Jump to content
Hundesonen.no

amerikansk bulldog


marcoograya
 Share

Recommended Posts

Str: Stor

Aktivitetsbehov: Middels

Pelslengde: Korthåret

Behov for pelsstell: Lite

Allergivennlig: Nei

Generell omtale:

Den amerikanske bulldogen stammer fra bulldoggen, som opprinnelig "jobbet" i England som fanget kveg og var gode vakthunder som passet på deres eiers eiendom. Pga. rasens styrke, mot og fortrolighet ble bulldogen brukt i de grusomme oksekampene. Da oksekamper ble ulovlige i England, forsvant også den originale bulldogen fra England, men ble erstattet med en kortere, tettbygd og en mindre spenstig hund som vi nå kjenner som den engelske bulldoggen.

Den originale bulldoggen var fortsatt brukt som vanlig som "jobbehunder", men innvandrere tok med seg sine egne hunder inn til det sørlige Amerika. Små bønder og rancheiere brukte denne rasen til mange oppdrag. Mot slutten av andre verdenskrig var dog nesten denne rasen utdødd. Herr John D. Johnson, en krigsveteran, bestemte seg for å "gjenopplive" denne rasen. Sammen med Alan Scott og mange andre oppdrettere, begynte Johnson å avle opp Amerikansk bulldog hvor fokuset var på å bevare rasens helse og arbeidende evner.

De beste linjene er vanligvis Johnson- og Scott-typene. De to typene skiller seg ut både etter temperamentet og fysisk. Johnson-typen er mer vaktsom og passer på, har mer vaktinnstink enn Scott-typen. De er kort sagt mer beskyttende. Den spenstige Scott-typen var mest, og er mest brukt til å fange ville svin og kveg som streifet omkring i busker så tykke som en mann på en hest ville finne ugjennomtrengelig. Denne type jobb krever ekstremt fysisk tapperhet.

Scott-typen var noe anerledes i muskulaturen og beinene enn Johnson-typen. Med litt mindre Mastiff-lignende hode, slik som Johnson-typen har. Scott-typen ble også brukt i hundekamper i 1970-årene.

Rasestandard:

Hannene skal være 58-68 cm i mankehøyde og veie fra 34-54 kilo. Tispene skal være 53-63 cm i mankehøyden og veie fra 27-49 kilo.

Vekt og høyde bør være tilpasset kroppen.

Hode: Medium i lenge og skal ha en bred skalle med tydelige muskuløse kinn.

Øyne: Medium størrelse. Alle farger tillatt. Blinkhinnen skal ikke være synlig. Svart "strek" foretrekkes hos hvite hunder. Rosa linjer sees på som en feil.

Nese/munn: Medium lengde, kvadratisk og bred, med en kraftig underkjeve. Leppene burde være like. Og hunden skal ha 42-44 tenner.

Nesefarge: Svart eller grått. Hunder med svarte neser, burde ha svarte lepper, noe rosa tillatt. En rosa nese er ikke tillatt, og blir dermed betraktet som en kosmetisk feil.

Ører: Ukuperte her i Norge, men foretrekkes også ukuperte i andre land, med kuperte går helt greit der, men ikke i Norge.

Nakke: Muskuløs, medium i lengden, en smule buet, smal fra skulderene til hodet, med en smule "rynker" tillatt.

Skuldre: Veldig muskuløse med vide, skrå skulderblader, skuldrene er faste så albuen ikke er vinklet ut.

Bryst og rygg: Brystet bør være dypt og bredt uten å være overdrevent bredt så skulderene ikke blir "kastet av". Ryggen bør være av medium lengde, sterk og bred. Feil: Hellende rygg, smal eller lavt bryst.

Bakdeler: Veldig bred og muskuløs og i proposjon med skulderene. Hellende hofter er en veldig seriøs feil.

Ben: Sterke og rette med "tunge" bein. Forbeina burde ikke være for nære, men heller ikke for langt borte fra hverandre. Feil: At albuene går innover eller overdrevet buet. Bakbeina bør være synlig vinkelformet.

Føttene: En moderat størrelse, tærne er på en medium størrelse og de er buet og tette, ikke utspredt.

Hale: Lav, tykk på roten, smal ved et punkt. Halen bør ikke være krøllet over ryggen.

Pels: Kort, tett, stiv hvis du tar på den, ikke lang og dunet.

Farge: Helt hvit, spraglet, eller opptil 90% farget (spettet eller røde lapper, (rød er definert som en skygge av tan, brun eller rød)), med en del av det hvite på hodet.

Andre komme

(canis)

åå..dette er min neste hund visst ikke en rottweiler tispe da...

Link to comment
Share on other sites

  • 1 year later...

There are 2 main groups of Types of the American Bulldog, but also a long range of "sub types" wich all are taking constantly new directions :D

So one line can be totally different from the next one with usually a few common traits at the most.

Anyhow, this thread was missing some pictures so ill put one here of one of my all time favourite females in her younger days in the states. :D

True Grit Ugly Betty

us_betty3.jpg

Link to comment
Share on other sites

  • 4 years later...

