Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor så mange helsetester?


Hermes
 Share

Recommended Posts

“Health testing” is not health testing. It is disease testing. No test will ever tell you that your dog is healthy. Health is more than simply the absence of known diseases which have a name and a definitive DNA test.

http://www.astraean.com/borderwars/2013/05/health-testing-in-dogs-is-limited.html

Hvor mye bør avl basere seg på helsetester? Kan det bli for mye av det gode?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart det er mulig å "sjekke" en rase til fordervelse.. Å la visse helsetester bli så ekskluderende at man mister bredde på avlsmaterialet, eller at man stirrer seg så blind på enkelte tester så andre (kanskje mer alvorlige sykdommer) blir ignorert.

Men det er jo strengt tatt ikke noen god grunn for å la være å teste, men man bør ha et realistisk syn på hva en eller flere sånne tester faktisk betyr. For mange er "HD-fri" nærmest synonymt med at det er en sunn hund man har foran seg. For andre blir man blindet av at oppdrettere gjør alle mulige (og umulige) helsetester - mens man likevel faktisk ikke vet noe som helst om hvordan denne oppdretteren forholder seg til de reelle sykdommene som finnes på rasen (men ikke kan testes for).

Personlig ville jeg mye heller ha en hund med svak HD enn allergi, svak AA istedenfor hjertefeil, etc, etc.. Så vi har nok lett for å glemme det som heter "klinisk frisk" - dvs at det faktisk kan være synd at et stempel fra NKK med feil bokstav har avgjørende betydning for hundens videre avl. Helt uavhengig om den er friskere, sunnere og "bedre" enn de fleste andre i rasen.

Informasjon og kunnskap er det primære her - vite hva man ser etter og samtidig tenke på mer enn bare NKKs offisielle register.

Susanne

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg tror ikke vi kan teste for for mye, men det burde vært bedre kunnskap om arvegrad og avlorlighetsgrad av ulike svakheter. Jeg synes man bør teste mye, slik at man ikke parrer to hunder med de samme feilene. Hunder med de mest alvirlige feilene får man da en sjanse til å utelukke fullstendig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, vi kan ikke teste for mye. Vedkommende har forsåvidt rett i at vi ikke fastsetter at vi har en frisk hund med tester, bare fravær av den spesifikke sykdommen. Men hvordan skal vi ellers ha kontroll på sykdommer vi faktisk kan teste for, om vi ikke tester? Henge seg opp i frie hofter og glemme hjerte, rygg, albuer, allergier osv. gavner ingen, men gavner ingen om vi gir blaffen i hofter også... Jatakk begge deler, både testing på det vi kan og et edruelig forhold til de sykdommene som finnes på rasen som vi faktisk ikke kan teste for, eller i mange tilfeller "ikke vil"... For jo, det er viljen det står på - småhunder som ikke røntges, store hunder som kun hofterøntges - en test er bedre enn ingen, men vi har en laaang vei å gå enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på om det er andre områder enn hundeavl der kunnskap ses på som noe negativt?

Nei, jeg syns ikke det kan bli for mye helsetester. Kanskje fordi at jeg har hatt sjuke bikkjer i noen år nå. Nei, jeg tror ikke helsetester er noen garanti for at hunden forblir frisk hele sitt liv, men mangel på sykdommer øker jo sjansen betraktelig, vil jeg tro. Og selv om jeg heller så at Nora hadde HD C (hun har A) fremfor denne kløen hun har, så er jeg glad for at hun har A på albuer og hofter. Jeg vil heller ha en 5 år gammel hund som klør enn en 10 mnd gammel valp som må avlives pga AA, liksom.

Nå pleier oppdrettere å hevde at de veit best (sa den aspirerende mellompuddel-oppdretteren :P ), så jeg tenker at da får de ta ansvaret også. Sånn apropos mellompudler, så er det ikke vanlig at de røntges. Statistikken på de som blir røntget er ikke spesielt oppløftende, ca 30 % kommer ut med en HD-diagnose. Men mellompuddelen er så liten og lett at HD ikke er et problem, sies det. Bortsett fra de gangene det blir et problem da. HD E er nok ikke uproblematisk for små og lette hunder heller.

