Gå til innhold
Hundesonen.no

amerikansk bulldog


marcoograya
 Share

Recommended Posts

Str: Stor

Aktivitetsbehov: Middels

Pelslengde: Korthåret

Behov for pelsstell: Lite

Allergivennlig: Nei

Generell omtale:

Den amerikanske bulldogen stammer fra bulldoggen, som opprinnelig "jobbet" i England som fanget kveg og var gode vakthunder som passet på deres eiers eiendom. Pga. rasens styrke, mot og fortrolighet ble bulldogen brukt i de grusomme oksekampene. Da oksekamper ble ulovlige i England, forsvant også den originale bulldogen fra England, men ble erstattet med en kortere, tettbygd og en mindre spenstig hund som vi nå kjenner som den engelske bulldoggen.

Den originale bulldoggen var fortsatt brukt som vanlig som "jobbehunder", men innvandrere tok med seg sine egne hunder inn til det sørlige Amerika. Små bønder og rancheiere brukte denne rasen til mange oppdrag. Mot slutten av andre verdenskrig var dog nesten denne rasen utdødd. Herr John D. Johnson, en krigsveteran, bestemte seg for å "gjenopplive" denne rasen. Sammen med Alan Scott og mange andre oppdrettere, begynte Johnson å avle opp Amerikansk bulldog hvor fokuset var på å bevare rasens helse og arbeidende evner.

De beste linjene er vanligvis Johnson- og Scott-typene. De to typene skiller seg ut både etter temperamentet og fysisk. Johnson-typen er mer vaktsom og passer på, har mer vaktinnstink enn Scott-typen. De er kort sagt mer beskyttende. Den spenstige Scott-typen var mest, og er mest brukt til å fange ville svin og kveg som streifet omkring i busker så tykke som en mann på en hest ville finne ugjennomtrengelig. Denne type jobb krever ekstremt fysisk tapperhet.

Scott-typen var noe anerledes i muskulaturen og beinene enn Johnson-typen. Med litt mindre Mastiff-lignende hode, slik som Johnson-typen har. Scott-typen ble også brukt i hundekamper i 1970-årene.

Rasestandard:

Hannene skal være 58-68 cm i mankehøyde og veie fra 34-54 kilo. Tispene skal være 53-63 cm i mankehøyden og veie fra 27-49 kilo.

Vekt og høyde bør være tilpasset kroppen.

Hode: Medium i lenge og skal ha en bred skalle med tydelige muskuløse kinn.

Øyne: Medium størrelse. Alle farger tillatt. Blinkhinnen skal ikke være synlig. Svart "strek" foretrekkes hos hvite hunder. Rosa linjer sees på som en feil.

Nese/munn: Medium lengde, kvadratisk og bred, med en kraftig underkjeve. Leppene burde være like. Og hunden skal ha 42-44 tenner.

Nesefarge: Svart eller grått. Hunder med svarte neser, burde ha svarte lepper, noe rosa tillatt. En rosa nese er ikke tillatt, og blir dermed betraktet som en kosmetisk feil.

Ører: Ukuperte her i Norge, men foretrekkes også ukuperte i andre land, med kuperte går helt greit der, men ikke i Norge.

Nakke: Muskuløs, medium i lengden, en smule buet, smal fra skulderene til hodet, med en smule "rynker" tillatt.

Skuldre: Veldig muskuløse med vide, skrå skulderblader, skuldrene er faste så albuen ikke er vinklet ut.

Bryst og rygg: Brystet bør være dypt og bredt uten å være overdrevent bredt så skulderene ikke blir "kastet av". Ryggen bør være av medium lengde, sterk og bred. Feil: Hellende rygg, smal eller lavt bryst.

Bakdeler: Veldig bred og muskuløs og i proposjon med skulderene. Hellende hofter er en veldig seriøs feil.

Ben: Sterke og rette med "tunge" bein. Forbeina burde ikke være for nære, men heller ikke for langt borte fra hverandre. Feil: At albuene går innover eller overdrevet buet. Bakbeina bør være synlig vinkelformet.

Føttene: En moderat størrelse, tærne er på en medium størrelse og de er buet og tette, ikke utspredt.

Hale: Lav, tykk på roten, smal ved et punkt. Halen bør ikke være krøllet over ryggen.

Pels: Kort, tett, stiv hvis du tar på den, ikke lang og dunet.

Farge: Helt hvit, spraglet, eller opptil 90% farget (spettet eller røde lapper, (rød er definert som en skygge av tan, brun eller rød)), med en del av det hvite på hodet.

Andre komme

(canis)

åå..dette er min neste hund visst ikke en rottweiler tispe da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 year later...

