Det å omplassere en hund

[Raya]

Jeg vet at det å omplassere en hund kanskje ikke er like ille som å miste en til sykdom eller lignende.

Saken er den at vår kjære Viktor er altfor mye for oss..

Med husstøv- og lagermidd allergi, stress og seperasjonsangst og oss som jobber nesten hver dag og må ha pass er dette veldig mye styr for oss, og mer enn vi klarer å takle.

Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor Viktor og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det lengre.. Vi vet begge at vi mest sansynlig kommer til å måtte omplassere, men vi føler også at vi gi opp for fort. (Noe jeg er redd vi kommer til å føle uansett.)

Jeg har nå fått stilling som butikksjef i den nye butikken sjefen min har åpnet og kommer til å jobbe enda mer enn vanlig.. Jeg kan ha med hund i butikken om jeg vil det, men kan ikke ha med Viktor på grunn av stresset hans, og han bjeffer hver gang det kommer noen inn..

Jeg har i tillegg lavt stoffskifte, og følelsene mine er mitt største symptom. Stress, depresjon, glede, jeg klarer ikke styre det like godt som andre kanskje klarer..

Hvordan bestemmer man seg for vi har prøvd lenge nok? Hvordan er dagene/ukene etter at hunden er borte? Og når kan man evnt begynne på nytt?

Jeg er veldig redd tomheten tar overhånd.. Jeg har vært veldig heldig og aldri mistet noen i hele mitt liv. (Annet enn en pus, men da var jeg for ung til å egentlig forstå det..

En annen sak er at han allerede er omplasseringshund, noe som gir meg enda mer dårlig samvittighet, og i kontrakten hans står det at hvis vi skulle omplasert han igjen, må de som hadde han gjøre det..

Sist gang han var der, bare for noen timer fordi vi ikke fikk pass, var han livredd, stod bare mellom beina mine, ville ikke hilse på og skalv og peip. Jeg har ikke lyst til at han skal måtte være der i kanskje noen uker før han får et permanent hjem ..

Beklager hvis innlegget ble superrotete..

[Raksha]

Jeg har aldri omplassert hund sånn, så det kan jeg ikke svare på. Men jeg må stille et skikkelig ubehagelig spørsmål, og det er - tror dere at dere finner et bra hjem til en hund som sliter med allerger og seperasjonsangst? Eller kan det være "greit" å tenke på å la han slippe? Landet er fullt av friske hunder uten seperasjonsangst som trenger et nytt hjem.

Når det er sagt, så er det absolutt lov til å gi opp.

[Kaja]

Det skal være hyggelig å ha hund, er det mer ett slit enn noe annet er tiden inne for å gjøre noe med det.

Hvem er det dere har kontrakt med? solgt vare er solgt vare. De kan ikke kreve å få han tilbake.

[Raya]

Tusen takk for gode svar!

Han er bare to år gammel, og allergien er ikke så stor problem etter vi har gått over til våtfor og vasker han ofte..

Herregud, grine allerede.. Det tærer så mye på forholdet vårt også.. Men ang seperasjonsangsten.. Jeg håper jo at det finnes noen som kanskje jobber lite eller ingenting som kanskje kan ha han, eller noe i den duren. Prøver så veldig å finne løsninger og prøve så godt jeg kan..

Vi er i kontakt med Dalane dyrehotell. Det står i kontrakten at avlivning, nytt hjem osv skal gå gjennom de..

Snakket nettop med samboeren, og han skulle ringe de nå.. Det tærer så mye på forholdet vårt også..

Vi skulle jo bare ha en hund.. Og han er så fantastisk når vi er hjemme alle tre og bare koser oss..

[Kaja]

Tusen takk for gode svar!

Han er bare to år gammel, og allergien er ikke så stor problem etter vi har gått over til våtfor og vasker han ofte..

Herregud, grine allerede.. Det tærer så mye på forholdet vårt også.. Men ang seperasjonsangsten.. Jeg håper jo at det finnes noen som kanskje jobber lite eller ingenting som kanskje kan ha han, eller noe i den duren. Prøver så veldig å finne løsninger og prøve så godt jeg kan..

Vi er i kontakt med Dalane dyrehotell. Det står i kontrakten at avlivning, nytt hjem osv skal gå gjennom de..

Snakket nettop med samboeren, og han skulle ringe de nå.. Det tærer så mye på forholdet vårt også..

Vi skulle jo bare ha en hund.. Og han er så fantastisk når vi er hjemme alle tre og bare koser oss..

