Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund nå eller vente.


Orca
 Share

Recommended Posts

Heihei. Jeg vet ikke helt om jeg skriver dette innlegget ut av frustrasjon eller for å få råd. Jeg har på en måte bestemt meg, men er likevel betryggende å høre synspunkter.

For rundt to år siden begynte planene om ny hund å bli realistiske, etter å egentlig ha ønsket ny hund siden jeg fant ut at jeg følte jeg ikke klarte noenting med Dixie hehe (rundt 7-8 år siden sikkert). Var nok min egen feil (for lite motivasjon hos meg) og de siste årene har Dixie blitt mye bedre (på treningsfronten), men hun begynner tross alt å bli en gammel dame, hun fyller 10 år i oktober.

Jeg begynte å lete etter rase og spare penger, og gledet meg så utrolig til å skaffe valp og starte fra scratch og komme meg tilbake til hundemiljøet igjen. Fant meg etterhvert rasen jeg ville ha, og fant en kombinasjon jeg likte som jeg ble tilbudt valp fra, og alt var fryd og gammen. Så dro jeg til Australia på utveksling i god tro om at jeg kom nok mest til å glede meg til å komme hjem og få valp i løpet av tiden min her.

Men ett semester ble til to semester, og jeg har virkelig fått smaken på det store utland og reising. Noe av det jeg vil mest av alt er å ta et helt semester og bare reise og oppleve Australia og New Zealand, fokusere alle mine penger på det i en lang tur på rundt 6 måneder, siden det enda er så utrolig mye jeg ikke har sett som jeg vil se. Jeg har virkelig blitt mye mer eventyrlysten enn jeg var. Jeg har forandret meg, noe jeg aldri trodde jeg ville, jeg gledet meg til å komme tilbake til Norge og slå meg til ro med hund og fokusere på hundesport. Men nå vil jeg ut i verden og jeg vil tilbake til Australia, vurderer å ta master her...

Så da er jo spørsmålet... Eller egentlig konklusjonen.... Jeg burde kanskje ikke gå til anskaffelse av hund enda når jeg har blitt så rastløs. Det er utrolig frustrerende, for jeg følte meg SÅÅ klart - og når jeg ser på bilder og leser om rasen jeg ville ha, er det enda surere, for jeg vil jo enda så gjerne ha... Men samtidig er jeg usikker på om jeg vil binde meg til en hund enda når jeg har så lyst til å reise. :icon_confused:

Alt er liksom kaos. Alle sier til meg "hund kan du få når som helst", men jeg regner med dere her inne skjønner, det er ikke bare bare å vente enda flere år på noe man har ønsket seg i så lang tid, og det er ikke "bare en hund"! Det er så frustrerende! :|

Det er liksom ikke bare bare og ta med seg hund inn til Australia heller. Har tenkt på om jeg kanskje burde søkt master i et annet land, om det er opplevelser generelt jeg er ute etter, men samtidig har jeg forelsket meg totalt i Australia, det er virkelig "mitt" land. Desverre er det ikke bare hund jeg brenner for, har altfor mange andre interesser! Avogtil skulle jeg ønske jeg var litt enklere og bare hadde én lidenskap, men jeg har altså for mange synes jeg. I Australia er det mest dykking som tiltrekker, hjemme hund, venner og familie.

En side av meg håper bittelitt på at jeg roer meg ned når jeg kommer tilbake til Norge igjen, mens en annen side er redd for at det skal skje, siden jeg da vil gå glipp av alt jeg lengter etter å gjøre i Australia og NZ.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje noen gode råd eller synspunkter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver. I fjor hadde jeg veeeldig lyst å kjøpe meg valp (hadde nesten bestemt meg), selv om jeg hadde et år igjen på høgskole (deltidstudie). Jeg tenkte at jeg alltids ville klare å finne hundepass de ukene jeg var på samling. Men jeg ventet litt med ideen, og fant tilslutt ut at hunden bare måtte vente, for jeg ville ikke klare å gi den all den tiden og oppmerksomheten som jeg ønsket. Og etter at jeg hadde bestemt meg - så var det greit for meg. Den trangen og lysten på hund gikk litt ned om du skjønner, jeg slo meg til ro med tanken om at når jeg var ferdig med utdanningen - ja da kom "premien" = valpen.

Så her sitter jeg, ett år etter, og skal hente hjem en valp om 2 uker! Jeg er veldig glad for at jeg ikke kjøpte ifjor, og at jeg ventet til nå :) Min belønning for å ha klart bachelor i barnevernpedagogikk - er å gå til anskaffelse til hund, som forhåpentligvis vil utfylle min hverdag de neste 10-15 årene! <3

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan få deg hund når som helst. Å være fri til å reise rundt og oppleve ting derimot, det er bare noe man har mulighet til når man er ung eller så gammel at man ikke har forpliktelser med fast jobb, huslån og evt. småbarn lenger. Hvis jeg hadde vært så rastløs som du syns du er, ville jeg reist rundt og gjort det jeg ville jeg, du blir stuck tidsnok allikevel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest janson

Reis!