For meg så blir helsetester som alt annet. En virkelig god hund kan brukes i avl selv om den har HD C (men da bør man være såpass hyggelig at man forteller valpekjøperene sine at om man kjøper en hund etter hunder med HD, så får man ikke igjen på forsikringa om hunden de kjøpte får HD). Men en virkelig god hund som klør, bør ikke gå i avl. En virkelig god hund med katarakt kan brukes i avl, men en hund med PRA eller keratitt bør ikke gå i avl. En skuddredd hund (det er mental helse) kan gå i avl, men da bør alt annet være bra, og man finne en avlspartner som ikke er lydberørt. Osv. Jeg er for at alt blir registrert jeg, hva de dør av, når de døde av det, hva de har blitt behandlet for, hvorfor de ble behandlet for det (vi har vært hos veterinær pga mageproblemer med mellompuddelen et par ganger, men å spise ting som ikke bør spises er strengt tatt ingen sykdom).

Grunnen til at man bør sjekke ut ting, er at da slipper man å doble feil. Har man en hund som er fra linjer med mye kreft f.eks, så bør den jo ikke pares med en annen hund fra linjer med mye kreft. Har man en hund der det forekommer epilepsi på linjene, bør man ikke pare den med en hund som har epilepsi på sine linjer. Så nei. Det kan ikke bli for mye helsetesting :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er langt på vei enig med dere over her. I prinsippet tenker jeg at man ikke kan teste for mye.

MEN. Jeg tenker samtidig at det er vesentlig å ha klare mål når man velger å helseteste hund. Det finnes helt enorme mengder tester en kan gjøre, men ikke alle typer tester er like relevant for alle raser. Jeg ser stadig oppdrettere som skryter seg selv opp i skyene over alle helsetestene de har foretatt på sine hunder. Men samtidig er dette gjerne tester for ting som rasen i utgangspunktet ikke er plaget med. Eksempelvis kan jeg nevne AA-røntgen på portugisisk vannhund. Av de omlag 100 som står røntget i dogweb har 2 stk grad C, resten A. Om man velger å røntge hunden sin er jo det vel og bra, men om den har A eller C sier fint lite om avlen og linjene hunden kommer fra dersom kun den er testet. Her synes jeg det er viktig å gjøre vurderinger. For all del - om noen føler seg kalle til å teste bikkja i hua og ræva, så er det jo i utgangspunktet ikke noe galt med det. Men sånn i forhold til kjøp av hund er det lett å selge valper på bakgrunn av at man kan vise til en rekke helsetester. Men om disse helsetestene egentlig ikke viser noe om en kombinasjons kvaliteter sammenliknet med den øvrige bestanden av rasen, da blir det bruk av mye penger på mangelfull informasjon.

Poenget mitt er at helsetesting krever en viss form for planlegging. For at det skal være mest mulig aktuelt er det spesielt viktig at det gjøres tester av flere generasjoner, spesielt om det er snakk om sykdommer og lidelser der man ikke kjenne arvegangen i særlig grad. Raseklubber og oppdrettere må gå sammen om å kartlegge de tingene de ulike rasene sliter med eller kan slite med. På den måten får man et system i testingen, hvilket jeg tror er veldig effektivt og nyttig.

Når det gjelder testing er jeg helt enig i at det er synd mange ser seg blinde på en HD-test for så å glemme de tingene en rase kan slite med som er langt mer alvorlig. Eksempelvis Cavalier. Scanning av disse bør virkelig være et must i avlssammenheng. Men om alle vet det - tror ikke det altså.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mens jeg syns at når jeg først har dopet ned bikkja for å ta bilder av hoftene, kan vi like gjerne ta bilder av albuene, Maria :) Føler ikke at det er å teste i huet og ræva, det er bare greit å vite :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det testes for lite. Ser ingenting problem med å skal teste hundene for det som de er utsatte for (ja og om noen slenger på litt ekstra, gjør det jo ingenting!) Dette gjør det også mye lettere å balansere dette med å kunne avle på hunder som kan ha svake grader av noe, på hunder med frisk bakgrunn. Ja lettere å holde kontrollen på dette, uten å skal utelukke for mye.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utfordringen med all testing er å ikke falle for fristelesen å KUN avle på individer som er testet og som er testet fri for ALT mellom himmel og jord. Spesielt i små (antall) raser. For da innskrenkes gen-poolen/gen-variasjonen tilgjengelig for fremtidige generasjoner, og vi biter oss selv i halen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Teksten jeg linker til kommer fra en blogg som har skrevet mye om helse og genetikk, så den overrasket meg litt. Hvis vi leser litt videre:

There are over 19,300 protein-coding genes in dogs and yet there are fewer than 200 Canine DNA tests, most of which are unique to just one breed and look at only a fraction of one gene. Few breeds have more than 3 DNA tests and many have none at all. How can we claim to have robust “health testing” in dogs when the number of tests we have is less than 1% of the number of genes?


