Gå til innhold
Hundesonen.no

"du skulle ikke ha vært her"


Sbtlita
 Share

Recommended Posts

I mitt hode kan man dele tankene sine med vilt fremmede om man har noe hyggelig å si.

Hvis man ikke har det kan man dele disse tankene og eventuell frustrasjon med andre i bilen, på vei hjem fra utstilling hvor ingen andre hører deg.

Så er det kanskje to sider av denne saken, men så fremt ikke den som har skrevet blogginnlegget spurte om den andre personens mening om hunden burde faktisk vedkommende holdt kjeft, uansett om det er sagt på en velmenende måte eller ei!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 94
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Skjønte ikke noe jeg, da jeg kom inn igjen etter en liten spisepause og så at en haug hadde sitert meg. Hva har jeg sagt for noe dumt nå da, tenkte jeg, også er dere bare søte

Fy søren for en kunnskapsløs og usympatisk person. Min erfaring er at de aller fleste utstillingsfolk er trivelige, hjelpsomme og kunnskapsrike folk. Ikke la deg skremme bort fra utstilling, det e

Det er fryktelig trist at folk skal oppleve et slikt første møte med utstillingsmiljøet. Jeg har heldigvis aldri opplevd noe spesielt negativt, men jeg har vel kanskje også omgitt meg med folk jeg har

Jeg stiller for oppdretters skyld. Og fordi barna mine syns det er morsomt, og av samme grunn har jeg ofte latt en av dem få føre hunden - med vekslende "hell" uten at jeg latt meg affisere av det. Litt vittig er det dog at jeg etter utstillinger har fått høre "konkurrenters" meninger om hunden min, uten at jeg har spurt etter dere smening. Og den er sjelden veldig bra :| (mye mye mer negativ enn noen dommere noen gang….)

Så motivet for å uttale seg negativt om andres hunder kan man jo tenke seg.

Ikke alle har like "tykk hud" som meg. Og jeg syns det er trist at en aktivitet som potensielt kan være en sosial og hyggelig "happening" skal forsures av kompetetive folk uten gangsyn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har fått en lignende selv. Ellie hadde rødt og ck, kanskje en blå bak seg da vi fikk gul på NKK Bjerke. Da var det en som benyttet anledningen til å si at jeg ikke burde stille på så store utstillinger med henne...

Kelpiemiljøet er bare så mye hyggeligere enn spanielmiljøet ringside syntes jeg... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. med tanke på avlsarbeidet er det jo faktisk egentlig nyttig å stille ut Suff- hunder også. de viser hva slags avkom foreldrekombinasjonen har gitt, og sier noe om foreldrene. Kanskje ikke alle oppdrettere som synes det er kult at avkom fra deres kennel /hunder blir stilt ut om de er S eller G hunder, men om de finnes, så finnes de.

Dessuten- det er da opp til eier å bestemme om det er bortkastet eller ikke?

Helt klart. Nå står det vel også i bloggen at denne hunden ble stillt dagen før også. Og at vedkommende som slang med leppa hadde sittet å pratet med hundeeieren en stund før de utrivelige ordene ble sagt.

I en slik setting, tror jeg godt jeg kunne ha ymtet innpå at det kanskje ikke er noen vits i å stille hunden mange ganger, siden resultatet trolig blir det samme. Men selvsagt med langt hyggeligere ord.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leste denne i går og ble helt satt ut over hvor slemme folk kan være. Mobbere finner man overalt, jeg synes ikke man skal legge skylda på utstilling siden slikt skjer i alle miljøer. Klart, det at det er et konkurranseaspekt hjelper ikke akkurat.

Jeg ser absolutt hva Siri sier også, og det trenger ikke engang være det at man er den som leser det verste i ting, men en enkelt misforståelse.

Jeg husker første og eneste gangen jeg har stilt på NKK utstilling. Jeg troppet opp med min første valp, så stolt og spent. Nervøs også. Gledet meg til å møte andre amstaff-eiere og hundene deres. Jeg så hun som den gang var raserepresentant og gikk bort for å hilse på, smilte og så henne i øynene mens jeg gikk mot henne. Og ble totalt og glatt oversett. Jeg var så flau! Skikkelig ubehaglig å bli avvist på den måten, og jeg satt igjen med et så dårlig førsteinntrykk av utstillingsmiljøet.

