Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva er gode grunner til å bruke en hund i avl?


xxx12345
 Share

Recommended Posts

Edit: avler man på helhet da så avler man jo forsåvidt ikke på en hund som bare gjør det bra på utst. Man avler på en hund som ikke har andre håndfaste prestasjoner og vise til, men som uansett har mange andre gode kvaliteter, men om man ikke har fått andre "bevis" på hvordan hunden er så fordrer det jo at man selv er oppegående og objektiv nok til og vurdere og ta en god avgjørelse på hva som er bra mentalitet, hva som er gode egenskaper etc.

Det er vel egentlig der hele problemet ligger? Folk ER ikke objektive og kunnskapsrike nok til selv å vurdere sine egne hunder - det er derfor jeg synes det er viktig med både utstilling, mentaltester og bruksprøver for å faktisk se hva som bor i hundene. Det er overraskende mange som fnyser av resultatene fra MH f eks, når hundene ikke har gått så bra som forventet - da er både figuranter, testledere og beskrivere, og ikke minst BANEN, feil... For ikke å snakke om alle som har så himla bra brukshunder (jeg snakker om min rase nå og hva jeg har erfart derfra). Det er ikke måte på hvor bra de er, bare de har litt "spring i bena" og stresser rundt... men å konkurrere med dem, nei se det er ikke aktuelt.

Skal man betraktes som en seriøs oppdretter, så må man ha flere tanker i hodet samtidig. Selv på selskapshunder som ikke har noen spesifikke bruksområder er det jo viktig at de faktisk HAR en stødig mentalitet slik at de ikke ender opp som problemhunder og gatas skrekk. I Sverige har de vel også utviklet en ny test som er mer rettet inn mot selskapshunder - om jeg ikke husker feil.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 147
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvorfor skal alle hunder være brukanes til noe? Det er da et ekstremt lite fåtall av Norges hunder som blir brukt annet enn til kos og som turkamerat? Gemytt og helse bør være det mest essensielle ten

Problemet med det du sier, er at det er skremmende mye kunnskapsløshet blant både utstillere, oppdrettere og ordinære hundeeiere. Derfor er utstilling et av flere verktøy for å få litt hjelp, når eier

Hahaha! Denne tråden er litt all over the place ja! Men problemstillingen er veldig interessant synes jeg. I en ideell verden synes jeg at avlskriterier skulle være basert på 3 ting, alle med samm

Jeg kjenner at jeg for en gangs skyld er veldig glad for at jeg er oppdretter av en særdeles tallrik rase, hvor vi har så høye påmeldingstall på utstillingene at championatet henger relativt høyt sammenlignet med raser som sjelden oppnår tosifrede påmeldingstall.

Det betyr at vi i min raseklubb forhåpentligvis har en annen holdning til titler, fordi vi kan ikke utelukkende bruke de få hundene som hvert år klarer å oppnå championatet. Vi kan ikke se oss blind på titler, for da har vi nesten ikke hannhunder eller tisper å bruke.

Det er 12 storcert-sjanser i året, og det sier seg selv da at maks 12 hunder i hvert kjønn kan bli champion hvert år. Realiteten er som regel en annen, fordi det er gjerne en ung, vakker hund som tar flere enn ett storcert før den fyller to år. Kombinert med dette får ingen hannhund (eller tispe, men det er ikke like reelt) ha mer enn 30 avkom før den stoppes for en grundig avkomstgranskning. Dermed unngår vi matadoravl på den siste flunkende nye championen.

Jeg vet i hvert fall om få oppdrettere på min rase, om noen, som eksplisitt sier at de kun bruker championer, eller som du kan se på deres oppdrettergjerning at de er tittelblinde. Det er også sjelden at en hannhunds avlskarriere tar av etter at han får tittelen - fordi er han så bra, er han brukt før han blir champion, og maksgrensa på 30 gjør at ingenting kan eksplodere.

Vi har 300-400 registrerte valper hvert år, så det sier seg selv at det blir en bredde på hva slags hannhunder (og tisper) som brukes, og selv om ikke JEG personlig ville brukt alt det som går i avl, liker jeg å tro at vi er velsignet fra tittelsyken i min rase.

Men, jeg har også hørt tispeeiere si at oj, nå oppfyller jo hunden min avlsreglene, det hadde jeg ikke tenkt på, da må den i avl. Som tidligere nevnt, kan en hund være avlsklarert hos oss med en very good, og det synes jeg simpelthen ikke er nok. På en så tallrik rase kan en legge lista høyere, når en ser hvor lite good og sufficient som deles ut. Klart, vi har krav til helse, men med tanke på at det de siste to årene har vært problematisk å få solgt bernervalper, gjør det ikke noe om noe strengere krav fører til noe færre fødte valper.

Selvfølgelig kan og bør en skjerpe inn på andre faktorer enn utstilling, men det er vanskelig å sette krav til noe som ikke er målbart. Det er lett å sette krav til HD- og AD-resultat på avlsdyret og dets fullsøsken, men ikke like lett å sette et konkret krav til forekomsten av kreft på linjene, selv om det er kreft som er vår utfordring. Det blir mer en subjektiv vurdering og evaluering av kombinasjonen enn det tester og undersøkelser bistår med.

Derfor er kartlegging av levealder og dødsårsak i hvert fall noe jeg personlig bruker mye tid på, i håp om å finne ut hva hannhundlinjene byr på, og om det blir doblinger, og å finne mine grenser for når noe er for mye og når noe er akseptabelt. Hvor mange hunder i en stamtavle på fem generasjoner kan dø av noe før det er problematisk?

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel egentlig der hele problemet ligger? Folk ER ikke objektive og kunnskapsrike nok til selv å vurdere sine egne hunder - det er derfor jeg synes det er viktig med både utstilling, mentaltester og bruksprøver for å faktisk se hva som bor i hundene. Det er overraskende mange som fnyser av resultatene fra MH f eks, når hundene ikke har gått så bra som forventet - da er både figuranter, testledere og beskrivere, og ikke minst BANEN, feil... For ikke å snakke om alle som har så himla bra brukshunder (jeg snakker om min rase nå og hva jeg har erfart derfra). Det er ikke måte på hvor bra de er, bare de har litt "spring i bena" og stresser rundt... men å konkurrere med dem, nei se det er ikke aktuelt.

