg det er en kombinasjon av begge deler.

De vet så inderlig godt hva det dreier seg om, de er slett ikke dumme og forstår kanskje mer enn vi mange ganger tror? Hun har mer respekt for meg enn for mannen, det ser jeg tydelig på hva hun tillater seg av oppførsel overfor oss. Robert er den "snille" hvor hun kan strekke strikken temmelig langt å komme unna med det, mens jeg er den "strenge" hvor hun vet så inderlig godt hva som er lov og ikke:)

Her har jeg mange eksempler. Så fort Robert er på kjøkkenet og lager seg mat, så iler hun inn og tigger. Fordi han lar henne. Er jeg på kjøkkenet og holder på, da gidder hun ikk bry seg for hun vet at det ikke er lov, hun blir geleidet ut av kjøkkenet.

Hun kan tillate seg å knurre og glefse etter Robert om han en sjelden gang må ta fra henne f eks en grisehale eller noe godt hun gnager på. (Det gjør vi aldri uten en god grunn og det har ikke skjedd mer enn tre-fire ganger til nå den tiden vi har hatt henne.) Mest sannsynlig fordi han lar henne, ut i fra de signalene han sender ut. Tar jeg det fra henne så gir hun det fra seg uten å gjøre noe nummer ut av det.

Det jeg forsøker å få frem, uten å virke belærende eller ovenfra og ned på noen som helst måte, for det er slett ikke min intensjon. Jeg har SÅ mye å lære selv og jeg lærer hele tiden, det er at jeg funderer litt over, og nå gjentar jeg meg selv, hvorfor så mange sliter med denne bitingen over tid, mens andre ikke gjør det. KAN det ha noe med at mange er litt for "snille" med valpene, nettopp fordi de er så små og sårbare. Det er på dette stadiet man legger grunnlaget for hva slags hund man vil få når den er voksen og at vi er så redde og engstelige for å gjøre noe galt sånn at de skal få dårlige opplevelser?

Hadde flere sluppet unna denne bitingen om de hadde turt å være litt klarere, tydeligere og "strengere" i oppdragelsen? Det er vel ikke til å stikke under en stol at det er "politisk korrekt" å kun benytte seg av positiv forsterkning når det kommer til oppdragelse av hund, noe annet er å skape kuede, engstelige og redde hunder som utvikler alle tenkelige usunne adferdsmønstre. (Det var satt helt på spissen for å tydeliggjøre med en dæsj ironi). :)

Igjen, jeg bare gjør meg noen tanker rundt dette. Jeg kritiserer ingen, jeg belærer ingen, jeg tenker ikke at alle andre er helt på gjordet. Jeg bare undres om det er en sammenheng.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde flere sluppet unna denne bitingen om de hadde turt å være litt klarere, tydeligere og "strengere" i oppdragelsen? Det er vel ikke til å stikke under en stol at det er "politisk korrekt" å kun benytte seg av positiv forsterkning når det kommer til oppdragelse av hund, noe annet er å skape kuede, engstelige og redde hunder som utvikler alle tenkelige usunne adferdsmønstre. (Det var satt helt på spissen for å tydeliggjøre med en dæsj ironi). :)

Det jeg prøvde å få frem er at jeg ikke tror det er sånn at det er så enkelt som å bare "turt å være litt klarere, tydeligere og "strengere" i oppdragelsen", det føler jeg blir svart/hvitt og litt vel enkelt :) Enkelte kan man vær så konsekvent man bare vil med, uten at det når inn på lenge okkesom. Tror ikke det finnes noen form for mirakeloppdragelse, liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan kan du påstå at jeg er svart hvitt når jeg, som alle andre, er av den oppfatningen at alle er de forskjellige individer? Hvilke metoder som fungerer på en hund fungerer nødvendigvis ikke på en annen, det er det vel ingen som påstår, og ihvertfall har ikke jeg gjort det. Det virker på meg som at mange føler for å gå i forsvar så fort man stiller spørsmål ved inntrening, oppdragelse og sosialisering. JEG vil ikke ha en valp som biter og gnager og har derfor heller ikke en valp som gjør disse tingene i særlig grad, og om hun gjør det så stopper hun med det samme hun hører et "nei". Så får noen mene da at det er flaks og at jeg har vært særdeles heldig med valpen som individ. Selv tror jeg det er en kombinasjon av begge deler.