Senere har jeg fått mer kunnskap innabords, vært og sett på flere utstillinger, vært skriver og slikt, og ser hvor grufull timingen min var da jeg gikk mot damen som var på vei inn i ringen med hunden sin, stresset og smånervøs hun også selvfølgelig, for man skal jo tross alt prestere.

Jeg har gått turer med damen senere, møtt hundene hennes og pratet hund. Hun er ei kjempetrivelig dame med mye kunnskap om rasen, og ikke minst en lidenskap som gjorde at hun ble raserepresentant in the first place. Men så raskt kan det gjøres altså, bare tilfeligheter.

Nå mener jeg selvsagt ikke at bloggerens tilfelle var et slikt som mitt. Jeg er helt sikker på at det finnes kjipe folk i utstillingsmiljøet som i alle andre miljøer. Og jeg har selv sett hvor uglesett man kan bli enten man vinner eller taper. Dessuten vet jeg at i amstaff-miljøet har det blitt slengt "du har en pit bull" til folk som møter på utstilling for første gang, og man ler de nesten opp i trynet. Trist.

Åh Mari, du skriver så vakkert og rundt bestandig. Eia var man like raus som deg :)

Jeg tenkte når jeg leste blogginnlegget, at her kan det veldig gjerne dreie seg om en nybegynners sårhet i møte med en av de særeste konkurranseformene som finnes. Og at det alltid finnes flere vinkler inn til situasjonen. Synes ikke man trenger lage mer storm i det som like godt kan være et vannglass.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel ikke til og legge under en stol at sheltie miljøet ikke er så hyggelig rundt ringen..Jeg er selv fersk eller hva man skal kalle det og det er kun noen få som jeg kan telle på en hånd som har tatt i mot meg..Gudskjelov går nå denne rundt på fb av sheltie eiere og det er en del som har fått opp øynene eller de sier så ihvertfall..Jeg kan vel nesten gjette meg til hvem den onde dama er også dessverre.Jeg håper ikke jenta slutter og stille ut pga dette..Desverre er rasen såpass populær at det blir store klikker rundt ringene og de slipper helst ikke nye inn.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Enkelte miljøer, bla Sheltie kan være stygge.

Jeg har selv vært i miljøet og bare stilt hund (uten at jeg er en del av miljøet, men hjelper venner) og opplevd en dame som med vilje sto å trampet etter hunden jeg stilte for å skremme den, klinte seg inni meg og jeg kommenterte at "ringen er stor så håper du kan trekke litt bakover." Det gikk ikke, men heldigvis så har jeg spisse albuer så jeg stilte meg bare forann henne på "min" plass. Siden har ingen av de "eldre damene" prøvd noe mer (og ja det er gjengangere i begge tilfeller.)

Det dreier seg om ren folkesjikk som voksene personer burde ha seg for godt til å gjøre.

Men, ett lite appropos til det Mari skrev, jeg er ikke noe grei å møte på utstilling (eller annen konkurranse) før jeg er ferdig med mitt. Da tenker jeg faktisk på meg og mine. Men det betyr ikke at jeg er ufin av den grunn, men kanskje litt avvisende og lite kontaktbar og kan gå fra folk mitt i en samtale :P

Folk som sier de kommer på en utstilling for å møte meg og bikkjene gir jeg klar beskjed om dette til. t.o.m valpekjøperene mine kan nok føle seg oversett på utstilling :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første dvergpinscher var både stor og lang. Første gang jeg møtte opp til valpeshow var jeg veldig spent, en av de første som snakket til meg var ei som i dag er en av mine aller beste venner i hundemiljøet. Jeg følte jeg fort kom inn i miljøet rundt ringen på utstilling og var fornøyd med det. Nå som jeg har lært en god del mer, og er litt flinkere til å tolke hva ting betyr ser jeg jo mer uoverensstemmelser.