Skal man betraktes som en seriøs oppdretter, så må man ha flere tanker i hodet samtidig. Selv på selskapshunder som ikke har noen spesifikke bruksområder er det jo viktig at de faktisk HAR en stødig mentalitet slik at de ikke ender opp som problemhunder og gatas skrekk. I Sverige har de vel også utviklet en ny test som er mer rettet inn mot selskapshunder - om jeg ikke husker feil.

og av samme grunn er jeg skeptisk når det blir lagt for mye vekt på utstilling, dommere er bare folk de også og mange dommere liker og premierer ekstreme hunder, hunder med lite eller for mye vinkler hunder med fargefeil etc. Også har man jo konkurransekonseptet som i noen tilfeller fører til at egoismen kommer frem. Jeg hadde vært mer positiv til en ren eksteriørbedømmelse, gjerne av flere som bedømmer sammen slik at det ikke blir en mening og uten konkurransen.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hahaha! Denne tråden er litt all over the place ja! Men problemstillingen er veldig interessant synes jeg.

I en ideell verden synes jeg at avlskriterier skulle være basert på 3 ting, alle med samme vekt: rasetypisk utseende, helse og mental testing. Og det uansett rase, om det var bruks eller "bare" (som faktisk ikke er bare) familiehund.

Man snakker litt sleivete om å gjøre det "bra" på MH feks, uten å si hva man egentlig mener med "bra", for det vil jo være helt bestemt av rase og hundens bruksformål.

Det er feks helt greit at en saluki eller basenji ikke scorer maks på det sosiale eller lek, mens det ville ikke være så greit om en kelpie scoret som en saluki eller basenji på det sosiale eller lek. Men det er helt greit at salukier scorer høyere på jakt enn lek osv. Hva som er bra eller dårlig kommer an på. Men en MH gir et standard, så nært objektivt man kan få, mål på en del helt grunnleggende sider ved hunden. Jeg ville ikke hatt en hund hvor hele slekta scoret høyt på både "hot" (trussel) og redsel, og det tror jeg faktisk ikke noen andre ville heller. I så måte er MH et veldig viktig avlsredskap synes jeg. Og den, eller liknende, burde vært brukt for alle hunderaser. Det har ingenting med ferdselsprøver eller "good canine citizen" å gjøre egentlig, fordi de måler trening de, ikke iboende egenskaper nødvendigvis. Er du en glimrende trener, så kan du få frynsete hunder gjennom, er du en middels dårlig trener får du ikke frynsete hunder gjennom.. det funker ikke som et holdbart avlsredskap m.a.o. I MH skal det godt gjøres å klare å trene hunden til å få de måltallene man ønsker (det er ikke slik at man ønsker maks score på alt nemlig!!) - og hva skulle vitsen være.. man er jo ute etter de grunnleggende egenskapene, det er jo de som i grunnen går i arv.

Utstilling er jeg 100 % for. Man skal huske at det er ikke bare champions som duger. "Very good" (blå sløyfe) er faktisk bra det også. En very good kan ha en del av disse små-feilene som det trekkes frem som tåpelig å bry seg om. Hunden er fortsatt "very good"!! En Excellent hund, har færre av disse småfeilene slik jeg ser det og får derfor med rette "Excellent". Jeg ville overhode ikke reagere på at en very good hund ble brukt i avl, såfremt den har noen andre egenskaper som er viktige å få med seg videre. Men den bør være minst very good sånn at den er rasetypisk.

At ting kan variere fra dommer til dommer kan så være, derfor det skal en del til for å bli champion i prinsippet - det må flere dommere til som er enige om cert-kvalitet. Men som SFX skriver, det er vanskeligere å få Champion i en tallrik rase for der har man "råd" til å skumme fløten. I det hele tatt synes jeg hele det opplegget er vanskelig, og NKK har jo sendt ut et høringsskriv vedr inflasjon i certer etc. Man søker altså å forbedre systemet, men det er veldig vanskelig å finne en perfekt måte å gjøre det på.

Utstillingsverdenen er ikke perfekt, men det er ikke dermed sagt at utstilling er forkastelig. Tvertimot, utstilling bør veie 1/3, helse 1/3 og det mentale 1/3. En hund er en total pakke.

Jeg liker ikke oppdeling av raser i bruks/jakt og utstilling (som man har hos schäfer, cocker, golden, kelpie etc) Mitt inntrykk er at det er større helse og gemytt-problemer hos de rent bruksavlede sidene av disse. Og på den annen side så kan de rene utstillingssidene bli helt håpløse både i forhold til bruksønsker og gemytt, og også sunt eksteriør når det kun er utstillingsresultater som styrer avlen i rasen.

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel egentlig der hele problemet ligger? Folk ER ikke objektive og kunnskapsrike nok til selv å vurdere sine egne hunder - det er derfor jeg synes det er viktig med både utstilling, mentaltester og bruksprøver for å faktisk se hva som bor i hundene. Det er overraskende mange som fnyser av resultatene fra MH f eks, når hundene ikke har gått så bra som forventet - da er både figuranter, testledere og beskrivere, og ikke minst BANEN, feil... For ikke å snakke om alle som har så himla bra brukshunder (jeg snakker om min rase nå og hva jeg har erfart derfra). Det er ikke måte på hvor bra de er, bare de har litt "spring i bena" og stresser rundt... men å konkurrere med dem, nei se det er ikke aktuelt.

Skal man betraktes som en seriøs oppdretter, så må man ha flere tanker i hodet samtidig. Selv på selskapshunder som ikke har noen spesifikke bruksområder er det jo viktig at de faktisk HAR en stødig mentalitet slik at de ikke ender opp som problemhunder og gatas skrekk. I Sverige har de vel også utviklet en ny test som er mer rettet inn mot selskapshunder - om jeg ikke husker feil.

Det Siri sa. Er veldig enig i dette!

Er forøvrig veldig enig i at det er forskjell på raser. Og at å avle er veldig sammensatt. Jeg slo lett fra meg Chess som avlshund i sin tid. Hvorfor? Hun gjør det ikke stort i utstillingsringen. Rød fikk hun, men aldri noe mer. I etterkant ser jeg at hun har en hel del å bidra med. Helse, fantastisk gemytt og en stødig mentalitet. Men så er hun redd fyrverkeri da. Også er hun litt hasetrang. Men så er hun hundre prosent trygg med barn, gamle, menn og kvinner. Lett å bli klok på? Nei. Men magefølelsen min sa meg at Chess ikke skal i avl. Slik ble det heller ikke, og det er helt greit. Men å evne det å se ens egen hund i et objektivt lys er ekstremt viktig. Det er viktig å ikke "forelske" seg i sin egen hund.