[...]

There are Canine DNA health tests that tell you about only one base. One base out of 11,200,000,000. Other tests look at changes, additions, or deletions in anywhere from a handful of base pairs to several thousand base pairs. But no DNA test looks at more than a tiny almost insignificant fraction of the code that makes up a dog. Even if you applied every single DNA test available on the market you’d scarcely cover a noticeable portion of the canine genome.

Er det i det hele tatt mulig å basere seg på helsetester hvis målet er hunder med god helse? Eller kan vi strengt tatt med helsetester ikke si annet enn at vi kan utelukke eller minimere sjansen for en eksakt type sykdom eller lidelse? Det er en distinksjon her.

Han bruker så eksempelet med border collie, rasen han er mest kjent med, går igjennom hvilke tester rasen normal testes for, og skriver:

None of the diseases which there are currently DNA tests for affect even 1 in 100 Border Collies. The sum total of the Border Collie genome we get a look at when we do all of these tests is only 7808 base pairs out of 5.6 BILLION. That’s a glimpse of 0.0000014 of the genome. Just better than One-one-millionth. That’s like looking at 1 hair off of the heads of 10 healthy young people and trying to say something profound about who they are.

Han sammenligner det som en form for nærsynthet, og at vi umulig kan se hele hunden ved å basere oss på helsetester. Det er en bruker her inn som har skrevet tidligere, jeg husker ikke hvilken (Gråtass?), at vi avler på hofter, ikke hunder. Er det litt sannhet i det? Kan det være et problem?

Han kommer da med litt av sin løsning:

We need to think bigger than a few DNA tests. We need to breed away from disease slowly and methodically, not cut it out with a hatchet. This will mean breeding dogs that are carriers and even possibly affected. It means devising a breeding plan BEFORE you test when you can be rational and circumspect about the results instead of acting rash after you test.

We need to appreciate that no dog is free of deleterious genes and that we don’t earn the right to inbreed with abandon simply because two or three DNA tests came back favorably. We also need to appreciate that we are breeding not just for one litter but for the breed as a whole and that means not being capricious with genetic diversity. We have to breed for what we don’t know as well as breed for what we do know.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utfordringen med all testing er å ikke falle for fristelesen å KUN avle på individer som er testet og som er testet fri for ALT mellom himmel og jord. Spesielt i små (antall) raser. For da innskrenkes gen-poolen/gen-variasjonen tilgjengelig for fremtidige generasjoner, og vi biter oss selv i halen.

Forstod ikke helt den jeg.. å ha utestede hunder som løse kanoner i en rase med begrenset genetisk mangfold vil jo kunne bety rasens undergang hvis det skulle feile de løse kanonene noe skrekkelige greier? Da vil jo deres gener gjennomsyre det meste av avlsgrunnlaget siden vi snakker om små raser hvor man vil utnytte det man kan av individer. Og da ville man være i deep shit for det ville være umulig å luke ut lidelsen uten å fjerne hele rasen. I mine øyne er det spesielt viktig å teste "for alt" og ha stålkontroll over helsestatus til dyrene som brukes i avlen.

Jeg som hunde-eier er svært interessert i å vite om helsen til min hund og har ingenting imot testing "i hue og ræva". Er man oppdretter, behøver man dog et mer nyansert syn antagelig - selv om jeg som valpekjøper synes det er enormt at oppdretter tester skikkelig og har jernkontroll på helsa til generasjonene bak valpen jeg potensielt skal ha. Jeg ville aldri aldri kjøpe valp av en oppdretter som var negativ til helsetesting pga vedkommende prioriterer feks bruksegenskaper foran helse og at helsetesting tar bort mange gode brukshunder.. Bruksegenskaper spiller ingen rolle hvis hunden ikke har helse til å fungere!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å skrive under forrige quote, så jeg fortsetter i nytt innlegg.