Da jeg begynte å stille så kom jeg med en stor hund, som i tillegg kom fra en oppdretter som egentlig drev med dobermann og ikke hadde noe med dvergpinschermiljøet å gjøre. Derfor ble jeg ikke oppfattet som noen trussel, eller ble satt i noen bås. Nettopp det at min hund ikke var noen trussel i ringen gjorde nok også sitt til at jeg ble godt mottatt både her og der. Jeg stilte han ut mye og ble 0'et mange ganger på størrelse, men jeg brydde meg ikke så mye om det. (bortsett fra de gangene han ble 0'et og den som vant var like høy... :huh: ) At jeg kom inn i miljøet med en "dårlig hund" har hjulpet meg mye i ettertid, nå som jeg har en hund som er en trussel i ringen, og er fra en oppdretter som har hatt en tendens til å være litt frittalende,har jeg jo alt mine venner og vet hvor jeg står, selv om det blåser på toppene fra tid til annen...

Denne damen som kom bort til bloggeren for å småprate med hunden og fiske etter opplysninger endret jo tone når hun fikk høre hvor hunden kom i fra.. Kan det være noe underliggende der? Selv om en slik oppførsel IKKE er greit, kan jeg nok kjenne meg litt igjen med å plumpe ut av meg ting som ikke kommer frem helt på den måten jeg mente det. Så jeg håper det hele bunner i en misforståelse..

Uansett syntes jeg det er bra at et slikt blogginnlegg blir spredd. Vi må alle huske hvordan det er å være ny, og "grønn" på dette med utstilling, eller en annen ting for den sakens skyld. Ingen har vondt av å bli minnet på at det er faktisk lov å smile og være vennlig selv om man ikke nødvendigvis er enig i at noens hund er all that.. Det spiller jo ingen rolle, så lenge den som eier hunden er fornøyd!!

(Men erfaring tilsier at utstillingsmiljøet til tider ikke er for de med dårlig psyke dessverre :( )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke alle har like "tykk hud" som meg. Og jeg syns det er trist at en aktivitet som potensielt kan være en sosial og hyggelig "happening" skal forsures av kompetetive folk uten gangsyn.

På min andre utstilling kom det en fremmed dame som hev seg over meg og hunden for å (liksom) gratulere, og i det neste øyeblikket var hun i full gang med å grave igjennom pelsen på hunden min, for deretter å lyse opp over sin egne kritiske kommentarer. Da fikk hun slengt utav seg noe dritt om før hun like voldsomt trampet videre. Jeg sto bare der stum og sjokkert over en slik frekkhet. Men etter en slik erfaring blir man straks litt mer forberedt til eventuell en neste gang da, og nå har jeg jo ord for "sånne" også... :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel ikke til og legge under en stol at sheltie miljøet ikke er så hyggelig rundt ringen..Jeg er selv fersk eller hva man skal kalle det og det er kun noen få som jeg kan telle på en hånd som har tatt i mot meg..Gudskjelov går nå denne rundt på fb av sheltie eiere og det er en del som har fått opp øynene eller de sier så ihvertfall..Jeg kan vel nesten gjette meg til hvem den onde dama er også dessverre.Jeg håper ikke jenta slutter og stille ut pga dette..Desverre er rasen såpass populær at det blir store klikker rundt ringene og de slipper helst ikke nye inn.

Det der er ikke spesielt "rasetypisk". "Alle" rasene har sine klikker. Prøv å komme aleine på utstilling uten å kjenne noen, fytti katta, da er det bare å stålsette seg! *grøss og gru* Men henger man litt på sonen eller andre steder så blir man kjent nok med noen til at man kan presse seg med som vedheng og i det minste late som om man ikke er fullstendig Viggo Venneløs og lost in space *ler* Oj, når begynte dette å dreie seg om meg?? *ler mer*

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde litt den følelsen når jeg tok med rottisen på utstilling. Han skulle ikke stilles ut i heletatt så vi var bare der for kos og miljøtrening og satt tilfeldigvis ved rottweilerringen :-) Rottweileren vår er langt utom rasestd, han er 73cm høy!! Mens flere av rottishannene bråkte i ringen og buset seg opp mens min bedagelige rottis lå fredelig og avslappa uten noe bråk. Tror aldri jeg har følt meg så uvelkommen ved en ring noen gang, de fleste skulte og det var ikke mulig å få et eneste smil eller nikk fra noen av dem...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må dere si noe hyggelig om rasemiljøer og utstilling, snart. Jeg som har bittesmå planer om å faktisk planlegge neste hund noe :)