Selv vurderer jeg å avle på Leja. Men mye skal på plass først. Og det skal mye til for at hun overbeviser meg om at hun er egnet. Kriteriene for henne et annerledes enn for Chess. MH med papillon er ikke nødvendig vis så interessant synes jeg. Men at hun liker folk og fungerer som fem familiehunden rasen skal være veier svært tungt.

Sorry rotete innlegg. Sitter på mobil. Men jeg mener i alle fall at utstilling er et bra verktøy og at det er viktig, men i kombinasjon med rasespesifikke tester/vurderinger og en stor porsjon objektiv tenkning fra eiers/oppdrettere side. Forøvrig er jeg og veldig opptatt av at man avler der det er etterspørsel. Å avle for å avle ser jeg lite poeng i. Man bør ha en viss anelse om at noen er keen på å kjøpe hund fra ens oppdrett før man setter valper på tispa. Nettopp derfor må jeg vurdere nøye - er det "behov" for flere papillon, f.eks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tvertimot, utstilling bør veie 1/3, helse 1/3 og det mentale 1/3. En hund er en total pakke.

For meg igjen blir det ganske feil når jeg ser hva slags hunder som ofte premieres, spesielt på våre spesialutstillinger. Der er enkelte dommere så opptatt av type, hvilket på belger blir til hodet, og de glemmer ofte totalt helheten. Har sett hunder som ikke kan bevege seg normalt bli høyt premiert, mens andre som har hatt et utrolig bra eksteriør ellers har fått blått fordi "hodet er litt for kort". At en hund er premiert på utstilling i en lite tallrik rase, betyr faktisk ikke engang at den er sunt konstruert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg igjen blir det ganske feil når jeg ser hva slags hunder som ofte premieres, spesielt på våre spesialutstillinger. Der er enkelte dommere så opptatt av type, hvilket på belger blir til hodet, og de glemmer ofte totalt helheten. Har sett hunder som ikke kan bevege seg normalt bli høyt premiert, mens andre som har hatt et utrolig bra eksteriør ellers har fått blått fordi "hodet er litt for kort". At en hund er premiert på utstilling i en lite tallrik rase, betyr faktisk ikke engang at den er sunt konstruert.

Jamen prinsipielt Carina? At utstilling eventuelt utøves feil er en ting, men at det prinsipielt bør veie tungt i likhet med det mentale og helse?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel egentlig der hele problemet ligger? Folk ER ikke objektive og kunnskapsrike nok til selv å vurdere sine egne hunder - det er derfor jeg synes det er viktig med både utstilling, mentaltester og bruksprøver for å faktisk se hva som bor i hundene. Det er overraskende mange som fnyser av resultatene fra MH f eks, når hundene ikke har gått så bra som forventet - da er både figuranter, testledere og beskrivere, og ikke minst BANEN, feil... For ikke å snakke om alle som har så himla bra brukshunder (jeg snakker om min rase nå og hva jeg har erfart derfra). Det er ikke måte på hvor bra de er, bare de har litt "spring i bena" og stresser rundt... men å konkurrere med dem, nei se det er ikke aktuelt.

Skal man betraktes som en seriøs oppdretter, så må man ha flere tanker i hodet samtidig. Selv på selskapshunder som ikke har noen spesifikke bruksområder er det jo viktig at de faktisk HAR en stødig mentalitet slik at de ikke ender opp som problemhunder og gatas skrekk. I Sverige har de vel også utviklet en ny test som er mer rettet inn mot selskapshunder - om jeg ikke husker feil.

Enig! Mine foreldre f.eks, er personer som ikke er objektive og mangler kunnskap. Vi har to dachser som er svake mentalt, men foreldrene mine har allikevel spurt om jeg ikke skal ha valper på tispa. Hun er jo så snill, og lett å ha med å gjøre. Hun hadde jo også blitt en skikkelig god mor for når hun er innbilt så steller hun så fint med lekene sine (mener mor):P Tispa er bedre mentalt enn hannhunden, og hun har jo noen kvaliteter som jeg synes er gode. Hun er ikke miljøberørt, og jeg kan plassere henne hvor jeg vil, og gå fra henne. Så lenge hun har en seng å sove i, så er alt greit. Men hun er også usikker på enkelte mennesker og jeg har sett at terskelen for å bite/glefse ikke er så veldig høy i situasjoner der hun blir presset. Hun har også begynt å reagere litt på høye lyder. I tillegg så får hun innbilt etter hver eneste løpetid, og blir helt tussete.

På en måte så kan jeg forstå at foreldene mine kunne tenkt seg valper etter henne. Hun er en veldig lett hund, kan gå løs over alt (med minimalt med trening), driter i folk og hunder på tur osv., men det er egentlig ikke fordi hun er så veldig lydig, det er jo fordi hun ikke er så tøff at hun tørr å løpe langt bort fra oss. Det samme med hannhunden. Der er begge to ganske like. Selv så pysete de er, så har vi aldri slitt med utagering og sånne ting. Jeg er ganske sikker på at tonen hadde vært en annen dersom vi hadde slitt med sånne ting. For mor og far som bare vil ha en grei turkompis, med minimalt med jobb, så fungerer de perfekt, og da glemmer de alt det negative med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jamen prinsipielt Carina? At utstilling eventuelt utøves feil er en ting, men at det prinsipielt bør veie tungt i likhet med det mentale og helse?

Åpenbart synes jo ikke jeg det, hvis du ser på tispen jeg nettopp hadde kull på. For meg blir det galt å ha et sånt prinsipp basert på en teori om at utstilling fungerer som det skal, for det gjør det ikke. Bulldogger som får blått fordi de har for lang nese, som faktisk gjør at de har mindre problemer med pusten. Eller som min rase, hvor en hund som gjør det bra på spesialutstilling veiver med frambeina når den løper, fordi den ikke har bryst. Da velger jeg heller å avle på en hund som har mindre pels, og et kortere og kraftigere hode, men som faktisk er godt konstruert. Selv om min hund antageligvis aldri får noe mer enn Good, så er hun i mine øyne likevel bedre eksteriørmessig, fra et sunnhetssynspunkt, enn en hund som ikke har mulighet til å bevege seg normalt pga konstruksjonsfeil.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg igjen blir det ganske feil når jeg ser hva slags hunder som ofte premieres, spesielt på våre spesialutstillinger. Der er enkelte dommere så opptatt av type, hvilket på belger blir til hodet, og de glemmer ofte totalt helheten. Har sett hunder som ikke kan bevege seg normalt bli høyt premiert, mens andre som har hatt et utrolig bra eksteriør ellers har fått blått fordi "hodet er litt for kort". At en hund er premiert på utstilling i en lite tallrik rase, betyr faktisk ikke engang at den er sunt konstruert.