There are 2 main groups of Types of the American Bulldog, but also a long range of "sub types" wich all are taking constantly new directions :D

So one line can be totally different from the next one with usually a few common traits at the most.

Anyhow, this thread was missing some pictures so ill put one here of one of my all time favourite females in her younger days in the states. :D

True Grit Ugly Betty

us_betty3.jpg

Nydelig hund =)

Link to comment
Share on other sites

Jeg så en ambull i dag, eller jeg tror det var det. Men hun hadde utrolig mye farge, det så ut som noen hadde sølt et spann med brunmaling på ryggen hennes, hun hadde en lang brun flekk over hele ryggen og litt av hodet. Er dette vanlig/"lov"?

Link to comment
Share on other sites

Jeg så en ambull i dag, eller jeg tror det var det. Men hun hadde utrolig mye farge, det så ut som noen hadde sølt et spann med brunmaling på ryggen hennes, hun hadde en lang brun flekk over hele ryggen og litt av hodet. Er dette vanlig/"lov"?

Ja. Man finner amerikansk bulldog i mange farger og fasonger.

Dette er Frida for eksempel. Bilde lånt herfra.

f1.jpg

edit:

Den amerikanske bulldogen stammer fra bulldoggen, som opprinnelig "jobbet" i England som fanget kveg og var gode vakthunder som passet på deres eiers eiendom.

[klipp]

Den originale bulldoggen var fortsatt brukt som vanlig som "jobbehunder", men innvandrere tok med seg sine egne hunder inn til det sørlige Amerika.

:lol: Mye artig historie her.

Link to comment
Share on other sites

jeg må si jeg liker de med mye farge. Utrolig vakre hunder!

Ja, de er fine med farge. Selv liker jeg de best med mest hvitt, men det er kun preferanse.

Dette er Fridas datter, hentet fra samme side. :)

5689741886_8780a7bc8c.jpg

Link to comment
Share on other sites

Var det sånn at amerikansk bulldog ikke var godkjent rase av NKK?

Er den evt godkjent i andre land?

Den er ikke godkjent av FCI nei, men av flere andre registre over hele verden. Så ja, men nei.

Link to comment
Share on other sites

  • 2 years later...

Ja det er jeg klar over :) Akkurat nå synes jeg dalmatineren er akkurat passe stor og sterk (de er sterke de og, det skal jeg love deg), og trives med den lille mengden jaktinnstinkt den har.

Men den tingen som gjør ambull mest uaktuell for meg i overskuelig fremtid er rett og slett forbudet i danmark. Ønsker å kunne ha med hunden stort sett overalt, og pga. familie der så vil det bli dumt å ha en hund som må være igjen hjemme alltid.

Men.. flotte hunder, absolutt :D (endel av dem iallefall, må si det er ganske mange ambuller jeg ikke har sansen for og. Ser ikke så sunt ut når du kan kjøre et godstog mellom beina på den.)

Link to comment
Share on other sites

De aller fleste raser er krevende på sin måte, og jeg tror ikke det er så stor forskjell på en Dalmatiner og en Ambull med tanke på hva det krever av en eier.

Lizzie er hybrid så vidt jeg vet så hun er ganske allrounder, derfor snorre satset på hybrider. Enklere å ha :)

Amerikansk Bulldog er en catchdog i motseting til en dalmantiner

Catchdog: fanger byttet sitt med bitt

Men så lenge man er klar over dette og er flink med trening er ikke dette noe problem i det hele tatt :)

Link to comment
Share on other sites

Begge er iallefall raser som til tider krever sin eier, og er sterke både i kropp og i viljen. Så akkurat når det kommer til det så ville jeg nok ikke fått det helt store sjokket, bare litt mer av alt sikkert.

Det jeg synes er både spennende (men som jeg likevel ikke er sikker på at jeg ønsker akkurat nå) er at ambullen er mer "all in". Ville aldri fått dalmatineren min til å henge i en springpole f.eks. ambullen er mer fryktløs på en måte, går inn med hele seg. Ikke at dalmatineren ikke gjør det, men vil tro de er enklere å distrahere og mer sånn "what's in it for me, og er dette lurt å gjøre da?". Som jo også har sine fordeler når det gjelder jakt, min ville aldri (eller aldri si aldri, han har virkelig fått smaken på kattejakt) fullført med et drap. Ute av syne ute av sinn, og lett å avbryte.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har hatt en VOKSEN Ambull i knapt et halvt år, og jeg har aldri eid en Dalmatiner, så jeg svarer bare på en meget generelt grunnlag. OG, på en generalt grunnlag, så er det for ett motivert og oppegående hundemenneske svært få raser som er off limit.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg har hatt en VOKSEN Ambull i knapt et halvt år, og jeg har aldri eid en Dalmatiner, så jeg svarer bare på en meget generelt grunnlag. OG, på en generalt grunnlag, så er det for ett motivert og oppegående hundemenneske svært få raser som er off limit.

Akkurat det tenker jeg og :)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

App hilser til tanta Hera :wave:

Ambulls er aktive hunder, men som tidligere eier av Redneckhund kan jeg si at de ligger nok på den nedre delen av aktivitetsskalaen. Lizzy er nok en av de mer aktive hundene derifra.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...