Jeg har det helt topp på utstilling, men helgen som var hadde jeg ikke meldt på noe og angret hele helgen. Var supermisunnelig på alle som var på utstilling både i Bergen og på Østlandet. Jeg kan ikke tenke meg en annen hobby nå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må dere si noe hyggelig om rasemiljøer og utstilling, snart. Jeg som har bittesmå planer om å faktisk planlegge neste hund noe :)

Det er jo gøy, og det er enda bedre hvis man samtidig er forberedt over at også der finnes det folk uten normal folkeskikk, slik at man bare kan snu ryggen til sånne sure tryner :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må dere si noe hyggelig om rasemiljøer og utstilling, snart. Jeg som har bittesmå planer om å faktisk planlegge neste hund noe :)

Jeg skal stille for første gang, og en svært dyktig puddeloppdretter har invitert meg og flere andre ferskinger til ringtrening hjemme hos seg selv om min puddel ikke kommer fra henne :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må dere si noe hyggelig om rasemiljøer og utstilling, snart. Jeg som har bittesmå planer om å faktisk planlegge neste hund noe :)

Veldig trivelig i kelpie miljøet :D spesialen var jo bare koselig, alle heiet og hoiet :D

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men, ett lite appropos til det Mari skrev, jeg er ikke noe grei å møte på utstilling (eller annen konkurranse) før jeg er ferdig med mitt. Da tenker jeg faktisk på meg og mine. Men det betyr ikke at jeg er ufin av den grunn, men kanskje litt avvisende og lite kontaktbar og kan gå fra folk mitt i en samtale :P

Folk som sier de kommer på en utstilling for å møte meg og bikkjene gir jeg klar beskjed om dette til. t.o.m valpekjøperene mine kan nok føle seg oversett på utstilling :P

Sånn er jeg også :). Før vi skal i ringen er jeg fokusert på MIN hund, og forbereder oss både med pelsstell og annet, samtidig som jeg følger med på det som skjer i ringen før oss, også på rasene før OG på de hundene som evt skal inn i min rase før oss. Når folk da kommer og skravler og tar min oppmerksomhet bort fra det jeg faktisk har kommet for å gjøre, da kan jeg nok virke avvisende og litt "fjern" ja :). Og det gjelder ikke bare fremmede - jeg er nok sånn overfor mine bekjente også :).

Nå må dere si noe hyggelig om rasemiljøer og utstilling, snart. Jeg som har bittesmå planer om å faktisk planlegge neste hund noe :)

Jeg har holdt på med dette i 22 år - det hadde jeg neppe gjort om jeg mistrivdes i miljøet og alt bare var negativt :). Det er her jeg har truffet mine aller beste venner, jeg har fått bekjente nesten over hele verden takket være denne hobbyen :). Det er sosialt, det er hyggelig, det er lærerikt - og sikkert litt sært *ler*.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spesielt som ung er det vanskelig å bli en del av utstillingsmiljøet som fersk hundeeier. Med alder kommer gjerne litt mer selvtillitt og respekt fra andre. Det er ekstra lett å rakke ned på unge mennesker... "Hør her, lille venn..." :gaah:

Den kan eg skrive under på. Fikk kjeft av ei dame som var tilskuar på Coton- ringen på utstilling ein gong, fordi eg hadde klemme i luggen til Pia når vi gjekk i ringen.

Så no er eg veldig spent på korleis folka på spesialen er, sånn face to face :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der er ikke spesielt "rasetypisk". "Alle" rasene har sine klikker. Prøv å komme aleine på utstilling uten å kjenne noen, fytti katta, da er det bare å stålsette seg! *grøss og gru* Men henger man litt på sonen eller andre steder så blir man kjent nok med noen til at man kan presse seg med som vedheng og i det minste late som om man ikke er fullstendig Viggo Venneløs og lost in space *ler* Oj, når begynte dette å dreie seg om meg?? *ler mer*

Jeg har aldri opplevd slikt innad i mitt rasemiljø (lapphund). Jeg vet krangler finnes, men jevnt over alle er hyggelige mot nye :) Har selv blitt tatt godt imot, og vært med å ta andre nykommere imot :) Både i og utenfor ringen møter man mye hjelp. Enkelte ting finnes det jo, men jevnt over har jeg møtt bare ålreite folk innen lapphund. Så heldigvis er ikke alle rasemiljøer slik!