Vel, du skriver dette:

"Dette er jo helt opp til hver og en som anskaffer seg valp, hvordan man ønsker å løse disse problemene. Ja, de bæsjer og tisser inne, men er du flink til å løpe ut med den i starten så bør det normalt sett ikke ta mange ukene før den forstår at den skal ut å gjøre fra seg."

Det vitner om at du ikke har særlig erfaring med forskjellige valper, og at du har lite forståelse for at valper faktisk er forskjellige.

Jeg ser at du har moderert deg i videre innlegg, og da også får bedre frem hva du faktisk mener, men det er nok slike skrivemåter som fra sitatet over som gjør at mange nok reagerer. :)

BCen vår valpebeit ekstremt, beit oss til blods. Dvergpinschervalpene valpebeit omtrent ikke, de ødela så og si ingenting, men de brukte generelt lengre tid på å bli husreine. Whippeten ble husrein veldig raskt, hun valpebeit i normal mengde, men hun stjeler og ødelegger ting om hun får sjansen.

Disse valpene har fått samme grunnoppdragelse, selvsagt individuelle tilpasninger, men det er både rase og individforskjeller som gjør at ting blir forskjellig.

Noen valper er bare veldig enkle, mens andre igjen er mer utfordrende å ha i hus. :)

Rett og slett så enkelt om Aslan skriver det:

Det jeg prøvde å få frem er at jeg ikke tror det er sånn at det er så enkelt som å bare "turt å være litt klarere, tydeligere og "strengere" i oppdragelsen", det føler jeg blir svart/hvitt og litt vel enkelt :) Enkelte kan man vær så konsekvent man bare vil med, uten at det når inn på lenge okkesom. Tror ikke det finnes noen form for mirakeloppdragelse, liksom.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svaret på det er vel som følger. Noen ganger ja, andre ganger nei . Noen er for slappe, noen er for strenge, noen er akkurat passe. Noen valper trenger mild hånd, andre valper trenger en svært konsekvent eier, noen blir bra uansett hvordan man behandler de, andre er nærmest umulige å få til.

Her finnes det ikke noe fasit, og det er vel nærmest umulig å si i de spesifikke tilfellene hva som er styrker og svakheter, for det er mange ting som spiller inn og ting henger sammen. :)

Folk går ikke i forsvar her inne, det er ikke mitt inntrykk iallfall. Men jeg oppfattet deg også veldig kategorisk må jeg innrømme, selv om jwgvhelt konkret skrev at du helt sikkert er veldig flink med valpen din. Samtidig skriver du veldig mye om grensesetting og det å være tydelig og streng. Det er iallfall mitt inntrykk, så det er mulig jeg leste deg litt med det i bakhodet. For min del så synes jeg det ikke er nødvendig å være så streng med små valper, oppdragelsen skjer dynamisk og over tid. Andre har andre prioriteringer og det er selvsagt like greit det. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg prøvde å få frem er at jeg ikke tror det er sånn at det er så enkelt som å bare "turt å være litt klarere, tydeligere og "strengere" i oppdragelsen", det føler jeg blir svart/hvitt og litt vel enkelt :) Enkelte kan man vær så konsekvent man bare vil med, uten at det når inn på lenge okkesom. Tror ikke det finnes noen form for mirakeloppdragelse, liksom.

Nei, det tror ikke jeg heller:)

Nuvel, for å forsøke å liste meg tilbake til hva tråden egentlig handler om; valpetiden har jeg funnet ut er ganske så trivelig faktisk. Tross veldig rene og blankskinnende gulver om dagen og at det er som å ha en ettåring i hus, de koselige stundene som gir kvalitetstid og balsamerer kropp og sinn er i overflod sammenlignet med det som er litt "slitsomt, plagsomt og irriterende"!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes valpetiden var kos jeg :)

Jeg syntes det var kjipt å bli bitt, så da gadd jeg ikke være med han når han beit. Så da sluttet han med det relativt kjapt.