There are 2 main groups of Types of the American Bulldog, but also a long range of "sub types" wich all are taking constantly new directions :D

So one line can be totally different from the next one with usually a few common traits at the most.

Anyhow, this thread was missing some pictures so ill put one here of one of my all time favourite females in her younger days in the states. :D

True Grit Ugly Betty

us_betty3.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 years later...

There are 2 main groups of Types of the American Bulldog, but also a long range of "sub types" wich all are taking constantly new directions :D

So one line can be totally different from the next one with usually a few common traits at the most.

Anyhow, this thread was missing some pictures so ill put one here of one of my all time favourite females in her younger days in the states. :D

True Grit Ugly Betty

us_betty3.jpg

Nydelig hund =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så en ambull i dag, eller jeg tror det var det. Men hun hadde utrolig mye farge, det så ut som noen hadde sølt et spann med brunmaling på ryggen hennes, hun hadde en lang brun flekk over hele ryggen og litt av hodet. Er dette vanlig/"lov"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så en ambull i dag, eller jeg tror det var det. Men hun hadde utrolig mye farge, det så ut som noen hadde sølt et spann med brunmaling på ryggen hennes, hun hadde en lang brun flekk over hele ryggen og litt av hodet. Er dette vanlig/"lov"?

Ja. Man finner amerikansk bulldog i mange farger og fasonger.

Dette er Frida for eksempel. Bilde lånt herfra.

f1.jpg

edit:

Den amerikanske bulldogen stammer fra bulldoggen, som opprinnelig "jobbet" i England som fanget kveg og var gode vakthunder som passet på deres eiers eiendom.

[klipp]

Den originale bulldoggen var fortsatt brukt som vanlig som "jobbehunder", men innvandrere tok med seg sine egne hunder inn til det sørlige Amerika.

:lol: Mye artig historie her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 years later...

Ja det er jeg klar over :) Akkurat nå synes jeg dalmatineren er akkurat passe stor og sterk (de er sterke de og, det skal jeg love deg), og trives med den lille mengden jaktinnstinkt den har.

Men den tingen som gjør ambull mest uaktuell for meg i overskuelig fremtid er rett og slett forbudet i danmark. Ønsker å kunne ha med hunden stort sett overalt, og pga. familie der så vil det bli dumt å ha en hund som må være igjen hjemme alltid.

Men.. flotte hunder, absolutt :D (endel av dem iallefall, må si det er ganske mange ambuller jeg ikke har sansen for og. Ser ikke så sunt ut når du kan kjøre et godstog mellom beina på den.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De aller fleste raser er krevende på sin måte, og jeg tror ikke det er så stor forskjell på en Dalmatiner og en Ambull med tanke på hva det krever av en eier.

Lizzie er hybrid så vidt jeg vet så hun er ganske allrounder, derfor snorre satset på hybrider. Enklere å ha :)

Amerikansk Bulldog er en catchdog i motseting til en dalmantiner

Catchdog: fanger byttet sitt med bitt

Men så lenge man er klar over dette og er flink med trening er ikke dette noe problem i det hele tatt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begge er iallefall raser som til tider krever sin eier, og er sterke både i kropp og i viljen. Så akkurat når det kommer til det så ville jeg nok ikke fått det helt store sjokket, bare litt mer av alt sikkert.

Det jeg synes er både spennende (men som jeg likevel ikke er sikker på at jeg ønsker akkurat nå) er at ambullen er mer "all in". Ville aldri fått dalmatineren min til å henge i en springpole f.eks. ambullen er mer fryktløs på en måte, går inn med hele seg. Ikke at dalmatineren ikke gjør det, men vil tro de er enklere å distrahere og mer sånn "what's in it for me, og er dette lurt å gjøre da?". Som jo også har sine fordeler når det gjelder jakt, min ville aldri (eller aldri si aldri, han har virkelig fått smaken på kattejakt) fullført med et drap. Ute av syne ute av sinn, og lett å avbryte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en VOKSEN Ambull i knapt et halvt år, og jeg har aldri eid en Dalmatiner, så jeg svarer bare på en meget generelt grunnlag. OG, på en generalt grunnlag, så er det for ett motivert og oppegående hundemenneske svært få raser som er off limit.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt en VOKSEN Ambull i knapt et halvt år, og jeg har aldri eid en Dalmatiner, så jeg svarer bare på en meget generelt grunnlag. OG, på en generalt grunnlag, så er det for ett motivert og oppegående hundemenneske svært få raser som er off limit.

Akkurat det tenker jeg og :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

App hilser til tanta Hera :wave:

Ambulls er aktive hunder, men som tidligere eier av Redneckhund kan jeg si at de ligger nok på den nedre delen av aktivitetsskalaen. Lizzy er nok en av de mer aktive hundene derifra.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...