Jeg mener nå fortsatt at jeg aldri har hørt om en kontrakt som faktisk holder vann med disse betingelsene. Selvom man selv velger å skrive under på det. Står hunden i deres navn?

[Raya]

Hunden står i mitt navn ja.. Jeg har selvfølgelig klart å rote bort kontrakten nå, da..

[Raksha]

Godt å høre at han fungerer greit med allergien under de vilkårene da. Bare pass NØYE på at nye eiere er ordentlig informert om både allergi og seperasjonsangst. Krysser alt som er for at det løser seg for dere, og jeg skjønner godt at det sliter. Hatt hunder med seperasjonsangst selv, og det er virkelig ikke et problem jeg unner noen.

[Malamuten]

Har du tatt over en hund så er det din og du bestemmer. Jeg har omplassert en hund som sleit med div og med formen min og en del omstendigheter rundt så ble det litt mye. Men jeg var heldig, han er hos noen jeg kjenner godt og som jeg vet hvordan er. Noe annet hadde vært kjempevanskelig. Man kan være heldig, men jo mer problemer en hund har jo værre er det og finne gode hjem.fordi slike som kan hund og problemadferd gjerne ikke velger slike hunder. Også er det jo selvfølgelig faren for at hunden havner hos noen som feks ikke tar hans problemer seriøst. Putter han i bur og lar han være alene med angsten sin eller ikke ser poenget med rått for og masse stell av hud og pels og har man først omplassert kan man ikke gjøre noe om ting ikke ble som man hadde sett for seg. Iom at jeg har vært i samme situasjon selv så vet jeg at det er utrolig vanskelig, men sett utenifra så ville jeg helt oppriktig vurdert avliving. Jeg sier ikke at det er det dere bør gjøre, men jeg ville nok tenkt lenge og grundig og tatt det med i regnestykket.

Og som flere andre har sagt det er utrolig slitsomt og ha en problemhund. Hundehold skal være positivt og koselig og det er lov og ta slike kjipe avgjørelser selv om man kanskje føler at det er egoistisk. Ikke er det sikkert det er bare egoistisk heller. Jeg har ikke sett hunden, men hvordan er det for den og leve med stresset. Spesielt da rundt sep. angsten. Og så har man jo alle elementene ved en evt mislykket omplasseribg, hunden blir kasteball og man aner ikke hvor den ender opp. Det er også ting man skal ta hensyn til.

[Raya]

Sjekket rundt kontrakten, og de skal heldigvis bare bli informert. Vi har tatt kontakt med hundetreneren vår og hun skulle hjelpe oss med å finne noen som kan overta via klubben. Hun har sett han og sier at stresset kan kontrolleres. Vi har begynt å trene på det og har sett enorm fremgang selv om vi ikke er helt der enda.

Jeg tror veldig på at han kan komme til et fantastisk hjem som har tid og erfaring. Jeg må bare tenke positivt frem til det motsatte er bevist.

[Castella]

Jeg har også en ung hund med seperasjonsangst og generelt veldig svak psyke...vet hvor enormt slitsomt det er. Her tilpasses livet etter denne hunden, man kan aldri dra noe sted uten nøye planlegging først og man alltid komme seg fort som mulig tilbake igjen... Vi har jobbet enormt mye med problemet og jeg føler vi har nærmest prøvd alt som går an.

Likevel er denne hunden propp full av livs glede og avlivning har aldri vært et alternativ... derimot så ser jeg at jeg kommer til å få store problemer når jeg går ut i full jobb neste år... det kommer ikke til å gå, og da vurderer jeg omplassering til min svigermor som bor på gård og er hjemmeværende... Men skal først prøve alt annet..

Lykke til! Ikke gi opp! jeg ville ha prøvd omplassering om jeg var deg!

[Raya]

Er akkurat sånn vår hun er og, Castella. Han er superhappy hele tiden og elsker livet (hvertfall det vi ser)..

Har nå snakket med samboer og omplassering er det vi går for, så får vi bare takle det..

Noen som har noen gode metoder for å takle sånt? Som sagt, jeg har ikke styr på følelsene mine..

[Anette]

Det er vel ingen god måte. Jeg omplassere her i våres og det føltes rett der han kom, men jeg slet med å ikke hyl grine og dra han med meg hjem. Når jeg er på besøk får jeg en klump inni meg. Men jeg vet han har det bra og bedre der enn i byen og det trøster det.

[Raya]

Takk for svar alle sammen.