Men hvorfor har klubben så angivelig dårlige dommere på sine egne spesialer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor har klubben så angivelig dårlige dommere på sine egne spesialer?

Det vet jeg ikke, men det handler vel om hvor fokuset ligger i avlen hos en del. Jeg ser jo stadig at det legges ut bilder av hannhunder (til avl) som folk oier seg over fordi de er så vakre, mens alt jeg ser er at de skylder knevinkler, pg/eller at de så rake og fremskutt at de omtrent ikke har nakke osv. Men pent hode og mye pels - de har de. Og min rase er jo ikke den eneste heller, hvor fokusen har blitt feil.

Heldigvis har de som har vunnet spesialene vært flotte hunder eksteriørt, men det er likevel en del som når høyt opp og mange mange som brukes i avl fordi de har god type, ergo pene hoder.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Men hvorfor har klubben så angivelig dårlige dommere på sine egne spesialer?

Tja..... det har vel aldri vært fokus på funksjonell anatomi blant spesialdommere. Dog skal det sies at det finnes spesialdommere som faktisk setter pris på ett funksjonelt eksteriør også. Opptil flere - dessverre synes ikke raseklubben det er så stas å bruke disse dommerne så da velger de dommere som dømmer hoder og øre heller enn kropp.

Det har bedret seg da - det skal sies. Den ene av årets dommere har i alle fall fokus på standarden som helhet. Men det finnes beklageligvis dommere som kun har fokus på hode og ører og det gavner ikke rasen spesielt mye.

Nå skal belgeren være moderat vinklet foran og bak da - sånn at overdrevne vinkler er like feil som for knappe - det skal være passe.

Nå har vel jeg sagt hva jeg mener bør være kriteriene for å bruke ei tispe i avl, men jeg gjentar det gjerne - jeg mener det skal være fokus på hele pakka, ikke bare deler av den liksom.

Hunden bør generelt være bedre enn gjennomsnittet for rasen både eksteriørt og mentalt. Dog kan man fravike noe i forhold til eksteriør dersom temperament og mentalitet er særdeles godt. F.eks. ved at den har vist at den har ekstremt god arbeidskapasitet i forhold til resultater innen f.eks. bruks osv. Jeg sier fravike noe, fordi jeg mener at rasestandarden ikke under noen omstendigheter bør forkastes i forhold til hvordan hunden ser ut.

Hunden bør inneha noe man mener rasen trenger, dvs. det må være ett mål at den skal tilføre rasen noe

Hunden skal være fri for defekter som forekommer på rasen, og aller helst også være fra linjer der disse defektene ikke forekommer mer enn for gjennomsnittet for rasen.

Dersom hunden har feil/mangler (enten eksteriørt, eller mentalt) - så skal hundens øvrige fortrinn være så store at avl likevel kan forsvares.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vet jeg ikke, men det handler vel om hvor fokuset ligger i avlen hos en del. Jeg ser jo stadig at det legges ut bilder av hannhunder (til avl) som folk oier seg over fordi de er så vakre, mens alt jeg ser er at de skylder knevinkler, pg/eller at de så rake og fremskutt at de omtrent ikke har nakke osv. Men pent hode og mye pels - de har de. Og min rase er jo ikke den eneste heller, hvor fokusen har blitt feil.

Heldigvis har de som har vunnet spesialene vært flotte hunder eksteriørt, men det er likevel en del som når høyt opp og mange mange som brukes i avl fordi de har god type, ergo pene hoder.

Jeg må bare først få si at jeg ikke deler din definisjon av type - for meg er type helheten av hunden, inkludert konstruksjon, mentalitet, størrelse, pels, rasedetaljer, også videre. Jeg er selv opptatt av gode hoder på min rase, men jeg ville aldi sagt at en hund med et optimalt hode og rake knevinkler er en hund av utmerket type. Men nok om det.

Alle som er medlemmer av sin raseklubb har mulighet til å gå inn og påvirke avgjørelsene som taes, ved å melde seg som tillitsvalgt og dermed være med i planleggingsarbeidet og avgjørelsene som taes - deriblant hvem som skal få dømme.

Dessuten har det jo blitt sagt opptil flere ganger i denne tråden at en helhetsvurdering av hunden basert på flere utstillingsresultat er å foretrekke, og da gjerne kombinert med også å lese kritikkene og ikke bare lese seg blind på premiegrad.

En hund som kan gjøre det godt for både an allrounder og en rasespesialst er virkelig en hund med kvaliteter, da denne gjerne vurderes på to noe ulike grunnlag.

Nå kjenner ikke jeg belger veldig godt, og det er ikke meningen å diskutere de rasene konkret, men jeg lar de likevel stå som et eksempel i denne diskusjonen:

Mitt inntrykk av belgerne etter å ha hengt på sonen i noen år, er at det er stor bekymring for den generelle anatomien, og at veldig, veldig mange har dårlige fronter. Det er oppfatningen jeg får når belgereiere og -oppdrettere diskuterer belgerne.

For dommere er det et dilemma, når en får en rase hvor en majoritet av individene i rasen har samme feil. Skal en gi samtlige very good og dårligere - eller skal en premiere de som er minst dårlige, for å vise i hvilken retningen en bør fokusere avlen, og hva en foretrekker av to onder?

Jeg formoder også at folk setter like strenge krav til tispe som til hannhund, når en kritiserer hannhunder tilgjengelig for avl.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.... det har vel aldri vært fokus på funksjonell anatomi blant spesialdommere. Dog skal det sies at det finnes spesialdommere som faktisk setter pris på ett funksjonelt eksteriør også. Opptil flere - dessverre synes ikke raseklubben det er så stas å bruke disse dommerne så da velger de dommere som dømmer hoder og øre heller enn kropp.

Mitt spørsmål var primært retorisk.

Om en raseklubb ikke synes dommerne har det fokuset de trenger for å få en bedre fokus i sitt avslarbeid, forstår jeg ikke hvorfor disse dommerne inviteres - eventuelt hvorfor en lar resultat på spesialer telle så mye. For det gjør det - folk fremhever oftere en klasseplassering på en spesial enn i Letohallen for en svensk allrounder.

Om en raseklubbs medlemmer ikke er fornøyd med hva styre og utstillingskomité gjør, hadde jeg hatt større forståelse for at en selv forsøkte å påvirke dommerinvitasjonene.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Mitt spørsmål var primært retorisk.