Jeg var to år uten hund, blant annet pga studier i utlandet. Og fy som jeg savnet hund i den perioden, men jeg angrer ikke i ettertid. De studiene i utlandet er noe av det beste jeg har gjort!:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan bare signere alle andre her. Ha hund kan du gjøre når du har fått deg jobb, hus, stasjonsvogn og 2,5. ;)

Når/om du er hjemme i perioder så er det nok av oss som setter pris på hundeløse hundefolk som gjerne låner når man selv kan tenke seg en tur ut av landet. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reis, reis, reis!

Bortsett fra 1 år i England har jeg vært bindt opp med ansvar for dyr "hele livet". Jeg skulle ønske jeg reiste mer..

Det finnes helt sikkert hunder du kan gå tur med i Australia også.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ut ifra hva du skriver så virker det som du egentlig har bestemt deg, men du trenger bekreftelse på at det er det rette å gjøre..? Jeg sier ihvertfall: reis! Du har hele livet foran deg til å ha hund, så reis og opplev nå som du har sjansen. Det ER faktisk "bare en hund" :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reis!

Jeg var to år uten hund, blant annet pga studier i utlandet. Og fy som jeg savnet hund i den perioden, men jeg angrer ikke i ettertid. De studiene i utlandet er noe av det beste jeg har gjort! :)

Signeres!

Jeg var også i utlandet i to år, og jeg angrer ikke ett sekund. For en opplevelse! (Det er du sikkert helt klar over med tanke på at du har vært utenlands allerede). Heldigvis for meg har jeg en super familie som passet hunden min mens jeg var borte. Det var tungt uten hund, men jeg viste jo at hun var der når jeg kom tilbake også. Har utsatt å ha valp i mange år, pga av reising.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for gode innlegg :)

Det er liksom bare... nnnnng så leeenge til jeg kan få hund! Så skal jeg være hvertfall ett år hjemme i Norge for å tenke ut hva jeg skal gjøre, om det ikke blir master i utlandet blir det hvertfall en langtur... Jeg har jo Dixie da. Og en annen ting som bekymrer meg er at uff tenk om jeg reiser bort i to år og så dør Dixie mens jeg ikke er der :( Hun er jo snart 10 år... Jeg har tro på at hun kan bli veldig gammel, type minst 14, men likevel man vet jo aldri. Har dårlig samvittighet nok for å ha reist fra henne et helt år nå (selvom hun har hatt det fint hjemme med familien), om jeg ikke skal reise av sted igjen.

Nei uff hvem vet, det kan jo hende jeg endrer mening når jeg får litt ro til å tenke hjemme i Norge igjen. Har også vurdert å studere et sted der jeg kan ta med eventuell ny hund, i Europa et sted eller noe. Australia er litt ekstra vanskelig grunnet karantenegreiene der borte, de er livredd (med god grunn da) for å få inn fremmede skadelige organismer inn i landet. Får se. Har jo lille Dixie hjemme heldigvis. Eneste problemet med henne er aleneproblemene, som gjør jeg ikke kan flytte hvorsomhelt med henne. Får se.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vurdert å kanskje være fosterhjem for omplasseringshund mens jeg er i Norge da, det hadde jo vært gøy. Og så er jeg litt teit, jeg har lyst til å finne en hund å fostre som jeg hååper familien vil falle for så vi får en til hund likevel... Ikke en spesielt realistisk plan men :lol: Søsteren min vil jo ha hund, men hun vil om meg starte fra scratch med en valp og rett rase... Men... Så er det så artig de gangene vi har passet andre sine hunder over lengre tid; ene gangen passet vi en hund for en venn av søsteren min over lang tid. Og det var tydelig at mamma, som ikke er spesielt til hundemenneske, likte den veldig godt og jeg tror den godt kunne ha blitt hos oss om ikke eieren ville ha den tilbake :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel enig med de fleste her inne. Reis, studer og opplev først, og så kan du kjøpe drømmevalpen etterpå. Selv gjorde jeg det på den måten, selv om jeg så veldig gjerne skulle hatt den hunden fort som fy.. Det er som du selv skriver alltid hunder som trenger pass og hjelp underveis. Selv ble jeg reservemamma for naboens dalmatiner det året jeg var i California, og mens jeg studerte i Oslo passet jeg stadig min venninnes GD/Berner blanding. Jeg fikk den hundekontakten jeg savnet, samtidig som jeg kunne være med på alt av fester, reiser og turer jeg hadde lyst uten å ha dårlig samvittighet. Jeg laget meg en spareordning med 100,- trekk fra kontoen min hver uke. Målet var å kjøpe valp til meg selv i 30 års presang :)

Jeg har flere hundevenner i dag, som valgte annerledes, mange skaffet seg valp allerede tidlig i 20 årene og kom litt på siden av studiemiljøer fordi de måtte hjem til hunden og ikke fikk de tatt det, eller de årene utenlands som de egentlig hadde lyst til, fordi det ikke er så lett å sette bort hunden. Jeg vet at mange av de skulle ønske de hadde ventet litt med hund om de skulle bestemme på nytt i dag.

Uansett må man gjøre det som føles rett for seg! :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...