Fremover nå får vi bare ta hver dag som den kommer. Nå skal vi på hyttetur i helgen, og bare slippe å tenke på det, så får vi se når uka kommer og tar oss igjen.

Det er veldig veldig vanskelig. Allerede i dag når vi bare har bestemt oss sliter jeg veldig, men vi gjør det rette. Jeg blir sykere av å ha han, noe som påvirker han veldig. Jeg er en stresset person, og jeg har ingen problemer med å tro at det påvirker han. Vi har gjort det beste vi kan, og sånn situasjonen er nå, blir det desverre for mye for oss..

[Kaja]

Takk for svar alle sammen.

Fremover nå får vi bare ta hver dag som den kommer. Nå skal vi på hyttetur i helgen, og bare slippe å tenke på det, så får vi se når uka kommer og tar oss igjen.

Det er veldig veldig vanskelig. Allerede i dag når vi bare har bestemt oss sliter jeg veldig, men vi gjør det rette. Jeg blir sykere av å ha han, noe som påvirker han veldig. Jeg er en stresset person, og jeg har ingen problemer med å tro at det påvirker han. Vi har gjort det beste vi kan, og sånn situasjonen er nå, blir det desverre for mye for oss..

Jeg vet veldig godt hvordan det er å bli syk av stress, og det er ikke gøy. Men det er veldig deilig når man kan gjøre noe med det og føle seg bedre selv.

Smerten går over, selvom det ikke viker slik med en gang

[Mari]

Jeg skal være helt ærlig med deg, jeg hadde ikke omplassert en hund som har frykter, stress og helseproblemer med god samvittighet. Allergi når hunden er to? Sannsynligvis vil det bare bli verre, det gjør gjerne det med allergi på ung hund. Allergier er skikkelig kjipt å leve med både for hund og eier, og jeg hadde ikke omplassert det problemet til noen andre.

De som vet hva det innebærer vil aldri velge det med viten og vilje, de som ikke vet fortjener bedre.

Når du plusser på separasjnsangst, da gjelder samme greia.

Stresset kan være en reaksjon på angst og allergi, og kan vel sikkert trenes bort, men de to andre faktorene hadde gjort at det skulle en helt spesiell eier til for at jeg hadde omplassert kontra å avlive.

Jeg beklager at jeg er såpass ærlig, og i tillegg sier ting du sikkert ikke ønsker å høre. Men jeg synes det er viktig at det blir belyst før du tar et valg, både for velferden til hunden og av hensyn til ny eier.

Personlig hadde jeg heller aldri satt bort omplasseringsjobben til noen andre, spesielt med en slik hund som du beskriver. Men jeg forstår at andre kan tenke annerledes og at det kan være riktig for dem.

Jeg ønsker deg virkelig lykke til i en vanskelig situasjon! Det er innlysende at du ikke lenger skal ha denne hunden, den biten skal du heller ikke ha dårlig samvittighet for. Det skal ikke gå på trivselen løs å ha hund, det skal være en kilde til glede. Stor klem til deg!

[Raya]

Takk for så godt og langt svar. Jeg skjønner hva du mener.

Vi har nå snakket med de vi fikk hunden fra og får omplassere selv, noe vi er veldig glade for iogmed at vi kjenner han best. Vi skal passe på å gi riktig informasjon, og møte eventuelle nye eiere mer enn en gang før vi bestemmer oss. Vi skal også være veldig påpasselige med at de får all info vi har og at de vet hva de evnt går til. Vi kommer til å ta den tiden vi føler vi trenger og ikke stresse i det hele tatt.

Hvis vi ikke finne rette hjemmet, må vi vurdere andre veien som du sier..

Og tusen takk for klemmer, det trengs : )

[tm100011]

Jeg vet ikke om det er tll noen trøst for deg, men noen ganger hjelper det å vite at man ikke er alene om samme situasjon eller problem. Da får man på en måte en bekreftelse på at den avgjørelsen man tar ikke nødvendigvis er feil.

Selv overtok vi en rottweilertispe på 5 år i januar i år. Vår forrige rottweilertispe døde brått fra oss og vi ønsket en ertstatter. Da var det naturlig for oss å ta til oss en av døtrene hennes, i den tro at vi ville få noe av Lunamor tilbake. Men den gang ei, og jeg ser nå i ettertid at vi var nok litt naive...

Mira er en fantastisk hund på alle områder, bortsett fra at det viser seg at hun er ganske så aggressiv overfor andre hunder. Nå er ikke det det samme som å ha separasjonsangst, men det er det samme når det kommer til at det er et problem som krever konstant jobbing og tilpassing fra vår side. Det begrenser oss også når det kommer til den sosiale biten.