Like mye et svar til IDA dette, håper hun ser det :) :)

Ellers syns jeg det var et trist blogginnlegg. Sånt skal ikke skje :(

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må dere si noe hyggelig om rasemiljøer og utstilling, snart. Jeg som har bittesmå planer om å faktisk planlegge neste hund noe :)

Jeg var på fuglehundutstilling i helgen. Jeg er jo litt utenfor miljøet (bor jo tross alt i England) men fikk jo knapt satt en fot på utstillingsplassen før mennesker jeg aldri har møtt før kom bort og tok meg i hånden. "Er det du som er Bones? Så hyggelig!" Da hunden min ble BIM så manglet det ikke på gratulasjoner og hyggelige kommentarer, og jeg synes bare at jeg traff på trivelige mennesker i løpet av helgen. Vi samlet sammen alle deltakende hunder av min rase for å ta gruppebilde også. Moro! Det finnes garantert råtne egg i dette miljøet også, men folk fremstod som jordnære og inkluderende.

Det var noen positive ord fra meg i alle fall. :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes hyggelige folk også Ida. :) Som gleder seg over andres framgang, kommer med gode ord og hjelp og backer deg opp når det går dårlig. Det er bare de negative man skriver om, og husker best som oftest. Da Nirm ble champion, så stod kioskdamen og gråt av glede for oss. :lol:

Jeg har det topp på brukskonkurranser. Der slenger ingen med kjeften, ingen er dårlige tapere eller dårlige vinnere. Som jeg opplever i hvert fall. Sikkert andre som har andre opplevelser, men min erfaring er at selv de beste kommer med oppmuntringer og gode ord.

Jeg har hatt min del av dårligere konkurrenter, treningskamerater og dommere. Det mest morsomme var da Bogar ble INT NORD UCH, og damen som kom bak oss kom bort og sa "Ja ja, det var jo ikke din feil at du vant". :lol: Jeg har hatt en treningskamerat etter meg løpende med refrenget "Ha ha ha ha, du nulla på ruta!" (fra mitt tidligere liv, han var nok egentlig veldig sur fordi at jeg ikke var interessert i han, når han var sånn ca 50 år eldre enn meg". :P ), der en av dommerne våre ba han stikke et visst sted og holde kjeft. Han vi debuterte for i LP (da var jeg 14 år), var av den hyggelige sorten, som fortalte meg ettertrykkelig at jeg aldri skulle ha møtt opp, fordi hunden min og jeg var så dårlige (mellom HVER øvelse gjorde han det...). Eller utstillingsdommeren som kom med en blå slufse, og kommentaren "Du får en blå en, fordi hunden din er så stygg". Men totalen er egentlig flest positive opplevelser, eller så hadde jeg aldri fortsatt å konkurrere... :P

Men noen mennesker burde lært at har man ikke noe pent å si, så holder man kjeft. Men man merker jo at folk tar dette er ekstremt seriøst. Det var en grunn til at Vida fikk skrytetråd på sonen i sin tid pga sin blå, og det var fordi jeg hadde folk som mente at jeg ikke hadde lov til å skryte av en blå en, fordi det var et så dårlig resultat og de hadde skjemtes over å få noe slikt noe.... :P Så Noomi skal få en skikkelig skrytetråd over sin gule sløyfe når den kommer. :aww:

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må dere si noe hyggelig om rasemiljøer og utstilling, snart. Jeg som har bittesmå planer om å faktisk planlegge neste hund noe :)

Jeg vil gjerne si at min personlige erfaring med japanermiljøet har vært bortimot utelukkende positivt. Jeg tok pelsen med på en liten utstilling i nærmiljøet ca en måned før min første utstilling - både for miljøtrening for ham og for at jeg kunne se mer spesifikt på handling av japanere. Jeg kom i treningsklær og med en ikke nybadet og utstillingsklar hund - og ble møtt utelukkende med smil og velvilje fra alle i miljøet. De hilste på Ozu, pratet med meg, kom med tips og råd og sa at jeg gjerne måtte komme til dem ringside på selve utstilingen så skulle de hjelpe med pelsstell om jeg ønsket det.

Jeg spurte om råd for en nybegynner i en FB-gruppe for rasen og fikk masse positive tilbakemeldinger - en av dem sa at jeg bare måtte komme bort til henne så skulle hun hjelpe meg. Jeg satt ved siden av henne hele tiden, hun kom med masse gode tips, så over stamtavlen hans og forklarte linjene, hjalp med pelssell og ga meg både klem og gratulasjon når jeg kom ut av ringen med rød sløyfe og CK.