Poenget er altså ganske enkelt: Vi må være mer langsiktige, vi må tørre å avle på hunder som kanskje er bærer av et dårlig gen, fordi avlen må handle om mer enn de enkelte helsetestene. Og helsetester som viser at hundene våre er fri fra visse lidelser eller sykdommer, gir ingen rett til å se bort ifra genetisk variasjon ellers, altså innavl. Siste setningen sier mye, men samtidig lite. Vi må basere avlen like mye på det vi ikke vet, som det vi vet. Han beskriver en slags metode: Vi må bestemme oss for avlen før helsetestene, når vi enda kan tenke fritt fra de enkelte helseproblemene i rasen.

Problemet er, for forfatteren, helt klart genetisk variasjon. Han skriver:

There’s a balance to be had between an ideal flavor that’s not too bland and watered down and not too condensed and congealed. Most breeds are already over-cooked and beginning to scald.

Derfor:

We need to appreciate the whole animal and its place within its breed and within the species of canis lupus familiaris. Disease testing has a place in this calculus, but we can not afford to over-react to the results of a tiny handful of tests that look at a minuscule speck of the genome and slash and burn our already genetically depleted breeds because of it.

Mer radikalt:

We need to open the stud books and we need to regularly bring in new blood–even if just a few dogs per generation across an entire breed–via appendix registries and routine outcrossing. We need to move beyond the fascism of “pedigree” and realize that we can still have our breeds and mix them too. We can keep every single aspect of our breeds that we value and not doom them to deplorable health outcomes (except of course when we value them for their disease).

Et annet poeng, helsetest er ikke et punkt på hunden din sin "CV":

Health testing isn’t another kudo to add to your dog’s resume. It’s a tool to be used with the entire breed in mind and few breeders are using it that way.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Health testing isn’t another kudo to add to your dog’s resume. It’s a tool to be used with the entire breed in mind and few breeders are using it that way.

Innenfor de rasen jeg holder på med er det iallefall normalt å se på totalen til slekten/søsken/avkom. På samme måte som på mentaltester til slekt/avkom/søsken.

Det hjelper ikke avle på den ene hunden med frie hofter om 3 stk har D/E og ellers er ikke det ett normalt resultat for rasen.

Eller den ene hunden som kom seg igjennom en MH med meget gode resultat når de 4 andre søskene måtte bryte pga dårlig avreagering eller bitt forsøk.

Avl er jo ikke individbasert :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstod ikke helt den jeg.. å ha utestede hunder som løse kanoner i en rase med begrenset genetisk mangfold vil jo kunne bety rasens undergang hvis det skulle feile de løse kanonene noe skrekkelige greier? Da vil jo deres gener gjennomsyre det meste av avlsgrunnlaget siden vi snakker om små raser hvor man vil utnytte det man kan av individer. Og da ville man være i deep shit for det ville være umulig å luke ut lidelsen uten å fjerne hele rasen. I mine øyne er det spesielt viktig å teste "for alt" og ha stålkontroll over helsestatus til dyrene som brukes i avlen.

Veldig enig,og uten tester har man ingen kontroll på om man krysser bærer med fri eller bærer med "at risk".

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Hva slags helsetester bortsett fra HD og AA har vi og som blir registert?

Partella og øyenlysning. PL er vel foreløpig bare enkelte raser som registerer.

Og klubben kan vel faktisk stille ønske om hva som skal registreres.

Finske koiranet liker jeg, der kan dødsårsak o.l. også registeres om eier sender det inn. Så en valp fra meg ligger der med dødsårsak skjelett/ledsykdom (korsbånd skade) og alder.

Man kan spore opp EP, kreft o.l.

OM veterinær sender det inn selvsagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Partella og øyenlysning. PL er vel foreløpig bare enkelte raser som registerer.

Og klubben kan vel faktisk stille ønske om hva som skal registreres.

Finske koiranet liker jeg, der kan dødsårsak o.l. også registeres om eier sender det inn. Så en valp fra meg ligger der med dødsårsak skjelett/ledsykdom (korsbånd skade) og alder.

Man kan spore opp EP, kreft o.l.

OM veterinær sender det inn selvsagt.

Jeg er ikke så innsatt i Finland... Er det Finske koiranet for alle raser?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg er ikke så innsatt i Finland... Er det Finske koiranet for alle raser?