Fort husrein ble han også.

Han var egentlig ganske søt og grei, og tok ting ganske fort. Sluttet å bite relativt kjapt uten at jeg måtte "gi klar beskjed" og være streng. Jeg var bare konsekvent med å avslutte alt når han bet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valper og valpetid :heart:

Valpetiden kan absolutt være slitsom, frustrerende og stressende, men det synes jeg det er verdt for å få lov til å forme og følge hunden fra liten. Med Milo gikk jeg glipp av alt fra før han var 9 måneder, og det synes jeg egentlig er veldig kjipt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første valp i oktober i fjor og jeg er veldig glad jeg hadde en voksen og rolig hund fra før..

Valpetiden var ikke helt sånn som jeg trodde det skulle være. Jeg hadde en veldig aktiv valp og jeg var litt usikker i starten, så det var mange dager jeg var helt utslitt.

MEN, når jeg tenker tilbake nå så savner jeg faktisk litt å ha valp. Valpemage, valpepels og valpelukt og de morsomme bevegelsene når de løper og leker. Synes det er deilig at hun begynner å bli litt voksen nå og at hun er mer hund, men jeg vil ikke si at valpeperioden var så fæl at det aldri blir valp igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig ser jeg det også som veldig mye mer "risikabelt" å kjøpe valp iforhold til det å overta en voksen hund.

Fordi man vet bedre hva det faktisk er man ender opp med, både med tanken på gemytt og helse ved en voksen hund (kan såklart snu seg, men dog), og fordi det er vanlig å ha en prøveperiode før omplasseringen fullføres.

Voksne hunder omstiller seg som regel veldig bra og kan da formes noe de og, men utgangspunktet burde jo selvsagt passe inn i din tilværelse. Utsagnet "Man kan ikke lære en gammel hund nye triks" stemmer jo ikke.

Vet om flere tilfeller med ordentlige hundefolk som har hatt hund i tiår og som ender opp med en valp som må avlives grunnet gemytt som voksen, uten at de har gjort noe annerledes, og ikke kjøpt fra useriøse oppdrettere som har avlet på foreldre med ustabilt gemytt heller. Man kan bare aldri vite selvom en gjør alt etter boka.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min nåværende hund var frisk til hun var 4 år, etter det har hun blitt allergisk. Min forrige hund ble kjøpt som 2 åring, avlivet 8 år gammel pga sykdom og påfølgende atferdsendringer. Min første hund fikk jeg som valp, han ble nesten 13 år. Garantier har man aldri når man snakker om levende vesen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min nåværende hund var frisk til hun var 4 år, etter det har hun blitt allergisk. Min forrige hund ble kjøpt som 2 åring, avlivet 8 år gammel pga sykdom og påfølgende atferdsendringer. Min første hund fikk jeg som valp, han ble nesten 13 år. Garantier har man aldri når man snakker om levende vesen.

Jeg har aldri skrevet noe annet, presiserte til og med i samme sentning at det såklart kan snu seg.

Men det er jo mye som gjerne blir oppdaget tidlig og, men igjen mye som ikke gjør det også. Har en hund holdt seg strålende frisk frem til 5-årsalder etc. så er det uansett et godt utgangspunkt.

Jeg svarte kun for min egen del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amiga kjøpt som valp, avlivd 2,5 år gammel pga HD.

Issi overtatt frisk som 2 åring. Ble som 3 åring syk og synger på siste visen.

Foxi kjøpt som valp ble 9 år før hun ble syk og avlivd.

Kan ikke si hverken Amiga elle Issi har vært noen suksess på helse siden :-P

Får håpe pi er det :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gleder meg utrolig mye til å hente Ludvig, men vet at neste hund blir en unghund/voksen. Er jo noe spesielt med å oppdra første egne valp fra 8-9 uker, men ser ikke heeeeelt behovet på nr 2 for da vil jeg gjerne bruke hunden med en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...