Jeg var overveldet over hvor mye velvilje og vennlighet jeg ble møtt med som helt fersk. Nå skal det sies at jeg vet det ikke bare er roser og enhjørninger i japanermiljøet, det er litt av hvert møkk man kan skuffe frem der også. Men jeg personlig har aldri opplevd annet enn positiv og vennlig tilbakemelding.

Når det gjelder hun med bloggen, så synes jeg det var ufyselig og helt unødvendig oppførsel fra damen. Som andre sier - hunden hennes var jo ingen trussel mot noen, og det er mange andre måter man kan si slikt på.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen fordeler skal det være med å være så oppslukt i sin egen boble på utstilling at folk omtrent kan si hva dem vil uten at man får det med seg. :lol::icon_redface:

Heldigvis har jeg bare hørt om kjipe episoder, men vet at dersom jeg skal ha en hund jeg skal stille aktivt med igjen, så skal jeg også ha en oppdretter som kan "ta meg under vingene" på utstillinger - det er mye enklere å komme inn i miljøet da enn om man møter opp mutters alene. Er helt anderledes å stille gutta mine på samme utstilling som oppdretterene stiller på og da jeg stilte schnauzern "alene", selv om jeg aldri har fått kjipe reaksjoner selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må dere si noe hyggelig om rasemiljøer og utstilling, snart. Jeg som har bittesmå planer om å faktisk planlegge neste hund noe :)

Jeg deltar på Sølvhunden når jeg kan, og andre mindre utstillinger med mange jakthunder. Avslappet miljø, treningsklær på toente og de firbente "får lov" til å være hund. Og alle jeg har truffet slike steder har vært i gpdt humør, raus med å gratulere de andre og det har vært hyggelig. Mulig fordi utstillingsdelen er en "bisak" for de med jakthunder, og at bruksdelen anses som mye viktigere.

På de større internasjonale utstillingene har jeg mer den tilnærmingen at jeg "gjør mitt", og resten av tiden går jeg rundt og kikker på andre. Og prater ev med kjentfolk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg leser denne bloggen, så slår det meg vel mest at damen trolig bare har prøvd å fortelle at det er litt bortkastet å stille en hund som aldri vil få noe mer enn sufficient? Om hun har hatt en så utrivelig tone, og brukt de ordene som står i bloggen - så klart hun skulle ha pakket det inn på en helt annen måte. Det går ann å fortelle folk at det finnes nyttigere ting å bruke tid og penger på, på en hyggelig måte ;-)

Ein merkar fort om ting er meint positivt eller negativt, same kor "hjelpsamt" det som blir sagt kan sjå ut ord for ord. Hadde sjølv ein sist eg var på utstilling med Laffen. Han er 2 år gamal, og bur på landet. Med andre ord, midt i verste ungdomen, og ikkje van med mykje folk og hundar rundt seg. I ein utstillingshall stappa med andre hundar og folk, blir han dermed litt stressa, og vil bort og helse. Eg klarar å halde han att, og plagar ikkje andre hundar med at han får kome bort, det skal understrekast. Likevel var det ei anna dame med same rase som under heile utstillinga såg stygt på oss. De kjenner sikkert typen, som skular akkurat lenge nok til at dei er sikre på at du har sett det, for så å snu seg demonstrativt vekk, for så å skule att når du ser ein annan veg.

Ingen skal kome til meg og seie at det var godt meint då ho etter å ha skula slik i ein times tid kom bort og sa noko som at "Du burde bruke strupeband på han, så du har kontroll på hunden din! (fnys)", for så å setje seg bort att på plassen sin og halde fram med skuleshowet. Setninga i seg sjølv kan godt brukast som eit velmeint råd, om det er sagt med ein gong, i ein hyggjeleg tone og med eit smil. Det var ikkje tilfellet her. Og som sagt, eg hadde kontroll på hunden min, sjølv om han ikkje sat laina opp som skuleelevane i Nord-Korea.

Men, eg går heldigvis på utstilling med tanke på oppdrettar, og for avlsgodkjenning, og det bryr meg midt i granskauen kva andre måtte meine. Eg er stornøgd med Very Good :ahappy: .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...