Om en raseklubb ikke synes dommerne har det fokuset de trenger for å få en bedre fokus i sitt avslarbeid, forstår jeg ikke hvorfor disse dommerne inviteres - eventuelt hvorfor en lar resultat på spesialer telle så mye. For det gjør det - folk fremhever oftere en klasseplassering på en spesial enn i Letohallen for en svensk allrounder.

Om en raseklubbs medlemmer ikke er fornøyd med hva styre og utstillingskomité gjør, hadde jeg hatt større forståelse for at en selv forsøkte å påvirke dommerinvitasjonene.

Problemet er vel at raseklubbens medlemmer synes det er greit og avler deretter. Det er kun ett fåtall oppdrettere og eiere som mener at fokuset bør være på ett litt annet plan. Det kommer jo litt an på hva man definerer som en god hund, og vi vet jo alle at det skjelden er en objektiv greie.

Personlig setter jeg nok resultatene jeg får for gode allround-dommere høyere enn jeg gjør med resultatene fra spesialer. Jeg stiller heller ikke noe særlig på spesialutstillinger nettopp pga. at jeg ikke synes fokuset er på rett sted. Og før noen fra belgerverdenen leser dette og tenker "hun gjør det ikke fordi bikkja hennes er stygg" - så vil jeg tillate meg å legge til at alle mine belgere har gjort det skapelig for opptil flere spesialdommere, så det har lite med det å gjøre. Mine hunder har gjort det jevnt veldig bra for spesialdommere - hver gang, flere ganger liksom *ler*. Ikke nødvendigvis vunnet, men jevnt over gjort helt skapelig ifra seg. Mine hunder er ikke hypre nok til å gå helt til topps liksom.

For meg er anatomi og temperament viktig, men hva jeg mener er god anatomi og godt temperament avviker jo helt klart fra hva andre definerer som det samme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er vel at raseklubbens medlemmer synes det er greit og avler deretter. Det er kun ett fåtall oppdrettere og eiere som mener at fokuset bør være på ett litt annet plan. Det kommer jo litt an på hva man definerer som en god hund, og vi vet jo alle at det skjelden er en objektiv greie.

Personlig setter jeg nok resultatene jeg får for gode allround-dommere høyere enn jeg gjør med resultatene fra spesialer. Jeg stiller heller ikke noe særlig på spesialutstillinger nettopp pga. at jeg ikke synes fokuset er på rett sted. Og før noen fra belgerverdenen leser dette og tenker "hun gjør det ikke fordi bikkja hennes er stygg" - så vil jeg tillate meg å legge til at alle mine belgere har gjort det skapelig for opptil flere spesialdommere, så det har lite med det å gjøre. Mine hunder har gjort det jevnt veldig bra for spesialdommere - hver gang, flere ganger liksom *ler*. Ikke nødvendigvis vunnet, men jevnt over gjort helt skapelig ifra seg. Mine hunder er ikke hypre nok til å gå helt til topps liksom.

For meg er anatomi og temperament viktig, men hva jeg mener er god anatomi og godt temperament avviker jo helt klart fra hva andre definerer som det samme.

Yeah, det er et godt poeng som aldri kan gjentas for ofte - selv om vi har en flere sider lang rasestandard som beskriver idealeksemplaret av rasen, er det likevel rom for tolkninger, samt prioriteringer, og hva en ønsker seg varierer sterkt. Jeg synes for eksempel min egen rase er lite homogen, hvilket gjør at jeg mister avlsmateriale - men jeg parrer ikke tispa mi med en hannhund kun fordi han passer stamtavlemessig, hvis han ikke er det jeg mener er en eksteriørt god representant for rasen, hvis feil ikke matcher tispas, etc. Da hjelper det ikke at han er champion.

Jeg synes det er viktigere at en oppdretter har en klar plan og visjon for det en gjør, med en tydelig visjon om hvordan idealhunden i sin rase ser ut - enn de som parrer litt vilkårlig, etter anbefalinger fra et generelt avlsråd, uten å ha noen begrunnelse for hva de gjør - selv om førstnevnte kanskje får fram hunder jeg synes er uinteressante. Både Foenix og X'en har fått kritikk for at de har hode uten riktig kjønnspreg, og den er grei. Jeg er ikke enig, men jeg forstår at noen dommere mener det, når vi har så vidt spekter på hoder i min rase. Jeg mener selv at X'en kunne vært noe mer feminin i sitt uttrykk, men det er langt derfra til å si at hun er maskulin. Utifra hva jeg synes er et godt bernerhode. Og jeg heller gidder ikke bruke nesten 400 kroner for å stille henne for dommere jeg vet ikke liker det hun representerer (hun har også cert fra allrounder og rasespesialst) - det handler ikke om uærlighet eller feighet, det handler om at jeg allerede vet hennes svake sider, hun er stilt sikkert 50 ganger og jeg ser hva som er gjennomgående feil og fortrinn, jeg trenger ikke lenger utstilling for eksteriør vurdering i avlshenseende, hun stilles nå kun for å hente noe. Jeg vet som oppdretter hva jeg vil ha, og jeg har det i bakhodet når jeg velger hannhund. Hennes datter har for eksempel fått et mer feminint uttrykk, fordi jeg fokuserte på det i valg av partner.

Men det var ikke det eneste jeg fokuserte på. Og hvordan hennes forrige kull kom ut, påvirker hva jeg fokuserer på i neste omgang av valg av partner. Men jeg vet da om de som ikke ville latt henne gå i avl i det hele tatt, da de ikke synes hun er bra nok. Enig blir en aldri.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare først få si at jeg ikke deler din definisjon av type - for meg er type helheten av hunden, inkludert konstruksjon, mentalitet, størrelse, pels, rasedetaljer, også videre. Jeg er selv opptatt av gode hoder på min rase, men jeg ville aldi sagt at en hund med et optimalt hode og rake knevinkler er en hund av utmerket type. Men nok om det.

Alle som er medlemmer av sin raseklubb har mulighet til å gå inn og påvirke avgjørelsene som taes, ved å melde seg som tillitsvalgt og dermed være med i planleggingsarbeidet og avgjørelsene som taes - deriblant hvem som skal få dømme.

Dessuten har det jo blitt sagt opptil flere ganger i denne tråden at en helhetsvurdering av hunden basert på flere utstillingsresultat er å foretrekke, og da gjerne kombinert med også å lese kritikkene og ikke bare lese seg blind på premiegrad.

En hund som kan gjøre det godt for både an allrounder og en rasespesialst er virkelig en hund med kvaliteter, da denne gjerne vurderes på to noe ulike grunnlag.