Ja Link

Noe står på Finsk og er ikke oversatt til Svensk/Engelsk. Men det er så kort og konsist at man klarer for det meste oversette det til noe fornuftig via google translate.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mens jeg syns at når jeg først har dopet ned bikkja for å ta bilder av hoftene, kan vi like gjerne ta bilder av albuene, Maria :) Føler ikke at det er å teste i huet og ræva, det er bare greit å vite :P

Albuerøntgen var et dårlig eks fra min side. På portis er f.eks. GM1test for leversvikt mer passende som eks på noe overdrevent hysteri ift testing. :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men poenget i artikkelen er vel ikke hysteri? Forfatteren er ikke imot testing. Det er kanskje min overskrift på tråden som misleder litt. Problemet er vel heller at noen få tester ikke er dekkende nok til å kunne si noe helhetlig om hundens helse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Men poenget i artikkelen er vel ikke hysteri? Forfatteren er ikke imot testing. Det er kanskje min overskrift på tråden som misleder litt. Problemet er vel heller at noen få tester ikke er dekkende nok til å kunne si noe helhetlig om hundens helse.

Jeg vil nå påstå at de fleste med litt oppi toppen egentlig vet det veldig godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Albuerøntgen var et dårlig eks fra min side. På portis er f.eks. GM1test for leversvikt mer passende som eks på noe overdrevent hysteri ift testing. :)

Jeg kan ikkeno om den aktuelle syktdommen - men hvorfor er det hysterisk å teste for det? Forekommer det ikke på rasen?

Teste saluki for syringomyelia ser jeg lite poeng i, annet enn fra et forskningsperspektiv, men teste mops, griffons, staffer, boxere, affenpinschere, bulldogvarianter osv - helt klart, selv om det er cavalier som er den som er hardest rammet. Rett og slett fordi jeg er skråsikker på at det er stooooooooore mørketall på flere raser, og fordi man ved å teste og avdekke endel av disse mørketallene vil få frem rammede hunder som er "klinisk friske" som det så pent heter - og vi der med kan avdekke mer med tanke på avl og hvilke kriterier som skal settes i forhold til avl.

Men poenget i artikkelen er vel ikke hysteri? Forfatteren er ikke imot testing. Det er kanskje min overskrift på tråden som misleder litt. Problemet er vel heller at noen få tester ikke er dekkende nok til å kunne si noe helhetlig om hundens helse.

Det er det vel ingen som er oppegående som er uenig i? Testene er jo nettopp for å utelukke enkelte sykdommer det er lett å teste for. Nå er jeg for trøtt og tett til å få noe fornuftig utav både sitatene dine og artikkelen, men jeg forstod det også slik at den går mest på DNAtesting? Vi har jo DNAtest for faconi på basenji, og vi avler på bærere - nettopp fordi genpolen blir for liten om man kun skal avle på fritt. En bærer blir ikke syk, et avkom av en bærer og en frisk blir ikke sykt, tilogmed avle på en faconirammet mot en fri, vil gi kun friske (men bærere) avkom. Vet man såpass så er det jo relativt problemfritt å faktisk avle på hunder med de rammede genene, selv om man på sikt selvsagt ønsker å kun avle på helt frie individer nettopp for å få bort genet helt fra rasen, spørsmålet er om genpolen tillater det, om det blir for snevert, om det dukker opp for mye annet om vi skal begrense genpolen, basenjien er jo betraktelig mer enn bare faconigenet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ikke lest linken i startinnlegget, men jeg mener absolutt at de har et poeng ut ifra hva jeg leser her.

Jeg synes at helsetesting er et viktig verktøy i avl. Noen sykdommer har jo også dominant-recessiv nedarving, noe som gjør sykdommen lett å unngå. For å ta CLAD (Canine Leukocyte Adhesion Deficiency) som et eksempel: Søker man på mine raser og leser om helse, så er dette noe som dukker opp. Fæl sykdom. Affekterte (dobbelt recessive) hunder lever stort sett ikke lengre enn et par måneder. Pga. helsetesting så er dette noe man omtrent ikke ser i dag. Kun hos folk som avler på hunder som ikke er testet/har foreldre som er testet. Det fine her er jo at hvis foreldre er testet fri (ikke bærer), så er alle avkom garantert fri. Man ekskluderer heller ikke store dele av populasjonen i avl, for man kan fremdeles bruke bærere i avl. Så lenge partneren er fri så vil heller ingen av valpene få sykdommen (men kan bli bærere). Jeg kan heller ikke se hvordan tanken om at "det man ikke vet har man ikke vondt av" skal kunne være positivt for avlen. At fokuset kanskje må skiftes litt er kanskje rett. Det hjelper ikke om alt ser pent ut på papiret når hunden har store problemer med sykdom som det ikke testes for/ikke kan testes for.