Vi har derfor kommet frem til at vi kaster inn håndkleet etter 5 måneder. Det er ikke lange tiden, men det er for oss ikke tiden vi har hatt henne som er avgjørende. Det er tiden vi må bruke og jobben det kreves av oss for å kunne fortsette å ha henne. Derfor sender vi henne tilbake til tidligere eier nå i juli, og vi henter valp noen dager etter det.

Er det galt av oss? Nei, det synes jeg ikke. Så lenge det er nøye gjennomtenkt og man sikrer dyret et godt hjem, i dette tilfellet tilbake til eier, så er ikke dette noe vi nå har dårlig samvittighet for.

Så som du ser, du er ikke alene om å sitte i en situasjon som du gjør. Når man har dyr så skal det fungere for begge parter, både for dere som hundeeiere og for hunden selv. Jeg er sikker på at det finnes noen der ute som er fullt ut i stand til å ta seg av denne hunden, kanskje de til og med er i stand til å håndtere den bedre enn dere gjør. For det er det jeg tenker når det kommer til vår hund. Hun vil få det bedre hos noen som er flinkere enn oss og som er innstillt på å gi henne det hun trenger av trening, oppdragelse og oppfølging.

Jeg ønsker dere masse lykke til, og jeg håper dere finner en hund som passer bedre til dere og som dere kan kose dere med. For som du selv skriver: Dere skulle jo bare ha en hund...

*Klem*

[Raya]

Turen takk for svar!

Ja, det er jo litt trøst i at andre er i samme situasjon. (selv om det kanskje erkjempe egoistisk av meg å tenke sånn)

Vi er jo førstegangs hundeeiere og vi har lært utrolig mye på veldig kort tid. Jeg har tro på at vi kan finne noen med mye mer erfaring enn oss, som er villige til å ta han til seg.

Men som sagt, vi kommer ikke for alt i verden til å gi han bort til første og beste. Det lønner seg ikke for noen av partene. Og finner vi ikke rette hjemmet, må vi vurdere på nytt.

Og jeg setter veldig pris på alle svarene, enten de er positive eller "negative" til valget vårt..

[Castella]

Turen takk for svar!

Ja, det er jo litt trøst i at andre er i samme situasjon. (selv om det kanskje erkjempe egoistisk av meg å tenke sånn)

Vi er jo førstegangs hundeeiere og vi har lært utrolig mye på veldig kort tid. Jeg har tro på at vi kan finne noen med mye mer erfaring enn oss, som er villige til å ta han til seg.

Men som sagt, vi kommer ikke for alt i verden til å gi han bort til første og beste. Det lønner seg ikke for noen av partene. Og finner vi ikke rette hjemmet, må vi vurdere på nytt.

Og jeg setter veldig pris på alle svarene, enten de er positive eller "negative" til valget vårt..

Du omplasserer for hundens skyld! for at han skal bo hos noen som ikke er så mye borte og som kanskje er mer rolig som person, så han også blir roliger. Og da er jo en omplassering noe av det fineste man kan gjøre, man setter sine egne følelser til side for å tenke på hundens beste.

Og det ville jeg ha fokusert på i sorgen om jeg var deg...dette er for hans eget beste! han vil få det bra, det eneste du trenger og sørge over er ditt eget savn.. og det er lettere å takle synes ihvertfall jeg.

[Raya]

Dette måtte jeg skrive ned for å huske på, for det var fint sagt, og jeg er helt enig. Takk

[marjea]

Jeg hadde en hund med separasjonsangst, som også sleit med enkelte andre atferdsproblemer. Etter nesten et år var nok nok, og jeg bestemte meg for å forsøke å omplassere. Hadde flere annonser ute i fjor høst, og en hel horde av folk tok kontakt - men ingen av dem hadde anelse om hva de gikk til. Sørget for å forklare dem alvorligheten av angsten og fikk som oftest denne reaksjonen; "åh, er det så ille ja, nei da er jeg ikke interessert". Jeg fant aldri et hjem til ham, og han ble avlivet noen uker senere. En helt forferdelig situasjon å være i, men guri så godt det er når man etter en stund får seg den hunden, og det hundeholdet, man i utgangspunktet ønsket seg. Det jeg prøver å si er; jeg kjenner meg igjen i situasjonen du er i - og jeg vet at det er tungt. Det perfekte måtte være om alle slike hunder kunne komme til hundevante, hjemmeværende folk på landet, - men de er det dessverre et begrenset antall av.. Så jeg tror du gjør det godt om du forbereder deg litt på det andre utfallet også. Et hundehold skal være til mer glede enn bekymring, og det skal iallefall ikke gjøre folk sykere. Uansett hvor vanskelige avgjørelser vi må ta på veien..