Nå kjenner ikke jeg belger veldig godt, og det er ikke meningen å diskutere de rasene konkret, men jeg lar de likevel stå som et eksempel i denne diskusjonen:

Mitt inntrykk av belgerne etter å ha hengt på sonen i noen år, er at det er stor bekymring for den generelle anatomien, og at veldig, veldig mange har dårlige fronter. Det er oppfatningen jeg får når belgereiere og -oppdrettere diskuterer belgerne.

For dommere er det et dilemma, når en får en rase hvor en majoritet av individene i rasen har samme feil. Skal en gi samtlige very good og dårligere - eller skal en premiere de som er minst dårlige, for å vise i hvilken retningen en bør fokusere avlen, og hva en foretrekker av to onder?

Jeg formoder også at folk setter like strenge krav til tispe som til hannhund, når en kritiserer hannhunder tilgjengelig for avl.

Du har misforstått, JEG mener type er langt mer enn hodet, men det virker innimellom som det er veldig mange som ikke deler min og din definisjon av type. Det er jo det jeg sier er hele problemet med dømminga til en del spesialdommere. De ser ikke på helheten, slik jeg mener man bør gjøre.

Personlig synes jeg, mtp på frontene i denne rasen, at det er på tide å premiere de hundene som faktisk har det rasen trenger, uten å mangle resten. For å ta et helt enkelt eksempel (hvilket forøvrig ikke betyr at jeg ikke vet at en hund består av mer...) Kanskje det er bedre å premiere hunden med en excellent front og et bra hode, enn den hunden med det mest hypete hodet og en dårlig front. I vår rase har vi mange pene hoder, men langt færre gode fronter.

Det er ikke snakk om å kritisere hannhundene per se, men de som generelt ikke kikker lenger bak på hunden enn til øra. Og ja, hadde min tispe hatt et så usunt eksteriør som enkelte hunder har, så hadde jeg ikke hatt valper på henne. Blir litt rart å diskutere mine valg ifht dette, da jeg har valgt å satse litt mer på brukslinjer siden min rase er delt, men for meg så er et sunt eksteriør kjempeviktig. Og det har hun, til og med i følge foreleserne på kynologikurset jeg tok i fjor.

Personlig setter jeg nok resultatene jeg får for gode allround-dommere høyere enn jeg gjør med resultatene fra spesialer. Jeg stiller heller ikke noe særlig på spesialutstillinger nettopp pga. at jeg ikke synes fokuset er på rett sted.

Sånn tenker jeg og, da er jeg ikke den eneste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For dommere er det et dilemma, når en får en rase hvor en majoritet av individene i rasen har samme feil. Skal en gi samtlige very good og dårligere - eller skal en premiere de som er minst dårlige, for å vise i hvilken retningen en bør fokusere avlen, og hva en foretrekker av to onder?

Her (blant annet) detter jeg av lasset når man sier at utstilling er et avlsverktøy. Det bør ikke være et dilemma. En hund blir ikke noe bedre av at "alle andre" er like dårlige.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har misforstått, JEG mener type er langt mer enn hodet, men det virker innimellom som det er veldig mange som ikke deler min og din definisjon av type. Det er jo det jeg sier er hele problemet med dømminga til en del spesialdommere. De ser ikke på helheten, slik jeg mener man bør gjøre.

Da misforsto jeg deg, ja, jeg trodde du mente en hund kunne ha god type med dårlig hode.

Personlig synes jeg, mtp på frontene i denne rasen, at det er på tide å premiere de hundene som faktisk har det rasen trenger, uten å mangle resten. For å ta et helt enkelt eksempel (hvilket forøvrig ikke betyr at jeg ikke vet at en hund består av mer...) Kanskje det er bedre å premiere hunden med en excellent front og et bra hode, enn den hunden med det mest hypete hodet og en dårlig front. I vår rase har vi mange pene hoder, men langt færre gode fronter.

Det er ikke snakk om å kritisere hannhundene per se, men de som generelt ikke kikker lenger bak på hunden enn til øra. Og ja, hadde min tispe hatt et så usunt eksteriør som enkelte hunder har, så hadde jeg ikke hatt valper på henne. Blir litt rart å diskutere mine valg ifht dette, da jeg har valgt å satse litt mer på brukslinjer siden min rase er delt, men for meg så er et sunt eksteriør kjempeviktig. Og det har hun, til og med i følge foreleserne på kynologikurset jeg tok i fjor.

Sånn tenker jeg og, da er jeg ikke den eneste.

Nå forsøkte jeg å bruke belgerne som et eksempel, og ikke nødvendigvis gjøre dette til en diskusjon om denne rasen, enda mindre en diskusjon om ditt valpekull.

Men det er mange ulike typer dommere, fra rasespesialister som ikke dømmer noe som helst annet, til allrounds som dømmer absolutt alt. Og jeg mener at alle kan ha noe å bidra med. Det er ikke bra å miste rasedetaljene i hodet, og det er ikke bra å miste sunn konstruksjon. Optimalt er vi garantert enig om at vi vil ha hele pakka.

Det raseklubbene kan gjøre, er jo å arrangere dommerkonferanse, hvor norske/nordiske dommere inviteres for å snakke sammen om hva en mener er problem i rasen, hva en ønsker at skal bli slått hardere ned på, hva en ønsker prioritert i bedømmelsen, og det er en mulighet for dommere som har dømt lenge eller er helt nyutdannet å få et dypdukk og en repetisjon av hvordan rasen skal bedømmes.

Min raseklubb planlegger for eksempel en slik konferanse til høsten, med et kompendium som er skrevet i samarbeid med rasens hjemland, som er illustrert med en rekke bilder av hva som ansees som CK-verdige bernere, og en framheving av hva vi mener har blitt et større problem på rasen for tiden (for eksempel hoder, haleføring, pelslengde og gemytt). Vi håper dommerne tar klubbens signaler til seg, og prioriterer dette mer framover. Om ti år har vi kanskje en ny konferanse, og ser at vi nå trenger hjelp til å få slått ned på svake haser, små tenner, for mørke tegninger og for lange lendeparti - random examples for the cause of the argument.

Dette kompendiet er også til nytte for oppdretterne, og er derfor til salgs blant både norske og utenlandske rasemiljøer.

Her (blant annet) detter jeg av lasset når man sier at utstilling er et avlsverktøy. Det bør ikke være et dilemma. En hund blir ikke noe bedre av at "alle andre" er like dårlige.

Dilemmaet ligger i den oppdragerrollen en dommer kan inneha. Om en gir samtlige hunder good, lærer ikke oppdretterne noe annet enn at de ikke vil stille for den dommeren igjen. Om en derimot bruker noe mer av skalaen, for å fremheve de som er best av det dårlige, kan en hjelpe oppdretterne å gi en pekepinn.