Jeg er langt på vei enig i dette med innblanding av andre raser. Dette stamtavlehysteriet er ganske nytt. Jeg synes ikke at terskelen for å blande inn andre raser bør være så høy som den er i dag. Vi klapper oss selv på skulderen fordi vi er så flinke til å helseteste når sannheten er at mange av disse sykdommene dukker opp såpass hyppig fordi vi avler på (nært) beslektede individer og selekterer for trekk som i flere tilfeller både disponerer hunden for sykdom og fører til at det genetiske mangfoldet snevres inn ytterligere.

For å ta cavalieren som eksempel: Det snakkes her om MR-scanning, noe som er vel og bra det, men burde man ikke forandre fokuset fra brannslukking til årsaken til at så mange cavalierer har chiari-malformasjon (og derfor får syringomyelia)? Nemlig at vi har selektert for et utseende vi synes er pent? Og som innebærer at cavalieren har den skalleformen som den har i dag? Hvis man fokuserer på dyrevelferd, så bør man jo avle seg vekk (ved innblanding av andre raser?) fra dette utseendet som predisponerer cavalieren for syringomyelia, men da får man nok høre det fra cavalierfolket ja...

Ja, jeg synes nok at det blir mye snakk om helsetesting i tilfeller hvor mye kunne blitt gjort hvis man hadde vært åpen for å lempe litt på raseavlen. Når "alle" cavalierer har hjerteproblemer, og "alle" har chiari-malformasjon, hvordan skal man da kunne avle seg vekk fra problemene uten å bringe inn nytt blod? Når det er sagt så mener jeg slett ikke at vi bør slutte med helsetesting eller avle på hva som helst.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å ta cavalieren som eksempel: Det snakkes her om MR-scanning, noe som er vel og bra det, men burde man ikke forandre fokuset fra brannslukking til årsaken til at så mange cavalierer har chiari-malformasjon (og derfor får syringomyelia)? Nemlig at vi har selektert for et utseende synes er pent? Og som innebærer at cavalieren har den skalleformen som den har i dag? Hvis man fokuserer på dyrevelferd, så bør man jo avle seg vekk (ved innblanding av andre raser?) fra dette utseendet som predisponerer cavalieren for syringomyelia, men da får man nok høre det fra cavalierfolket ja...

Ja, jeg synes nok at det blir mye snakk om helsetesting i tilfeller hvor mye kunne blitt gjort hvis man hadde vært åpen for å lempe litt på raseavlen. Når "alle" cavalierer har hjerteproblemer, og "alle" har chiari-malformasjon, hvordan skal man da kunne avle seg vekk fra problemene uten å bringe inn nytt blod? Når det er sagt så mener jeg slett ikke at vi bør slutte med helsetesting eller avle på hva som helst.

Word! Men fåfengt, få cavalierelskerne til å godta noe sånt er vel som å prøve å male månen blå. *sukk* Oppdrettere skylder på at de hundene som ble brukt for å rekonstruere rasen i sin tid, begge antakeligvis hadde syringomyelia/var bærere av, og det derfor finnes på alle linjer og derfor trenger man ikke tenke så hardt på det, beviser jo bare at cavalieren faktisk, slik den er i dag, ikke har en levedyktig genpol. Hva gjør man da? Enten henter inn nytt blod eller lar rasen dø ut. Eeeeeeeeeeeller stikker huet i sanden og later som ikkeno. Men det finnes jo på flere raser, så er ikke kun et cavalierproblem, er bare mest kjent der... Men de andre rasene er enda verre - nei det har vi iiiiiiiikke hørt om. Fellestrekket for alle rasene er nettopp skalleformen, selv om noen raser er kortere i nesa enn andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

PRCD-PRA er noe man DNA-tester mellompudlene for. Vår mellompuddel er fri fordi begge foreldrene hennes er det, så vi har ikke DNA-testet henne, men jeg kan bruke hanner som både er fri og bærere på henne, da har jeg jo en økt genpool å ta fra, ikke en forminsket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...