[Grim]

Jeg ville gitt det en kjangse. Jeg valgte en problemhund med bla seperasjonsangst, og har i dag drømmehunden. Dere kan være så heldige at dere finner noen som vil ta jobben. Dukker de ikke opp, får dere heller revurdere da. Da vet dere at dere har prøvd, og avgjørelsen blir kanskje litt lettere å leve med.

Ellers må vel sorgen få gå sin gang, og dere får trøste dere med at uansett hvilken avgjørelse dere tar, så var det til hundens beste. Og når dere føler tiden er inne, kan dere tenke på å finne en annen som passer bedre til dere.

[Mari]

Du omplasserer for hundens skyld! for at han skal bo hos noen som ikke er så mye borte og som kanskje er mer rolig som person, så han også blir roliger. Og da er jo en omplassering noe av det fineste man kan gjøre, man setter sine egne følelser til side for å tenke på hundens beste.

Og det ville jeg ha fokusert på i sorgen om jeg var deg...dette er for hans eget beste! han vil få det bra, det eneste du trenger og sørge over er ditt eget savn.. og det er lettere å takle synes ihvertfall jeg.

Jeg synes det er helt greit å omplassere en hund om man som eier ikke trives i hundeholdet jeg. Jeg synes ikke det er noe verre enn å gjøre det for hundens del, det er like viktig at begge parter trives, både hund og eier. Det er lov til å høre på egne følelser, det er lov til å ta valg som er for en selv, man er selv ansvarlig for sin egen lykke her i livet.

De fleste hunder tåler å omplasseres, men om de ikke gjør det, så er det faktisk også lov til å avlive om man selv mistrives og har forsøkt det man evner å forsøke. Det er klart det vil gjøre vondt, innmari vondt også. Det gjør alltid vondt å både omplassere eller avlive, men det er ikke uetisk av den grunn, ei heller er det et automatisk tegn på at det var feil valg.

Lykke til igjen, Susselussa! Jeg håper dere finner den beste løsningen for dere og hunden.

[Raya]

Hei igjen folkens!

Tenkte å oppdatere litt.

Vi har nå funnet et nytt hjem til vår kjære Viktor, og jeg skal ærlig innrømme, jeg er et emosjonelt vrak.

Vi leverer han i morgen, (Samboeren leverer han, jeg stikker til mamma for å få trøst).

Jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke vil være med, for det vil bare gjøre det mye værre.

Vi har funnet et veldig godt hjem, og hans nye eier har fått vite alt som er å vite, så hun vet akkurat hva hun går til. Hun har også hatt border collie i 22 år, så det er jo et pluss.

Jeg kjenner at jeg ikke vet hva som skjer videre. Jeg vil ha hund. Aller helst med en gang vi har omplassert boffen min, men jeg vet jo at det blir for dumt. Jeg har som kanskje nevnt tidligere aldri "mistet" noen i hele mitt liv, og er redd for den tomhetsfølelsen.

I dag skal vi gå lang tur, og bare kose oss. I morgen skal vi ligge i senga og kose så lenge vi kan, Viktor og mamma <3

Hva skjer etter omplassering? Hvordan takler man det? Hvordan skal jeg klare å reise på jobb på mandag?

Jeg vet jeg må ta meg sammen, men med stoffskiftet i uballanse og hormoner som herjer er jeg virkelig et vrak når det kommer til ting som ligner dette. Jeg er redd for å være alene, for det er da tankene og tårene kommer. Det er da hodet mitt eksploderer og alle de negative tankene kommer (dere som har lest hvordan elske seg selv-tråden skjønner hva jeg mener)

På jobb er jeg helt alene. Bokstavelig talt. Hvordan skal jeg få tankene vekk, og hvordan skal jeg takle dette?

[Emilie]

Kanskje ingen oppløfter, men jeg omplasserte hunden min for ca tre år siden. Noe av det dummeste jeg har gjort, tror jeg. Angret hver dag siden. Nå hadde jeg veldig god kjemi med den hunden riktignok, han hadde ikke gjort noe galt, men det var først og fremst mitt helsebilde som spilte inn. Hadde det vært en hund jeg ikke trivdes med i utgangspunktet, så hadde nok saken vært en ganske annen.