Det er jo en vid skala en kan bruke - om du gir excellent, behøver du ikke nødvendigvis gi CK. Om du gir CK, trenger du ikke nødvendigvis gi CACIB.

Så må jeg legge til at jeg tenker ikke nå på Kirkenes og omegns utstilling med to påmeldte i rasen. Jeg tenker på store utstillinger i land hvor en rase har et gjennomgående problem eller av varierende grunner har en lav kvalitet. Jeg tenker på for eksempel en spesial.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Humor at folk blir irritert når man diskuterer et filosofisk spørsmål i debattkjelleren :P

*snip*

Såvidt jeg kunne se, så er ingen blitt irritert? Og hva er så humor med det da..?

Jeg kjenner jeg vil forsvare "utstillingsoppdretterne" litt jeg. Ja, de stiller ut, og ja, de er nok opptatt av titler. Men utover det tror jeg de fleste er opptatt av nettopp det at hundene skal være gode samfunnsborgere. De avler ikke på drittbikkjer med vitende vilje fordi de mener den har best meritter, i beste fall avler de på slike hunder med begge øynene lukket (litt sånn som deg som ikke vil innse at en høy hale kan føre til usunnhet). Det er heller ikke sånn at utstillingsoppdrettere selger valper skjult til kun utstillingshjem. De aller, aller fleste havner i helt vanlige hjem. Der det forventes at de er gode samfunnsborgere. Så hører oppdretter med valpekjøperne om hva de synes om hundene, og får høre at de er strålende snille og gode borgere. Og så avles det videre. De snakker med sånne som deg, som synes hunden din er verdens snilleste, eller med Hansen nedi gaten som kanskje bare har problemer med at hunden ødelegger når den er hjemme alene og derfor må være i bur, men ellers er jo hunden snill som et lam og det er lett å hanskes med hunden når man bare kan putte den i et bur. Er det rart om det da kommer hunder i avl som kanskje ikke burde fallt gjennom i dine øyne? Eller kanskje er det valpekjøperen det er noe galt med som ikke kan å oppdra hund?

De utstillingsoppdretterne jeg kjenner, er veldig opptatt av at hundene skal fungere i familier, i hjemmet, i hverdagen, som gode borgere. Det er nettopp dèt de har som krav til hundene foruten gode meritter på utstilling. Det er nettopp dèt de brukes til utenom ringen også. Og hvis hunden ikke skal brukes på jakt eller bruks eller hva det nå er, hva er så galt med den måten å avle på? Mange helsetester jo hundene i tillegg, og prøver å presse valpekjøpere til å teste også (det er faktisk ikke så lett som man skulle tro!). Så da blir mitt spørsmål tilbake: hva er galt med den måten det gjøres på? Hvor mange flere hunder skulle gått i avl, og på hvilket grunnlag? Hvilke hunder skulle evt bli tatt ut av avl på bakgrunn av denne måten å avle på? For meg virker det som om du er litt snurt fordi bikkja di ikke rekker helt opp utstillingsmessig, og at det gjør at du ikke kan avle på henne. Litt ren, god gammeldags misunnelse med andre ord. Correct me if I'm wrong..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dilemmaet ligger i den oppdragerrollen en dommer kan inneha. Om en gir samtlige hunder good, lærer ikke oppdretterne noe annet enn at de ikke vil stille for den dommeren igjen. Om en derimot bruker noe mer av skalaen, for å fremheve de som er best av det dårlige, kan en hjelpe oppdretterne å gi en pekepinn.

Det er jo en vid skala en kan bruke - om du gir excellent, behøver du ikke nødvendigvis gi CK. Om du gir CK, trenger du ikke nødvendigvis gi CACIB.

Så må jeg legge til at jeg tenker ikke nå på Kirkenes og omegns utstilling med to påmeldte i rasen. Jeg tenker på store utstillinger i land hvor en rase har et gjennomgående problem eller av varierende grunner har en lav kvalitet. Jeg tenker på for eksempel en spesial.

På et par av våre spesialer de siste årene har det vært slike dommere som bruker hele skalaen. På den siste ble alt utenom 0 og KIP brukt. Resultatet? Folk flest ble sure. Og rundt omkring på Facebook ser jeg statuser om at DEN dommeren bør en ihvertfall ikke gidde å høre på, for den kan ingenting, og den skal aldri stilles for igjen. Resultatet blir da dessverre at arrangørene ikke tør dette igjen, og inviterer dommere gir excellent til alle neste gang. Jeg syns det er trist jeg. Nå var ikke jeg på noen av disse utstillingene jeg nevner, kun sett resultatene, lest på Facebook og snakket med de som var der.

Jeg skjønner godt at det er surt og forvirrende når bikkja går fra BIR til sufficient (ja, jeg vet om minst en hund som har gjort det), og da skjønner jeg at folk mister trua på utstilling, og at utenforstående kritikere mener utstilling er bingo.

Poenget mitt var egentlig bare at selv om jeg syns utstilling for det første er artig, for det andre et nyttig verktøy i avl og for det tredje et nyttig redskap for å bevare rasen, så er jo det at dommere bruker skalaen dessverre per i dag negativt for mange av utstillerene.

Personlig syns jeg dommere skal bruke skalaen jeg, og at det er naturlig med noe sprik (eks min Thorvald, beste resultat cert, dårligste vg, for meg er ikke det et stort sprik i resultater, men mulig det bare er meg), men jevnt over ser man jo hundens kvaliteter i tverrsnittet av utstillinger, tross alt.

Nå var ikke dette egentlig et vettugt innspill, hehe, jeg bare begynte å kverne på dette med å bruke skalaen og de konsekvensene jeg har sett det få på min rase (altså sure folk).

Jeg mener det er dommerkonferanse i emning på min rase nå, det gleder jeg meg til :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dilemmaet ligger i den oppdragerrollen en dommer kan inneha. Om en gir samtlige hunder good, lærer ikke oppdretterne noe annet enn at de ikke vil stille for den dommeren igjen. Om en derimot bruker noe mer av skalaen, for å fremheve de som er best av det dårlige, kan en hjelpe oppdretterne å gi en pekepinn.

Det er jo en vid skala en kan bruke - om du gir excellent, behøver du ikke nødvendigvis gi CK. Om du gir CK, trenger du ikke nødvendigvis gi CACIB.

Så må jeg legge til at jeg tenker ikke nå på Kirkenes og omegns utstilling med to påmeldte i rasen. Jeg tenker på store utstillinger i land hvor en rase har et gjennomgående problem eller av varierende grunner har en lav kvalitet. Jeg tenker på for eksempel en spesial.

Spiller ingen trille hvor det er, og dommerens oppgave er ikke å oppdra oppdrettere, det er å dømme etter standarden. Kanskje det er dommere som har tatt på seg "oppdragerrollen" som er skyld i at hva som står i standarden og hva som faktisk bedømmes som riktig ikke alltid samsvarer lenger?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg erfarer utstiling, og hvordan "titler" deles ut, og slik som venner beskriver hvordan dommerstanden har utviklet seg med årene, så bryr jeg meg lite om utstillimgstitler. Jeg stoler på mitt eget syn og mine egne vurderinger. Og kjøper per i dag kun valper etter hunder jeg kjenner selv….ev som folk jeg stoler på kjenner.
Bruksegenskaper/titler forteller meg noe om hvor "lett-trent" en hund er, og MH forteller meg litt om hva jeg kan forvente av et kull,. forutsatt at begge foreldre og de fleste av deres søsken har gått MH.

Summen av alt betyr mest. Inkludert hva eier og omgivelser forteller om gemytt. Hundene mine skal fungere i hverdagssettingen med barn og familie og støy og aktivitet og hvile og ro og mye mer. DET er den ultimate stress-og egnethet—testen,ift avl, mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På et par av våre spesialer de siste årene har det vært slike dommere som bruker hele skalaen. På den siste ble alt utenom 0 og KIP brukt. Resultatet? Folk flest ble sure. Og rundt omkring på Facebook ser jeg statuser om at DEN dommeren bør en ihvertfall ikke gidde å høre på, for den kan ingenting, og den skal aldri stilles for igjen. Resultatet blir da dessverre at arrangørene ikke tør dette igjen, og inviterer dommere gir excellent til alle neste gang. Jeg syns det er trist jeg. Nå var ikke jeg på noen av disse utstillingene jeg nevner, kun sett resultatene, lest på Facebook og snakket med de som var der.

Jeg skjønner godt at det er surt og forvirrende når bikkja går fra BIR til sufficient (ja, jeg vet om minst en hund som har gjort det), og da skjønner jeg at folk mister trua på utstilling, og at utenforstående kritikere mener utstilling er bingo.

Poenget mitt var egentlig bare at selv om jeg syns utstilling for det første er artig, for det andre et nyttig verktøy i avl og for det tredje et nyttig redskap for å bevare rasen, så er jo det at dommere bruker skalaen dessverre per i dag negativt for mange av utstillerene.

Personlig syns jeg dommere skal bruke skalaen jeg, og at det er naturlig med noe sprik (eks min Thorvald, beste resultat cert, dårligste vg, for meg er ikke det et stort sprik i resultater, men mulig det bare er meg), men jevnt over ser man jo hundens kvaliteter i tverrsnittet av utstillinger, tross alt.

Nå var ikke dette egentlig et vettugt innspill, hehe, jeg bare begynte å kverne på dette med å bruke skalaen og de konsekvensene jeg har sett det få på min rase (altså sure folk).

Jeg mener det er dommerkonferanse i emning på min rase nå, det gleder jeg meg til :)

Selvfølgelig blir de fleste sure om de ikke får det de vil ha - utstillere er ofte dårlige tapere. Og jeg har sett spesialer med 80 påmeldte, hvor utstillerne er i harnisk over at dommeren ikke syntes alle var av excellent kvalitet.

Det betyr jo bare at dommerne må ha enda mer ryggrad og bli enda flinkere til å bruke hele skalaen - dommeren er ikke der for å tekkes utstillerne, men for å fortelle hva de synes om hunden deres (og det kan sies på en pen måte, selv om hunden skal ha sufficient).

I hvert fall på tallrike raser skal det noe til for at kvaliteten er så høy at det ikke er riktig å bruke skalaen. Og det må rasemiljøene ta innover seg, og de må begynne å behandle dommerne med litt mer respekt, og akseptere resultatene.

Jeg vet om en dommer som relativt nyutdannet ble invitert til å dømme en spesial. Vedkommende nullet flere championer, fordi de hadde hjørnetenner som gnagde opp i tannkjøttet - en åpenbart usunn, dysfunksjonell og vond feil som er en klar diskvalifiserende feil uansett rase. En skulle jo tro at dommeren ville fått høre det i lang tid etterpå og aldri få flere påmeldte av den rasen, men i stedet for så ble h*n takket for å rette fokus på noe de syntes var et problem, tørre å gi dem den aha-opplevelsen, og ble invitert til å dømme flere spesialer rundt om i Europa for å hjelpe oppdretterne å få øynene opp for et så alvorlig problem.

Men jada, jeg har også hørt om utstillingsarrangører som inviterte en bestemt svensk dommer som var kjent for å gi alle førstepremie, for det begynte å bli så mange hunder i det området som ikke var avlsklarert.

Ingenting er perfekt. Men det er ikke dommernes feil at det er en premieskala - og jeg synes vi er heldig som har den i Norge. I andre land, for eksempel England og USA, er det jo kun en konkurranseform, så du aner ingenting om hva dommeren synes om din hund om du ble uplassert i en stor klasse, og om det er en liten utstilling skal det veldig, veldig mye til for at det ikke deles ut BIR'et. Mens i Norge må dommer eksplisitt si at denne hunden er av CK-kvalitet for at du skal få BIR'et, det holder i prinsippet ikke å møte opp. Og selv om du ikke blir plassert helt øverst, har du likevel fått en kritkk og en premiering av dommer som gir deg et innblikk i hvordan hunden din er.

Spiller ingen trille hvor det er, og dommerens oppgave er ikke å oppdra oppdrettere, det er å dømme etter standarden. Kanskje det er dommere som har tatt på seg "oppdragerrollen" som er skyld i at hva som står i standarden og hva som faktisk bedømmes som riktig ikke alltid samsvarer lenger?

Vet du, da må du nesten ta dette opp med dommerutdannelseskomiteen i NKK, for dette har de bedt dommerkandidater om å gjøre. De har oppfordret til at det kan være bedre å premiere de minst dårlige, så lenge de ikke er vilt utenfor rasestandarden, framfor å hive ut alt. For å fortelle oppdretterne at de må jobbe mot hunder som ser ut som -> det, framfor å ikke gi de noen føringer i det hele tatt, hvis rasen har så lav kvalitet. Jeg snakker da om en hund som aldri ville blitt champion i Norge, men var det beste de hadde å vise til i Slovenia, for eksempel - jeg mener ikke hunder som ikke ser ut som rasen de er registrert som.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...